Om den polske intelletualitet

 

Du verden, her er det katolsk universitet, hva for slags betydning dette har er vanskelig å si, men det er vel tvungen bønn hver morgen for alle, går mine fordommer ut på, tja, ett fett, men katolisismen ligger i veggene her, uten tvil, men vi må møte dem for å forstå dem bedre, selvfølgelig, i godt lynne og god stemning, nå er det eksamen her. Og så reiser alle hjem og kommer ikke tilbake før oktober, god tid til å kontemplere ja, man leser noen bøker og ser på væremåte på avstand og det er lærere her som slikker magen sin på pub innimellom hele tiden og diskuterer katolske frågar med pateren og noen er bare i sentrum for alle studenter og synes å nyte dette utmerket, som i Norge.
Men det er klart, det foregår tenkning her, jeg har hatt nytte av å lese den polske filosofen Kolakowski, og det er noe filosofi i bånn her som ikke er å kimse av, en naturlig åndelighet som nordmenn kan bli forfjamsa av, forfatteren Gombrowicz var tenker, å tenke før man snakker er som å tørke seg i rævva før man driter, heter det, jeg godgjør meg med disse disipler av fjerne professorer og smiler.
Allo allo! Jeg føler polsk kulturliv er rimelig preget av fransk, fra utlandet, men det er den katolske filosofen Aquinas som er hevdvunnen som grunnlag, men det er absolutt noe å begynne med, ikke gærent dette, som i Frankrike der man begynner med Descartes, den lokale filosof, i Danmark med Kierkegaard og i Tyskland med Kant, nei, de lokale forhold for dannelse her er da absolutt flotte saker.
Så, se hvordan dette da kan brukes.

Turister

 

Jeg er ikke turist. Har kanskje vært det noen ganger, i Roma og Paris, for mange år siden, gått rundt og kikka, tillike i London, på kunst, en opplæring, dannelsesreise, i Vatikanmuseet og så Michelangelo og Rafael, i sokkeletasjen på kunstnernes hus som ung blant folk som vanka der og så den helhetlige betraktningen på Høvikodden av overgangen, til den fine verden, nei, her i Krakow er det mengdevis av turister med alskens bekymringer. Fra Nederland, England, Japan og desslike, jeg minnes filmen Mystery Train av Jim Jarmusch, der et japansk par kom til Memphis for å sjekke ut Elvis, blir var myten om at han fortsatt lever, tar omtrent bilde av det, ukritisk, som lärjunger, for å bruke dette ordet, klart dannelsesreise for å få vite noe om hvordan verden er, på vondt og godt til senere bruk, nei, her i Krakõw kommer man som til et tempel, Taj Mahal og ser vilt rundt seg og skjønner ingenting.
Til bruk er dette, jeg blir kvalm, ser sukkeunger slikke på pinner, norske trøfler kommer hit bare for å kjøpe billig, handle, som de sier, ikke noe mer enn det, går på marked og selger sjela hele tiden for en bunt persille, blir dummere og dummere, et troll.
Norsk dumhet ja, til ren fremvisning og jeg beskytter meg mot det og lurer på om andre lands turister er akkurat like, jo, det er de, forferdelig trist å se.
Men det er klart, noen ser, opplever, er i hundre over dette, fra alle land i verden, stikker seg på uvær, på polsk mentalitet, som i disse sammenhengene er streng, ser meg sitte der med øl og røyk på en benk ved et bord, nå skal jeg virkelig ta en titt og lurer på hvordan forskjellige nasjonaliteter ser polakker.
Nei, de tar ikke notis av dem, i første omgang, ser på dem som innfødte, indianere, samer, raringer, det er som på Mallorca og overalt, på Bahamas, lokalbefolkningen har underordnet verdi, huff.
Det er til å grine av, så er det enkeltpersoner, som ser på hele dette skuespillet som bløff, har blod i munnvikene, er blitt skeptikere og ser olmt på alle, til å forstå, men like komisk dette, for du er en del av det, gutten, beklager, jeg liker deg ikke, du skaper dårlig stemning.
Kontakt er tingen, noen å snakke med dette om, en jente som slikker is, en fyr som bruker gule underbukser for å gjøre seg bemerket, på markedet her, han er ute for å sjekke damer, aha, videre et troll fra Halden som ikke ser noe annet enn gule underbukser på mannfolk, og så videre, forskjellig agenda i det vide og brede, her er verden ja.
Gode hensikter, nei, dette er forferdelig, du kan få det billig, en fyllik, det er mange av dem, som forsøker å tigge penger, bomme røyk, og så videre, leter i søplekassene, jeg ser meg om og lar meg ikke lure av forsøksvis stjeling, bakfra på en benk, jeg setter meg på neste bordet og får nytt perspektiv, damene med vesker som tyver sikler på slik at forsikringsselskapene skal tjene penger på premier, som de sier er ytterst nødvendig, for hva om du mista lommeboka di? Ja hva med det, den må du passe på selv, din røy.
Ok, jeg ser folk og smiler, flirer, skratter, hvilken verden lever vi i, alt er grand prix, det fins lite annet og vekslingen mellom forsorg og moms og polsk presidentvalg forestående er til å ta og føle på, nei, ha det bra.

