Om paranoia

-



Det er klart et fenomen som har stor interesse, både personlig og politisk, man lærte under den kalde krigen begrepet ”fiendebilde”, og mange ser ut til å trenge fiender, kan ikke leve uten på definere noen som fiender, ha folk som man kan rette sitt hat mot.
Man kan si at enkle mennesker er fremmedfiendtlige, liker ikke folk som ikke er som dem og venna dems, utdefinerer dem tvert, jævla innvandrere og andre som får skylda for det meste. Folk som ikke er som ”oss”, ”vi gode”, de kule og greier, kretsen, godtfolk, og her har jo dette mang en gang ført til krig i verden. De andre. Ikke-menneskene.
Så kan man betrakte det enkelte menneske, se hva som rører seg i det, mann eller kvinne, med uttalt aggressivitet som ikke likner noe som har med virkeligheten å gjøre.
En psykiater har uttalt. ”En paranoid er den som har den store oversikten”. Et paranoid system, som er fastlagt og sånn er det bare, og den og den er godt menneske og den og den er ond, det som kalles borderline.
Godt å ha noen å skylde på.
Det som hemmer en, i ens egen livsutfoldelse.

om det svinaktige

-



Oslo. En militærleir for utenforstående, forstå det den som kan, men det er mitt inntrykk, og jeg snakker da generelt og ikke om Afghanistan, der Dr. Watson var, nei overalt i denne byen fins unge kadetter, som snakker i et forferdelig jålete språk om seg selv og sine karrieremuligheter, det er jeg som slipper å stresse så jævlig mye når jeg skal bygge meg hus på fritida og skaffe meg kultivert kone og pene barn dumme og umælende på Løkka som man så skal overlate til pedagogene og klage hele tida over at sjefen ikke verdsetter ens arbeid og man profilerer seg i markedet ved nettverksbygging ikke minst på pub og det å kjenne de rette er intet annet enn dumskap.
Norge, dette uvilkårlige ubetalelige komiske som jeg nå først skikkelig gjennomskuer.

Kunstens vilkår

-



I hvilken grad kunst blir likt, beror på så ymse. Jeg husker Blindern der jeg så på denne skulpturen av Arnold Haukeland på stamplassen der, denne fugl, eller ”Air”, som den heter, og folk forsto den ikke.
Og man prøvde med assosiasjoner og i ettertid var en morsom som sa den beskrev studenten som hadde huller overalt.
Resepsjonen, som det heter, på fint, av et kunstverk.
Jeg er oppvokst med at det er fint å være kunstner, forfatter, men andre har ikke vokst opp slik.
Margit Sandemo har i dag hele forsida i Dagbladet. Jeg vet ikke om det har interesse. Det er for meg et tegn på at du kan gjøre hva du vil i Norge i dag, bare du tjener penger på det.
Det fins folk som blir moralsk forarget over noe kunst, men det er nesten ikke.
Edvard Munch skapte het debatt med sin kunst.
Man kan si det var i en borgerlig offentlighet.
Nå fins ikke slike kunstdebatter.
Noen forsøker stadig å ”sjokkere”, men det blir bare døgnfluer.
Man kan si at kunst tar andre veier i våre dager.

Front page

-



En overskrift er bare en overskrift, selv om den spiller med, er et blikkfang, som denne her, der det står ”På sjelens veier”, på norsk, en utstilling om Gustav Vigeland i Krakow, meget bra og opplysende, men videre er dette med front page et gammelt program for å lage hjemmesider, men i og for seg er oppslaget på front page ofte bare tull og tøys, skal lede oppmerksomheten vekk fra det som kommer etterpå, som er selve innholdet, for eksempel i en publikasjon.
Det er mye reklame i Polen, her og der smeller den deg rett i bringa, for å si det på godt nynorsk, men du kan også unngå det ved å ikke ha oppmerksomheten dit, en polakk som reklamere for seg selv i det offentlige rom, styrer jeg unna.

Polen som bakvendtland

Poproszę rachunek? Kan jeg få regningen? Kafé. Po-proszę, bestemt. Predikativ, kan jeg kalle dette, det å predikere en handling, rett og slett. Det er her ingen grunn til å tro at du ikke får regningen. Det ligger i kortene, og er i praksis utenkbart, sånn sett, på det nåværende tidspunkt, på fleip kunne man svart ”Nei, du får ikke regningen”. Evt ”nei den må du betale for”, he he, i et veldig korrupt land. Først betaler du for å få regningen, det er jævlig jobb å skrive den ut, for mafiaen skal ha fire kopier alltid, og så videre; dernest betaler du regningen. Og nåde deg dersom du da ikke gir tips.
Nåde!
Nei, ber du om regningen, får du den. Poproszę.
Her ser man noe bakvendt, det er ikke slik i Norge, for man spør her ”kan jeg betale?”. Da er mer svaret: Ja, det passer bra at du betaler nå.
En helt annen greie.
”Kan jeg betale?” inviterer til et valg, hos servitøren, poproszę rachunek gjør det ikke.
Poproszę rachunek er en kommando.
Polen.
Det er helt bak mål, hvis man tenker etter, for det er du som skal betale og du har ikke noe med å kreve noe som helst, men det er det gamle at kelneren er tjener, og du har spenn.
Det er utenkelig å gå fra regningen i Polen, for det er fintfolk som går på by’n.
Du har spenn, rett og slett, man vet at de som er på pub har penger, kriminelle vet det.
I Norge er det ikke slik.
Her er mer gjestene underklasse, servitørene tjener penger.
Så Polen er et samfunn med tjenere.
Militært.
Spør man om noe, er det en selvfølge at man får det.
Gå og hent kofferten min.
I Polen er det den som spør som har makta. I Norge er det den som blir spurt.

Å eksistere i polsk

Etter en kjapp kikk, i ordbok på nett og for hånd, er det minst 5 ord for å eksistere i polsk. Istnieć, egzystować, bytować, og być og trwać.
Być betyr også ”å være”, som bywać, bywać beskrives å være mer vedvarende, og brukes sjelden.
Dette er tankehevende.
Endelig noe interessant i polsk.

Klok

-



Er det mulig å lage en klassifisering av polakker etter hvor nasjonalistiske de er, en glidende skala? Og hva med polakker i utlandet? Fins noen som kan kalles erkepolakk som man i Norge har erkebergensere? Polakk på sin hals ja, og det er interessant å betrakte på denne måten, det er noe med at typiske mennesker i en kultur er utenkelige utenfor kulturen, kan ikke fungere noe annet sted, rett og slett, stokk dumme.
Er det slik at jo mer nasjonalistisk du er, jo dummere er du? Ja. En patriot er dum, tenker ikke selv. Slik er det med enhver som bekjenner seg til en ideologi.
Krótki betyr ”kort” på polsk, długi betyr ”lang”.
Nå er jeg ikke på å prate om kortskaller og langskaller, og å være kort i hodet og slikt, det er ikke der det ligger, nei folk kan være meget intelligente selv om de er dumme. Intelligens, smartness, skarpsindighet er oppbrukte begreper, det er dumhet jeg taler om.
En nasjonalist er ikke riktig klok. Er ikke vis.

Ord

Når man ser på folk og skal ha dem i tale, er det nok ikke alltid like lett, blant annet fordi folk tenker så forskjellig. De har forskjellige grunn-ideer om virkeligheten, og dette kommer fram i alle ytringer.
Sett at en person har en kristen bakgrunn, fra et bedehus i Norge, på pietistisk bakgrunn, utenom statskirken, da kan man forvente ingen kunnskaper i moderne filosofi.
Den store tråd i verdens tenkning er ikke oppfattet, er ikke godkjent, er ikke undervist, ikke dosert. Da er folk dumme.
Det er en positiv utvikling i filosofihistorien fra Platon og fremover, og dette er grunnkunnskap på universitetet.
Det kreves en viss innføring i filosofi for å kunne studere ethvert fag.
Filosofene har forsøkt å si noe om hva som er sant.
Og har man ikke denne ballast, kommer man rett og slett ingen vei.
Jeg kan ikke se det på annen måte, dersom man ikke har forstått Immanuel Kants innsikt, har man ikke noe i offentlige debatter å gjøre, for eksempel.
Da er det i beste fall synsing.
Det blir dyrisk.
Forstår man ikke seg selv som person, som har et synspunkt, burde man bare ties i hjel.
Sånn sett burde Kant være pensum på barneskolen overalt. 4. klasse.
Og det er ikke vanskelig, det kan forklares meget enkelt.
Sett at du spiller en ball over en haug, hvor er den da?
Jo, på den andre siden av haugen, men hvor? Og vil du finne den?
Nei, alt kan ha skjedd. Du ser den ikke.
Det som er på den andre siden av haugen har du ikke kunnskaper om.
Selv om du var der i stad.
Og du var da heller ikke opptatt av alt som kunne funnet sted med ballen der, der og da.
Den kan ha blitt tatt av en bikkje, som bare løp videre med den. Uten spor.
Ballen kunne vært spilt opp der med hensikt, der noen var for å stjele ballen.
Og så videre.
Tenk.
Dette sa Kant. Immanuel Kant fra Köningsberg i daværende Preussen ca. 1780.
Du vet ikke noe om virkeligheten.
En fra bedehusmiljø kunne prestert å si hvis han ikke fant den. ”Nei da må Gud ha tatt den!”
For de folka kan ikke virkelighetsanalyse.
De vil ikke kunne se det essensielle her, at du vet ikke noe om det du ikke direkte sanser. Som George Berkeley sa. 1710.
Overført til moderne problemer, dersom du får en mail fra Australia, er det sannsynlig at den er fra Australia, i og for seg, dette kan sjekkes.
”Det er pent vær i Canberra i dag”.
”Er fotballen der?” ville en sørlending kunne finne på å spørre.
For han er ikke i stand til systematisk undersøkelse av problemet Den bortkomne ballen.
Slik er pietister, for de legger alt i Guds hånd.
Og kan bare komme med fantasifulle forklaringer av typen ”Nei en engel kom og tok den og kasta han på sjøen!!”
Beklager at jeg drar fram sørlendinger på denne måten, jeg er full av fordommer, men poenget er klart. Jo mer du driver med ”Gud”, jo mindre har du peiling på virkeligheten.
Alt de ikke ser, kaller kristne for ”Gud”.
I dette ligger ingen spøk i Polen i dag.

