Kåseri

Beskrivelsen av det en ser gjennom vinduet kan anta mange former. Man ser for eksempel en blokk langt borte, kan konsentrere seg bare om den. Skyline er en annen tematikk I dag blir det denne blokka. Man antar at den er på 10 etasjer.
Så har man den på blokk, teller 10 leiligheter i front, altså 20 leiligheter på hvert plan. 200 leiligheter. Hvis da ikke leilighetene går gjennom hele blokka, jo, det ser slik ut. 100 leiligheter.
Da blir blokka mindre av et spøkelse.
Man blir mer venn med den. Ser at det er leiligheter hvor folk bor, ikke bare en «blokk». «Block of flats». Bomaskin.
Blokk på blokka. På bloggen. Notat-blokk. Er det en slik blokk det er, en notat-blokk. Notatki, på polsk, notater. En blokk man kan gjøre notater i. Noterer meg det. Et notat.
Hodet på blokka, flat humor på flatskjerm i flatblokk. Flat på engelsk betyr leilighet. Flat-block. Tenk om blokka var helt flat som en flatskjerm. Det kommer nok, i fremtiden, den er helt flat, tynn, men likevel bor det masse mennesker der. Ny teknologi. Tar mindre plass. Hong Kong er mulig først ute på den fronten. Dårlig plass. Smart.
Hode på blokka

 

Ode til blokka.

Det norske arbeidsmarkedet

Det norske arbeidsmarkedet
Kvanitative analyser går på arbeidsmarkedet i stort, ikke hva folk jobber med. Her er noe feil. Hva folk konkret jobber med, er ikke tematisert. NAV forsøker å få folk i jobb. Men hva slags jobb. Nei, det får andre ta seg av. LO jobber med forholdene på jobben, lønn og arbeidsmiljø, men ikke hva slags jobb.
Et arbeid er er forhold. Man jobber for noen. Man produserer for noen. I marxistisk analyser jobber man for de som eier produksjonsmidlene, for eksempel en smelteovn på et jernverk, kalt kapitalistene, og det det dreier seg om er å få betalt for sitt arbeid, ut fra bedriften som helhet, de som har penger skal ikke kunne utnytte grovt de som ikke har penger til å skaffe seg ennå mer penger.
Marxistisk analyse. Det har verdi. Men det er snevert. For hva produseres.
Produserer man et gevær, for eksempel, kan det brukes til å gå på jakt med, skyte hjort og slikt, til middag, men det kan også brukes til å drepe mennesker med.
Produserer man en startpistol, kan den brukes i idrett, til 100 meter løp og slikt, men den kan også brukes til å skremme mennesker med, til å rane folk med. Trusel. Man vet ikke. Det smeller. Man ser ikke at det ikke er drepende kuler.
Arbeidstenkning er i det hele tatt for lite utviklet, det dreier seg om å ha arbeid og om å gi arbeid, men lite om hva slags arbeid.
Og hvordan. Hvordan nye produkter utvikles. Man snakker om oppfinnelser, oppfinnere, innovasjon, men det er bare i forhold til et marked, som kan tenke seg å kjøpe disse produktene, man snakker i brutto nasjonalprodukt. Penger. Arbeid gir penger. Penger er størkna mannasveitte, som Vinje sa. Er sitert for.
Men hva arbeider vi med.
En polsk snekker fikser vinduet ditt, på no time, bare det fins de dertil nødvendige redskaper og materialer, han bare gjør det, slapper av.
Setter inn vindusglasset, kitter og det blir helt fint, og han slapper av og har lært dette og gjort det mange ganger før og so what, han får lønna si og går hjem. Han får betaling, nordmenn gir han gjerne masse dum skryt, men det blir bare vifta vekk.
Dette er jobben hans.
Hadde han ikke gjort jobben skikkelig, hadde han ikke fått betaling, sånn er det bare. Og han skjønner at det er greit at det ser bra ut, men det må også være bra, for om det faller sammen etter en uke, har han ikke gjort godt arbeid, må svare for det, av myndighetene. Kom ikke her. Konkret kvalitetsbevissthet.
Hva lærer vi av dette, jo arbeid må gjøres, være godt, hvis ikke holder det bare ikke. Han jobber for deg, ikke en fjern kapitalist som tar merverdien av arbeidet hans, han får lønna direkte, et konkret arbeidsforhold. Der lojalitet spiller inn. Han jobber for deg.
Og det er hyggelig.
Han jobber ikke for Kjell Inge Røkke eller en annen fiktiv person, et «kompani», der det er et poeng med lønnsforhandlinger, han jobber for deg.
Et syndikat jobber man for, der syndikatet kanskje har uendelig med inntekter, for eksempel ved å produsere masse mobiltelefoner, men her jobber han for et enkelt menneske, som eier en leilighet, på Tøyen. For et menneske han kan forholde seg til.
Et likeverd. For han skjønner også, at dette mennesket som eier leiligheten på Tøyen har ikke så veldig mye penger. Viktig. Grei lønn, for arbeid.
Dette skjønner norske arbeidere for det meste rimelig dårlig, for de skal bare skvise ut av sin arbeidsgiver storbedriften mest mulig penger, for de vet at kapitalisten er rik. Som Schibsted og slikt. De gamle typografene i Aftenposten som skjønte hvor viktige de var for at sjefen skulle tjene masse penger og pressa seg til rimelig høy lønn.
En slik typograf jobba for Aftenposten, ikke for deg.
Og til gjengjeld måtte han drite i hva han satte på trykk. For det bestemte bedriften. Veldig fremmedgjørende. Han bare ordna bokstavene for ledere han kunne være forferdelig uenig i. Selvfølgelig.
Dette er poenget.
Aftenposten fra gammelt av er der et godt eksempel, de kjøpte arbeidere for å sette på trykk ting arbeiderne for det meste ikke var enig i, og det ble lønnskamp.
Nå er det ikke slik, nå har IT overtatt alt, og det eksisterer ikke gamle typografer, å få ting trykt er lett.
Det krever maskiner. Det er det.
Man kan komme i et likeverdsforhold igjen når det gjelder arbeid, du kjøper brød, jeg steker poteter, du kjøper øl, jeg kjøper mat, til fest, man deler på utgiftene.
Du lager klær, jeg skaffer fisk, i Lofoten, det er lett.
Stordrift er i slike sammenhenger ikke noe poeng.
Du skriver en bok, jeg ordner middagen. Arbeidsdeling.
Man jobber for hverandre. Det er menneskelig å arbeide.
Det har blitt forkludret gjennom den industrielle revolusjon og marxismen.
Man jobber ikke for sjefen, man jobber for deg.
Sjefen er bare en administratore, ikke noe mer. Slapp av. Det trengs folk til å se helheten i en stor bedrift. For eksempel et teater. Men alle som jobber der er like viktige, selv om sjefen sitter med ansvaret, juridisk og økonomisk, enhver bedrift er fortsatt ikke sterkere enn det svakeste ledd, hvis vaskekona blir sur, kommer man ikke langt.
Beklager.
Enhver på en bedrift kan sabotere det meste. Og påvirke alt.
Man jobber sammen, for en helhet.
Hvis dassen er tett under en teaterforestilling ligger man tynt av. Og så videre. Alt må fungere.
Men det gjør det ikke!
I stedet styres det med «kustus», og sjefen sier til vaskehjelpa at det er nok av folk som vil gjøre jobben din dersom du slutter!
Man jobber under press.
Men beklager, dette går ikke.
Det er omvendt, dersom det er så dårlige arbeidsforhold er det ikke lenger noen som gidder å jobbe der!
Dit er vi kommet, dette er det moderne samfunn.
Og dit er vi kommet, folk er blitt bevisste og modne, gidder ikke jobbe for kjipe sjefer!
Da går de heller på trygd, driver med sitt. Menneskene er blitt myndige.
Vist ved at nå går 24 prosent av arbeidsstokken på trygd, mot 8 prosent i 1980.
En protest. Folk er virkelig ikke blitt dummere, heller motsatt. Opposisjonen er stor.
Ikke prøv deg, dersom du skal ha skikkelige folk i arbeid. Sorry.

