Smålåtenheten

.



Hm. Norge er karakterisert ved lua i hånda, og nisselua langt nedover øra, som en struts, videre seg selv nok, her i nord, jeg føler meg nå i stand til å begynne å karakterisere det norske på en ny måte.
Nordmenn er ansett som godtroende, ensomme mennesker som trenger andre, dermed blir ukritiske, til inntrengere, innvandrere.
Jeg tror det der er så ymse, ikke i Norge, det er nordmenn i utlandet, på reise, til sjøs fra før, som møter folk med velvilje der de kommer. Ikke hjemme.
Nordmenn liker hogst, brennevin. Videre liker nordmenn å kødde det til for seg, skape forvirring, det er vi mestre til, komme inn i floker, uløselige, der er jeg.
Jeg ser, organisere noe som ikke lar seg gjøre, skryte av dette mens man holder på, nå er vi i gang, og så blir det ingenting av det, og man er sur dersom noen kritisere, gå på håpløse prosjekter, det er jeg god på.
Jeg ser, og så er vi gode på hemmende selvkritikk. Dette gåkke. Det er noe urealistisk ved Norge, svinger mellom optimisme og pessimisme, rett og slett, vi har ikke kontakt med virkeligheten.
Vi ere en nasjon vi med, ikke med, ikke stolt, ikke rett frem, gå til siden, gå utenom sa bøygen, vi er ikke til stede i denne verden.
Norsk hiphop, for eksempel, det dårligste vi kan, videre er vi dårlige kopier av internasjonale trender så til de grader for tiden, er ikke.
Erbe, arbeid, det gidder vi ikke, tar skippertak og tror dermed alt går greit, som jeg ja. Det vedvarende rolige er for eksempel polakker ekstremt mye bedre på. Prosess, mot et mål, uten videre rett fram. Bare gjøre det. Full forvirring.

Morgen

.



Å vite hva man driver med er ikke alltid like lett. Vitenskapeliggjøringen av verden er ikke alltid like lett, for å si det slik, det er noe der, å tro at man kan få alt på form, kategorisere alt. Drømmen er klokere. Tingliggjøringen av alt er noe som skjer, der kritikken har forstummet, at alle menneskelige forhold har degenerert til dumhet, der folk bruker hverandre i stedet for å snakke med hverandre, bare.
Alle menneskelige forhold dreier seg bare om en tenkt nytteverdi, som i Polen. Et kaldt samfunn.
Dette er feil, følelsen er klokere, man føler kontakt med et menneske, og da har dette alltid en nytteverdi, i ekstremt positivt forstand, som universelt overgår den tenkte nytteverdi, som går på hva kan jeg tjene på å snakke med dette mennesket, for karriere og dritt og framgang i verden, for familien og nasjonen, det er nyttig å snakke med den og den og ditten og datten for det vil fremme min sak.
Det er av og til nyttig å gå på Blitz. Og videre hvor det skal være, i dag skal jeg på Blindern, men hvem treffer jeg, jeg veit ikke, men i utgangspunktet ett fett, for jeg leser marxistisk sosialfilosofi, Max Horkheimer og gjengen som målbar en menneskelighet i et tragisk samfunn som totaliserte seg selv, det er marxisme med menneskelig ansikt, det er eurokommunismen, det er det frie samfunn, som er den gylne tanke i europeisk filosofi, fra den franske revolusjon, frihet likhet brorskap.
Dette er rolig, personlig og politisk frigjøring, det som før het Freud og Marx, frigjøring fra traumer historisk, for en selv og verden.

Polsk forvirring

Polakker krangler hele tida, det er som en ild. ”Løpegutt for storkapitalen”, ikke skjellsord i Polen nei, omvendt, her skal de ha kapital inn i landet for investment. Den politiske diskurs går bare på dette. Poenget. Spenn!
Albo, men, det er vel mer? Ja, åndelige verdier, for å si det slik, helt i tåka, ut fra katolsk tradisjon, bundet med det nasjonale, blindt, det er uhumskt, folkerettsstridig og kav galskap.
He he, de taler gjennom sprinkler i gamle fengsler, rosens navn, humørløst og ekkelt.
Det åndelige og det materielle, totalt adskilt her, der har de noe å lære.
Penger uten sjel er kunstig moro, da blir det bare rus, fylla ja, tull og tøys, ingen fremdrift.
Nei, det er noe her, there are two swords, som de sa i middelalderen, kirken og staten, den åndelige og den verdslige makt som delte verden mellom seg, her er vi kommet videre i verden, men ikke i Polen, det er katolsk dritt som ikke har noe som helst å gjøre med moderne sekularisme der det åndelige er sjel og menneskelighet og kontakt og samarbeid, bli fri fra fengsel, til frihet, sammen.
En andedam.

