i dag

Polen. Et immanent land, seg selv nok. I egen tenkning fins lite annet enn Polen i Polen. Derfor er det vanskelig å snakke med polakker. De blir borte, under et telt, for å snakke metaforisk, blir innadvendte og interne veldig fort.
Og de vet det ikke selv, de tror det skal være sånn. Polen som alt i verden, som grunnlag for ens eksistens, pluss polsk språk.
Det har ikke alltid vært slik.
Nordmenn vet i større grad at alt ikke dreier seg om Norge.
I Norge hadde en polsk forfatter sittende mye på kafé i mye større grad blitt tatt kontakt med.
Polen har ikke innvandrere. Men ikke viktig i denne sammenhengen, jeg ble mye tatt kontakt med i begynnelsen, og prata med på engelsk, men så flyr de ut i politiske diskusjoner som jeg ikke er enig i.
Og da blir de sure.
Et minne, jeg flirte av at polske parlamentarikere fra et bestemt parti ikke ville bli med på offentlige diskusjoner på engelsk på polsk TV.
Det der syntes polakken jeg snakka med ikke var morsomt i det hele tatt, ikke for fem øre, mente at engelsk, nei, i Brüssel fins oversettere.
Så da ble det stopp.
Polsk er dessverre ikke et verdensspråk. Engelsk er det.
Det er greit at Polen er sentrum i verden for dem, for meg også, når jeg er her. Men det fins flere land i Europa, og flere byer i Belgia, dessuten er Ungarn et problematisk land for tida, og så videre, interessante tematikker for enhver.