Hva er dumt med polakker?

Man kan stille dette spørsmålet på flere måter, for eksempel Hvorfor er polakker så dumme? Hva er det de ikke skjønner? Hvordan har det blitt slik? Kan man lære dem noe? Og så videre.
Nordmenn er vant til på reise å bli fascinert, av det som er annerledes. Engelskmenn er som engelskmenn overalt i verden, gir faen.
Tyskere forsøker å dominere. Nordmenn lærer.
Det å komme over denne mentaliteten har tatt tid.
Det dumme med polakker er deres autoritetstro, ta det først, at folk som har høye stillinger er gode mennesker. Respect!
Sjefen er kul, for ingen blir sjef uten videre, professoren skal man høre på, ta lærdom av, selvfølgelig, for han har skikkelig peiling.
Nå for tiden, er det klart at de som har skaffa seg penger etter 1989 blir ansatt som veldig smarte folk, man må ta av seg hatten for slike!
Et underdanig folkeferd, gammelt gammelt hierarkisk system.
Videre er de imbecile i den forstand at de ikke skjønner det folk sier til dem. For de skal bare være flinke! Gjøre jobben sin! Da er alt greit.
Alt utenom jobben får andre ta seg av, det fins det andre til, som har studert greia og slikt.
Møter polakker ikke opp på jobben er det en slik dødssynd at ingen vil i det hele tatt hilse på deg lenger. Slikt går for faen ikke an! Vi er avhengig av deg!
Dette er det gamle samfunn, der man kunne stole på at alle jobba og skulka ikke og gjorde sin plikt
Uhyre plikt-orientert folk.
Derfor kan du ikke snakke med en polakk om ting han ikke har peiling på, du får bare dumme svar, en prøvende samtale, som man er vant til fra Norge, se om man kan vinne innsikt, eksisterer ikke i Polen.
Prat bare hvis du har greie på det du prater om! Ellers hold kjeft.

Rapport fra påsken

I kirka går man, no mercy, det gjør alle. Ingen unntak, bortsett fra noen få skurker. Utenfor enhver kirke har man plassert en stakkarslig tigger, for at folk skal komme i stemning. Da blir det gode greier og presten er kjempeflink i å utlegge teksten for dagen om Jesu oppstandelse og gjenkomst og greier, The comeback of Jesus er fine saker, da vil polakkene slutte å mase, og de er sikker på at de er frelst, for så sier presten, bare de går i kirken nok og ber nok og går til skrifte en gang i året, ordner det seg. Da blir Gud blid. Ingen tvil om det, da mister de ikke jobben, og da får de lønnspålegg og sjefen viser seg fra sin beste side.
Denne ironisk-siviliserte måten å omtale dette på, at religion er overtro og autoritetsdyrkelse, er min. Men ettersom vi har med mennesker å gjøre, som er oppdratt i dette og ikke vet bedre, kan man bare se muntert på det, ikke legge seg opp i det, det er et polsk rituale.
Hva gjør vi av tilsvarende rituelle greier som vi tror bare skal være sånn? Tja. Gå på jobben, se på TV og slikt, hilse pent på folk, være høflige, gå på kjøpesenteret for å kjøpe cola og sprit, for vorspiel i blokka, dra på fjellet i påska, jo, vi lever jo rimelig velferds-ordentlig i dagens Norge, bortsett fra de som er utenfor i helvetet og ikke har penger til røyk en gang, må bomme øl og greier og sliter, og de som er så ute at de ikke har sted å bo engang. Trist.
Fra et psykiatrisk synspunkt, hvor det frie mennesket er målet, lever man i et samfunn som har sine normer og flinkhetsperspektiver, det er forskjellige mål for folk, ut fra kontekst, man hørte en gang om dosent Skard, som ble omtalt som «den av Skard'ane som ikkje hev vorte til noko» Hans berømte brødre var professorer, må vite, Sigmund og Eiliv, bror Vemund var bare dosent, stakkars fant.
Så man må føle på sammenhengen folk lever i hvor vellykkede man syns folk er, det er ingen objektive kriterier. Den dumme forfatteren som ikke engang har fått nobelprisen, og så videre, som Graham Greene. Svenska Akademin mente han var for morsom, eller et eller annet. Ett fett.
Vår mann i Havana, lystelig roman fra hans penn, og han er sitert for en gang å si seg lei av å bli kalt katolsk forfatter, sa: «Har noen hørt om katolske rørleggere!»
Meget morsomt. Bli satt i bås er ikke moro.
Men nå har vi oppfatta at det fins katolske rørleggere og katolske snekkere, for polske arbeidere jobber rolig under instruks, for en sjef, som paven er sjefen for alle katolikker. Da er alt greit, dersom man innordner seg i dette hierarkiet. Hei, sjef! Hvordan har dagen din vært! Degge for sjefen, stakkars protestanter har ingen slik sjef, og må tro som faen og bevise dette hele tida i handling, ellers vil ingen mene han hun er en god kristen.
Den personlige tro, som ikke er garantert av noen, bare av Gud.
For katolikker er det nok å gjøre de forekskrevne ritualer. Protestantisk arbeidsmoral er viden kjent, parodiert her i Polen ved at protestanter tror at bare de jobber nok blir de frelst. Man viser sitt sinnelag som kristen ved å jobbe. Sliter.
Sliter seg ut, møter den berømte veggen, der man før møtte Jesus.
Polakker jobber mer rolig, og avslappa, gjør jobben sin, det er det, det er greit, men det er altså i et hierarki, som ingen her stiller spørsmålstegn ved, som i Japan, det er ikke tenkbart å være kreativ i jobben, som i protestantiske land som Norge og USA, det å være innovatør er neppe noen polsk greie. Alt det gode kommer utenfra og overnfra.
Dette kan føre til at Polen ikke lykkes godt i den beinharde internasjonale konkurransen som er i næringslivet nå og i databransjen, men deres rolige jobbing kan absolutt bære frukter på sikt, dette er en god mentalitet, de kan slappe av.
Strevet etter å finne «det nye», er ikke i Polen, det er bra.
Men altså, påsken er en sosial fart, først og fremst, vil jeg påstå, man møtes utafor kirka og slår av en prat om været og slikt, det er som i Islam, der moskeene er møtested for herrene som brygga var det før i norske kystbyer, og togstasjonen og slikt, man møtes når bussen kommer, og på kirkebakken.
Hvor møtes man nå? Jo på kafé, på arbeidsplasser, danner arbeidsfellesskaper, for fremtiden, kirken er for gammelmodig å bruke i dag. Den har hatt sin tid.