Polsk frihetslengsel

Hm. Det er flere tendenser i det polske samfunnet. Ser man historisk på det, er det ikke snøvlete. Blant de inkluderte i den oppegående kultur fins en diskurs som er frihet. Den gylne frihet, som var adelens privilegier fra middelalderen, der kongen etter hvert ble valgt, fra 1500-tall, at kongen var til bruk, ingen herre, og ble brukt til forsvar av landet i trengsel, bare.
Og moderne grunnlov kom i 1793, den andre i verden etter USA, før Norge 1814.
Ekstremt flotte polakker fins gjennom historien, som papa Witkiewicz, kunstmaler, som ikke ville ha sin sønn på skole, det ble Witkacy, den allestedsnærværende kreative person, nyskaper på teater. Lagde sitt første teaterstykke 8 år gammel.
Witold Gombrowicz, innovativ god forfatter, dekonstruerte all makt og nasjonalitet, en rekke flere, det er storslått. De ikke underkua polakker. Bronislaw Malinowski, grunnleggeren av sosialantropologi. Deltagende observasjon på New Guinea, lærte seg språket, kunne være helt som dem, de fremmede. Joseph Conrad, forfatter som skrev på engelsk, Lord Jim, Heart of Darkness, Almayer’s folly, om det ensomme menneske i vanskelige uklare omgivelser. Viktig. Utvandret fra Polen 20 år gammel.
Å leve, eksistere, der det synes helt umulig, kan polakker noe om. Godt. Skape frihet der man er, uansett hvor man er, litt og litt, erobre rom. Tenke. Være, leve, påvirke, i fullkommen ro. Zen, for å si det slik, nordmenn er mer berserker, tåler ikke for mange folk inn på seg, av tradisjon, troll.
Frihet i et samfunn, ikke bare alene på fjellet og i skauen nei. Takk.

Pluss

Polakker er ansvarlige mennesker. De gjør jobben sin, som trikkeførere, for eksempel, spesielt, som bartendere, den polske jobbkulturen er sterk. Bank. Joy. Samvittighetsfullt, et norsk ord, nordmenn gjør ting samvittighetsfullt, som å drapere en ting, pakke inn julegave, intimt, internt, tilforlatelig, trekker ikke dette ut. Hebefrent, polakker jobber ikke slik, de jobber i angst på en annen måte, ingen skal kunne si noe på dem. Kvalitet. De må alltid stå til ansvar for det de gjør. Redde. Plaga og pint. Så er dette internalisert, som en dyd, det er det. Man jobber ikke for fremmede herrer. Polen er en enhet, en struktur. Barn som får vikar på skolen, i klassen, ser sitt snitt til å prøve ut personen, for å se om man kan strekke friheten lenger, sabotere, på gjørs, slik er polakker. ”Du bestemmer ikke over meg!” som kua barn kan si til barnevakter. Deres egne gjør det, de har autoritet. Da har de medansvar, for nasjonen, mystisk. Mytisk. En arv.
Det der skjønte ikke kommunistene, som trøkka en greie ned over folk, en ideologi, fra universitetet, som bare kadrene skjønte, frihet fra tvang, nei, kom ikke her, pappa bestemmer hos vårs.
Kommunistene hadde ikke empati, for dette, gå inn i en polsk familie og se hva som skjer, strukturen, ikke deltagende observasjon, nei, de brukte bare kniven tvert, det funka ikke, polakkene saboterte, polsk effektivitet var lavest i verden, 30 prosent produktivitet, enorm statsgjeld. Faen.
Det viste hvor underkua polakkene egentlig er, usj. Fra Arilds tid styrt av herrer, Stockholm syndrome, sjefen er kul, jobber, hardt, fortjener spenna sine og greier. Faen.
Flink. En nordmann kan være flink, også dyktig, ha gjort jobben til sin, er kreativ og selvstendig og er sjef, sin egen sjef, er ekspert på det han hun driver med og ingen har noe som helst overherredømme, slik skal det være.
Selvstendighet ja, som den norske bonde, som ikke svarer for noen, du må spørre. Dyrker opp landet selv, ingen har noe med det. Traust. Rolig. Norge.
Så Polen er ikke slik, de står til ansvar for alt, overfor noen som jobber over, i et gigantisk hierarki, der ingen slipper unna, som på hele det slaviske flatlandet, lett å kontrollere, du får ikke dyrke her. Slutt.
Nordmenn kunne finne seg en plass i skogen, sjæl, sette bo. Alene, fiske i vannet. Fiske til sjøs, dra.
Nomader, hva er det, folkevandringer, emigranter, som til dels jeg, som ikke tilpasser seg landet, folket, kulturen, som vil være frie og selvstendige og uavhengige av enhver herre, også da religionen, kryper for ingen, det er også de polske arbeidsutvandrere, som fikk nok av dette mølet, Polen har størst utvandring av alle europeiske land, ikke rart.
Ting skjer.

