Annerledesheten

Annerledesheten
Det ligger i språket, det er det ingen tvil om. I det polske språk er alt bestemt. Man kjenner typen. Den kategoriserende. Øl. Jeg ser for meg en fyllefant, som er meget pertentlig, har lite humor, i edru tilstand, i fylla går dette over i aggressivitet.
Han har et syn på folk, at de er sånn og slik, det var da voldsomt da, nei, dette har han tenkt ut, at den og den bør forbedre seg på de og de punkter, viktig, han får selvfølelse. Har noen å se ned på.
Han er jo ikke sånn! Skjule egen miserabilitet ja, nei, han kommer fra fintfolk han!
I dette kan man se jødehatets mekanisme, under arbeidsløshet og slikt, noen har skylda.
Hitler kom ikke inn på kunstakademiet, da kunne han ikke se på seg selv som skikkelig kunstner, ble tysker.
Gikk rundt i Wien og loka, så på store fine bygninger og slikt, en historie, han kom ikke fra Rødøvre, for å si det slik, ikke fra huttiheita, en liten grenseby Østerrike-Tyskland.
Hm. Jeg prikker meg selv på ryggen, går over til språk-bruk.
Kategorisering. I mengde, ”en sånn båt”. ”den legen”. Den der kirken. –ikke den nærmeste her.
Spissformulering. ”jeg liker ikke svensker”. Jeg liker ikke frp-folk. Jeg liker ikke bønder.
Frp-folk er vemmelige, de prater ikke med deg, de sier ”dere sosialister”, hele tiden, og hever seg over deg.
Egen miserabilitet ja.
”Det ble aldri noe av meg”. He he.
Hamsun ble nazist da han ikke kunne skrive mer.
Sånn. Jeg skjønner. Kategorisering er uttrykk for depresjon.