Dramaturgi

Dramaturgi
Dauinger. Daukjøtt. Jeg går feil vei. Hvorfor. Fordi jeg er forvirra. Hvorfor er jeg forvirra. Det er alltid mulig å forklare. I Praha gikk jeg aldri feil vei. Fant fram. Mens andre sleit. Her i Krakow har jeg gått mye feil vei. Diametralt motsatt vei, lang tid før jeg oppdaga det, og gått i feil gate, helt nå i det siste. Krakow er en gammelmodig by. Mye daukjøtt. Praha var vital og blomstrende i en helt annen forstand. Mye mer åpne mennesker.
Krakow er lukket. Polen er lukket land.
Tsjekkia var også mye mer fascinerende land for meg, den nye drøm, etter den kalde krigen, selve kulturlandet, da, Polen er ikke det.
Her tar det tid før du finner de rette folka. En form for star wars.
Dermed skjønner jeg den filmen, og alle liknende filmer, med aliens og slikt, ET, andre uhyrer, Konan, Donald, det er tatt fra det virkelige liv, alt det der, selvfølgelig, det dreier seg om kjemper som går rundt og brøler som okser.
Kulturkoryfeer, som går rundt og skal være dannede. Meget. Skal ses og ses opp til, no mercy, de kan du ikke legge deg ut med. Lyn Gordon må her ta tak. Planeten Mongo, er jeg på.
Phantasy. Alt handler om slikt. Fantasy texts. Det er ikke noe spesielt med det, at disse som har skrevet dette har «god fantasi», de uttrykker bare noe om menneskelivet i eventyrform.
Snøft snøft. Den gamle gris går rundt og lukter, etter fitte, og strener bort til første jenta han ser. Går for gull. Ikke til å rikke. Han er der. Her er jeg! Już jestem!
Man lærer, denne egosentriske talen. Sjalusi. Hun er min! Og så videre. Slapp a'!
Og man må finne en inngang til dette, til slike mennesker, i empati, de trenger hjelp.
Og man ser den polske pikekulturen. De opptrer stort sett i flokk. Noen studenter sitter på kafé og leser for seg selv. Lenge. Med kaffe.
Og de blir ikke forstyrret av rånete mannfolk. «Hvorfor sitter du her alene?» Aldri sett.
Det kunne skjedd i Norge. Oslo. Her blir jenter vist en helt annen grad av respekt. Hvertfall i universitetsområdet.
Og fylleatferden til polakker er vesentlig bedre enn nordmenns, i stort. Her i by. Kultivert by.
Jeg har ikke vært på mer proletariske steder på kvelden. Not yet. Heller ikke på landsbygda.
Man ser dette, og begriper noe. Teater.
Her er en inngang til teater. Det er mye teater i Krakow, og i Polen, og film. Her er «dramatiske mennesker», mye god humor og selvironi. Jeg ser.
Så dermed blir disse kulturkoryfé-bamsene mer koselige skikkelser, varme, de bare spiller et spill, lært gjennom årtusenene, ser det ut til, en hyggelig fest-forestilling hver kveld ute på byen, for de vet de alltid er på en scene. Svett. Ren fleip det de kommer med.

I skyggen

 

av mange ord som flagrer, i det polske språket, som jeg må finne plass til, forståelsesmessig, hvilken bok, hvem sin hund, hans bil, slikt, -den som jukser, og så videre, i grammatikken er dette både pronomener og adjektiver.
Hvor skal vi gå.
Hva vil du
samtale
Hvilket fly kommer han med. (Bergen)
-her er bare ett fly om dagen fra Norge, Oslo
Hvilken kafé liker du best
Forskjellige samtaleformer.
Liker du best kaffe eller te.
Grøt
Porridge, engelsk.

Hva tenkte du da du kom inn i bakgården. Du virket så rar, tenksom...... osv. Hrmff
finne på spørsmål er ikke lett

«Hvem har fortalt deg det». Mer paranoid
hm
Hvem skal hjelpe deg å gjøre leksene. (nedlatende)
og så videre


Hm hm hm
Her gå på et annet plan, eventuelt i dypet, føler for å starte med det polske ordet który.
Det betyr 'hvilken'.
Hvile litt. Jeg tror jeg finner et system. Mitt system. Deilig å ikke gå på skole.