Hørna

Det er mye jeg kunne trengt her opp i hjørnet, nei, det er ikke det at jeg maser, men her i hjørnet er det vel greit, for et øyeblikk eller to, vi får se hva som skjer, man har observasjonsrett og det er der man kan se helheten av denne kafeen, men det tillates sikkert ikke, for jeg er ikke spaner, det er ikke min jobb og jeg sjekker uansett ikke ut sånne forhold, og jeg driter i hva folk driver med eller putter i seg, det er ikke der det ligger, med bråk og ufred og uhumskheter, det er ikke hva du spiser, men hvordan du er, selvfølgelig, dermed ser jeg en fæl tid hvor folk tror man blir det man spiser, det man tar inn, det man konsumerer, det man leser, hvem man er sammen med, sunne venner og ikke, men det er hvordan du er, mot andre, som har interesse.
Mennesket ser svært mye på seg selv som maskin ja, skal ha de riktige input og trene og faen og lese de riktige avisene og bli gode mennesker på den måten og gode filmer og bli gagns menneske, det er ditt eget valg.
Hvem er det du hører på? Nei, jeg hører på de jeg kan ha en samtale på, altså toveis, men det er jo enkelt og det dreier seg ikke om hvem det er verdt å lytte til, beklager.

Feil

Jeg ser inn i dette begrepet, det er menneskelig å feile, heter det, errare human est, og det er jo det, det å være perfekt er ikke noe som fins, det er ikke det at alt alltid kan gjøres bedre, men det perfekte er ikke noe som har interesse, være perfeksjonist, som noen påstår de er, skryter av det, og det er setninger på dette at jeg kan perfekt italiensk og slikt, fra en italiener utflytta og det er noe her jeg interesserer meg for i Polen, der alt skal være perfekt, og det er perfekt utnyttelse av folk, av folket, at den perfekte arbeider gjør aldri feil og greier og greier og den perfekte lege glemmer aldri noe, nei, det er bedre å være dyktig, selvstendig, kommunikativ, og det er heller ikke noe med å prøve og feile, man gjør det man gjør etter beste skjønn, alltid, jeg prøver ikke ut mennesker, tester ut om de kan ditten og datten, og jeg driver ikke med audition, det er ikke greia, jeg lager teater og film og tar med de jeg føler for og send ikke søknader til meg.
Utvelgelse ut fra kontakt, det er det eneste som holder, god stemning på arbeidsplassen, i teamet.

Syre

.



Pelargonia, Fredrikstad-Sarpsborg, Polen-Russland, tear down the wall! St. Petersburg, Polatava, makramé, å stille sammen ting som i drømme er ofte nødvendig for å bryte nytt land. Å holde seg innenfor de opptrukne stier blir man blind av, rett og slett, å brøyte nytt land der freden i Brest Litowsk 1917 begynnes å fås form på, der Russland trakk seg ut av første verdenskrig, de hadde fått nok, greit. Nytt regime, de eksisterende maktforhold og nå ser jeg land.
Polen er et land som er meget spesielt i verden, med så mange katolikker og så mye fremmedfiendtlighet og krangling seg imellom hele tiden overalt og polakker hater hverandre og kan ikke snakke rent med hverandre og juger i diskusjoner hele tiden for å underbygge sitt aggressive standpunkt noe så til de grader og er nokså futile, for å si det på engelsk, rett og slett, håpløst, umulige å diskutere med, samme gjelder finner og i det hele tatt locals overalt, det bare er sånn, tenker ikke.
Lever bare på vane. Å bli bevisst slike vaner er jo helt essensielt, studere historie og komme til hektene, det gjelder også Russland, som er bygd på ruinene til Djenghis Khan, dette store landet som er mektig og tror for godt om seg selv, jeg så russisk TV i Polen på en russisk restaurant og de har helt like programmer som alle andre og Skavlan, komikk og moro og fjøs og jeg ser de lever.
Vsevolod Emilievich Meyerhold, russisk teaterkunstner i mellomkrigstiden var stor personlighet og magnetisk karismatisk og bra mann og spennende nyskaper og i det hele tatt en som bevegde dette landet og verden fremover, videre til det eventyraktige bevisste i dette landet og Boris Pasternaks Dr. Zhivago og Mikael Gorbatsjov fiksa den kalde krigens slutt og det er liksom glemt i dag i forskjellige miljøer i verden så da kan man bare fortsette med Barack Obama og Jonas Gahr Støres dialogiske atferd som skaper fred.
Folk lukker seg inne og ”mener”, vil ikke høre på andre, vil ikke snakke md folk, bare murer seg inne igjen i dumme meninger og er i krig.
Fredrikstad Sarpsborg, jeg var i Sarpsborg i går og så den byen som den er, mer som den er og skjønte noe om forskjellen Fredrikstad Sarpsborg, det gamle fiendskapet og nå skal disse to byene bli en kommune sammen og hvordan går det, som med NAV, sammenslåinger uten å gå i dybden kan gå begge veier, for å si det slik, det er merkelig dette her at man holder seg til sine, bare til sine smålåtent og lever i fiendebilder og jukser og er dumme og går ikke i seg selv, sin egen tradisjon, hvordan man er blitt slik man er, frigjør seg.
Bare det enkle at i Polen ”blir man” katolikker og i Iran blir man det ikke, og så videre, tradisjon, da må man gå dette opp, da må man gå dette opp og se hva slags sannhetsverdi det er i denne vanen, bare overlevert, som norsk språk og i det hele tatt geitost og man skal bare snakke sammen og avføre seg dette herket som er dum fortid, panslavismen i Russland, hva som helst, men jeg er.

Sarpsborg

.