Om den polske varme

-



Plutselig får du den. Jeg tror den ligger til slavisk kultur. Du ser den i Russland og overalt i slavisk område. Plutselig kom det en fyr og hilste på meg en kveld på en pub, vi hadde sett hverandre her og der mange ganger.
Godt. Jeg er glad for dette. Og ofte er det helt supre folk her, rolige, belevne, snakkesalige, ikke fremmedfiendlige, meget meget åpne folk.
Du ser den i skjønnlitteraturen, for eksempel Bolesław Prus, fra hundre år tilbake, du ser den i musikk, politikk, den er rar.
Plutselig blir det noe utrolig menneskelig ved folk.
Og dette må være fremelsket, et polsk storsinn av en annen verden.

Oppsummering av 3 mnd opphold i Polen

-



Jeg drar til Oslo om 2 dager. Hva har skjedd. Jeg er ikke ennå bilingual, så Polen er fremmed og Norge er nært. Jeg kommer hjem, der jeg kan snakke med folk uten videre. Kom 21. juli i varme, opplevde høsten komme sakte men sikkert, i begynnelsen forferdelig varmt, og jeg hadde noe erfaring med dette så jeg fant steder å slappe av, der det var en smule luftning i park. Med cola og røyk, på dagen.
Et navnløst forhold, av og til heidundrande, da jeg ble frastjålet paraplyen en kveld på en pub og var sur og ble ute lenge og traff folk og dansa. Seinere da jeg en annen kveld dansa, høydepunkter.
Og så har jeg fått venner.
Ellers er jeg rimelig mye mer inne på en del kafeer enn jeg var før.
Og har fulgt med i polske aviser hver dag.
Så mener jeg at jeg har en forståelse av polsk historie nå, den er ikke fra steinalderen, men fra mellomalderen, at Polen unngikk svartedauen 1350 og var deretter det mektigste landet i Europa i 400 år.
Videre, alfa og omega er å få kontakt, som alltid, det halter, og det er en forberedelse som trengs til neste gang.

Umulig

-



En som ser sur ut, trenger hjelp. En som ser trist ut, også. I Polen er mange sure og triste, av en eller annen grunn, det er meget påtagelig, og det blir terapi som er greia.
Man må nærme seg polakker med den største finfølelse og varme, lære seg språket og bli psykolog på heltid.
Pomoc, hjelp, polakker trenger hjelp. Og hvordan skal man gå fram da, det dreier seg om en forståelse av folks nervøsitet, der de ikke tåler det minste avvik fra normen, da må man være der og til enhver tid ha nøyaktig med vekslepenger i butikker, ellers friker de fullstendig. Angst!
Da får man kontakt, tillit, man lurer dem ikke, man er seg selv, som dem, for de er så stressa at de ikke har overskudd til å tenke annerledes enn vanen.
Så er man på nikk, i respekt, kan gå videre.
Da ser man smerten deres, og blir kvalm, i empati, får spiseforstyrrelser, for angsten deres ligger nå så tett utenpå dem at det er helt vilt, og de gjør ingenting med det, forstår det ikke, møter andre som også er der til spissfindige samtaler om ingenting av betydning og møter ingen varme mennesker.
Da må man gå inn på denne diskursen, disse emnene, forstå dem, være som de, først da kan man få kontakt.
Kontakt er jo alfa og omega for å kunne hjelpe noen som helst.
Polakker flest har vært utsatt for en forferdelig barneoppdragelse, er i Stockholm syndrome, og ”elsker” sine foreldre.
Som en kjent replikk fra Norge: ”Jeg ble slått da jeg var liten og hadde godt av det”.
Uten kontakt vil ingen fortelle om dette, om fortiden, den nytter ikke med psykoanalyse uten kontakt, det har jeg sett ”Hvordan var Deres forhold til Deres far?” Nei, det nytter ikke.
Dette har generell interesse, overfor paragrafryttere som rettskrivningsfantaster blant diktere, man må bestrebe seg på å skrive korrekt, ellers friker de.
Et ocean av problematikk, som psykoanalytiker må man rett og slett komme i så nær kontakt at man overtar foreldrerollen, først da vil pasienten åpne seg, det er teorien.
Basic trust, et bra begrep fra psykologien, man må gi polakker det, grunnleggende tillit. Ikke nødvendigvis bli foreldre for dem og få dem til å regrediere, bli som barn igjen, nei vanlig menneskelig tillit, møte dem der de er.
Ta dem på følelsen, på vanlig menneskelig måte.
Panser. Polakker har hatt det så jævlig at de tror ingen forstår dem. Og kan dermed i utgangspunktet bare prate med polakker.
Som har felles erfaringer.
Da må man linke, gå i seg selv, se om man ikke selv har hatt tilsvarende erfaringer, metaforisk sett, man selv er blitt banka, på masse forskjellige måter, er blitt skrudd og grinete for et godt ord, på en del felter, første må man hjelpe seg selv, bli frisk selv, for å kunne hjelpe andre.
Da får man kontakt. Da kommer man i en positiv prosess.
Og dette er jo fantastisk, gå i seg selv på denne måten og skjønne at på seg selv kjenner man andre hele tiden, bli kvitt ubevisste traumer selv.
Så der ligger arbeidet.

Polen som et arbeidssted

-



Lykkeligvis er det ikke alle samtaler jeg trenger å følge med på her. Slik er det jo også i Norge. Man kan si det fins utvidende samtaler, motsatt imploderende samtaler, der folk vil ha Polen til å bli et sted å være, som en fritidsklubb, en barnehage, en lekegrind, det er det.
Jeg ser dette likner diskusjonene på Fattighuset, som vi knuste, den gangen, vi i toppen, for det er ikke noe poeng å ha Fattighuset som er blivende sted, vi ville videre.
Sauer ville ha Fattighuset som et sted å gjemme seg bort, som en ghetto, det er ikke uvanlig, i diverse forhold, og Polen nå har preg av nettopp denne diskursen, tilbake til det gamle der pappa bestemte og lensherren og magnaten, der man kunne leve trygt under beskyttelse, mot de man ikke forsto og kunne snakke med på utsiden.
Nei til EU! Og så videre, jeg kjempa selv mot norsk medlemsskap i EU til 1994, men det var i fortrolighet om at dette var da, nå er jeg for EU som en fredsbevarende greie og jeg integrerer meg.
Man må utvide seg hele tiden.

Godt

-



Når det viser seg at nå i Polen er det høst, er det meg på hjertet å tine forholdene litt her, etter beste evne, det regner ikke, det er fint høstvær. Ja, det er snart november og vi går mot vinter og det er slutt på harselaset fra min side.
På en måte er det følbart ved at jeg nå tar inspirasjon av folk jeg møter, ikke driter dem ut, her på kafeen er det folk ved flere bord og hva snakker de om.
Løpende informasjon, kan man si, det er mandag.
Sykkylven? Der har jeg ikke vært, men mange her reiser mye og har sitt å fortelle, det er global tenkning.
Vel, det går vel da etter hvert å møte disse folka på et eller annet, witam! Velkommen, men de er i mandag og snakker med hverandre og er ikke åpne nå nei, men det er man ikke i Norge heller på Kaffe kopp Kaffe og andre formiddagssteder, mot fremmede, den polske lukning er for meg dessuten mindre påtagelig og jeg følger med på nyheter i aviser.
Å komme inn i en stemning ja, uten å tråkke på noen, dette er vilt fremmede folk, og tilfeldige mennesker, men det å ta stemning er alltid av interesse, stemningsrapport, her er gemyttlig.
Jeg er prisgitt min intuisjon, men det er greit og det dreier seg om en samtale om fremtid nå, opplever jeg, i en helt annen grad, man planlegger.
Den planleggingen skal de sånn sett få gjøre i fred, men jeg vil gjerne være med på dette, tankene settes i sving. Jeg vil bli en del av dette samfunnet, delta.
Og da merker de min interesse, blir blidere, lydhøre.

Polen på bestilling

-



Polen er et lukket land, det merkes, det er noe her som svever rundt som en tulling, en slags ånd, ond ånd, mulig det er Chopin, ikke Wagner hvertfall, nok litt Penderecki og jeg ser det som er det positive ved dette landet, det tenker nytt.
Krzysztof Penderecki er en glimrende komponist, som løser opp det hevdvunne og ser det nye i det gamle og som Gombrowicz dekonstruerer han kulturen så det bare står etter, det gjorde også Stanislaw Lem med romanen Solaris, som Tarkovskij lagde bra film av, videre er Roman Polanski en ypperlig film-maker og Kieslowski hadde peiling.
Og polakker jeg møter er beleste, to polske venner av meg har lest Trygve Gulbrandsens roman Og bakom synger skogene, det hadde også Hitler, for å si det sånn, norsk romankunsts største verdenssuksess før Jostein Gaarder, i opplagstall, og det er merkelig dette her dette skoggangsfolket.
Lukket land ja, vanskelig å se inn i, mange polakker trives her, som fanden i nøtta, men jeg ser ikke inn i dette gode polske bortsett fra en smal gang nå og da, og dette meget vitenskapsorienterte er nok veldig sentralt her, Kopernikus var innom Krakow universitet og så noe som før ikke var sett, at jorda gikk rundt sola, selv om vi ser det med vårt blikk på annen måte, det avbildes ikke slik i vår bevissthet, og for alle praktiske formål går sola rundt jorda, det er slik det er, fra øst til vest sirkler den rundt oss døgnet rundt og dagen lang ses den i bane.
Med Kopernikus fra Torun i Polen kunne universet forklares på en rimelig enkel måte, deretter kom Newtons begrep ”kraft”, som innebefattet ”gravitasjon”, dette er en type barnlærdom for oss nå, og jeg ser ikke annet enn at Polen må ha vært et stimulerende sted å leve på den tiden Kopernikus ble født.
Vel, det gynger akkurat nå, jeg ser inn i dette vesenet som er vitenskapen, det går troll i ord, jeg drikker rødvin og ser masse studenter rundt meg og de ser dette her som jeg ser, tror jeg, men så er det den katolske kirke som maser i bakgrunnen, en bag, føler jeg, som de ikke blir fri fra, men det er nå det gjelder, og det er så heslig her nå at jeg ikke er i form til noe som helst annet enn å snakke videre i denne gjengse mentaliteten her, denne gjengmentaliteten, der det snakkes i katolske termer hele tida, nå ser jeg det, også i vitenskap og fornuft, jeg profiterer da på at jeg har lest Aristoteles som er hele bakgrunnen for Thomas Aquinas, en motefilosofi i den katolske kirke, han sa ikke noe nytt, han var dum, og forgrep seg på Aristoteles og uvirkeliggjorde ham på god kristen manér, denne munken.
Summa summarun, jeg vil si at den katolske kirke er ond, rent ond, det nerdete ved studentene her viser det, der de får briller fra før de er tjue, for de kan jo ikke se dette med eget blikk, nei, jeg fikk briller selv under medisinstudiet, det har jeg slutta med, jeg kunne ikke se hva som sto i medisinske lærebøker med eget blikk, og nå skjønner jeg at dette er feil, bare tull og tøys, den medisinske vitenskap tar feil.
Det var ikke meg det var noe galt med da jeg ikke oppfatta de medisinske tekstene, det var de medisinske tekstene, på samme måte som her, briller burde forbys, for ser du ikke å lese er det ikke deg det er noe galt med, men teksten, og omgivelsene, som mobber deg til å tro at det er noe galt ned deg dersom du ikke skjønner hva presten mente med den setninga i denne boka, for det er ondt. Feil.
Det er dødsens, rett og slett, og Hegel kalte altså middelalderen Den ulykkelige bevissthet, og det er helt riktig, godt sett av han der, og han er jeg nesten på fornavn med, Hegel fra Tyskland, Georg den glupe og vi fins der i Polen fortsatt, der denne middelalderlige bevisstheten synes på alle bauger og kanter at du kan bare oppnå lykke etter døden, som helt eller helgen, så en polakks høyeste ønske er å bli drept.