Her:
1: Hvilken skole går du på? Da brukes który
2: Så du den bilen der? Hvilken bil? Da brukes jaki.

Brum brum
Bjørnen kommer niedźwiedź.
Bjørnebær, - jeżyna

Hvilken vei skal vi gå da. Hvor? Gdzie?

Da tar jeg det med ro.

Lag på lag

 

Fremmedheten her i Polen slår meg hele tiden. Lag på lag avdekkes den. Det har med språket å gjøre, hvordan man oppfatter verden. Et tre.Drzewo. Jeg ser et tre, gjennom en dør. Drzwi. Treet har grener. Gałąże. Og her fins mellomrom, -przesztreńa. Kvister. Gałązky.
Så da har jeg lært noe om flertallsbøyning av substantiv.
Og det er merkelig. Meget. Ikke rart det har tatt tid å lære.
Så da svetter jeg mindre. Ser treet utenfor her bedre.
Man ser at ordet for gren og kvist nesten er det samme. Gałąż og gałązka. -ka suffiks betyr liten. Man ser her at polsk er enklere enn norsk. For å beskrive et tre.
Blad heter liść. Det har ikke kommet ennå.
Liść. Det veit jeg ikke hvordan bøyes i flertall. Sannsynligvis omtrent Licie. Uttales litsie. Det minner om metallet Litium. Latin. Blad-metall.
Grønne blader blir, -vent litt. Grønt blad er zielone liść.
Jeg stopper der. På trygg grunn.
Det er snart første april. Våren kommer.

Tid, fornuft, tidsforløp, betraktning, nå kan jeg bruke fremmedheten, som hittil mest har vært plagsom.
For virkeligheten beskrives i språk.
Hele tiden. Skal du formidle et inntryk, for eksemel av en bøllete hund, må du bruke polsk. Og det blir noe annet enn på norsk, en annen farge, så å si, for å si det slik, det er ikke det samme. Vil jeg påstå.
Man får andre assosiasjoner til begrepet «bøllete» sikkert, på polsk enn på norsk, og det norske ordet «bølle» minner om det engelske «bull», et nytt ord på norsk, ikke i gammelnorsk, det kan jeg virkelig ikke tenke meg, bull fight er amerikansk, og en indianerhøvding ble kalt Sitting Bull.
Og det er engelsk, bull betyr okse.
Det het neppe det på cherokee språk, for å si det på den måten, Sittende Okse, Tyr, han var nok rimelig mektig den fyren, å se til, hvertfall ble han oppfatta slik. Age.
Allerede «Sitting Bull» og «Sittende Okse» har forskjellig valør, som «Sittende Tyr», mer det samme.
Man ser.
Okno er vindu. Øye er oko. Dermed blir det en annen oppfattelse av vindu. Som et øye til å åpne, evt. «Det kan man se gjennom».
Her nærmer jeg meg walisisk, som har slik oppbygging av ord, et navn på femti bokstaver, et stedsnavn, kan bety «elva som ligger vest for Hagatind inne i dalen».
Dette er tilsvarende. Ungarsk og finsk er bygd opp rimelig tilsvarende, i en annen form.
Dette er terapi.
I et annet land ser verden annerledes ut. For den beskrives annerledes.
Jeg har vært i Finnland. Meget meget fremmed, ved ankomst til Vaasa, med båt fra Sverige. Jeg gikk meg bort. Intet å holde seg til. Senere inne i skogene, ved Tampere, Tammerfors, skogen ble oppfatta som blå.
Om finner oppfatter den som blå, er en ganske så forskjellig sak.
Jeg ser med mitt blikk. Men jeg oppfatter med mitt språk.
Ha!
og jeg har nesten hallusinert her, mer illusjonert, har oppfatta ting i min bevissthet, i min forestilling, som noe ganske annet enn det er, ved nærmere ettersyn, oppfatta at polakker plutselig har snakka norsk.
Tungetale, tungetalehendelsen i pinsen i Bibelen, er der til bruk.
Min forestilling av det som blir sagt er min, sånn og slikt, det skal man ikke kimse av, en tilnæring.
Kroppsspråk, jovisst, men jeg syntetiserer inntrykket, oppfatter, danner meg en oppfatning, et skjønn, av hva som blir sagt.
Kroppspråk er bare en del av et hele.
Freaks lærer seg alle mulige kroppsspråk fra forskjellige kulturer, tror da de har skjønt noe, feil. Det er helhetsinntrykket som teller. Du må lære språket også, lynne, gemytt, hele schmæla, skal du forstå en somalier.
Det er påkrevet.
Tilnærming til afrikanske språk, såkalte «stammespråk». Hva blir lagt vekt på. Bombe.
Urdu, helt det samme. Og så videre. Fransk.

En viking i Polen

Vikinger er harde. Hardhauser. Berserker. Fra gammelt. En viking kan være smart, som alle krigere, ligge lavt, drive masse research før han slår til. Finne motstanderens svake punkter. Low profile. Late som de beundrer og er underdanige inntil de blir ansett som ufarlige. Får gå fritt. Den norske tålmodigheten er der, fiske inntil de finner fisk, for de vet den er der. Et sted.
Gemytt. Man må ikke stresse. Gå med på nesten hva som helst inntil man skjønner. Spille dum. Teit. Turist, hva du vil, det fins ikke grenser for norsk smartness på det området.
Late som du beundrer er norsk et meget norsk trekk. Men vi beundrer ingen, vi har aldri gjort det, vi har sett for mye, reist for mye rundt i verden, vi lar oss ikke lure av noen. Viking.
Dessuten er intet menneskelig oss fremmed. Vi er nysgjerrige. Ser ikke forskjell på høy og lav. Ha ha. Vi lar oss ikke lure av glitter og stas. Det er bare komisk. Den norske folkeligheten på sitt beste. Penger og makt, hæ hæ hæ.
Det er bare bønder som lar seg blende av dette. Nordmenn er ikke bønder. Nordmenn er fiskere. Skal ha stortorsken, alltid.
I Polen har vi da lett spill. For polakker beundrer storkarer, gamle adelsfolk, og tror at folk med penger er kloke. Så ikke vi. Vi vet at de bare er sleipe.
En harding kommer hit, og overøser polakker med beundring for kultur og kunst og ordentlighet og høflighet og pertentlig nøyaktig arbeid og slikt, men han skal bare fiske, få dem til å røpe seg.
Sivert Samlevik har langt større planer enn dette, dette er for å se hvem de er, få dem til å snakke, få dem inn i deres sjenerthet, for fordums storhet, som de vel og merke ikke har det minste av nå. Presse dem.
Men polakker er heller ikke dumme. De har blitt lurt for mye før, har lært, grunner på utsagn, det tar tid å komme til en konklusjon, hva var det denne fyren egentlig sa, stopp! Her må vi vente litt ja. Norske vikinger er for framfusne. Tror det går med smiger. I Polen gjør det ikke det. Bare i første omgang. Polakker er også tålmodige. Så der stopper samtalen. Hva da.
En gjensidig skepsis vil da dominere bildet.
Da kan man bli kjent, i gjensidig respekt.