Hm. Trist by og et tempel. Meg, som er rimelig fordøyelsesanlagt, kan ikke få inn i huet at dette er en tusen år gammel by som Oslo og Krakow. Ett fett hvor gamle byer er, som den himmelske freds dass, som jeg fant her på senteret, uten betaling, det er sterkt. Tradisjon, hva er nå det, tradisjonsriket rett bortafor, nei, Gudvangen er tradisjonsrikt, de norske fjell og fjorder har jo lang fortstid, ble ikke født i går, som dette senteret her, som fikk miljøpris 2000. Gunleik Gudreguppa bor ikke her, så vidt jeg veit. Hvem drar til Sarpsborg, flytter hit, det kan være hvem som helst, selvfølgelig, men det foregår ingen folkevandring hit, Sarpsborg er ikke fashion, det tror jeg virkelig ikke og dette er da typisk norsk småby hvor folk får værra i fred.
Folk er like nerdete her som overalt, og mange reiser hit og dit og ikke minst taler om det på den herværende kaffebar slik at folk ikke skal tro de er provinsielle og locals, Paris og Madrid og Hei San, og så videre, på Bjørnejakt i Alaska med en eller annen fyr i minnet Nils Hønsvald som har gate her, denne parlamentarikeren fra Det Norske Arbeiderparti som laga den hønsvaldske parlamentarisme der man ikke kunne fravike partistandpunktet i noen som helst saker for noen av oss hadde snakket sammen med Hønsvald og Gerhardsen og Haakon Lie og Konrad Nordlie eller hva han het og dette er fortid, som ligger i veggene og det å frigjøre seg fra tradisjon er jo greia, dermed har historie interesse, at man ikke kan tro at sjefen på Borregaard bestemmer alt her på Hafslund og i Fredrikstad eller i Cubus eller i kirka og sjefen har ikke alltid rett, men det nytter ikke bare være opposisjonell, hvor er freaksa her, jeg så en antydning, det er jazz senter her og Dickens.

Ibsen

Nå har jeg lest Keiser og Galileer, dermed alle Ibsens dramaer. Det var det. Henrik Ibsens verk har en viss interesse. Alle verkene er forsøk på å nå ”Det helt store”, og det går ikke.

Toillball

.



Frekk Forlag har utgitt temahefte ”Polakk”, om polakker i Norge, 100 sider. Jeg har lest halvparten, fra begynnelsen, intervju med en del folk. Bare tull, skryt og de som utgir dette skal profilere seg selv bare og skryter uhemmet av hvor bra dette heftet er som har fått en del dekning i media og da kan det være det samme.
Kristian Meisingset står bak, også redaktør i Minerva, Edith Stylo er intervjuet, leder av den polske klubben, i Norge, hun kommer på Høyres liste til Oslo bystyre nå, hun er kunstner, først blir intervjuet Agnieszka Silska, jobber for Landinfo i Oslo, som er et kontor som gir informasjon til UDI om land som Norge mottar immigranter fra. Hennes historie har interesse.
Men alt blir for ”personlig”.
Det jeg trekker ut av dette er en høyst forblommet egenprofilering av dette forlaget eller tidsskriftet uten noen som helst vurdering eller grunn i en personlig tilnærming til problematikken, det er så utvendig hele greia at jeg aldri har sett maken.

Dagboksnotat

Hm. Klokka er blitt bøff. Mandag, mot formiddag, sol, fint, lust, jeg leser om Berthold Brecht og klager. Friheten er ønskelig, men umulig, til tider, se Oslo som pervo og ikke dansete. Teater, film, vil jeg lage, skriver roman og blir til hele tiden og aldri ferdig, umulig. Jeg har en del på programmet, på trappene, det er vårjevndøgn 21. mars, fint.
Leste nå gjennom fra begynnelsen på denne bloggen. Hva har skjedd siden da, høsten 2006, snart fem år siden. Hva har skjedd siden vintersolverv 21. desember 2010. Masse. Vårjevndøgn er til å markere, jeg lærte meg dette nå på svartnatta, i Sverige, at det er der året begynner, denne syklusen, i dag er natt like lang som dag over hele verden, rett og slett, ah.
Sånn sett føler jeg en sånn tremånedersperiode har noe mening, og nå 3 måneder til St. Hans. Det har skjedd overordentlig mye de siste tre måneder, jeg er bevisst tid, faktisk.
Helhet og utvikling, se ting i perioder, over tid, likevel er det i dag det skjer, i øyeblikket.

Å forandre seg

.



Jeg har vært i Oslo ti dager og er her og ser og snakker litt med folk og drømmer mye og sover mye og snakker i tekst til en forandring til offentligheten på nett overordentlig mye og her er jeg.
Det skjedde mye i forrige opphold i Polen, jeg kom i kontakt med moderne litteratur og teater og er tete a tete med dette i Norge nå der jeg leser teaterteori nå Vsevolod Emilievich Meyerhold, fantastisk og ser meg selv på beina.
Det blir smertefulle møter med nordmenn da, for de ser på Polen bare eventuelt som ”kult”, dette er et tankekors, om hvor dumme nordmenn er og det er det som nå er i ferd med å tas innersvingen på.