David Senja

-



Nei, jeg må linke polsk til norsk og når polakker sier ”På gjensyn” eller mer normalt ha det bra, sier de omtrent David Senja, Do widzenia. Og dette er ikke noe kraftutrykk, bare høflighetsfrase. Når man sier ”ha det” til venner sier man ”na razie”, som betyr omtrent ”see you”, for å oversette kreativt, dette med David Senja er flotte saker og viser til et sekteristiske ved dette landet. David fra Senja, Hanna från Arlöv, låt av Nationalteatern i Sverige og på trøndersk kan man ha mye moro her med navn som Miodowa som betyr Honninggata, en trønder ville sagt i første omgang Mi-ådåva. Med trykk på første stavelse, det hadde jeg mye moro med en periode, det viser til det egosentriske, og senere lærte jeg meg ”Daj mi piwo” som betyr Gi meg øl! Som er vulgær tale blant jenter i bar her i Kraków. Mi. Mi er dativ av meg, på norsk.
Z mną betyr ”med meg”, instrumentalis kasus.
Kaffe med melk er kawa z mleken, og dette er interessant på den måte at hva du har oppi kaffen instrumentelt tilhører kaffen på en annen måte enn genitiv som er et personlig eierforhold, Jestem Pisarzem er også instrumentalis slik at her skjønner man at det å si ”jeg er forfatter” til hører deg essensielt dogmatisk, ikke fritt.
I Polen er du ditt yrke, og ”jestem Amerikanem” er også det samme, er du fra USA, ER DU liksom amerikaner, ikke noe spørsmål.
Forferdelig.
Polen er et land uten frihet, ikke rart de har polsk riksdag med denne hyperindividualismen som kommer opp som løvetann gjennom asfalten.

Perfekt polsk

-



Rødt og hvitt, blod og sild, i en greie på å kunne se den polske estetismen, der er det en rekke felter å gå inn på, av typen en polakk tar aldri feil, bortsett fra når han gjør det, alle mulige tilsvarende greier, gi en polakk en arbeidsinstruks, og du har en venn for livet, og Din tanke er fri, men det gjelder ikke i Polen.
Perfekt!
Men de er jo ikke det minste perfekte dagen lang og natta lang og kjører usivilisert og i det hele tatt er høflige bare når andre ser dem.

Hm

Jeg er her for å snakke med deg, jeg er her for å være i lag med deg, og med andre, jeg er her for å diskutere med deg. Da må du legge av deg troen på at du er så spesiell, at du er polsk, du må bare det, ellers gidder jeg ikke løfte på øyelokket engang.
Dette diskuterer jeg ikke, jeg ser meg rundt nå standhaftig og krever god samtale. Noe annet godtar jeg ikke noen sinne.

Polsk blottlegging

-




Jeg vet ikke helt hva som følger nå, men det er noe med det egosentriske Polen som slår en ned i støvlene hele tiden, jeg trodde jeg hadde tatt det for lenge siden, ferdig med det, men nei, det slår meg ned hele jævla tida og klart de er dumme.
De har jævlig sær diskurs! På tide å måle den opp mot andre lands diskurser, jeg kan ikke tenke meg noe annet land på kloden som har så dum offentlig diskurs.
Fortsatt er det daglige oppslag om flyulykken i april, men jeg så en avis her sette fram at nå er det 72 hypoteser om hvordan dette skjedde, og det er smil en del steder ja.
Jeg skjønte jo dette med det samme, samme dagen, 10. april, det er en enkel løsning.
Men de maser om dette hele tiden og det hører virkelig ingen steds hjemme, dette med det dødsens i dette kulturen er jo det verste.
Og på 6 måneders-jubileet sist søndag var det altså 3 timers debatt ”Hvordan skal vi minnes ofrene etter Smolensk?” Fy faen.
Dette godtar jeg ikke.
Jeg vil snakke med folk, og ikke bare gutta og ha en menneskelig samtale som dreier seg om det levende og fremtid. Nå.

Polsk riksdag

-



Polsk riksdag er en gammel greie. Merkelig sak, og det er krangel hele tida i politikken, jeg trodde liksom det skulle bli slutt på det nå, med samme partiet i president og statsminister, men neida. Ingen demokratisk sentralisme her nei, PO taler virkelig ikke med en stemme, det gjør heller ikke sosialistpartiet SLD, krusninger på overflaten, nei, dette går dypt. Man mener forferdelig mye i dette landet og blir aldri enige.
Gemytt, begrunnede standpunkter har alle, over en lav sko, men kompromisser fins ikke i deres vokabular, det går ikke, sorry. Man bare tar sin hatt og går, har sagt sitt, man forsøker å dekke over på topplan, lager taleforbud mer eller mindre på for eksentriske folk, men det går ikke for media tar tak i dem og de får spalteplass, lekent, media syns dette er forferdelig moro, nører opp under ilden. Type:
”Vi ser De har fått taleforbud”
”Ja”.
Og så videre, langt intervju og personen reiser og snakker med andre og til utlandet og har spesialteam rundt seg, ingen sår leges.
Personfokusert, men det skjer ting her også og jeg klager på en måte ikke i det hele tatt, dette er et land uten sløv mediedekning der alt kommer opp til overflaten. Godt.

Tilstand

Brunbarka fyr ser på folk på kafeen, det er morgen, forholdsvis tidlig, klokka er halv ti. Dette er interessant, det suger ikke, måne nei, landskap, jeg ser inn i en tydelig smerte nå, blant folk, de vet ikke hva de skal gjøre. Passer på hverandre, liksom, i halvfeber. Nei det er en merkelig ganske så sløv bevissthet blant folk i omegnen.
Jeg ser inn i dette her, en særegen greie og folk tar det nokså rolig. Men et sløvsinn er det, hva kan vi gjøre med politikk, med noe som helst, nei, folk bare slår ut med armene, tar ikke ansvar.
Mulig dette er like greit, men jeg lurer litt, egentlig forferdelig, for det som skjer i Polen nå er stygt. Men det er sannsynlig at Polen er for oppegående til at dette blir noe annet enn krusninger på overflaten.
Relgiøs fundamentalisme er en vind i dette landet i dag, og det er ikke godt å se på, det er mange steder og til og med på TV, og folk i media skriver om det hele tiden på en rolig måte, så det blir ikke noen form for vekkelse.
Hatet fins ikke i Kraków, det går ikke horder i gatene. Her er gemyttlig og lekent.

Om å like mennesker

-



Prinsipielt liker jeg alle mennesker, selvfølgelig, det sier seg selv. Videre støter du på kommunikasjonsproblemer. Og det er jo ikke lett. Det å være sin egen herre er det beste. Med fast fundament, på alle mulige måter, være fri, så kan du gå ut til andre.
Men du er ikke der heller, selv om du er alene eksisterer alle andre likevel, i naborommet og på andre sida av gata, over hele verden. Kontakt.
For å kunne sove må du føle deg trygg.
Mennesker er overalt. Her og der, mest her, videre bør de her sies noe om forholdene ved Beitostølen, jeg ser jeg har vært der og kan dra dit igjen. Så dette er eksempel på om at man veit noe, har vært noen steder, og har dermed makt.
Jeg kan vise folk rundt der, dette er viktig.
Mye annet slikt, som man har makt over, steder man har vært, jeg er kjent i Trondheim, Bergen, Stavanger. Tromsø var jeg noen timer for to år sida, da er det lettere å dra tilbake for lengre opphold.
Lwow, der har jeg ikke vært, men jeg nærmer meg denne byen. For Ukraina kreves en masse forberedelser, ikke minst det kyrilliske alfabet. Det kan jeg i og for seg, men må friske det opp. Detaljer som ikke er som russisk, for eksempel.
Mennesker, her.