Kazimierz

 

Det er nå en gang slik at dette stedet i Krakow husa mange jøder, og i dag er det ikke jøder igjen i Polen, i noe hopetall, det fins, men ikke i mengder, som før krigen. Denne bydelen i Krakow Kazimierz, er som et museum, der det fins Josefgata, Jakobgata, Estergata, Isakgata, m.fl, pluss noen synagoger og det ligger i veggene hele den jødiske kultur og det jødiske problem i verden i dag. Ifølge grunnloven av 1814 hadde jøder ikke adgang til Norge, heller ikke katolikker, jesuitter, så vi har ingen jødeghetto i Norge.
En tradisjon som vi ikke har noe som helst forhold til, annet enn gjennom noen enkeltpersoner. Norge, men det fins Israel, det fins USA med New York, det fins jødebydeler i masse europeiske byer, som Praha, hvor Kafka bodde, og så videre, og masse litteratur om emnet og av jøder, som har betydd mye gjennom historien på slikt som vitenskap og politikk.
Jøder, noen jøder er opptatte av at de er det, andre ikke, som Leo Trotskij og mange kommunister. Jødene hadde ikke noe hjemland, var frie fugler i Europa og oppfatta seg som folk uten land før de fikk Israel. Next year in Jerusalem! Sa de alltid til hverandre ved frokosten, den hellige drøm, og så har de enorme problemer der også ja.
Jeg er ikke jøde, Einstein var det, Woody Allen er det, og Jerry Seinfeld, og så videre, jeg har ikke vokst opp i denne tradisjonen, men den interesserer nå overmåte.

Polakkene

Polske arbeidere er kjent for ikke å bruke verneutstyr, de må omtrent tvinges til det. Det minner om drosjesjåfører i Norge som har fått dispensasjon for å bruke sikkerhetsbelte. Frihet. Norge har røykelov, ikke Polen, i Polen tar man ansvar for seg selv. Norge og protestantiske land som USA har sterk tro på kontroll av individet. Når det gjelder dop, er polakkene strengere enn Norge. Den offentlige orden.
Hvordan blir samfunn til. Jeg er ute for et arbeidslag her i Krakow nå, som lager isolasjon på blokka jeg bor i, slenger på en masse isopor, og legger samtidig nye gesimer og annet, en forbedring, oppjustering, så skal blokka males.
Dette arbeidslaget jobber hele dagen, fra 7 morgen til 7 kveld, nesten, 12 timer, og det er sikkert slik også at alle er med hele tiden, de skal bli ferdig. I dag lørdag er de ikke her, kloka 07.30, mulig de kommer kl. 9, de kom forrige lørdag. Kanskje folk som bor i blokka har fått dem til å ta helgefri, for det er mye bråk og ubehag.
Hele blokka, alle vinduene, er dekt med plast, for ikke å få maling på vinduene, bare med en liten glippe foran døra til verandaen. Den er liten! Knapt til å puste i. Huff. Dårlig luft innvendig da.
Pomoc. Hjelp. Polakker gir deg ikke hjelp og veiledning. Du må finne ut alt selv. Polakker kan ikke lære bort noe, det er meget utpreget, det er en innadvendt kultur uten empati. De kan fortelle deg ting, når trikken går, hvor Starowiślna ligger, og slikt, hvor museet til Wyśpianski ligger, men de kan ikke forklare deg gate-stedet, det har de store problemer med, de må gå og vise deg det selv. Der. De bare vet ting intuitivt selv, ikke noe mer, deres viten er ikke beregnet på andre. Merkelig sak. Vel kan jeg relatere til dette, lære folk å skrive på maskin, det må man finne ut av selv, jeg har interesse av dette, kan det, for jeg begynte og hadde interesse, stort behov, da bare skriver jeg, og kan ikke gjengi for noen hvor alle bokstavene ligger, det vet jeg bare, i fingrene, liksom, i meg selv, det er ikke eksplisitt viten som er nødvendig for meg. Bra.
Andre har lært seg å bruke data selv, jeg regner med de har det på samme måte, de er ikke gode til å forklare andre hva de driver med, de bare gjør det. Hm.
Bergtatt.
Forskjellig typer viten, regner jeg med, den første som bygde et hus, satte opp en vegg, fant ut at det var fint med vindu, etterhvert, en som bygde en stol, kunne dette og så så andre hvordan dette var laga, og kunne dermed finne ut av dette selv.
Språk. Jeg har stor interesse av å lære polsk. Men vi må ha noe å snakke om. Kontakt.
Det å oppnå kontakt med polakker er forferdelig vanskelig. Pomoc. Hjelp. Du får ikke hjelp, til bussruter, til hva som helst. Ile kosztuję? Det kan man spørre om, hva koster det. Det er greit, da får du svar. For da kan det være du kjøper, det kan bli en handel, de blir superivrige. Penger!
Og jeg kjøper skinke i kjøttdisk, bestiller den der skinka, dama spør med en gang. Ile? Hvor mye? Og jeg svarer 20 dekagram, dwadzieścia dekagram. So be it. Kjappe spørsmål og svar.
Ok, dette er instruktivt, kjappe spørsmål og svar, det er polsk. En vanlig samtale er også slik, kjapp tale, kjapp tale tilbake, det er det eneste. Konstaterende setninger, konstaterende setninger tilbake. Bare. Alltid!!!
Ikke vurderende snakk, lure på ting, spørrende i gemytt, hva mener du om det, den der bilen, har du tenkt over saken, osv.
Jeg lurer på om jeg skal kjøpe noe vin i morra, og så videre, polakker lurer aldri på noe som helst, de bare gjør, med det samme, instant!
En kultur. Det er jævlig ubehagelig! De gir deg ikke lov til å tenke, lure, se foran valget nå, jeg fikk med meg noe av en samtale på gata, oppfatta «Komorowski? Ja Komorowski». Så ikke mer om det, de var begge kommet til, to damer, at de ville stemme på Bronisław Komorowski til president. Selv i sånne ting, mellom venner, foregår det ikke tenkning, argumentasjon, rett og slett, det kjennes fra polakker i Norge også, man viser fram et standpunkt. SV? Ja SV. Huff.
Og argumentasjonen er innforstått, regnes som selvsagt.
Og har du et annet politisk standpunkt, blir du bare flirt av, ikke argumentert med. Ingen interesse!!!
Poenget er hva du mener, bare. Ikke mer.
Huff, en gal kultur, på tur, dette er ikke riktig, ikke bra i det hele tatt, kommunikasjonen i samfunnet stopper opp.
Det der vet jeg, fra mange år tilbake, nå bevisst, og det der kan jeg ikke prestere å lære meg, bare som falskspill, for å snobbe nedover nesten, bli kjent med polakker på dette grunnplanet, lære meg noen standpunkter, som jeg kan stå ved, bare på kødd, nesten. PO? Ja PO. Platform Obywatelska, partiet til Komorowski, samt nåværende statsminister Donald Tusk, jeg ville stemme på dette, hadde jeg hatt stemmerett nå.
Men hva med en samtale rundt det!!! For jeg er ikke en som velger Komorowski fordi jeg er enig med fyren eller liker ham godt eller stoler på, ham, i en fremtid, men fordi alternativet er verre. Og det der har jeg interesse av å snakke om, Polen for fremtiden, og bygge kanskje et nytt parti eller hva faen, føre til en mer positiv samfunnsendring i Polen, det må alle være med på, diskutere!!
Nei, det gjør ikke polakker, svin.
Der må de læres opp.