Å overføre Polen til Norge tar mer enn en halvtime

.



Jeg ser en blekke som omhandler polakker i Norge, fett nok, skal lese dette, men å integrere er noe ganske så merkelig, forskjellig, polsk diskurs, måte å snakke på, blir ikke forstått i Norge, jeg selv ser meg selv helt utenfor den norske diskursen her i gamlelandet nå og mistrives.
Bare å si det, føler jeg stanger i taket, nordmenn blir sure og mener jeg er høy på pæra og du er nå engang nordmann, norsk og greier, ikke prøv deg, dette veit vi, jeg har også vært mye i utlandet og greier, du tror du er spesiell.
Men jeg er ikke ”mye i utlandet”, som polakker som er ”mye i Norge”, jeg er ikke emigrant, jeg er ikke arbeidsutvandrer, jeg kobler kulturer, utvider mitt virkeområde, bevisst hele tiden, skal ikke bli polakk, skal ikke være norsk, jeg integrerer.
Da kan disse polakkene i Norge brukes, på sett og vis, men jeg opplever dem for det meste som søte dukker som nordmenn mener er ”spennende” og slikt, til like ”kule”, for de er som de er og er rare innflyttere, det der nekter jeg, jeg skal snakke med folk, overalt, på likeverdig basis, jeg er ikke etnosentrisk.

Basic trust

Dette er et begrep, fra psykologien, at et barn må vises grunnleggende tillit, ellers vil det ikke vokse opp. Har man ikke noen erfaring med grunnleggende tillit, er man ikke i stand til å vise seg selv, være ærlig, gå i dypet. Slappe av. La ting komme.
Alle ens handlinger vil være forsvar, i overflaten, hindre folk i å komme inn på en og ødelegge det fine, det vevre, det følsomme, som vi alle har. Nei!
Noen blir fundamentalt redde for kontakt i det hele tatt og lukker seg fullstendig inne, skaper en mur rundt seg, stoler ikke på noen, autister.
Analfabeter ja, kan ikke lære, ikke i det hele tatt, utvikler seg ikke, psykisk utviklingshemmede.
Det er grunnleggende for læring, at du er i stand til å åpne deg for angre mennesker, finne folk du har tillit til, finne venner.
En lærer deg å kjøre bil. Men du føler ikke full tillit til vedkommende, det er noe gærent, som du ikke helt kan uttrykke, få forklart for deg selv, du begynner på tenke, kan man stole på lærere i det hele tatt, nei, ikke fullt og helt, ikke fullstendig, du må ta alt som innspill, som konsulentuttalelser, spooky, i første omgang, det er noe der, du må være i stand til å vurdere om læreren er god, i utgangspunktet, her om du kan sette deg inn i bilen sammen med vedkommende, se om dette ikke er bare løgn og bedrag.
Slik er det å være menneske. Du ser en drosje, og føler kontakt eller ikke, på natta, om fyren skal lure deg eller ikke, det der kan jeg.
Tillit er noe du bestemmer, og det er mye prøving og feiling, men man har bare seg selv å stole på, en gang lurte en drosjesjåfør meg for penger, nå er jeg klar over den metoden han brukte, og har forberedt meg, en annen gang ble jeg frastjålet en veske på en pub, jeg ser nå hva som blir brukt av metode, avledning.
Defokusering, på hva som er den kriminelles egentlige hensikt. Som en tryllekunstner.
Hitler lurte folk ved sjarm. Slike som Chamberlain ”Peace in our time”, dette er ting å lære av, skamros, for eksempel, det stinker, dette er psykopatisk atferd, finne et svakt punkt, ego, stimulere det slik at du ikke blir var fyrens hensikter, dette er noe å tenke på.
Jeg har opplevd denne metoden. Hei sjef!
På følelsen kan man se og avsløre slikt, og må også gå i seg selv dersom man blir lurt, at man har en svakhet der på slikt og har en dårlig selvtillit dypt nede et eller annet sted, kan settes ut. Lære.
Massiv mistillit kan møtes, blant folk, og da stiller man svakt, må kanskje bare gå.
Fremmedfrykt, forstokka meninger, fremmedfiendtlighet, det ser du i Polen. Polakker er prinsipielt fremmedfiendtlige, en autistisk nasjon.
Slik kan man betrakte dette, de har opplevd svik fra omgivelsene, er traumatisert fra landa rundt, har lukka seg inne som nasjon og stoler på ingen.
Og de stoler ikke på hverandre heller, polsk riksdag, aldri enige, krangler hele tiden. Jeg tror ikke det var slik før 1795, da Polen sluttet å eksistere som stat. Renessanse-Polen var åpen. Men de hadde tendenser til det, med den gylne frihet, at enhver adelsmann kunne torpedere et vedtak i nasjonalforsamlingen Sejm. Alle måtte være enige.
Hele folket måtte være enige, stå sammen, ellers kunne de ikke gjøre noe. Polen.
Og nå er de aldri enige. Slåss.
Slik kan man se det med individer også, autister, i konflikt med seg selv, motstridende tendenser over en lav sko som gjør at de går fullstendig i stå, ambivalens, som hos schizofrene.
Stikker hodet i sanden.
Konflikt.
Konflikt mellom lyst og plikt, for eksempel, det er den klassiske freudianske, mellom id og superego, der jeg formidler og bestemmer og er meg selv i samfunn rolig.
Det sies at dype autister ikke har noe jeg. Noen bevissthet. Handler bare på refleks, kan ikke være kommunikasjonspartnere. Og jeg-svake individer er veldig egosentriske, trenger å bygge opp et jeg, er lette å stimulere på deres ego. Ros. Tillit.
Gi folk tillit er det eneste oppdragende.