Det fremmede

Rister på hodet over polakker som holder hodet kaldt hele tiden og går til trikken og venter på trikken uten å fortrekke en mine.
Og venter stille som en stokk til det blir grønt lys og går da over veien.
Noen kan til og med bli sure når du går over veien når tverrgata tydelig har fått rødt lys. Det skal ikke du bry deg om! Vent på ditt signal!
He he.
Polen er et kutråkk. Adelen sitter på hesteryggen og bøndene driver med kuer og griser. Adelen beveger seg, bøndene sitter stille.
Og griner.
Trist.
Adelen beveget seg over lange distanser hele tiden, alle polske adelsmenn hadde egen hest, som man nå har bil. I de bedrestilte lag.
Polakker beundrer biler noe jævlig, fortsatt. Klapper på dem og greier.
Adelen var masse i krig, før i tida, ledet hærer og bøndene måtte stille med fotsoldater, med omtrent bare kjepper som våpen. Et knuget folk. Kanonføde. Stakkars.

Språk

Megetsigende. Jeg var i Tsjekkia, ble opplært i en pølsebod til at pølse heter parek. Noe sånt er utenkelig i Polen. Kan du ikke polsk, er det over og ut. Et lukket land, i en ganske annen forstand enn Tsjekkia. Jeg hadde lært meg ett tsjekkisk ord, ordet for landsby, vesnice, og det husker jeg også. 1994. Mitt første tsjekkiske ord.
Saus på polsk heter sos. Saft heter sok. Man linker. Pølse heter Kiełbasa, altså forskjellig fra tsjekkisk.
Likheter og forskjeller. Landsby på polsk heter wieś. Dette er temmelig likt tsjekkisk, vesnice uttales vjesnitse.
Og man lærer polsk via tsjekkisk, hvordan diftongen «ie» uttales, det nærmer seg je, her.
Strømpe – pończocha. På slovakisk pančucha..
Her lærer man igjen, for eksempel av cz og č er samme lyden. Bare forskjellig notasjon. Det forenkler hele dritten, å tenke slik.
Og ch uttales h
cz uttales tsj. č.
Č er også i Tsjekkia. Český. Engelsk Czech.
Litt og litt.
Czechosłowacja.
Av og til renner det inn, andre ganger er det stillstand, dette er den såkalte læringskurven, visstnok, vanlig, man tar inntrykk, masse inntrykk, det blir bearbeidet, og så løsner det, når man så forstår det, kan sette det i system, sitt eget system.
Sildrer og renner.
Språk oppdages, via ordbok, tegn, mennesker, i flokk, man ser mer etterhvert, man ser tydeligere, for det springer en i øynene, at ord du ikke hadde uttalt korrekt er det det er, mer, man ser nærmere på saken, looks closer.
Når det kommer, når det er naturlig.
Żurek z kiełbasą. En matrett. Den kan vi ta for oss. Det uttrykket har jeg lært meg å si i en rekke steg. Det betyr suppe med pølse. Sur suppe med pølse. Żurek er en bestemt type suppe, hvit-grå-(gul) suppe med syrlig smak, tildels tyktflytende. Litt.
Ż uttales sj.
Så suppa uttales sjorek. Det er som u på tysk, som mer uttales som norsk o.
Og ordet for pølse her, uttales «kiewbason».
«med pølse» er kasus, pølse er bøyd, fra kiełbasa til kiełbasą.
Og det å få «z» med i uttalelsen av denne suppa, har tatt tid, lang lang tid. Huff.
Polakker bare flirer.
Polakker skjønner til gjengjeld aldri bestemt form.
De sier: Har du preparert fisk? Der det heter Har du preparert fisken.
Det der får de aldri inn i huet. Tsjekkere heller ikke. Merkelig.
Og så videre.
Mentalitet. Forstokka.
Polakker er direkte. Konstaterende. Man kan karikere dem med at de er premenstruelle. Det bare er sånn!
Alltid.
En mer vennlig forståelse av polakker er at de er utfordrende. Kommer med statements, hele tiden. Setter deg ut. Bestemt.
Det må man lære seg. Tale bestemt tilbake. Eller du har tapt.
Det å være prøvende, ligger ikke i polakkers natur. Nordmenn er slik. Jeg er slik. Og ser på læring som prosess.
Slike prosesser skal polakker holde helt for seg selv, og presentere resultatet. Når de kan det. Lever hemmelig. Inne i sin stue og egen verden.
Lukket.

Polsk bakteppe

Nesten som man skulle ha sagt det selv,

 

Polen er i format. Et firkanta land på alle måter, mer firkanta land fins nesten ikke i verden, bare se på kartet, verdens mest kvadratiske land.
Det kan vel finnes noen Afrikanske land som også er rimelig firkanta, Zaire og Angola, for eksempel, det bør studeres nøye, men uansett er polakker rimelig firkanta.
A4 er noe annet, det er 9 til 4 -mennesket, straitinger, det er noe ganske så forskjellig, nordmenn er A4, men ikke dermed så veldig firkanta.
Nordmenn anerkjenner unntak fra regelen. Polakker gjør ikke det. Rett og slett. No mercy.
Blokkbebyggelsen, for eksempel, firkanta.