Det ugjennomtrengelige Polen

-



Makrell. Det kan du få kjøpt her, vakuumpakka, godt, norsk kaldrøkt makrell. Semantisk er dette. Du kan ikke snakke om det med noen. Videre kan du få kjøpt fisk her på restaurant, pstrąg, det beste, for det kommer fra Polen, ferskvannsfisk, ørret, abbor, det er deilig. Med sitron og garnityr og du får hel fisk på tallerkenen som du renser selv. Spiste for to dager siden, på Bordo, i Gołębia, enkel spiserestaurant med universitetsmiljø. Stor. Lov å røyke i innerste salen, bare, ser det ut til. Det er type innehage, drivhus, glasstak i bakgård.
Delicious, med pomme frites, kalt ”frytki” her.
Det er noe her, med bare Polen, norsk makrell er like godt, som pålegg, men det er likevel dirty food, for polakker, enn så lenge, ting tar tid. Fisk.
Sild er på alle bord, śledź, det er fra Østersjøen, Baltikum, merkelig sak, man har masse sild som forrett her, heering, det er overklasse, og et utall varianter av sild på boks i butikker, nå har jeg noe greier gresk sild hjemme.
Det der føles fransk, som snegler i Paris som forrett, hors d’oevres. Jeg skjønner. Gourmet.
Jeg må assosiere meg fram her, Die Mauer, syns jeg jeg hørte her på kafeen, puben, jeg ser inn i en ny virkelighet, etter Berlinmurens fall, Polen er i den vestlige verden, med masse mat, det var ikke Polen før. All mat ble drenert til de bedrestilte. De herskende klasser.
Nå flommer det over av kjøtt i alle butikker, billig. Du kan spise deg mett på et blunk, det gjør polakker. Ikke jeg.
Jeg har problemer med å spise her, kan virkelig ikke fråtse, får det ikke ned, legger ofte igjen masse mat på tallerkenen. Og går rundt konstant sulten. På Grini ble det sagt at du sultet ikke, men du var alltid sulten. Det beskriver min situasjon nå. Polen concentration camp.
Bordo ligger like ved her, der har jeg nå fått innpass, kontakt. Det blir nok middag der i dag ja, om ikke lenge. Klokka er snart 12.
Der kan jeg spise polsk mat, og de aksepterer at jeg ikke spiser grønnsaker. Det gjør jeg lite i Norge også, for tiden. Er ikke grønnsak. Ikke vegetarianer. Orker nesten ingenting av det. For det er så mye friking rundt det, forsteinede forestillinger om dette, jeg spiser det jeg har lyst på, får kontakt på, bare det. I vinter og vår spiste jeg meget mye polsk skinke, maula i meg.
Det man tar inn, av mat og impulser, lesning, det må skje i kontakt.
Det er der folk tar forferdelig feil, jeg spiser sammen med andre, leser sammen med andre, det jeg får kontakt på.
Nå leser jeg James Joyce’s Ulysses, meget bra og nyttig. Polen. Beskriver det borgerlige samfunn, nå på bordell. Circe.
Alle borgerlige samfunn er bordeller. Fisefine med bakside, borgerskapets diskret sjarm. Porno.
Det gjelder også mat, masse feite polakker, mest mannfolk, men også damer, jeg rødmer av skam. Dette med å ”ta for seg”, fråtse, ”av livet”, er jo bare tøys og tull, hører ingen steds hjemme, fråtse i damer ja, det er mannfolkgreia, og mannebein det motsatte. Folk vet ikke hva kontakt er, de er bare materielt orientert. Ta inn. Spise. Spise deg. Du er uspiselig og liknende, jeg hæler deg ikke og dritt, jeg ser, folk er bare konsumenter, også på lesning, masse folk har lest masse, vært overalt på reiser, men de har ikke fordøyd, det, kan ikke snakke skikkelig om det, skjønner ikke det døyt, en dritt, kan bare referere, som de refererer et standpunkt, og ”mener” liksom dette. Siterer som faen uten å tenke stadig vekk.
Ok.

Om polsk identitet

-



Jeg traff en gang en fyr her i Kraków, vi snakka mye, i og for seg en hel masse, han hadde peiling på både det ene og det andre, jeg sa jeg likte Witold Gombrowicz, forfatter, som jeg har lest en del bøker av, fyren svarte ”han er typisk polsk”. Ok, greit, det sa denne fyren, det får stå for sin egen regning, etterpå har jeg tenkt i andre baner, det ble ikke tematikk der og da, men hvis jeg sier om en fyr at han er ”typisk bergenser” er dette ikke bra, det betyr at jeg mener han er dum, det samme som om jeg sier om en at han er typisk norsk. Surt.
Men for denne polakken var Gombrowicz et framvisningsobjekt for den polske kultur, reklame, for hans egen identitet. Det er ikke slik jeg forstår Gombrowicz i det hele tatt, han er det motsatte, som Ibsen tok han oppgjør med nasjonale demoner. Blant annet. En dekonstruktiv forfatter. Flott.
Polakker synes å ha en identitet på at de er polske, det samme har jeg møtt på Vestlandet, ”jeg er Vestlending”, merkelig sak, det er underdogværemåte. Jeg er irsk, jeg er same, og så videre. Jeg er fra Ljan, men det sier jeg ikke til folk med stolthet, der er jeg vokst opp og det er det, dessuten ble jeg aldri patriot, jeg traff noen som var det, ”han er Ljansgutt”, videre møtte jeg det senere på Kampen, en ”kampegutt”, og så videre, jeg vet slik lokalpatriotisme fins, jeg har ikke det.
Så dermed har ”polsk identitet” ingen interesse.

Hvordan krangler man med polakker?

-



Nei, til beste kunne det vært interessant å finne ut av, jeg har liten interesse av å krangle, jeg vil forstå folks synspunkter, i utgangspunktet. På TV krangler polakker, i offentligheten, og under presidentvalget var det debatt på TV mellom fire stykker hvor alle begynte å snakke i munnen på hverandre.
Påståelighet, det er polakker gode på. Det er ikke jeg, for det meste, det interesserer meg ikke, bare fremføre et standpunkt, jeg vil jenke, få i gang en diskusjon, det blir hard core.

I forbifarten

-



Å være seg selv, hva vil det si, nei, ikke godt å si, det er udefinerbart, sånn sett, men det er meg dette gjelder og jeg må være meg selv hele tiden, har bare meg selv å stole på. Nå er det nok ikke helt lett å se hva jeg skal gjøre, nå meget blid.
Videre i farta, i dag, jeg ser for meg en god dag.

Om kunst.

-



Det fins en utbredt tro på at det er mulig å forsøke på lage god kunst, en god tekst, og så videre.
Det er like dumt som å si når man legger seg om kvelden: ”I natt vil jeg forsøke å lage en skikkelig god drøm!”
Diktning er subconscious, ikke unconscious, som drøm er.
Å si dette tydelig er faktisk litt av et poeng.
Det har en rekke interessante aspekter.
Jeg så en gang en film av Igor Stravinskij dirigere. Sjel.
Det er som når man danser, og bare ER.
Videre, i en del forbindelser har dette med språk å gjøre, å snakke med hverandre, få korrekt uttale på fremmede språk, dette er kontakt, i kontakt går dette av seg selv.
Den egosentriske språkopplæring har ikke skjønt dette.
Det å lese er noe tilsvarende, på subconscious nivå. Et brev fra en venn leses lettere enn en tekst av en død person.
En mail leses rett igjennom uten at man tenker på at man leser.
Så har idioter utviklet ”leseteknikker”, for å lese fort og ”få med seg mest mulig” og greier, dette er et rent kommersielt produkt.

Polske kontraster

-



Det er umulig å si hvem du har for deg i Polen. Det ytre bedrar. De kan dette med å holde maska, sikkert fra lang tid tilbake. En tegneserietegner kan se ut som hva du vil, en musiker, og så videre, det er noe tilforlatelig her, du kan ikke skue hunden på hårene.
Det er lærerikt, interessant, for oss nordmenn gjenspeiler ikke det ytre det indre i Polen.
Dette vil jeg gå opp, ser du ungdomsbilde av Witold Gombrowicz, ser han ut som hvem som helst. 30-åra. Mutt.
Ser du bilde av Witkacy, Stanislaw Ignaz Witkiewicz, ser han også ut som hvem som helst, kunne vært slakter, stått i butikk. Osv.
Men var altså ”gal” kunstner.
Stanislaw Przbyszewski, i portrett av Munch og Vigeland ser ut som menneske, de så bak fasaden.
Hm. Det er klart, blir du kjent, ser du mennesket bedre.

Dagens

-



Jeg leser litt polske aviser og har funnet Dziennik som den mest informative og lettest tilgjengelige, med interessante nyheter, fått vær om noen polske politikere i form, som Janusz Palikot og Grzegorz Napieralski, som stormer frem og er leder for sosialdemokratene SLD.
Vel, videre er det en del gamle folk her som har hatt sin tid og kommer med krampetrekninger.

Polske svingninger

-



Polen har hatt ny regjering ved hvert valg siden 1989, også ny president ved hvert valg. Hvorfor. Nei, det er mange årsaker til dette, og jeg ser noe her som jeg kan kalle for polakkers raske tale, de setter seg ikke grundig inn i de saker de snakker om, de snakker bare fort og blir enige med siste taler omtrent. En eller annen stemningsskaper eller karismatisk skikkelse får lett makt.
Aleksander Kwaśniewski ble president år 1995, satt i to perioder, ja, look closer, som Wittgenstein sa, han ble valgt to ganger han der ja.
Hm. Det er klart at det dreier seg om en type merkelig autoritetstro i dette landet, der en populær person plutselig kan bli vulgarisert og helt støtt ut i det ytterste mørke. Psykologisk er dette beundring/forakt-dikotomien, beundrer du noen for sterkt, kan det slå ut i helt motsatt atferd. En helt blir forandret til skurk på to timer. Det skjedde med Lech Wałęsa. Han ble president i 1990, tapte såvidt mot Kwaśniewski 1995, fikk over 48 prosent, i 2000 fikk han 1 %.
Videre er det flere årsaker her, han ble president 1990 under et slagord av typen ”jeg vil ikke, men jeg må”.
Det fantes ingen annen samlende kandidat, er en annen måte å betrakte dette på ja. Et naturlig valg, den opposisjonelle frontfigur fra 1980.
Kwaśniewski har bakgrunn fra kommunistpartiet, støtta frie valg i 1989, bevarte legitimitet.
Så gikk den perioden ut, og de nasjonal-katolske overtok, tvillingene Lech og Jarosław Kaczyński.
Kwaśniewski er erklært ateist.
Nå er det et nytt parti som styrer, PO, Platforma Obywatelska, med statsminister Donald Tusk og president Bronisław Komorowski.
Hm. Jeg tror at dette er stabilt, at Polen har fått sitt styre, for en lang periode.
De høyre-ekstreme gjør sitt beste for å skandalisere PO, men det fører ikke frem. Polen styres nå sikkert, i en gyllen middelvei.

Romantikk

-



Det er klart at Krakow er en romantisk by. Burleske fasader, sataniske kirker, gammelmodige politistasjoner, som i Kardemomme by, Kraków er en trygg by, på kveld og natt, bedre enn Oslo. Det er ikke gjenger som går rundt og skal rane her, lite dop. Blant annet fordi politiet er så hard core. Her holdes orden!
Jeg ser dette aspektet, det er noe her, at dette er en sandkasse, en drøm, bak trygge grenser og fælt politi og middelalderske lover, der overklassen kan spinne vilt rundt og være ”romantiske” bak piggtrådgjerder.