Om det smålåtne

.



Alle klager. Det er meg i denne forbindelse med respekt å melde ikke meg som er med på dette, er med i demo og slikt, jeg er interessert i å ordne opp, løse problemer. Pressgrupper kan dannes, sivil ulydighet kan være nødvendig, saker kan tas opp, man må noen ganger sette hardt mot hardt, ta dom!
Men problemet er å løse saka, ikke ”mene” masse dritt og si ”det riktige” og så gå hjem.

Politisk artikkel

.




Å kunne fordra folk er nok best, der man diskuterer forskjellige ting forskjellige steder, ut fra sitt ståsted, i Polen en ting i Norge en ting, i Danmark en ting, og så videre, man har et fokus, seg selv.
Jeg lever i forskjellige miljøer i Norge og i Polen, og det er få jeg virkelig diskuterer politikk med, det er nokså merkelig og sært, de jeg diskuterer med begge steder er på linje med meg, jeg kan ikke krangle.
Jeg er venstrepolitisk i den forstand at jeg vil bygge ned makt, og la folk få komme til orde i likeverdig diskusjon, dermed er kvinnefiendtlighet det verste. Likestilling er sak nummer 1|.
Videre, det å si noe om boligpolitikk er jeg på, at det å bo skal være billig, videre kollektiv transport som tog, videre er jeg for å snakke med alle over hele verden.
Dialogen er alfa og omega, få folk i tale, på seg selv.
Så fins det ikke andre saker, folk som legger skylda på ditten og datten snakker jeg ikke med.

Blimp

.



Buh! Det er nok ikke helt lett å observere Groruddalen i sin helhet, annet enn fra fly, selv om jeg ser for meg en del utsiktspunkter og jeg husker en tur fra Gjelleråsen og ned, men det fins bortgjemte steder og går man ned fra Kalbakken….. Haugenstua, ah ah.
Videre kan man gå rundt på Manglerud.
Nei, de norske blokkene er fra etter krigen i drabantby og dette er en internasjonal trend jeg vil se nærmere på, husker Neu Brandenburg i Øst-Tyskland der en svær lang blokk var dandert over og rundt en knaus.
Arkitektur, og jeg har fulgt dette fugitive her og der og sett ånd.
Kan det være ånd i en atomreaktor? Ja.

Dagen

Dagsorden. Jeg setter dagsorden og ser om det er noen som kan bli med på den, poenget nå i dag mandag 14. mars er å finne seg selv oppi alt som skjer som du blir dratt med på, det burde ikke være noe problem, her fra min kontorplass ses gata og ikke trær og det er sol i Oslo sentrum.

Sjakkmatt

.



her, og der, i tradisjon og ikke minst stadig fornyelse her i søandsg og sjakk og jeg blir helt matt

ting

Ting og tang, både tang og andre ting, en ting, gresk ”res”, republikk, respospolita Polska, ta dette vidt. Lang Tung Ting. Lang trang gang, tingen i seg selv, det man kan se, en mann, for eksempel, man ser på avstand, skjelner klær, uniform? Ja politimann, på jobb, ikke trikkekonduktør, ikke militær, ikke Frelsesarmeen, ikke musikkorps, buekorps, en gjenkjennelig politimann, og så står det politi på ryggen, når han går forbi. Ok. Man forholder seg til visse ting ved fyren, i butikk kan ekspeditør ha et skilt på seg, eller du ser på avstand at personen veileder en annen, en kunde, så du veit og kan henvende deg til mennesket etterpå, når det blir ledig, i bar står bartenderen bak baren, et tegn på at det er den du skal spørre om servering.
Unnskyld jobber du her? Nei jeg bare stjeler brennevinsflasker.
Sikkerhet for at du har den for deg som vedkommende utgir seg for, et pass, annen legitimasjon, det kan forfalskes, men er vanskelig, ikke alle gjør det, du kan ha tillit til et pass, rimelig tillit, som til et bankkort, bare papirene er i orden…
Avskjed på grått papir, nei, en som er sagt opp men likevel presenterer seg som at han jobber, har lisensen fortsatt og greier, samfunnets tillit, og ikke.
Det er ting ved han der som gjør meg litt redd, jeg stoler ikke helt på fyren. Aha.