Estetikk

 

Skjønnhet, det sublime, det som faller en i øynene, det du tiltrekkes av, en spontan følelse, et rykk i bevisstheten. Skjønnhet bare er der, det er spontant, umiddelbart. Det som tiltrekker deg, det du får tårer i øynene av, føler liv.
Estetikk er ikke lett å definere, for det tilhører en annen kategori, og er personlig, en solnedgang er for noen skjønn, for andre kjedelig, en skyformasjon desslike, kommer an på stemninga og bevissthetens retning, ens interesse, ens åpenhet for dette.
Jeg er ikke forferdelig opptatt av estetikk, men jeg vet når jeg ser en skjønn kvinne, en pen vase, et godt musikkstykke, jeg tar dette direkte på følelsen, det som sier meg noe.
Et godt kunstverk er noe som treffer meg, som nå når jeg leser Gustave Flauberts Madame Bovary, og syns dette er storslagent, fint og flott og opplysende og lærerikt og viser litteraturhistorien mer tydelig for meg, tillike menneskenes erkjennelseshistorie. Fra 1855, jeg ser den i kontekst og skal lese den gjennom rolig, ser likheter med andre romaner fra tilsvarende tid, Flaubert født 1821, tilsv Dostojevski, noen år før Ibsen og Tolstoj, et tidsbilde, et drama.
Jeg kan ikke si at jeg noengang leser bøker ut fra underholdsningsverdi, den tid er forbi, om den noen gang har eksistert, jeg leser bøker ut fra erkjennelsesverdi, som jeg nå har lest Solaris av Stanislaw Lem, to romaner av Garborg, Holbergs Nils Klim og mer, vider er jeg en fyr som har en greie på at Kristoffer Uppdal er verdens største forfatter.
Og jeg får ofte nytt syn på et kunstverk jeg har vært opptatt av en smule, slik som Dostojevskijs roman Idioten, nylig.
Estetisk verdi, noe som gir øynene ro, god stemning, slikt, er meg ikke likegyldig, men sannhet går foran det skjønne.

Cell structure and function

 