Hva kan jeg lære av polakker?

Språk. Språk, språk og atter språk.

Hva vil jeg helst ikke snakke med polakker om

Meg selv. Altså bestemmelser av meg selv, hva jeg driver med, hva slags utdannelse jeg har, hvor jeg er fra, hvor gammel jeg er, hvilke jobber jeg har hatt, hvor jeg kommer fra i Norge, istida? Nei, sånn skal det gjøres, vi skal snakke om noe felles.

Polske koder

-



Jeg er i Polen, der samtalene går på mye pisspreik jeg ikke vil være med på, det gidder jeg ikke nevne, fiendebildesnakk jeg ikke godtar, dømmende dritt, og jeg har store problemer, vi tenker ikke likt, har himmelvid forskjellig metafysikk.
Jeg går ikke med på at den og den ”er skurk”. Sorry. Da blir de flate. Usikre, redde, begynner å skjelve, går.
Hvordan skal jeg åpne dette. Exen-heksen, en måte, Tyrannosaurs Ex, det dreier seg om demonisering av tidligere kjæreste, velkjent blant folk, jeg gjør ikke det.
Bloody Mary, det bestilte jeg her nå, 12 zl, 24 kroner. Kursen, ikke helt nøyaktig, for det er noe mer enn 24 kroner, norske kroner er ørlite svakere nå i forhold til polske zloty enn de var i sommer. 2,0511, mot 1,9552 da jeg kom her i juli.
Sånt kan jeg snakke med polakker om, slikt interesserer dem noe forferdelig, småting. Økonomi, pilsprisen i Norge og i det hele tatt masse slikt kan de snakke varmt om i timesvis med fremmede, for å slippe å snakke om noe vesentlig.
Uff. Dette må jeg nok litt gjennom, men det er også en måte å bli godtatt på, så kan vi diskutere EU og slikt, og Euro i Polen, om det er noe som kommer eller ikke, jeg så en overskrift om det i dag i avisa Dziennik, forstår det ikke helt, men det synes som om Polen neppe innfører Euro med det første nei, det dreide seg nok om at fansen i EM 2012 ikke kan bruke Euro i Polen da heller. Hm.
Torebki, ser jeg over plassen her, en vanlig betegnelse på en butikk, det betyr ”dameveske”, jeg kan snakke om at slikt fins ikke i Norge, men det er nok for angstskapende for de fleste å høre, for fjernt, selv det ja, videre kan jeg snakke om sko, Obuwie, det er greit, men det interesserer meg ikke mer enn to minutter, i høyden fem.
Men jeg er i gang.

Samtale

-



Det er noe med en samtale, mellom mennesker. Akademisk, mellommenneskelig, når går bussen? Du er på en busstopp på en landevei, der det ikke står noe oppslag om rutetider, det er revet ned eller et eller annet, du spør en som står der.
Svar: veit du ikke det?
Svar 2: veit du ikke det? Nei ikke jeg heller.
Norsk.
Uvelvilje. Jeg har opplevd å spørre folk om hvor mye klokka er og de nekter å si det, blir redde, paranoide. Flyr vekk skremt.
Samtale: Er du norsk? Njet.
Kan du samisk? Nei kan du?
Jeg spurte en gang en iranskættet i Norge om han kunne persisk, og han svarte et eller annet ”litt, ikke mye”, så spurte han tilbake: ”Kan du?”
Jeg opplevde det som et surt motspørsmål, men det var ikke av veien, ikke ueffent, for jeg har jobba litt med det persiske språk, farsi, hjulpet en perser å oversette en tekst fra farsi til norsk, hjulpet den persiske oversetteren med norsken. Det informerte jeg her om, det ble bra samtale. Venn, plutselig.
Så her, Polen.
Jeg kan ikke henvende meg til folk her ”Kan du norsk?”
Jeg VIL ikke spørre vanlige folk på kafé ”Do you speak English?”
Der er jeg.
Opplevelsen er at å prate engelsk med polakker ikke interesserer det døyt. For vel kan mange engelsk her, men samtalene blir forkvaklet.
Dobrze, det er noe med det, at polakker har noe de kaller ”privatliv”, ukjent for meg, det foregår masse ”private samtaler” rundt omkring, i offentligheten, man går ut for å snakke sammen, vil ikke bli forstyrret, hemmelige møter, kan man kalle det.
”Ikke forstyrr”, kunne alle sette som lapp utenfor bordet de sitter på, det gjelder også gjenger.
Jeg kan av og til bli sittende å lytte til samtaler på polsk mellom folk jeg kjenner, er på hils med, men glipper fort ut.
Det er forferdelig mye sjargong.
Gjenkjennelige klisjéuttalelser som ikke er sagt for å bli diskutert. En gang diskuterte man et fototeknisk spørsmål, og oppløsning på skjerm og slikt, det skjønte jeg.
Så dette preiket de for det aller meste driver med synes nesten bare å være å vise at de er med i gjengen, som klassestandpunktet i AKP under ml-tida i Norge. Vise at de andre kan være trygge på deg. Hemmelig møte ja, og så kan det komme en uttalelse innenfor dette kodespråket som virkelig er en informasjon, som alle nikker til. Det er strukturen her. Hi hi hi.
Skjerpings!
Man snakker masse masse fleip først for å lure folk rundt til å tro at man ikke snakker om noe alvorlig, så føler man seg trygg og kan snakke skikkelig.
Og jeg er absolutt ikke godtatt innenfor bevegelsen, bevegelsene, meningene som er riktige i de forskjellige gjengene, så jeg får ikke vite noe som helst, er jeg der, spiller de bare skuespill. Jeg går.
Uff.
Men nå ser jeg det.

Hm

-



Hvordan snakker arbeidere sammen, for eksempel på en pub. Ludvig Wittgensteins verk om språk, Philosophische Untersuchungen, starter med eksempel fra arbeid, gi meg mursteinen, man bygger hus.
Kan du skrelle poteter?
Så trenger man ofte ikke snakke sammen, man står i bar og ser hvem som blir ekspedert og ekspederer en annen.
Så samtale mellom bartendere er mer på vennskapelig basis, under arbeidet, empatisk, hyggelig, man trenger menneskelighet, smil, hvis det er stor pågang og slikt, basiskontakt.
”Kan du vise meg hvordan jeg lager en Long Island ice tea?” Slikt forekommer, mikse spesielle drinker, som ikke er krav om å kunne når man får jobben.
Man forventer ikke spesialkunnskap om alt dette, det er for mye, dessuten har forskjellige barer forskjellige tradisjoner på slikt. Spørsmål.
Når man blir ansatt får man opplæring i hvordan kaffemaskinen virker, øltappekrana. Det er omtrent det, hvordan man skal telle opp kassa, slå inn forskjellige kjøp, koder, som fins på en liste.
Ok. Mer komplisert type arbeid, bruke fagspråk, konstruere en datamaskin, bygge et skip, Ormen Lange og slikt, der kreves fagarbeidere, man har en gjeng mennesker som har papir på at de kan bygge fly og slagskip, har gått på skole i mange år, slike blir ansatt.
Ansett. Og det er greit.

Polsk

-



Polakker synes å gå i militær orden, nesten hanemarsj enkelte ganger. Hvorfor, jeg er en bøyg her, Oslo militære samfunn, det er noe der, jeg er ikke militær, har ikke vært i luftforsvaret, hvordan er det med militærnekting i Polen, er det mulig? Det er hvertfall neppe godt likt. På plass!
Norsk patriotisme er ikke av den dimensjonen, jeg har aldri i Norge følt meg mobba fordi jeg nekta militæret.
Interessant, jeg vet om en som nekta militæret rett etter krigen, det ble uglesett, men ikke i dag, faktisk.
Å være kriger er noe man i Norge velger. Rett og slett. Et yrke, som politi og hva som helst, departementsråd. Alle kan ikke gjøre alt.
I Polen er det ikke slikt, der er plikt sterkt.
Jeg ser dette uvesenet, her, overalt, uff.
I want you for Polish army. Nå og for alltid.
Noe av det første president Komorowski gjorde etter å ha blitt innsatt var å inspisere hæren. Den er ansett som ineffektiv og komisk, bare tull. Jeg ser.
Så dermed er dette med hær her ikke noe virkelig i det hele tatt, bare vane.
Ok, det er i det hele tatt masse vane her.
Polen er sånn sett medlem av NATO og har bidratt til styrker i Irak og Afghanistan. Som Norge, der har vi noe felles.
Skal jeg begynne å snakke om dette? Nei.
Koleszanka z pracy. Kollega (kvinne), fra arbeidet mitt, en arbeidsfelle. Venn. Polsk kolega betyr også venn.
Kan man opprette arbeidsfelleskaper her, med planer?

Å få venner i Polen

-



Jeg humrer her jeg sitter når jeg tenker på det, dette er forferdelig vanskelig. Sett at jeg skulle henvende meg til en fyr i en bar, spørre om han vet hvem Quisling er? –selvfølgelig, vil han si, oczywicie. Internasjonalt.
Jeg spør ham, vet du mer om han?
Ok, dette kunne ført fram, jeg kan informere litt om Vidkun Quisling, hvem han var, Kvisling fra Telemark, ikke Kviteseid, men Fyresdal, gå opp geografien her, alle sjøer i dette indre Norge, og gå Telemark fra sør Oklungen og innover til Porsgrunn og Skien og fortelle om alle norske innsjøer, små og store, som Fagervann i Nordmarka, rett opp fra Maridalen, høytliggende tjern. Store innsjøer. Møsvatn, Fyresdal ligger vel ved Nisser. Nissedal, innover der er jeg ikke kjent.
Jeg ser dette tabuordet ”quisling” faktisk er noe å begynne på, et symbol, Polen hadde ingen quisling under krigen, Norge hadde. Hvorfor.
En grunn er at polakker ble sett på som untermensch, og skulle utslettes etter jødene, nordmenn var germanere.
Så tyskerne lette etter nordmenn som kunne styre for dem i Norge, det var prinsipielt mulig. En forskjell.
Bra å se. I Polen var det ikke spørsmål om slikt. Dermed samhold. Det fantes ikke polske nazister.
Så da kunne jeg gå videre og forklare det norske partiet Nasjonal Samling. Flott.
Dette er et samtaleemne, som polakker helt sikkert vil være interessert i.
Flere?

Jeg.