Uten tillit

Hm. Opplevelsen av ikke å ha tillit er forferdelig. Det vet alle. Selv har jeg tillit til folk, kan ikke annet, det er helt nødvendig, livsnødvendig, jeg føler om jeg kan stole på folk, det kan jeg stole på, det eneste jeg kan stole på, så opplever jeg mistillit fra folk, at jeg farer med løgn og bedrag, for eksempel, at det jeg sier ikke står til troendes, blir helt satt ut.
Alkoholikere har ikke tillit til seg selv, gjemmer bankkortet hjemme når de går på byen, eller har ikke bankkort, veit at de ikke kan kontrollere pengeforbruket på fylla, aha. De kan bare kontrollere seg i edru tilstand.
Mistillit til seg selv, da kan de ikke ha tillit til andre heller, selvfølgelig, noe skurrer.

Norge

.



Hm. Hysj. Smerte. Som man ikke skal snakke om. Intet, av betydning

Polsk som svensk

Svensk har noen ord som er helt spesielle, som man må skjønne i svensk kontekst. Eksempel er ”bredvid”, som betyr ”ved siden av”, åtminstone”, som betyr ”i det minste”, samt ”vidrig”, som ikke fins god norsk oversettelse av, det nærmer seg å si ”ekkel”. Så har man smultron som er markjordbær, og hallon og hjortron.
Polsk har liknende ord, og det er en helt egen logikk i språk.
Når man lærer språk på skole, skjønner man ikke helt det der, jeg har lært engelsk og tysk og fransk, har ikke begreper om slikt.
Finsk, samisk, gresk, og så videre, let etter slike ord og resten åpner seg.

Svartedauen

Nedsatt motstandskraft i Europa. Det begynte i Italia, og Polen unngikk den, i et område sør for kysten som strakte seg nesten til Praha og i vest var også Magdeburg unntatt. Hvorfor. Dette området hadde motstandskraft mot pesten. Et annet område som også ble unntatt var Brügge i Belgia og et område rundt Milano.
Polen hadde Piast dynasti med Kazimierz den store som hersker, han utbygde Polen noe grundig på den tiden og konsoliderte landet i form. En oppgangstid og velstandstid for Polen, fram mot han døde 1370.
På wikipedia står det ”Polen stengte grensene sine”. Aha. En pest og en plage, å stenge grensene på den tiden var neppe noen enkelt sak. Det begynte i Italia 1347. Og det var handelsveier alle vegne.

Polsk historie

.



Det er mange måter å betrakte dette på, historikeren Norman Davies, engelsk, har en bok som heter ”God’s playground” som jeg anser som vidunderlig om dette, der han er meget meget kunnskapsrik og klarer å fremstille dette direkte i folkelig språk og man får et blikk.
Piast, Polens første dynasti, fra 900 til slutt 1300, grunnla den polske stat, med en stor konge Kazimierz wielki (den store) til 1370, han utbygde og samla Polen skikkelig ettertrykkelig, la et grunnlag for Polen som begrep og det moderne Polen, sånn sett, man ser dette trykket fra de første tider etter det som må ha vært en type stammesamfunn nord for Karpatene der de drev rundt og veidet, i litteraturen kalt ”Slavic tribes”, som ble stater samtidig med kristendommens innførelse, byer kom da, som Kraków. Som i Norge, i Russland, man ser dette meget tydelig når det gjelder Polen, og Norge, konseptet ”Norge blir en stat”, samtidig med Polen etter en sped begynnelse.

Blått

.



En blåfarge som ikke er juks. Det faller i øynene. Tårevåt blir jeg nesten, en indre drøm kommer til meg, ukulele, en kafé, Amfitryon, som fins her og der, to steder i Oslo, et sted i Krakow, et navn, videre arborvitae, som er sypress, og det er ikke rart noe skjer. Kultur, kåpe, pels, mink, oksehalesuppe, gourmet, en hare hopper i skog, foran en plog, ved en elv, Hamar, Løten, i det minste på Stange, der jeg fikk økologien rett i fanget, for 20 år siden, det ble med det besøket, videre, noe med norsk indremisjon, videre i en gang et møte med noen norske politikere på Stortinget, en tur til Halden.
Hva dominerer, hva er det man ser, Per? Man ser det man forstår, og det man har en link til, man ser sine traumer i andre mennesker, på seg selv kjenner man andre, det som hindrer kommunikasjon, fri tale følger.
Nei, å være fri, hva er det, i forhold til forutsetningene, det er ikke noe å si, for øyeblikket, jeg legger ikke merke til andre ting enn denne blåfargen, den treffer.
Jeg får nøye meg med det, det er spiselig nok, og hele rommet er så i blått, det er som et fotografi, her gjengitt noe som kan linke, en blå farge
Ante valente, norsk komifigur, som det ble sitater fra, jeg så det aldri, videre dette med Berre Lekkert, og Da ble jeg flau da
Jeg er ikke i jag, ikke i trolldom, denne blåfargen betar.

hm.

hm.
Jeg er i drift. I dag skal jeg ta for meg polsk middelalder, spesifikt kong Kazimierz den store, 1310-1370, han var konge i 40 år. Han ble kalt den store ja, og jeg skal undersøke hvor stor han der var, ut fra egne begreper, jeg tror han der virkelig var stor, mektig, elegant, romslig. Viktig fyr i europeisk historie.