På medisinstudiet kom jeg borti en bok med den tittelen, «Cell structure and function», jeg leste den ikke, men tittelen tok jeg med meg, betrakter man en nasjon som en celle i verden, ser man at den vitenskapelige betraktningen av den menneskelige celle likner til forveksling en nasjon, som er selvtilstrekkelig og samarbeider med andre rundt seg, med et felles transportsystem, for mennesker og valuta og slikt, nerver, som er kommunikasjon, signaler mellom celler og nasjoner, man kan lure på om denne menneskelige befatning nasjon er modellen, og ikke omvendt, man setter på strukturer i menneskekroppen kjente strukturer fra samfunnet rundt seg.
Mitokondrier, energiproduserende enheter, DNA-syntese, via riboflavin, et råstoff, jeg husker ikke detaljene nå, lett å da sette seg inn i, videre cellevegg, grenser, der celler opprettholder denne veggen hele tiden og skiller skarpt på det ytre og indre miljø ved den såkalte natrium-kalium-pumpen, alt som er innafor er mitt, det utafor noe ganske så forskjellig, slik må det være.
Niemcy, det polske navnet på Tyskland, betyr «de som ikke snakker». U-kraina, utafor grensa. U-kraniec.
Og Polen er i vest begrensa av en elv, Odra/Oder, og Neisse, denne elven blir da tilsvarende det i menneskekroppen interstitielle rom, mellom cellene.
Elver er ofte grenser, som mellom Tyskland og Frankrike i et langt strekk, Der Rhein. Ren.
Andre floder går inne i landene, som Wisła, Dnjepr, Volga, Polen, Ukraina, Russland. Hovedpulsårene, blodsystemet, disse elvene i de landa.
Hm. Det menneskelige først, det vitenskapelige så.
Polen er landet rundt Wisla, slik har det alltid vært, i alle fasonger, har Polen sentrert seg rundt denne store floden, polakkenes hellige elv, som nå har flommet over, går over sine bredder, og er kjempetematikk hele tida i media og blant alle polakker, hele Polen, cała Polska, og hvem har skylda for at bredden ikke ble sikra etter den forrige flommen for ikke mange år sida, og så videre, det betyr ting for valgkampen, president velges 20. juni, ny president.
Jeg stopper der, ser på denne blodforsyningen til jordbruksdistriktene, fra fjell i sør, Tatra, der det er potensiell energi i vann, høyt oppe, der elva er stor allerede sør i Kraków, der jeg befinner meg, så kom flommen til Warszawa, animert på video i avisene, videre utover den polske mark i slynge ut mot Gdańsk der den løper ut i en bukt, med sandbanke og sanddyne og område under havets oveflate, et delta, av de store.
Glomma, deler seg i to ved Fredrikstad, på hver side av Kråkerøy, østerelva og vesterelva, og Glomma er en norsk livsnerve for trelast til tømmerfløting, ikke nå lenger, Plankebyen Fredrikstad og Borregård i Sarpsborg, Østfold næringsliv.
Volga, samfunnet bearbeides, Dnjepr, vikinger befolket disse strekningene, begge elvene, Volga-svensker, og så videre, lett å komme seg fra Østersjøkysten i nord opp til disse elvene med båt, Dnjepr begynner bare 200 meter over havet, Pejpus, innsjø i Estland og Russland, Ladoga, Onega, Holmgard, Novgorod, vikinger i Østerled.
De kom til Svartehavet og Konstantinopel, Bysants, Harald Hardråde var lenge i bysantinsk tjeneste, hærfører, herja rundt i mange år, senere konge i Norge, grunnla Oslo, ifølge Snorre, coina Oslo som by, 1050. Blåsvart. Zombie?
Her, jeg ser en jente som sitter og snakker, med to gutter, såvidt jeg kan se, merkelig sak, en kafé er en celle, også, et hjem, et hus, en blokk, man kan snakke i funksjonalitet, i små og store enheter, lokalsamfunn, som klandrer naboen for at alt går galt, og så videre, man må samarbeide.

Den polske diskurs

 

Måten man taler på i dette landet er å snakke i en bestemt kode, som dreier seg om det polske ståsted. Polen mellom landene. Se seg selv som sentrum i en verdenspolitisk situasjon. For å tydeliggjøre dette er polakken meget opptatt av historie, generelt, argumenter fra alle tider, om hva som truer Polens eksistens. Å opprettholde nasjonen er det alt dreier seg om, det er basic.
Man opplever fortsatt Polen som en truet nasjon.
For utenforstående er dette ikke lett å se, eller forstå, ta høyde for, for hva skulle true Polen nå, med medlemskap i EU og NATO, for eksempel, nasjonen synes meget sikker i den nåværende verden.
Polakkene vurderer å hele tiden, ser svart på det, ut fra historiske erfaringer. Dette er Polen.
Merkelig, syns nå jeg, men dette er realitet.
Videre skal man ikke se seg blind på dette, de er elskelige og tøffe og nerveslitende på dette, utlendinger blir langsomt innviet i denne tenkningen, der naboskapet med Litauen er en realitet, også katolsk, naboskapet med Hvite-Russland og Ukraina er en annen greie, de kan være buffere mot Russland, først og fremst. Tsjekkerne og slovakene er venner.
Tyskerne er gamle fiender, relatert i EU og NATO, der forholder man seg saklig med fingerspitzgefühl, lar seg ikke tråkke på tærne, viser makt når det er nødvendig.
Rolig nå, å opprettholde Polen er det alt dreier seg om.
Slaget på Stiklestad, i 1030, spiller ingen role i norsk politikk nå, heller ikke 1319 da Hårfagre-ætta døde ut med Håkon V Magnusson, heller ikke unionen med Danmark fra 1380, eller 1536 da Norge ble dansk provins etter selvstendig unionspartner før det.
1814 er bare en markering 17. mai hvert år, 1905 makeres nesten ikke, eller 8. mai 1945. Vi føler oss trygge.
Å opprettholde en nasjon mot motstand er det polske, nå, jeg ser inn i dette, kjempende nasjonalisme, alle er med på det, og det er den polske begeistring for egen nasjon, som alle er med på, i flid og samtale og utenlandsreiser, det er til å få forstand av, man minnes en opposisjonell roman fra Polen 1980, Tadeusz Konwicki, Den lille apokalypse, Mała Apokalipsa, hvor handlingen er lagt til en fremtid der Polen blir en russisk provins, delstat. Hovedpersonen skal brenne seg i protest utafor Stalins kulturpalass i Warszawa.
Panslavismen, ses her, en ideologi i Russland, eksisterende, der Russland skal være leder for den slaviske verden, en hel bevegelse på dette, Fjodor Dostojevskij var for eksempel slavofil, likte bestemt ikke polakker, aldri, så på dem som skurker.
Dette vet polakker, til og med verdens største forfatter, i alles bevissthet, hadde den greia. Huff, man blir redd, paranoid, hvilken verden lever vi i egentlig, tenk om Polen skulle opphøre å eksistere! Første linja i den polske nasjonalsangen går «Ennu er ikke Polen fortapt», og så videre, dette er et land som vet om sin mulige ikke-eksistens, rett og slett, hele tiden, til enhver tid, det er en apokalytisk nasjon, i endetidsprofeti, kristen, martyrisk, som kjemper for sannhet og rett, og mener det er prinsipielt håpløst, her er den polske katolisismen, martyriet er det eneste, for frihet.
Dette kan tas tak i.