-



Når det gjelder meg, dreier det seg om at jeg vil leve. Jeg vil, på polsk chcę. Chcę żyć. På engelsk kan jeg ikke finne noe godt uttrykk for dette Jeg vil leve. ”I want to live”, nei, ”I will live”, nei, I wish to live, dette dekkes ikke i engelsk.
Hm, dette målbærer for meg en språkbevissthet, de sier tilsvarende på engelsk, men på en annen måte, the will to live, livsvilje, fins i engelsk.
Men det er svakt, passivt, objektivt, liksom, ”jeg har livsvilje”, på tysk, Ich will leben! Ok. Jeg ser dette mer er fromt ønske, generelt, på tysk, på norsk er dette sterkt, JEG VIL LEVE. Hvor sterkt det er på polsk, ser jeg nå, det er like sterkt som på norsk.
Men nei, ikke helt, det er like mye ”jeg ønsker å leve”, ja. Jeg velger livet.
Jeg vil leve, fordi jeg vet jeg KAN leve, det er alltid mulig. Å overleve problemer. Alltid. Det er i bunnen. Man trenger ikke dø.
Ok, de modale hjelpeverb, å ville, å kunne, å ønske, å måtte, å burde, å være i stand til, kan jeg få lov til, på engelsk ”may”. May I have a piece of cake?
Kan du gi meg et kakestykke?
Kan jeg være så snill å få et kakestykke? Norsk gammel humor, det korrekte er ”Kan du være så snill å gi meg kaka?”
Jeg ser dette med ”modale hjelpeverb” er saker og ting!
Hva er vitsen.
”jeg kan snakke”. Jo da. Jeg kan lese. Jeg kan svømme. En ferdighet. Jeg kan bygge broer. Jeg kan kjøpe øl.
Kan du kjøpe en øl til meg?
Jo da, jeg kan, men jeg vil ikke. Det kunne man svart,
Kan jeg bomme en røyk av deg? Jo da, du kan, men du får ikke.
Merkelig dette her.
Jeg kan spille sjakk.
Jeg kan snakke polsk. Jeg behersker fransk.
Jeg kan polsk mer enn ingenting, men jeg kan ikke føre samtale.
Jeg kan lære det, jeg vil lære det, jeg ønsker å lære det, jeg er i stand til å lære det, men så må jeg skape samtaler slik at jeg lærer det, jeg må ha noe å snakke med polakker OM.
Nå lærte jeg meg her på kafeen, jeg bestilte kaffe, det polske for å ”ta med” i motsetning til å ”drikke her”. ”na wynos” har jeg visst lenge er å ta med, derimot uttrykket for ”drikke her” visste jeg ikke før nå, for det er ”na miesciu”. Omtrent. Det var slik det lød.
Og det betyr også ”i leiligheten”. I rommet. Her. Inne.
Jeg må få polske venner. Hvordan får man det.

Polen som Falcon Crest

-



Jeg så på Falcon Crest mye i 1985 og så der, husker ikke en dritt av handlinga, men har en feeling. Polen er slik, bare fashion. Man omgir seg for tiden med noe de kaller ”Polen” som et klesplagg, begge kjønn, kjære, og tror liksom det skal gjøre inntrykk i Europa. Not me. ”Identitet”, som ikke har noe med noe virkelig å gjøre i det hele tatt, den store tomhet. Foreldrene bestemmer uansett, no way å se det annerledes, man kan være ”rebell” i ungdommen og greier, men når det kommer til alvor, gjør man det familien bestemmer. Falcon Crest.

Bærekraftig avvikling av samfunnsdebatten

Det er vanskelig å diskutere offentlig i Norge, overalt i media, det er knehøner som regjerer og det er typisk at Treholtsaka ikke fikk den oppmerksomhet den fortjente, den endte jo bare md Treholt som person, dette er Norge.
Fabrikkering av bevis som tematikk ble i det hele tatt ikke tatt opp, videre er dette en great case for verden, at folk til og med fabrikkerer bevis for å få noe på en de ikke vil ha noe med å gjøre, en truende åpen person.
Den norske diskurs er i beste fall andedam.
Og den går på personer og ikke på sak, alltid.
Og politikerne er preget av dette og kler seg deretter, det fins bra politikere og da kan man fremheve Jonas Gahr Støre, men jeg ser ingen andre.
Jeg vil si at den norske samfunnsdebatten er skurkaktig.
Så derved vil jeg for tiden ikke uten videre delta i den, den handler ikke om noe, bare egenprofilering.
Faktisk
Trist.
Den norske tomheten viser seg her, og det trekket at den bare handler om penger er også tilforlatelig ondt.
Huff.
Jeg trekker da i trådene.

Familiene splittes opp

Dette er en trend i moderne tid, folk reiser og blir ikke tilgjengelige for familiene lenger, og familiene blir sure og grinebiterske alltid og det er en grunn til at Polen som stat er så gammelmodig akkurat i øyeblikket, familiene mister makta nå ikke minst med EU og frie reiser og polakker flommer over i alle europeiske land, ha det bra.
Og det er virkelig en god grunn til at så masse polakker plutselig har reist abroad, familienes makt i Polen, som de rett og slett stikker av fra, gidder ikke det der mer.
Og det gjenværende forlatte Polen ble plutselig så dypt reaksjonært at jeg aldri har sett maken. Kom tilbake! Hva er galt med oss!
Middelalderske forestillinger og paranoia mot utenverdenen kom fram over en lav sko og nå er det tatt.

Det moderne Polen

-



Et illebefinnende tok meg, gjennom nå til et moderne Polen, som deg og meg, der de fins i forskjellige vennekretser og det er det og noen reiser til utlandet, mye og lite og forholder seg bare til Polen som staten de nå engang bor i.
De driter fundamentalt i det og bare betaler skatt og husleie og har frihet.
Disse vennekretsene begynner jeg å se nå, her og der, herfra og derfra, med connexions til Norge, England, Tyskland, Irland, Chicago, Montreal, Berlin, hva som helst, internasjonale nettverk som veldig mange polakker er med i helt greit.
Bra, med billige flyreiser og EU og plutselig er en i Venezia og Roma og Wien, som før, Praha, det er som danskebåten og i det hele tatt, vi snakker sammen.

Tillit

Basic trust, det er psykologiens svar på den hellige ånd, for å si det slik, at barn må vises grunnleggende tillit, ellers blir de ikke mennesker. Hvis de ikke blir det, vil de være på leting og være et lett bytte for hvem som helst, de søker og de søker, inntil de finner noen de kan stole på. Dette er det menneskelige, kontakt.
Man må bli vist tillit.
Zaufanie, på polsk.
En polakk er preget av INGEN TILLIT. Det er så utpreget, det er så vondt, det er belemrende, det er så forferdelig at jeg blir sjuk her for et godt ord, hele tiden, der jeg blir avvist og ikke får kontakt og ingen vil snakke med meg.
Polakker er liksom i den posisjon her i Polen at du må bevise at du er deres tillit verdig, det gjelder i slavisk kultur generelt.
Nordmenn tror mer på folk inntil det motsatte er bevist, som meg.
Jeg kan nesten ikke leve med dette her, denne skepsisen, vist ved blikk til enhver tid, og det dreier seg også om det egosentriske Polen der de bare driver med sin lille greie alle og avskyr alle andre og krever at alle andre også skal drive med sin lille greie og være oppdatert på dette og så får sjefen styre. Polen.
Derfor fins Polen i tusenvis av ghettoer, som ikke trenger befatte seg ned hverandre i det hele tatt, det utvikles fjern tale og en kafé kan være en bakgate som nabo til en fin restaurant, uten at noen av dem har peiling på hva som foregår på den andre siden av veggen.
Tillit.
Dette er sånn sett en form for tillit, at man regner med naboen gjør sin egen greie og det er det, men man snakker ikke sammen og deler ikke venner for fem øre og har ikke det minste peiling. Et dypt splittet samfunn.
Tillit.
Jeg ser dette poenget der folk har tillit innen sin snevre krets her.
Og driter i alle andre. Polen.
Man driver for seg selv, og samtaler med andre er kun forretningssamtaler.

Barn

I denne forbindelse kan jeg først og fremst snakke for meg selv, min oppvekst, min mor var psykolog og mente barn alltid er snille. En dyrking av barn etter at Freud oppdaga barndommen, kan man si. Traumer. Som hindret utvikling.
Fri barneoppdragelse var i skuddet, man så barns verdi. Norge er sterke på dette, med barnetog 17. mai og slikt.
La de små barn komme til meg, jeg ser dette med barndommens idéhistorie, den er interessant, og jeg ser videre mer i dette og kommer på Jung, som jeg har lest selvbiografien til, han hadde en mor med gode trekk. Sveits.
Stimulans fra foreldrene, mora til Jung fikk ham til å lese Kant da han var femten år. Mora mi fikk meg til å lese Dostojevskij da jeg var 17.
Vanskelig sak. Barn er i Norge dyrka i overkant, omtrent som the wild savage, som ble fascinasjonsobjekt en periode, og er det fortsatt blant mange sosialantropologer og slikt, de andre, ikke en selv, sannheten fins alltid et annet sted. Der.
Det er like galt å dyrke barn som gamle og samer og i det hele tatt noen som helst.
Sannheten er i en selv.
Men man har en utvikling, hvordan har man blitt som man har blitt? Man har utallige påvirkninger, noen har en stivnet personlighet, avslørt av Wilhelm Reichs karakteranalyse, som viser til et muskelpanser.
Tvangsnevrotiske folk, som du liksom kan ”stole på”.
Det er gammeldags. I vår tid er folk mer på leting, danner grupper og gjenger og får ikke alltid input fra visdom, tradisjonen, det dreier seg om å være sterkest i ulveflokken og sjekke damer. Huff.
Det fins en sann trend i verdenshistorien, i filosofien, kunsten og litteraturen, musikken, politikken og vitenskapen, det store.
Det kan brukes, det har jeg hatt nytte av.
Men det er ikke dermed sagt at man skal lære opp barn i dette her, jeg har hatt input, men alt har jeg funnet ut selv. Alene.
Jeg kan datere når den klassiske musikken traff meg, når billedkunsten traff meg, altså selv, jeg følte at det var noe der, som jeg gikk videre på, videre når filosofien traff meg, personlig.
Så det er ikke bare å lære opp barn, det er ikke sikkert det treffer,
Dermed må man slappe helt av med dette med barneoppdragelse, bare være seg selv.

