Den uhyre sære polske diskurs

-



Vel, det er ikke meg som forståsegpåer som sier dette, dessverre, dette er en realitet som ingen nordmenn forstår, de bare ser på dette og lukker øynene for det, at for eksempel været er tema i politikken og noe så inni hælvetet og det er Guds straff og det må man diskutere offentlig, for eksempel. Det var flom i vår og det fikk statsministeren skylda for. Han var for gudløs.
Og dette diskuteres overalt på pub også.
Så videre er det en rekke ting, en urasjonalitet som ikke likner grisen. Paranoide størrelser som overgår hverandre noe så til de grader at selv flyulykken i Smolensk i april var av djevelen og hans navn er Putin.
Nå har de liksom roa seg med en regjering som er på bedringens vei, utgått av folket, men det murrer.

Hallusinasjoner

-



Jeg ser ikke land, jeg ser bare dritt, kuer og måser og svarte fugler overalt under senga en løve og over meg en himmel med båter og nå skal jeg danse. Bråtenjordet der jeg vokste opp og i det hele tatt ny vind i seilene og det er båtfolket jeg kommer fra og de var i Østersjøen og fiska sild som vanlige folk og handla, gjennom Øresund for dansk og svensk toll og Kronborg slott for Hamlet og slikt.
Nei, jeg ser en forbindelse her mellom Polen og Norge via sjøveien slik det alltid har vært og Østersjøen var innhav og kampområde og kontrollert av Gotland før Hansa, sies det og så ble det interregnum og så kom den store nordiske krig og freden i Brømsebro 1648 og så ble det slik at Skåne gikk til Sverige slik at Danmark ikke lenger kontrollerte Øresund og det ble fri ferdsel fra 1660.
Da oppsto det danske eneveldet, som de bare fikk ha i fred og det skjedde mye fart gjennom Øresund og så kom Russland gjennom og handla som faen og så kom norske oppgangsaga og Nederland ble verdensmakt og man kan se moderne historie fra hvilket som helst synspunkt, for eksempel ved å fokusere på Danmark.

Øksedrap på Polen

-



Øksedrap på Polen
(usann historie)

I vikingtida kom jeg hit som en annen herremann, som en annen harald hardråde, og så videre, nærma meg Praha for det var dit jeg skulle, så til Wien og rane og få meg etpar tupper på veien som seg hør og bør for en som er i Valhall både tidt og ofte og svinger ølkruset med hvem det skal være og drikker vodka med Peter den store og Barack Obama og gud og hver mann og syns at Dalai lama er en artig fyr, ikke minst har jeg selvrespekt og drar hit og dit og til Thailand og smiler.
Vel, det er nå slik at jeg er en handelsmann og er vennligsinnet, som vi vikinger alltid var, men vi ble møtt med mistro nedover i Europa og hva skulle vi gjøre da, vi måtte krige, på liv og død og det ble skapt fiendebilder om oss og myteomspunnet dritt og møkk, vi ville bare ha nye venner!
Fra Balestrand og oppi der, det var mye mistenksomhet i verden på den tiden, man forsto hverandre virkelig ikke, der jeg inntar Krakow som norsk løve fra Tigerstaden.

Lullaby

-



Når man nå tar Polen for seg med seg selv, er det på tide å slå hardt, være selvstendig og ikke gå med på dritt. Når man nå ser dette perfekte, det perfide, det er nok nå.
Polen som universum, det eneste landet i verden, som alt ses ut fra, er borte. Individet trådte fram da Polen ble utslettet, fra Descartes, 1600-tall, til Peter den store og Immanuel Kant, Kierkegaard, Schopenhauer, og så videre, det selvstendige mennesket rydda vekk staten Polen.
Polakker følger en norm. Som ikke er dem selv, ikke individet, dette ligger i kim i den polske hyperindividualisme, polsk riksdag, kirke og stat, som må feies vekk her for at man skal kunne snakke om seg selv.
Jeg ser inn i dette, kan dermed kontakte en og en.

Polen

-



Rent. Pent, ren diskurs, kan gå ut fra værmeldinga, der er Polen, de tror på værmeldinga og Gud. Dobra pogoda! Fint vær! Pada deszcz. Det regner. Shit. Alt dreier seg om været og at det er rent og pent inni deg og resten tar kirken seg av, det skitne. Det onde, det uklare, det prøvende, det usikre, det forsøkende, det tergende, det prosessuelle, det selvstendige, det nye, det som ikke passer Roma.
Man har liksom en himmel over seg som er bestemt fra Arilds tid.

Værmelding

-



Det er meldt kaldt i Kraków fra i kveld, minus 10 og så enda kaldere, nå er det snø som falt i natt, mildt. Det er visst kulde i hele Europa, ser jeg, i Milano og greier, nå her, i Norge minus femten.
Disse gradene, graderingene, jeg ser meg om og føler meg vel akkurat i øyeblikket, mandag, poniedzałek, etter søndag, som jeg ser det betyr, niedziela, og det betyr ”ikke arbeid”, osv, videre er dette et sted i verden med en stemning som er Europa og hva er dette kontinentet, denne verdensdelen, hva tenker man her.
Nei, jeg er her og ser meg om og ser forskjellige tendenser i EU og overalt og det er forskjellige grupperinger i dialog og noen som vil makt.
Sånt kan det jo bli kaldt klima av, at de hegemoniske krefter syns for godt om seg selv og blir kalde i huet og kalde fisker, jeg ser dette.