De baltiske statene

 

Intuitivt går jeg her løs på dem, fra Polen til Russland og Finnland, de nærmer seg finsk lenger mot øst, Finskebukta, i språk, fra ltauisk til latvisk og estisk
Så det er noe som heter baltiske språk, i vitenskapen, som omfatter litauisk og latvisk, estisk er nær finsk. Riga, var hansaby, som Bergen, som Danzig.
Kysten rundt fra Polen via Köningsberg til litauiske kyst med småbyer og Riga med bukta si til byen Tallin er en vei til Petrograd, som er en ny by, historisk sett, innerst i viken, der Peter den store med brask og bram skaffa Russland storhavn og makt. Så går man nordover og treffer Helsinki. Man ser et omriss, som er det kalles Østersjøen/Finskebukta, kontinuitet, til oss, til noe kjent, det å gå videre rundt dette havet, innhavet, rundt Bottniska Viken tør da også være et poeng, over i Sverige, til Gävle, se Gotland midt i, videre rundt spissen av Sør-Sverige Malmø og Lund og Nordover der Danmark ses og videre til Oslo.

Hva er et språk?

Et språk er konkret, polsk, norsk, nederlandsk, kinesisk, swahili, noen mer konstruerte enn andre, som urdu og nynorsk, punjabi mer originalt. Norsk språk, som jeg snakker, fra barnsben, tidlig ett års alder, er mitt, og jeg vet hva alt betyr på norsk og kan finne på ord, jeg er naturlig lærd der, kan si om forsøk på norsk at det kan man ikke si, og så videre, så tenke på det, jo kanskje.
Ta sild, et enkelt ord, på svensk sill, på polsk śledź, det likner, nokså mye, det heter ikke «cato», for eksempel, for å ta et eksempel.
Vane, i språk fins det mye vaner, som i polsk et sted Plac Szczepański, som er etter martyren Stefanus, polakker vet ikke uten videre det, men jeg, som studerer polsk. Jeg så det.
For jeg har et blikk på helhet, som utenforstående, og dette er nyttig.
Sult, głód på polsk, likner norsk glød, å glo, og jeg tar det derfra, en som er sulten ser vill ut i blikket, gløder, etter mat, det norske ordet ses mer på leppene, og tunga, sentrert rundt munnen, føles.
Så ut fra dette skulle språk være ut fra andres blikk, hvordan man ser ut.
At jeg løper, jeg er sulten, kom muligens etterpå, man sammenlikna seg med folk, med andre. Man snakker sammen, en fyr sier han vil ha mat, og man observerer utseendet, finner ut at han er sulten. Jeg ser, dette er interessant, man observeres, tales med, tenkes over, en setning kommer til en om en opplevelse av hvordan den andre er.
Så en fyr som ser på en jente, nesten slikker seg om munnen, blir oppfatta som kåt. Og gira. Selv har han ikke noen slik opplevelse av dette, han bare er.
Senere får han selvbevissthet, kan oppleve seg selv som kåt, dermed får han et valg, om denne følelsen skal føre til noen handling eller ikke. Det menneskelige.
Noen ses bare alltid å handle på instinkt, det tilliger det menneskelige å ikke gjøre det, sette et jeg mellom følelsen og handlingen, innskytelsen og handlingen. Psykologer kaller dette jeg-styrke.
Jeg har lyst på en bil. Ok, noen vil da bare stjele den. Fra tanke til handling direkte. Når alkoholikere begynner å drikke, kan de ikke stoppe, drikker opp alt som er tilgjengelig, ødsler med penger. Handler bare på ren impuls.
Og de som fungerer, på et vis, bestemmer seg til ikke å drikke en periode, gjennomfører det. Men bestemmer de seg til å drikke, blir de gira lenge før de får den første slurken ned..
hm. En alkoholiker er alltid tørst, kan man si, som en narkoman. Tror at den egne impulsen til å drikke bare er ens egen, skjønner ikke at de drikker i kontekst, med andre rundt seg.
Jeg bestemmer meg for hver slurk øl, alltid, det må være god stemning. Det er avhengig av konteksten. Hvor beruset man føler seg, er også alltid avhengig av de rundt. Hvordan man blir sett på og slikt. Med gode mennesker rundt meg blir jeg ikke overstadig beruset noen sinne.
Ok, alkoholisme kan dermed analyseres nærmere i annen sammenheng, her er poenget det å sette et jeg mellom tanke og handling, betydning for språk.
Jeg er trett, til tider, kan være trett, trøtt, vil legge meg til å sove, men det er ikke alltid mulig der jeg befinner meg. Så jeg vil dra hjem. Men heller ikke det går nå, det er langt, og det går for eksempel ikke noe offentlig transport dit på denne tiden av døgnet, jeg må finne på noe annet.
Ens lyster og behov, avhengig av andre mennesker for å få tilfredsstilt. Gå på do. Snakke. Jeg ser en fyr jeg kan tenke meg å bli kjent med, en polakk, og beveger meg i bevissthet i den retningen, men noe stopper. En følelse av lyst, en interesse, videre en annen polakk som er historiker, fikk jeg vite nå, han kan bare polsk, ikke engelsk, dermed oppfatter jeg det han sier på en intuitiv måte, hele tiden der han er, og han forstås litt og litt på avstand, og jeg får tematikker i meg, som kan tenkes å være av interesse å dele med fyren, diskutere, jeg har en retning i min bevissthet, uvurderlig, ting tar tid.