Familien i Polen

Det kan synes som om familien har så sterk stilling i Polen at det ikke likner grisen. Lunatics, spør du meg, grisegutter herjer over en lav sko for på skaffe seg stilling i samfunnet godt betalt og min følelse av dette er ikke deilig, der det dreier seg om å få kvinner som godt parti og stige i gradene, forferdelig stress.
Og kvinner av fin familie er liksom” ettertraktet” og kan ”velge og vrake”, som det så fint heter, Polen i dag.
Uff. Kvinner er targets for gale mannfolk.
Mange om beinet, liksom, og det godtar alle og ser smilende og blidt på det, Polen skal ha de hardeste på toppen, de som ikke viker unna.
Og barneoppdragelsen blir deretter, som jeg har skrevet om før, den er så ille at noen burde stille dette landet for den internasjonale menneskerettighetsdomstol.
Barn blir banka fra de er født, traumatisert så ille at jeg aldri har sett maken, det er et under at det blir folk av noen i det hele tatt her.
Familien, med pater familias som er sur og grinete og ekkel mot alle og mistenksom og hva som skjer bak hjemmets fire vegger, der de fleste ulykker skjer, vet ikke jeg noe om.
Og kvinnene er helt forferdelige og banker unga fordi de ikke tør å ta mannen.
Polen.

Polen og Irland

Man kan sammenligne Polen og Irland, separatister innenfor hver sin store kultur, som Baskerland, jeg ser det ikke fins noen polsk republikansk armé, men det er ikke langt unna.
Jeg kan ikke foreløpig forstå kurderne, innenfor dette gebetet, ei heller jødene, det er en annen greie, folk og nasjon, i Polen som i Irland sverger de til den katolske kirke for å unngå den store overmakt fra naboen, England og Russland.
Før krigen var ikke Polen så utpreget katolsk som nå. Den katolske tradisjon kan etterspores helt fra middelalderen og Polen ble aldri protestantisk og unngikk tredveårskrigen, fikk jesuitter med makt og ble dypt katolsk preget, men det er ikke stillstand i dette nå heller, den katolske kirke har ikke lenger noen slik frigjørende posisjon, selv om den oppfatter det selv og liker gammelmodig tenkning, da beholder den makta.
Så man ser, the spiritual thing med den katolske kirke var bra saker, et bravorop den tiden Polen ikke var noen nasjon, og under den sovjetiske dominans, den kalde krigen, men ikke nå, nå faller dette, i høyden dypt reaksjonært, fjernt fra det moderne samfunn. Slutt.
I Irland appellerte man på samme måten til paven i stedet for til den engelske konge, underdog mentalitet på den øya, the Irish Problem i engelsk historie, selvstendighetstrang også ut fra gælisk keltisk identitet, irsk, på den grønne øya.

Den gode polakk, den onde polakk og den grusomme polakk.

-



Vel, dette er et synspunkt, den gode polakk er snill og den onde er sur og den grusomme plager deg alltid. The good, the bad and the evil, det er klart at man kan se alle tre samla av og til, noen ganger bare en av dem, blant alle.
Her jeg er nå er det bra, en liten restaurant, pub, Studnia, videre er det på gata for det meste onde polakker, her er en grusom, som sitter og maser på en dame og ser vilt rundt seg, ekkel type.
Man kan si at de grusomme er sterkt dedikert til en eller annen dame, helt uten hensyn, henne skal han ha for enhver pris, hans revir, sjalu som faen dersom han har henne, dypt paranoid og ensom så det bare står etter. Stakkars gris.
Det gode mennesket fra Sezuan, det gode mennesket på Frogner, og så videre, what’s a sweetheart like you doing in a dump like this? Nei, jeg er ikke noen hane i kurven og heller ikke det motsatte, om jeg må be, jeg konkurrerer ikke om kvinner, det er det dyr som gjør.
Faen! Kan’ke du der borte nå bare slappe av litt! Jeg verken beundrer deg eller fortrenger deg fra min bevissthet, det synes som du her bare skal oppfylle familiens krav om å stifte familie før det er for sent, ikke gjør som morra di sier! Dust! Du er bra som deg selv! Du brenner deg ut på dette! Blir sjuk! Dør!
Jeg vet om kulturer i Norge der fyren spør ut dama om hvor mye penger hun har før han i det hele tatt har interesse for henne. Sunnmøre. Ålesund.
Som bartender ville jeg ikke tillatt det, dersom jeg hadde overhørt det. Ut!
På huet og rævva ut ja, slikt skaper elendig stemning for menneskelighet.
Det dyriske og dømmende ved disse folka burde ha tilhørt en fjern fortid, på dinosaur-nivå, forferdelig.
Nybarbert er jeg tilnærmelsesvis, så de kan ikke ta meg på noe, jeg står staut, da blir de enda surere, for jeg driter i dem og gjemmer meg ikke.
Den onde polakk er bare sur alltid, og det er lettere å forholde seg til, for en sånn person kan jeg nå smile av, flire av, for meg selv, det er bare komisk, hva er det du driver med, hvem skal du imponere?
Jeg spiser fiskesuppe, ren vare, klokka er 16, lørdag, den gode polakk overtar.

Arkaisk moral

-



Polen behandler ikke sine innbyggere med forståelse, mer med terror. Fengselsstraffene er lange og harde, jeg har snakket med to som har vært i fengsel, det var ikke gøy, den ene 8 måneder for fyllekjøring, den andre 2 ganger i fyllearresten, det var skikkelig kjipt, det gamle ”fangehull” er det som gjelder. Kaldt.
Videre merker du det samme med sporveiskontrollører, som spretter opp på trikken stadig vekk og ofte, dette er voldsomt, videre politivakter som bare sparker borti fylliker som ligger og sover på en benk, går videre, har bare forstyrret søvnen.
En forståelse av hvorfor Jeppe drikker, av hvorfor folk blir kriminelle, fins ikke. Du har syndet! Det er det.

Polens historie.

-




Ofte har Polen vært et fattig land, kjøtt var luksus, en gang i året. Nå er det ikke slik, kjøttdiskene bugner i butikkene, og det er billig. Det er mest svinekjøtt det dreier seg om her, av en eller annen grunn, biff og slikt fins, videre fins fisk, i egne fiskebutikker, ferskvannsfisk spises på disse breddegrader.
Norsk laks er på alle menyer, og sild som forrett.
Nå er Polen like godt ernært som et vanlig europeisk land, som Norge. Ingen sulter.
Den materielle velstand er ikke så markert som i Norge, til gjengjeld jobber polakkene mer og hardere. Nå.
Man kan si de bygger opp landet, etter 1989, med liv og lyst.
Da skjønner jeg deres matgladhet, for tiden, og det er det som er Polen i dag, man spiser seg mett og er superfornøyde, dette er reklamen.
Men hva så.
Polen oppe å stå er noe annet enn Polen i kamp.

hei

-



Jeg er her. Rolig, på dagen, snakker med magen, på en måte, nordmenn prater om magefølelse, det er noe ikke jeg har gjort, jeg ser inn i denne snakkemåten, og tror jeg forstår.
Jeg har en type magefølelse på Polen nå at de er rolige.
Før oppfatta jeg dem som pertentlig og arbeidssomme, rimelig maur, nå se jeg det godslige, der de slapper av.
Vel er det fredag i dag, klokka 14 og fint vær, uka er slutt, nesten, men det er noe med gemytt jeg ikke helt har oppfatta før, fått med meg, de er godslige og runde i kantene.
Jeg har sett det, men andre karaktertrekk har vært mer i glaninga for meg.
Da blir de mindre hovmodige, rett og slett.

Å oppdage polsk

-



Da jeg først kom til Polen oppfatta jeg ikke ord i polsk. Bare noe greier jeg ikke kunne få noen mening ut av, en masse. Senere begynte jeg å oppfatte noen ord, en prosess, en rekkefølge av ord jeg bet meg merke i, oppfatta som viktige, jeg kan fortelle denne historien, det første ordet jeg kom på i Kraków var ”smutny”, som betyr trist, og dette ble diagnosen på byen, og landet.
Man ser det man forstår.
Senere oppdaga jeg ”cały”, som betyr ”hele”, at polakker bruker dette ordet mye og er opptatt av ”hele Polen” og hele pakka og full pakke og er en mastodont, fullstendig ugjennomtrengelig, dette var våren 2007.
Nå har jeg oppdaga „stawiać”, som betyr ”å sette”, dette er en hel prosess, der jeg først så ordet for ”stå”, det statiske, en hel rekke ord so brukes mye har ”stå” i seg, på plass!
Standplass, stanowisko som betyr standpunkt, mening, i parlamentet, en utredning, et syn, en melding, en pamflett, noe man står på.
Å stå heter stać.
Stawiać betyr å sette, plassere.
Sett deg der og bli sittende! Polakker behandler folk som bikkjer hele tiden, gir ordre.
Dermed er det lett å sette polakker ut, ved å plutselig en dag gjøre noe helt annet enn det de forventer. Da friker de.

Hm

-



Buskas, løv, søppeldynge, på Oppsal, i skogen etter regn, gå tur til Ulsrudvann videre til flere steder og Mariholtet, høst. Fint.
Slappe av, tenke, føle, ha noe som helst orden på seg selv, ikke i Kraków.
Der møter du folk hele tiden og blir dratt i alle retninger og må slappe av på annen måte. Hvordan.
I sommer kunne jeg sitte i park, nå i høst vet jeg ikke.
Kanskje med et godt måltid? Men hvor da? Gå på museum? Mulig.
Bare gå rundt og kikke uten mål og mening? Også en tanke.
Drekke?
Det går an å slappe av sammen med masse folk, yess.
Og ved å skrive.
I påvente av en type slummer, reverie, er det meg nå på hjertet å hente fram noen ressurser fra mageregionen, jeg er her og glimrer med mitt fravær, bon appetitt.