Home run

.



Å si noe nå er nesten for lett, dersom det svinger her, er dette i meg. Vel, jeg er glad og fornøyd og tror jeg er venn med Polen nå. Problemene er ikke der lenger, min jobbing med dem er ikke bortkastet tid, nå er jeg her. I fullkommen ro.
Jeg ser individene nå, maskene er borte.

Avdekking

.



En metode. Se nøyere på dette bildet. Det kan forstørres, hva tror man er motivet her, jo det er kirka i bakgrunnen, med to tårn, som man så vidt ser, jeg har ikke telelinse, Skałka. Der ligger hunden begravet, kryptisk, i dette bildet, for folk flest, men man ser sikkert at denne kirka er i sentrum. Jeg tok ca 5 slike bilder, fra Panorama kafé på toppen av Jubilat varemagasin. Flott, senere gikk jeg dit, og tok noen bilder, og på veien, der er det polske pantheon i kjelleren, der er begravd store polske helter, kunstnere, først og fremst, så vidt jeg husker, som Wyśpianski og Miłosz.
Videre er denne kirka helligdommen for Polens nasjonalhelgen Stanislaw, som ble drept av kong Boleslaw på 1000-tallet, biskop Stanislaus av Krakow. Kongen drepte ham egenhendig, etter legenden. Siden det dro alle konger dit til Skalka for å hedre Stanislaus og unnskylde seg overfor kirka på kongsmakten vegne.
Viktig polsk sted.
Hva som ligger bak, hva som ligger under, det tok tid før jeg fant dette stedet og visste noe om den og studerte den en smule. Skalka betyr noe slikt som høyde. Skalk? Det er hatt, flosshatt, som man hadde i gamle dager, her er ordet. Slavisk. Hva var det før.

Mulighet

Mulighet, anledning, formål. Hvordan blir man kjent med mennesker? Via venner. Anbefaling. Før i tida eksisterte ”anbefalingsbrev” som ga deg adgang til visse ”viktige” kretser.
Å ta kontakt. En jeg kjenner har opplyst om at han aldri har tatt kontakt med ukjente jenter på kafé. Jeg har gjort det spesifikt EN gang.
Venner genererer flere venner. Sitter man ved et kafébord med mange venner, er det lett å inkludere en til, utenforstående.
Kontakt er det som må oppstå uansett.
Men så fins det dette med posisjon i samfunnet, jeg er forhindret fra uten videre å få kontakt med Barack Obama og slike.
Mye moro med slikt, toppfolk skjermer seg fra henvendelser av typen: ”Jeg vil bare si deg en ting…!”Og ringer stadig vekk og framfører sin ”mening” om ditten og datten.
Synlige og usynlige grenser, sosiologisk eksisterer fenomenet ”gate keepers”, som en venn har opplyst meg om, folk som styrer grensene i et miljø og er selvbestaltede grensevoktere som passer på at ikke hvem som helst slipper inn i kretsen.
Dette gir bevissthet på, at blir man kjent med et menneske, blir man i og for seg samtidig kjent med hele dette menneskets vennekrets.
”Jeg kjenner en millionær”. Hm.
Integrert miljøoppdagelse må være tingen.
Man kan ikke bare forholde seg til den ene.

Polsk

.



Å si det man vil si. Det er en intuitiv greie. På fremmede språk må man i begynnelsen tenke. Være spontan kan man i blikk, fakter, geberder, og så har man noen ord. Dobrze. Og så bygger man det ut, fra grunnorda, grunnbegrepene.

Polen er ikke lenger noe svart hull

.



Nei. Som man ser dette nå, er det fast. Om ikke fint, jeg blir ikke borte her nå, kjemper for livet. Det er ikke frykt mot meg lenger, det er undring og nysgjerrighet. Og de har slutta å drive med inkludering eller det motsatte.
Da kan det skje møter.

Krakow er et slott

.



Eventyr, er dette, om ikke eventyrlig, om dragen som bodde i hule under slottet og greier og en biskop som ble drept av kongen og ble polsk helgen for 1000 år sida, hva mer kan man ønske seg, nei, denne elva som svinger seg rundt slottet og den heter Wisła og det er Polens hellige elv, har jeg fått høre, man bader ikke i den, som i Ganges, og det er like før jeg sprutler og rødmer og forteller vitsen om en eller annen finne som kom tilbake til Finland og folk sa Hvordan var det i Tyskland? Tyskland? Nei jeg var i India! Aha. Nei, det sto ”Die toalette ist auf der andere seite des Ganges”.

Polen er en vals

.



Ikke tango, ikke finsk, ikke reinlender, ikke hiphop, breakdance, twist, men vals. Mazurka, nei, det er en annen greie, det er Chopins, som eksilant i Paris, nasjonalromantisk, fra landskapet Mazuria i nord øst, Polen er vals.
Polen er da heller ikke halling, men pols, det er det.
Ok.
For det første har jeg gått på folkedanskurs, et semester, høsten 1975, i BUL, Bondeungdomslaget, så jeg kan grunntrekkene.
Song og dans, Noreg, Polka, en liljekonvall.