Jeg kan ikke bare buse på, det vil forkludre poenget, det å bli kjent er noe som skjer en smule, litt og litt. Videre får jeg vite at fyren er politisk konservativ i Polen i dag, går på møter i partiet PiS, Prawo i Sprawiedliwość, Lov og Rettferdighet, for å støtte dette partiets kandidat ved presidentvalget her nå snart, om en måned, Jarosław Kaczyński. Ok, en nyttig opplysning, merkelig, for meg, sjelden slikt i Norge, men altså ikke i Polen, fyren har doktorgrad i historie. PiS. Det fins konservative professorer i Norge, det gjør det, dermed linker jeg til dem, folk jeg kjenner og har møtt og vet om. Greit.
Den akademiske diskurs, for å slippe en liten katt ut av sekken, jeg har møtt de to teologene Inge Lønning og Berge Furre, politisk langt fra hverandre, men akademisk kan de diskutere helt uten problemer. Ok.
Og Inge Lønning er for meg en god Høyre-politiker, som setter tingene på plass og har steinhard retorikk, setter tingene på spissen, til diskusjon. Flott.
Bra. Ens lyst må ikke nødvendigvis gjennomføres med det samme nei, det gjelder i alle sammenhenger.
Jeg har lyst til å skrive en roman, noe jeg har jobba lenge på, et og et halvt år, minst, det tar tid, jeg blir aldri ferdig, føler jeg, men det er viktig å ta denne opplevelsen på alvor, denne romanen har vist seg vanskelig å gjennomføre, rett og slett, av en eller annen grunn, av flere grunner, det stopper opp, jeg får innsikter på veien, jeg må roe meg der, det kommer når det kommer hvis det kommer.
Lyst, og gjennomføring, idé og konkretisering, prosjekt og utførelse, det er der hele tiden, det er som Aristoteles' begrepspar mulighet-virkelighet, det er virkelig ikke det samme.
Jeg har lyst på en tur til Hannover, plutselig, det ligger der, jeg tror jeg skjønner noe av hvorfor jeg vil dit. Videre har jeg lyst på en pen liten leilighet bortgjemt oppe i etasjene på Majorstua, jeg vet hvor, enda videre vil jeg ta en tur til Argentina, til Beijing Peking, Kyoto, Malaysia. Og besøke Norrbotten i Sverige.
Språk.
Jeg vil. Vilje er wola på polsk, eller chec, som å ville er chcieć, jeg vil, polsk chcę. Chcę. Å opparbeide selvbevisstheten gjør det kultiverte mennesket.
-»få en klem!» Javisst. Mulig.
Det resiproke, som en samtale er, et samleie, er valgt hele tiden fra begge sider, selvfølgelig.
«jeg ser du er trøtt». «Jeg opplever deg som sur», tenkte tanker, om andre mennesker, det å oppleve andre mennesker gjør man hele tiden.
Ta fyren som sitter her på puben, jeg oppfatter han på norsk, han oppfatter meg på polsk. Vi ser på hverandre forskjellig, slik jeg oppfatter meg selv er ikke slik han oppfatter meg, og omvendt. Men vi kan nærme oss hverandre.

Polen

 

En nøtt, nå løst, Polen er en nasjon som har kommet til seg selv, respect! Den polske diskursen dreier seg om hvem som har skylda, i Norge prater vi om hva vi mener. En forskjell. Polakker er preget av ansvarlighet, du må stå for det du gjør, ta ansvar, Norge mener og prøver og tenke, utvikler. Polakker gjør en jobb, nordmenn lurer på hvordan den kan gjøres bedre. Så polakker har en tendens til å tro at alt er lett. Og det vanskelige er det ikke verdt å beskjeftige seg med, det får andre ta seg av, de som har den jobben.
Dette er en nasjonal mentalitet, som man må forholde seg til, det samme med den norske, vi blir aldri fornøyd, etter en dags arbeid, det er alltid noe som kunne vært gjort bedre. Det er for fremtiden.
Det å kunne være kreativ i mitt arbeid er for meg et must, rutinearbeid kjeder, og det blir tomt for energi fort, dermed er polakkene bedre på dette, som oppvask og slikt, men man kan lære. Gjøre en jobb ja, bare, jeg føler meg frem til dette landet og skjønner meg selv bedre i det, oppi det,
Det kommer sol her om morran, det skal jobbes på blokka jeg bor i på dagen, i arbeidstiden fra klokka 7, da går jeg ut. Nå glir språket inn.
I respekt ja, og det er mulig å snakke med det katolske på verdslig manér, har jeg funnet ut, der har jeg nytte av Immanuel Kants moralfilosofi, som sier at alle har moralen i sitt hjerte, uten videre, man trenger ikke være religiøs for å være moralsk, dermed er religion et forarbeid for denne innsikten.
Det er for eksempel ikke riktig å bli rik, det er fråtsing, det samme med gjerrighet, det er en dødssynd, som latskap, hovmod står for fall, slik er det å være menneske.
Det er riktig å ikke være fattig, som Kant skrev, for er du fattig kan du bli fristet til å stjele. Man må ordne seg, være en ansvarlig selvstendig person. Og det nytter ikke å klage, være misunnelig. Vær der du er. Ta det med ro. Jobb. Lev.
Polen, med sine landskaper og land og fylket, delstater, er til å se bedre nå, det får større interesse, de lokale omgivelser rundt Kraków, som ligger i Małopolskie, i sør, nabostaten heter Świętokrzyskie, det hellige kors' fylke, vi drar videre rundt omkring til forskjellige byer, etterhvert, rundreise er nå påkrevet, som i Norge.
Dialekter, ikke så tydelig her som i Norge, men det fins varianter, preget av landene rundt, som mot Tyskland, og her mot fjellene, Tatra, highlander dialekt, som jeg har fått noe visdom om, fjellfolket er Polens samer og tatere, de andre, de eneste som er noe vesensforskjellige fra resten av Polen, men det fins bygder her også, mer og mindre avsondrete, hvor er det bison, for eksempel, villsvin, polakker som skogsfolk så jeg tidlig, noen steder kan dette springe fram i dagen fint, bedre.
Hei! Cześć!
Og det er nå presidentvalg snart.