 

Oppussing, firkanta. Kan det ha noe med kommunismen å gjøre. Produsere statlige mennesker.. Det nye mennesket, alle mennesker er produkter, lærer jo vulgærkommunismen, og Polen som et rimelig autoritetstro land og folk antok dette uten problemer. Javel, sjef!
Mye i dagens polske mentalitet kan forstås ut fra dette. Sjefen har alltid rett. Man skal krype for sjefen.
I siste instans Gud og paven, det katolske hierarki.
Vel fins den polske frihetsdrøm, men den er bare for noen få utvalgte, adelsmennene, magnatene, de kunne gjøre hva de ville, og undersåttene retta seg blindt etter dette.
Delegatene til riksdagen hadde bundet mandat fra sin magnat. Full frihet.
Enighet måtte ha blitt til på forhånd, mellom frie menn, riksdagsmøtene var bare en rapport fra den diskusjonen som hadde funnet sted på forhånd, i baksetet, bak bakteppet. Der beslutninger blir foretatt. Møter og hemmelige møter og slikt.
Josef Piłsudski, statssjef fra 1918, styrte etterhvert fra baksetet. Hvem styrer nå. Man kan lure. Pilsudski gikk av, men var fortsatt Polens sterke mann inntil han døde.
Det fins vel ikke en slik sterk mann nå. Da hadde man hørt om han. Lech Wałęsa er det ikke, for eksempel, nei.
Så det har skjedd ting, Polen er mer et reelt demokrati.
Så langsomt går dette gamle bakteppet i oppløsning, man har stemmerett.

Når man ser Aleja Solidarność I Krakows bydel Nowa Huta som går til det store kommunistiske stålverket der og blir oppslukt av det, langt der borte, aner man krefter man ikke har oversikt over.


Kommunismen kan dermed beskrives i takt og tone og mer fyldig enn frasene går på, en nøkkel er her Lech Wałęsa, den pratesjuke cowboy fra Gdansk, målbar den polske frihetsdrømmen fra alltid, det var altså et fagforeningsopprør innad i kommunismen.
Lederne hadde spilt fallitt. Kommunismen var bare fagre ord. Nu går alt så meget bedre, maktspråk, løgn, Vaclav Havel i Tsjekka skrev boka «Forsøk på å leve i sannhet», begynte med å si det som var sant, at det IKKE sto bra til i landet, i sin tiltredelsestale.
Det kreative mennesket, i kommunismen symbolisert ved arbeideren, som tar ansvar og forandrer verden, er poenget. Som Marx sa, poenget er ikke å forstå verden, men å forandre verden. Verden er beskrevet i filler. Man vet det meste. Men hva om du ikke kan omsette din viten i praksis.
Marx sine revolusjonsideer er historie, men denne impetus, om at mennesket grunnleggende er kreativt og kan forandre virkeligheten rundt seg og blir fremmedgjort i det moderne samfunn, holder.
Et menneske som jobber på en bedrift som ikke verdsetter dets kreativitet blir fremmedgjort. Får sære interesser som penger og forbruk og kan ende i narkomani, for eksempel.
En skolekamerat av meg sa noen år senere da jeg traff ham at han ikke var opptatt av jobben, bare av fritida. Der ser man. Han ble så narkotikasmugler. Et kreativt behov pervertert.
Jobbene han hadde tok ikke hensyn til hans vesen. Han ble ikke fanget opp.
Nowa Huta


en lekkerbisken arkitektonisk, viser til de kommunistiske idealene, der folk jobber for hverandre og i solidaritet, fine parker fra landskapsarkitekter, en samfunnsplanlegging fant der sted, Nowa Huta er en by renset for lidenskaper, nå temmelig dødt, der fins ideen om det ekte mennesket innebygd.
Man kan dermed nærmere ta for seg monumentalarkitektur fra 30-åra, også fra Tyskland, Albert Speer, se likheter, man grunner..
Hitler fikk folk til å jobbe for nasjonen, arbeidsløsheten ble borte, man bygde Volkswagenverk og autobahn, bil til folket.
De kunne plutselig forflytte seg. Bra.
Nasjonen ble den samlende idé der, mot kommunismen i øst.
Det frie skapende mennesket må være grunnleggende, det var det sikkert også under nazismen. Arbeidsfellesskapet, korporasjonen, effektive logistiske arbeidsforhold, som folk godtok og likte. Man skapte et nytt samfunn. Stimulerende.
Det frie mennesket som kjører bil. Det moderne samfunn.
Så har dette skapt nye problemer, med bilisme, trafikkulykker, overforbruk og forurensning og uttømming av jordas ressurser, og man setter seg nye mål.
Livet er slik.
Den ufullendte kreativitet fører til sykdom.
Man hoster, man skjønner ikke, man lurer, hva er dette, man gjør sitt og så godt man kan, man kan ikke annet, men folk kommer en ikke i møte, verken på jobben eller på fritida, man går i hundene, blir arbeidsløs, må ta til takke med lav inntekt og utgåtte sko, man strever med å beholde sin menneskelighet.
Noen går i hundene i alkoholisme, andre tar tak.
Nowa Huta, dette kulturuttrykk, for menneskets skaperkraft i samfunn, merkverdig sak, Et ekko av landskapet rundt, på et platå, en halv stjerne, kan man si, det går over alle støvleskafter dette, idémessig stor skjønnhet, genialt, her trives folk! Enda.
Man kan ikke se på kommunismen utvendig, heller ikke nazismen, det var krefter i mennesket i sving, tallet på døde under disse pressede ideologienes tid er ikke poenget, that's not the fucking point! Som heller ikke giljotineringene under den franske revolusjon er det.
En impetus, mot menneskelighet.
Frihet, likhet, brorskap, eller dø! Tekst fra en plakat under den franske revolusjon. Det er klart man blir desperat, den nyvunne frihet skal ikke skuslet bort.
Og snakk om at kommunismen «ikke fungerer», «det har vist seg», er feil, der er ikke anstøtssteinen, det er videreføringen som her gjelder, fremmedgjøring under kjipe arbeidsforhold leder folk bort fra sine egentlige interesser som er å være i takt med seg selv, med livet, kunne være spontan og sosial og folkelig, møte andre med vennlighet og tilbud om samarbeid.
Skape et samfunn.
Det er ikke noe verre enn det.