Mandag

-



Jeg vet ikke om jeg liker mandager i Polen bedre enn i Norge, men det er nå i og for seg ett fett, og det å begynne en ny uke er en privatsak begge steder, det skal være sikkert.
Man skal komme seg på jobb og så skal man være sur en time og så sur en time til, og så skal man snakke om hælja i lunsjpausen og om hvor surt det var å stå opp i dag tidlig.
Og jeg minnes dette frekke gliset til sjefen alltid mandag morgen, der han så dette som en ære å være først på jobben alltid og spesielt mandag og hadde laga det til en hobby å vurdere hvor egna alle og enhver var første dagen i uka og pinte og plaga meg.
Fri, jobbe, gjøre det man har lyst til, jobbe hælja også, karrieren kan ikke vente, jobbe på si ved siden av pengejobb, kjedelig jobb, bo på Stabekk og jobbe i kiosk på Vålerenga, jobbe på sossen på Stovner og nei, det er merkelig dette med jobb.
Sjefen jobber hjemme i dag, hva skal vi gjør i dag ’a folkens, kundene venter, oppdragsgiveren kan ikke vente, hvordan folk er filtra inn i hverandre, her er nå damer som bestiller rødvin på formiddagen, kanskje det blir bra, kanskje det blir god stemning, på puben, der det også er matservering, en kafé, jeg vet ikke helt, men glemmer lett meg selv oppi alt dette her, jeg jobber jo jeg også.
Men har ingen klar sjef, men noen uklare sjefer, noen mulige fremtidige sjefer, noen sure og andre blide, noen sannsynlige samarbeidspartnere, med tida, og så videre, de forholder jeg meg til.
Om så uklart, intuitivt, og dermed er ikke mandag for meg noe spesielt, jeg føler bare stemninga rundt meg.

Om å utsette seg for ubehageligheter

Jeg har ingen som helst formening om folk som ikke tåler spøk. Det er trist, men slike må man kødde med, ofte hele tiden, det er strengt nødvendig.
Og dette er helt livsviktig ja, ikke minst her i Polen og jeg husker at vi var en gruppe etter forelesning på filosofistudiet om Thomas Aquinas som lo så vi rista under hele matpausen etterpå og fortalte vitser og ramla av bordet.
Katolikker ER komiske, sånn er det bare, og det må sies hele tiden og det er ikke uten grunn at romanen Rosens navn kom, i det katolske Italia, den viser hvordan det går når man mister humoren, og en munk der er til og med MOT humor.
Kødde med katolikker må man gjøre på alle mulige måter og ikke imbecilt, og det er farlig å gjøre det på feil måte, man må begynne med kosemobbing og så gå videre og bringe dem totalt fra konseptene.

Det andre Polen

-



Det er mennesker i dette landet, her og der, ikke bare gale polakker, gamle polakker, av begge kjønn, gamle og unge, det fins flotte og hyggelige og vanlige mennesker her, vi brer oss.
Av og til ses de, preger stemningen og det fins ikke noe som helst av det miltaristiske Polen, knuse-polakker som er nazi verre enn noe man kan tenke seg i verden. Flott.
Jeg har vist det før, her ser jeg det igjen, på Café Szafé, vanlige mennesker i den morderne verden, som snakker sammen.
Her fins ikke dumme ektepar der drittsekk husband holder enetale til dama blir helt hvit i ansiktet mens mannen drikker øl på øl og driter i om dama svarer ham eller ikke, han skal bare tømme seg, hun er ei røy uansett.
Og kona går til venninnene og drar dette på dem og er ekkel mot barn og mot folk på gata og kunder i sjappa der hun jobber og på kleslageret på sykehuset og på flyplassen og i parlamentet og i det hele tatt, ingen klarer slikt.
Noen må stoppe dette.

Måte

-



Hva skal man si. Hva kan man si. nei, jeg er ikke grei i øyeblikket og tror ikke på noe som helst annet enn meg selv, Polen fra mitt synspunkt, der jeg i øyeblikket er på en bokhandel med kafé.
Og ser rundt meg folk som går her rolig. Proszę? Jeg ser i en forbindelse noe som slår meg her i denne byen der man ikke har noe å snakke med andre om enn med polakker og den polske samtalen er tingen noe så inni helvetet og ingen andre får komme til orde, det minner meg om Manglerud, og andre lokale steder der de ikke vil snakke med andre enn sine egne i tippelaget, jeg veit, og i blokka heller ikke med noen andre enn sine egne og det som er deres egne er så eget at ingen andre skjønner noe av det, enn si får innblikk i det, og det dannes fiendebilder og de slutter helt å oppfatte hva andre enn folk i deres vennekrets sier, preiker, om, faller ut av enhver annen samtale.
Jeg ser, ser, den polske samtale, den er ingen samtale, den er enetale, for alle prater med en stemme om det samme hele tiden og de kunne like godt vært alene de som snakker sammen, alle.

Vekt av de bjeffende kirkeklokkene

-



The barking bells are singing ja, klokka 10 søndag, aggressive kirkeklokker, nå må du for faen komme til kirka! Tulling! Våkn opp! Polens undergang er nær!
Konkret dreier det seg om en forferdelig angst for at abort skal bli tillatt i Polen og polske barn skal bli homofile. Og etpar andre ting som jeg ikke har peiling på, polske prester har sterke meninger om det meste.
Vend om!
-vendome? Har vendome-søylen falt?
Har det vært revolusjon? Har satan tatt makta? Kirka mener det.
President Bronislaw Komorowski er Beelzebub, statsminister Donald Tusk er morder og sengekamerat for jeg vet ikke hvem, i øst og vest, fra Putin til Angela Merkel, forræder!

Om å bli kjent

-



Det skjer gradvis, alltid, og via felles venner, dermed er jeg inne i et miljø her, og flere kommer, litt og litt, det er overgangsfaser, kort og langt tempo for å si det slik, det skjer i rykk, plutselig ser det, poważny! Det betyr ”serriøst!” og det er interessant å bivåne slang og i det hele tatt og forskjellige typer samtaler på kafé og uten.

Faen

-



Det er meg ikke en sjel og frydfull trang å overhøre dumme kafesamtaler her og jeg orker det nesten ikke ofte, men så ser jeg bak meg en fyr som spiller gitar og det er jo interessant.
Musikk, chopin jubileum nå og det er mer til men jeg er ikke rockemusiker selv om jeg for tiden skriver om et band og han her kan jeg da ta inn i romanen min, på en måte, eller skape connexion til dette, her er en gutt som neppe vi hadde tatt inn i bandet, dessuten er det en jente som er hard core som spiller bass i Seagull, av et helt annet format enn han her som ville spilt bratsj i sjømannskirka i forhold.

Fredag

-



Dette moderne med å blogge er jo ikke noe som er fastsatt på forhånd i det hele tatt. Politisk dagbok kom først, det ble det oppfattet som, kommentar til politiske begivenheter, jeg kalte dette Soap, fra begynnelsen, 2006, men det er nå det gjelder og her kan jeg jo legge ut hva som helst.
Men ikke HVA som helst, dette er en sjanger og det er tilforlatelig enkelt å se dette for seg rolig og man har en viss forestilling om hva en blogg er, det er dagsaktuelt, i utgangspunktet, ny blogg for hver dag, oppdatering, men det er ingen tvang og jeg legger ut bilder og har en form nå med ett bilde og så tekst, det vanlige, jeg føler dette er formatet, ikke mer, se bildet først.
Spotkanie, møte, i cyberworld og dette kan alle lese.
Vel, det er fredag, det åpner et nytt sted her i dag, Rozrywki 3, trzy, videre er det nå det gjelder som alltid.

Jeg

Et menneske trer fram bak løvverket, en jente, ser på meg og ser mer og kommer ut av denne blomsten hun fylles av. Jeg er ikke i denne modus, ser det så vidt, et bilde på veggen liksom, i blått, en film, en animasjon som her skrus på, i Landvetter, eller hvor det er, ved Vänern, i Fredrikstad, Lugnt vilar sjön, Venarebygden, over til Vättern som er mer trolsk og dyp og ekkel og stygg, to forskjellige innsjøer i Sverige som to krigsfanger.
Men det er en historie og jeg danser ikke etter Kopernikus, spiller heller ikke bratsj og har mobiltelefonen på bordet.
Det å bli forstyrret av alskens dritt, nei, jeg har det bra, men denne jenta der i blått er jo fin.
Ja hvor er hun nå, hun ble borte for meg, bare et glimt, i et løvverk, som en indre drøm, som en annen verden enn den jeg er i, Polen, og det er godt å komme vekk herfra ikke bare en gang imellom, uten å kunne skrive kunne jeg ikke vært her, ikke 2 sekunder, videre er jeg her og har spist en del mat nå, på tide og føler en større styrke nå men det er svin rundt her, svinaktige mannfolk og det er jenter som serverer her, det hjelper, klokka er snart 2 på dagen og det er ikke regn men grått.

Pod Preteksten

Pod Preteksten
Jeg har ikke noe bildet av dette stedet her lett tilgjengelig men det er ett fett for øyeblikket, det kan jeg ta senere og legge inn og jeg legger ikke ned bedriften av den grunn og er her og føler meg til stede i denne merkelige begivenheten som er fredag første oktober hvor jeg skal på fest i kveld og ser meg selv danse, kanskje, med cowboyhatt og det som verre er og jeg har planer om å dusje og vaske opp snart og spise god mat et eller annet sted, kanskje på en amerikansk cowboyrestaurant her, Sioux, det hadde vært bra, tøft, men jeg vet ingenting på det nåværende tidspunkt, over alle støvleskafter skulle jeg hatt hest nå og jeg vingler liksom i salen da frem og tilbake og er i gamle dager med tiptop båtis i kjeften og går på stranda etter mer vin i flasker som jeg bærer innover stien fra Karihaugen til en topp der vi sitter og pjaller en sommerdag og snakker om alt du kan tenke deg og ser folk til og fra gå tur her til Lørenskog og jeg tenker på da jeg studerte på dette sykehuset, SiA, Sentralsykehuset i Akershus, nevrologi og sykla ofte fra Manglerud og andre ganger var det en som kjørte, men dette er ikke det som heter fjern fortid, det kommer til meg nå der jeg sitter på pod preteksten i Krakow og ser en medisinerstudent her stillesittende som en ulv etter kunnskap, som jeg også var, jeg tramper i klaveret og viser til at den medisinske vitenskap er en forgangen fortid, som Krakow er, som det å være tannlege og økonom og prest og i det hele tatt, folk må i dag klare seg selv, advokater kan også kastes på søpla og det er klart jeg veit ikke alt og det kan være at noen kan være konsulenter på diverse ting som for eksempel data, men der er jeg også oppegående nå, ferdig utlært og kan tenke selv, men det gjelder ikke heller å drikke, og utenfor her er det et oversettelsesbyrå, tłumaczenia og jeg vet at det sitter intellektuelle her og her er ikke spiseplikt.