Hei

 

Her er jeg ikke, men det er askebegre overalt innendøra i Polen, av en eller annen grunn har de ikke røykelov her, tilforlatelig enklere liv da, jeg sitter på pub og snakker med min datamaskin til deg og alt er fint. Småpent, artig, er det ikke, på denne måten tresker jeg ut en forestilling om at Polen har frihet på noen områder, ufrihet på andre, vi har frihet på enkelte områder, som å gå på rødt lys uten bot, jeg ser en nerve her.
Vaner og kotymer er andre i dette landet, det sitter en fyr her som sovna på pub, lenge, uten at noen brød seg, dette er også Polen, ikke gått i Noreg dette nei, våkn opp! Har det vært for mange vekkelser i Norge, er det der det ligger? Han sov ut rusen en smule og er mer opplagt, hva kan være galt med det, flott.
Jeg ser inn i en type galskap i Norge, men når så er sagt, er det mye forferdelig rus i Norge, Polen har lite narkotikaproblem i Krakow, i forhold til Oslo, og det ubehøvlete i rusa tilstand er lite på pub i Krakow, i Oslo ofte meget ille.
Ok, en forskjell her, som er til å få forstand av, kultiverte folk er mine farlige i fylla, kan man si, men det er en del utenpåkultiverte i Norge, selvfølgelig, og det er mors beste barn og Mr. Hyde om natta, se det, jeg minnes pastor Molvig som var på fylla og Dr. Relling sa «I natt var han demonisk», for å gi ham en livsløgn, borgerlige mennesker med meningers mot som ikke tåler å drikke i Norge, dem er det mange av.
Tørrlagte norske alkoholikere er også et trist syn, som har gitt opp og det er noe der med at de som drikker ikke er gode i Norge, men når det er sagt, fest uten fyll er kunstig moro.

Nøkkelen til det polske språk

 

Ligger limt inn i en gruve, forsegla, ligger der du minst aner, ligger i oglądać, som betyr to inspect, se nærmere på, det er noe her, å glane, på norsk, polakker glaner. Under renessansen var Polen i front, avantgarde, alle lærte seg polsk i Europa, det var mote. Det kuleste språket, i dag er det engelsk.
Nå glaner polakkene, fra fortiden, fra en fremmedhet, fra landsbygdsromantikk, vist i standardverket Pan Tadeusz, polsk nasjonalepos fra 1830, merkelig dette her, Polen er tilbakeliggende, har ikke fulgt med tida.
Tilforlatelig er Polen bare dritt, konservativt, sure, sier bare det som er opportunt, drømmer om fordums storhet og glede, i drøm. Det mest nostalgiske landet i verden.
Hvorfor blir ikke polakker satt pris på lenger? Fordi de er umulige å forstå, skal ha respekt for alt de gjør hele tiden, mamma!
Vant til å være i front, på kunst, arkitektur, musikk, politikk, vi spiller munnspill, polakkene spiller jazz og klezmer og tar det derfra.
Dermed ses litteratur, Jerzy Andrzejewskis Aske og diamant, fra 1945, som jeg fant på en bokmesse på Holmlia, på norsk, utlest, gammel, pensum i Polen, alle har lest den, filmatisert, de er lei av boka, filmen, pensum, som Pan Tadeusz.
Nydelig! Andrzejewskis roman er til å få forstand av, stor skjønnhet i blikk og beskrivelse, det dreier seg om å se Polen rivd mellom det polske og det verdensbeskuende, maltraktert av love.
Den polske kjærlighet og ynde under renessansen og videre ble til bornert adelsdritt og romantikk og er forsegla i en sump, et sted.
Der ligger det, nå er det flom, og det er forborgent og det er stor tragedie nå hele tiden, wielka tragedia og alle griner etter flystyrt.
Polska!
Jeg ser det kommer opp av og til i kraft, i vennlighet, i kritisk blikk, spontant, i voldsomheter, i de nåværende politiske partier, PiS, PO, og det dreier seg om en type feighet der de ikke tør være seg selv, for de får ingen respons på det, ingenting er ekte i dette landet nå, bare ironi.
Der ligger nøkkelen begravet, de skjuler sitt eget, for de har slutta å tro på det. Oglądać! Se det mennesket! INRI!
Jesus! Nei, det er dessverre ut, det tilhører en forgangen tid, jomfru Maria og alt slikt piss, det var den kristne enhetskultur i Europa som Polen ble hovedeksponent for, slutt for alltid.
Den kristne skjønnhet er absolutt historie, til å studere, til å få forstand av, men det er nytt nå med individet som sentrum og tro på seg selv og sine drømmer uten våpen.
Renessansen var en kultur med et annet fokus enn en selv, den store fortiden i Hellas og Roma som ble gjenoppdaga på ny grunn, etter middelalder med kristen romersk enhetskultur med Karl den store år 800.
Jeg går berserk i dette og sår et frø i dette etter beste evne der Søren Kierkegaard innvia meg i filosofien med setningen Subjektiviteten er sannheten fra Avsluttende uvitenskapelig etterskrift til de filosofiske smuler, fra 1840 et eller annet og nå ser jeg dermed det polske individ, tilforlatelig i smør, i gjørme, i ferd med å gå under, i tekstfortalt idioti, leser bøker så øyet blir stort og vått, blir ikke klokere.
Dermed er språket der i dzień dobry, god dag, i cześć, hei, ære deg, og videre i fleng der kasus skalles av i hvitt.