Om nasjonsbygging

 

Bestefar og bestemor var født før 1905. Min far var på Grini under krigen. Jeg deltok i kamp mot EU mot 1994. Reiste rundt kysten og leste dikt, reiste til Finnland og Sverige, for å ta EU der, videre opptrådte en del steder og var møteleder på Blindern på debatter, skrev roman som het EU. Det folkelige Norge kom fram. Husker fra en stand i Kristiansund, en lokal politiker kom bort og spurte om de visste hva en kjent kjendis mente om EU, de bare flirte av ham. Vitsa om han etterpå. Slapp a'!
Før 1905 var Norge ikke, perioden 1814-1905 er tida for den store berømte norske diktningen, man produserte også Edvard Munch og en rekke gode kunstnere.
Dette er gjengs i Europa, på den samme tida. Polen ikke minst.
De tre store dikterne i landet er fra samme tid.
Nasjonalromantikken. Det kan jeg forstå.
De beste diktene jeg har laga er mine kampdikt mot EU. For frihet.
Den borgerlige dannelse forstår ikke slikt. Frihetsdrømmen. Wergeland er bare et nasjonalt klenodium, Ibsen også.
Arne Garborg ble kalt jærbu og europear, han hadde jordtilknytning tilbake og kunne dermed vide seg utover. Der ligger det.
Man må ha backing i egen bakgrunn, My home town. Bakgrunn, familie, venner, sted. Ljan. Jeg.
Drømmen om falskhet, bli «globetrotter» går ikke, finner jeg ut, det er ullent, man må kunne se sine røtter.
Man kan ikke sage over den grenen man sitter på, begynne der man kommer fra.
Galleri Starmach i Kraków har nå utstilling med Jerzy Nowosielski, en polsk komponist, Krzysztof Penderecki blir framført til uka.
Hm. Polen. Warszawa. Kraków. Gdańsk. Łódź. De fire største byene. Szczecin, havneby, ved den tyske grensa, Póznan, midt i Polen, regna som den mest typiske polske byen, Wrócław, Lublin, store byer. Som Oslo.
Jeg ser dette flatlandet mot nord, Østersjøen, ikke klare geografiske grenser i øst og vest, men i sør. Tatra-fjellene, Karpatene. Landet nord for Karpatene er Polen. Som har vinglet litt mellom øst og vest, men det er landet nord for Karpatene, det landområdet som er skjermet sørfra ved Karpatene. Der.
Zakopane i syd, ved foten av fjellkjeden.
Slik er land ramma inn, Ungarn på den ungarske slette, Tsjekkoslovakia på annen måte, i dag delt mellom Tsjekkia og Slovakia, men rimelig likt språk.
Norge og Sverige har en rimelig naturlig grense ved fjell i midten de også, grensa mellom Sverige og Finnland er Bottniska viken.
England er en naturlig enhet, som Italia. Spania og Portugal på den iberiske halvøy. Fjell mellom.
Portugal mot Atlanterhavet, Spania mot Middelhavet.
Frankrike er hav-land, Tyskland innland.
Østerrike vender mot syd med elva Donau.
Bratislava er slavisk grenseby. Ungarn begynner der Donau svinger rett sydover. Man ser.
Landene, nasjonene er i landskap.
Dette gir mening.
Sverige er delt i landskaper, fra gammelt av, den administrative inndelingen er en annen, i län.
I Norge følger fylkesgrensene mye landskap. Naturlig inndeling.
Rygjafylket, for eksempel, det er dialektoverganger mellom fylkene. Møre og Romsdal er grensefylket mellom Vestlandet og Trøndelag. Nord for Stad.
Der er dialektovergangen inni fylket, midt i, før fulgte bispedømmegrensen denne dialektgrensen. Møre.
Nordmøre og Sunnmøre har helt forskjellige dialekter, Romsdal er mot nord, men grenser mot sør.
Bli bevisst. Bli opplyst.
Magyarorzág. Navnet på den ungarske stat. Magyarenes land. Stolt. Magyar ország, siste delen høres ut som «årsak».
Da kommer Ungarn og det ungarske språk nærmere.
Man kan si at det kan oversettes med «landet som er bygd på den ungarske grunn».
På polsk heter Ungarn Węgry, uttales «vengri», som minner om Ungarn, engelsk Hungary, reminiscenser av hunnernes land.
Włóski, Italia på polsk. Tyskland heter Niemcy. Dette er gammelt!
Og man kan spekulere i hva de ordene betyr, vilt, selv, begynne der man er selv. Hjemme. Heime i stuggu. På Hadeland eller Brekken i Trøndelag og så videre. Ta det derfra.
Nie på polsk betyr nei, eller ikke-, og ordet for Tyskland høres ut som Nemlig! Fonetisk, det italienske som Floskel.
Niemand på tysk betyr «ingen».
Videre.
En klagesang høres i Polen, det er et oppkomme av krøll her, etter den polske frigjøringen i 1989, polakker sier at Polen ikke ble fritt igjen før dette årstallet, med en periode etter 1918 som mest var en forberedelse til den moderne polske stat, okkupert av tyskerne under krigen og av Sovjet etterpå.
Nå er Polen en stat.
Titt titt! Masse rart og raringer kommer fram, undertrykt gjennom mange år, grunnfjellet kommer til syne, oppdages, som den polske nasjonalismen og kirken.
Polen for begynnere, kan man kalle dette her.

Klub Aktora

Når nå påsken nærmer seg her i Polen, tar de på seg findressen etpar uker før Palmesøndag og ordner seg uteservering selv om det er kaldt som faen. Høytid, må vite, på hovedplassen i Polen, nei jeg mener Kraków, er det uteservering på de mest mondene stedene nå, de har også kanskje varmest sol etterhvert på dagen. Proletarstedene gidder ikke det der. Für Turisten!
Det er en rekke glorete kafeer her, forøvrig av ymse innhold, ser man litt nærmere på det, klub Aktora er mitt sted her, fordi det er skuespillerkafé.
Her føler jeg meg hjemme, her er det åpent og hyggelig, vel og merke innendørs, ved vinduet, her kan jeg se hva folk driver med, er inspirert.
Man stiller seg ut, legger seg ut, legger seg flat for turister med feit pengebok, gullvisa og greier, man skal ha sin del av rikdomskaka i verden, som turister i Krakow representerer for polakker, verken mer eller mindre. Faen! Kom med spenna!
Gøy. Det er stress og mas på denne plassen, som er 4 hektar stor, 200 ganger 200 meter, litt avlang, det er som åtte fotballbaner, jeg har ikke finni størrelsen på Petersplassen i Roma i tall, men den er neppe større.
Det fins en koloss av et hus midt på plassen her som skygger for utsikten, på Petersplassen er det et temmelig annet vidsyn, men dette er også sakralt, av en ganske så annen karakter. Vatikanet, sentrum i katolisismen.
Krakow ligger for faen meg ikke langt etter, så har de hatt pave og greier, det borger for stolthet hos den alminnelige polakk, det merkes tydelig, nå er det en tysker, men pytt pytt, vår pave var nok omtrent det beste som har hendt verden på lange tider, derom kan det ikke herske noen som helst tvil.
Har man sans for sånne detaljer, er det lettere å overleve i Polen, se skuespilleriet, dumheten, innadvendtheten, nasjonalismen, som er upåklagelig til stede overalt.

Hva polakker ikke liker ved meg

Det kan være så mangt. Ikke kan det være om jeg stemmer Arbeiderpartiet eller ikke, eller er forfatter, eller er fra land med masse fjell, mer dette at jeg er fra fiskerland i stedet for bondeland.
Ikke har jeg noe mot bønder heller, for jeg kommer fra bondeslekt og greier, byfolk i Polen mener bønder er tullinger, onde mennesker, farlige folk, ukultiverte drittsekker og slikt.
Ikke har jeg noe mot jøder, tyskere, russere, andre europeere i det hele tatt, og jeg har opparbeida en viss forståelse for pakistanere, det pakistanske gemytt, i Oslo. Ikke bra.
Jeg har absolutt respekt for polakker, men ikke spesielt i forhold til andre folkeslag, det være seg kinesere og japanere og slikt, jeg så noen japanske turister i går, greit, so what.
Da knurrer polakker, for de flirer av alt fremmed. De er innsnevra.
Bøller.
Og jeg har aldri heller vært bølle av gemytt, jeg er ikke vokst opp slik, har aldri vært sterk, ikke sloss jeg nesten for fem øre, men var rimelig god i idrett i forhold til folketallet på stedet jeg vokste opp, for å si det slik, blant de beste på skolen, men aldri ekstremt god i noe slik at jeg kunne blitt idrettsstjerne. Respect!
Jeg gikk mye på ski og spilte mye fotball, såvidt ishockey, det var for farlig for meg, det turte jeg ikke.
Så hva polakker ikke liker ved meg er at jeg ikke er tøff. Jeg er sjenert. Ingen polakker er sjenerte. Viser jeg meg sjenert i butikk eller på kafé, friker polakker, for det skjønner de ingenting som helst av.
Jeg er heller ikke dum turist som spør om alt mulig tull eller prater engelsk bare på faen, eller norsk, nei, jeg prøver å bli kjent med dem.
Det å bevare en selvfølelse i dette er ikke lett. Men jeg tør vise meg svak, er nødt til det, noe annet er ikke mulig.
Det er skrevet en bok om nazismen, som heter «Vår forakt for svakhet». Den ble debattert i norske aviser en del, jeg fulgte med på det, og Stein Mehren svarte at nazister heller ikke kan ta styrke. Mer det. Det ekte ærlige selvstendige mennesket passer ikke i nazismen.
Som er militær. Hierarkisk, under en leder.
Begge synspunktene har noe for seg.
En hendelse, i en butikk, på en kafé, hvor jeg stammer fram noe, på polsk, får et avvisende svar, «Nie ma», vi har ikke det der, eller, såvidt jeg kan forstå betyr det «har ikke», «man har ikke», «butikken har ikke». Nie ma.
Og jeg kunne snakka om hva har dere da, ser på menyen på veggen og greier, men gidder ikke, for de opptrer for meg avvisende i utgangspunktet, jeg går.
Jeg kom til enighet med en kvinnelig servitør her i stad, da de ikke hadde det jeg bar om, det ble noe annet, noe som hun faktisk foreslo, da var det greit.
Der hadde jeg vært før, videre var det der lettere å foreslå alternativer, butikken var også mer kultivert, det var tidlig om morran, jeg måtte i første sjappa vite at de ikke hadde sånn suppe jeg ba om så tidlig. Dust.
Dette er local-preik. Som heg husker min mor fortalte meg en gang, hun kom til Sagene skole som vikar-lærer, og spurte en gutt Er dette Sagene skole? Han bare så rart på henne, pling i bollen! Alle vet jo at dette er Sagene skole!
Sånn er folk, mange polakker, alt som skjer er gått inn i vanen, inn i blodet, de skjønner ikke at alle ikke har fått med seg det de driver med, deres vaner, som altså bare er vaner, som ingen fremmede sånn sett kan ha peiling på i det hele tatt.
Men nå lærte jeg.
Viktig. Små detaljer, men det letter kommunikasjonen.

Orange

 

Det er klare sammenhenger her mellom kristendom og nasjonalisme fra gammelt av, man kan lure på hvorfor, dessuten polsk skjønnhet i kunst, som ses her i denne bakgården, for klassiske polske auksjoner av gamle verker, fra denne som ses navnet av på bildet til ikoner til mange andre, dette er bra.
Kristendommen som kulturell impetus i verden er her hjertelig til stede, og det å analysere seg fram her er viktig og nødvendig, kristendommen er ikke av denne verden, videre er det en annen verden, den skjønne verden, den estetiske verden, der man i Polen synes å skjønne dette bedre enn andre steder.
Evangeliene kan ikke manipulerbare, de er sanne, på sitt vis, men denne verden, den konkrete verdslige er den som virkelig fins, med snekkere og elektrikere og bilvaskerier og så videre, man kan ikke blande dette.
Man kan stille fram et bilde av Jesus med undertekst Ville du kjøpt bruktbil av denne mannen, som humor, for dette er ting som ikke hører sammen, Jesus har ikke noe greie på biler.
Selvfølgelig. Han hadde ikke noe med penger å gjøre, hadde ganske så andre interesserer.
Judas syntes penger var kult.
Nei, dette at «mitt rike er ikke av denne verden», er sublimt så det holder, men det er viktig å holde tunga rett i munnen, i verden, ikke se seg blind på noe som helst, gå på parkeringsplassen og hente bilen og kjøre vekk etter kirka uten å være from i bilen også.
Jesu dart-hall fins ikke, det fins slikt i Norge, men det er komisk, Jesu motorsenter og slikt, til og med God Invest, men det er feil bruk av religion, av kristendom.
Det er noe som viser til noe annet, til skjønnhet, til evig liv.
Her vi er nå, i verden slik den er nå, må vi slite og streve.