En bergenser i Polen

 

Hvordan er det med Polen i forhold til Bergen? I Bergen er det flom nå og da, så også i Polen for tiden, videre veit jeg ikke riktig hva man forestiller seg mellom byer, på Torvallmenningen er det kunnskapsrike mennesker, som i Krakow, men ellers ett fett

Tid

 

Denne balkongen er det mulig å holde en tale på, som Mussolini gjorde i Roma, velkjent. Tale til folket, med hendene på gelenderet, jeg var ikke der, nei, et dogme dette, at man blir preget av de omstendighetene man er født inn i selvfølgelig, det kan man ikke noe for.
Man må leve med de menneskene som fins.
Balkongen har en trappeoppgang, og om jeg sto der, ville jeg vel kunne si etpar velvalgte ord til massene, som man sier, i de kretser der dette er opportunt, men likeledes er det meg ikke likegyldig at denne balkongen ligner Mussolini sin, og han kan man ikke assosieres med, selv om bildet fins av denne balkongen i spenning.

Flue på veggen

 

Ofte, la oss si to ganger om dagen, er det slik at jeg flyr rundt som en gal og ser meg tilbake stadig vekk, for tiden, flyr rundt folk og frøkner i badedammen Oslo og skjønner lite, evt. ikke en dritt, forferdelig.
Men det er nødvendig, i dette hølet av en by, med kunnskapsløshet all over, sentrum i verden, on top of the world, moneymessig, men det er en stor brudulje her med et flerkulturlet samfunn som ikke henger sammen for fem øre, der det er noe som skurrer, nemlig kvinnene, som enten ikke er til stede eller er underdanige, der ligger ondets rot, jeg er ikke krigersk.
Synd å si, for noen, der jeg sitter utafor en pub jeg går på mye, der de ikke kan snakke sammen, ikke diskutere, ikke ha samtale som bringer erkjennelse, bare depressivt pisspreik, jeg er i vånde og målbærer det å kunne holde kjeft inntil noen skjønner at de ikke vet alt, at ens meninger er til diskusjon ikke til framvisning, så det.
Meninger som bare skal vise gruppetilhørighet, at du er kul, bør du virkelig lenger ut på landet med, der er jeg altså flue på veggen, der også, så også her, på en kafé på Løkka, videre på gata og på Oslo S og slikt, jeg ser dette med gruppetilhørighet smerter meg som en supernova, rett og slett, her er det ikke snakk om diskusjon og å flate ut, bare spille på lag.
Sånn.

Polen er et annet sted

 

Livet er et annet sted, roman av Milan Kundera, fra Brno i Tsjekkia, tilforlatelig klassiker, om å være på en fjern planet alltid som dikter, sikkert et bra selvportrett, for å bevege seg mot verden, den virkelige, ikke bare være i diktningens sone uten ansvar, og så videre, jeg ser Polen har trekk av det samme, dette er uvirkelig.
Jeg ser inn i dette landet fra forskjellige vinkler, øst og vest og nord og syd og en historisk betraktning og en språklig og videre en militærhistorisk og så videre, det er nesten så jeg stopper opp og møter veggen hver gang, uten mye gny og gnissel får du ikke kontakt med disse.
Jeg har sikkert gjentatt det gang på gang, skrevet en artikkel med samme tittel før også, ser jeg, det er gjentatt og gjentatt, jeg gnåler på det samme, gir meg aldri.
Støte mot dritt og møkk og ekkel bedrevitenhet og her veit de det meste, det skal være sikkert, kom ikke her og fortell meg noe nytt, bare søppel, dette er Polen.
Frilyndt er jeg, frilyndt kommer jeg, skal ha deg i tale og lære språk og fornuft og skal ha gjensidighet i enhver samtale, det er kravet, din besteborgerlige dritt fra Krakow, du har ikke peiling på en del ting, bare leksikalsk viten.
Jeg ser, jeg er selv universitetsutdannet og har klare preg av dette med faktaorientering i stedet for innsikt og Krakow er by med universitet og studenter, dette er bedre da.