Polsk tankespinn

-



Jeg ser ikke inn i polsk språk uten å se menneskene. En polakk er patriot. Foraktfull overfor alle andre, i utgangspunktet. Av og til tror polakker jeg er polsk. Da ser jeg dette innad. Da ser jeg det som de selv ikke ser. Fryktinngytende harry. De mener om seg selv at de vet, at de har peiling, på noe andre ikke i det hele tatt har. Stolt. Er i en helt egen rar verden. Hvor de mener at alle andre tar feil. At de styrer. Bare alle andre hadde hørt mer på oss, hadde alt vært greit. Det er ikke noe poeng å lytte til andre, for de tar feil. Sånn er det bare.
En villfarelse. Da lærer de ingenting som helst, Blir dumme. Hvordan skal man forholde seg da. Se dem. Men det gjør jeg. De er i villelse. De ser ikke verden som den er. De ser bare likene. Og skal sette flere barn til verden. Det skal bli flere polakker, da blir alt mye bedre. Dermed belager de seg på barnefødsler, derfor er abort forbudt. Fød!
Ficken ficken, nicht philosophieren! Som i Iran, der det ble oppfordra til å få mange barn, det landets tilsvarende patriotisme. Huff.
Uff a meg, dette er jeg ikke med på. Latterlig.

Dialog

For å gjøre en lang historie kort, er dialogen i verden det helt vesentlige. En dans, vi er alle mennesker. Fra fjern og nær, i dette bråkete medium som internett er, holder mange tett. På forsøksstadiet, ja, jeg ser denne dialogen er meg kjær. Hm, i dette holder det meste, og her i Polen er man interessert i dette, selvfølgelig, som alle steder, kirken snakka om dialog under kommunismen, og fortsetter med det. The dialogue. Den må foregå, man skal ikke ha angst for en fri meningsutveksling.
Platons dialoger, en begynnelse, alt ble til i samtalen, av innsikt. Og så må man fortsette, den evige dialog. Pomp og prakt og forkynnelse, den tid er forbi, dosering, invitasjon til diskusjon er den allestedsnærværende greia.

Polsk oppdragelse

-



Negativ, folk er sure på deg, foreldre på barn og alle vegne, man får kritikk, ikke oppmuntring, hele tiden, interessant. Jeg ser dette her og undrer meg, over at det blir folk av disse, hvor kommer dette fra? Bare sure blikk og sure kommentarer til alt du gjør, ingen vennlighet, bare i fylla.
Den negative måten å være på fører til den polske individualisme, de sterkeste overlever kritikken og tenker selv, blir selvstendig, løser problemer etter eget forgodtbefinnende, som holder en smule, blir forferdelig sære, påståelige, for alt har en funnet på selv, mot motstand. Ok.

Å rykke treet opp med rot

-



Nerve. Det er ikke meg som har laga paven, katolisismen, den greske gudelære, eller noe som helst, eller Islam, nei, beklager. Heller ikke Tor og Odin eller Bahai eller buddhismen eller hinduismen eller konfucianismen eller shintoismen eller satanismen, sorry.
Her i Krakow er jentene som bilder av Paul Gauguin fra Tahiti, samtalende, interne.
Jeg kommer bardus på dette.
Sivert Samlevik sitter sammen med meg, drikker Desperados og smiler pent til folk som vanlig og er positiv og enkel, en levende sjel, der kommer Fride Krusetunge from nowhere og krever samtale og flotthet.

nå

Jeg våkna opp her, fordi bartenderen spilte noe god musikk, som jeg ble oppmerksom på, da først ønska jeg å snakke med polakker, dette er tredje dagen.
Søndag nå klokka 21.30, jeg kom fredag klokka 09.00, nå først våkna jeg.
Godt. Jeg så noen drakk Desperados, øl, spansk, så bestilte jeg en Desperados. 8.50 zl. 18 kroner. Halvliter. Skum.
Ble du misunnelig nå? Det er det all grunn til, dette er dritgodt!
Desperados med lespende s-er. He he.

The structure and function of the psyché

-



Det er noe her som jeg i første omgang kan gå opp, min lærdom i psykologi og psykoanalyse. Inspirasjonen til tittelen ligger i boka ”Cell structure and function”, og dette skillet mellom struktur og funksjon må etterspores.
Det er klart at psyken er levende, som den menneskelige celle er levende, og mennesket lever.
Sigmund Freud prata om tre levels i psyken, id, ego, superego. Ok, det er som treenigheten i kristendommen, faderen, sønnen og den hellige ånd, sønnen som ego, den hellige ånd som id, superego som faderen.
Hva er i oss. Mye. Etpar ting, for eksempel livsgnist. Det grunnleggende.
Uten det kommer du ikke langt, får ikke gjort mye.
Nei, der er det ikke sagt mye lurt av psykologer, så vidt jeg kan se, rett og slett. Psyche var for Aristoteles synonymt med liv, livskraften.
Ok. Ferdig med det.

2
Hva mer.

hm

-



Jeg sitter nå her. Det svartner litt for øynene mine, folk viser meg ikke tillit. Hvorfor. Jeg kan ikke hele tiden streve med å vise meg tilliten verdig, det nytter ikke uansett, og nå er det nok, ser man nøye etter, vil man alltid finne noe feil ved meg, begrepet ”scrutinizing”, umulig å forholde seg til. Man kan kalle det fremmefrykt, rasisme, nasjonalisme, paranoid kultur og mennesker, som ikke aksepterer andre enn polakker, og polakker aksepterer de heller ikke, dette er mer polsk riksdag, der ingen liker noen andre. Og hvertfall ikke seg selv. Polen.
Og det er hvertfall slik, at uansett hva jeg gjør vil jeg bli mislikt, av en masse mennesker, av flertallet.
En psykologisk struktur dette her, jeg må gå dypt til verks, basic distrust, første tilnærming, ingen polakker er vist tillit noen gang, fra barnsben, mistenksomheten på barn er allestedsnærværende, denne grunnleggende basic trust som psykologer mener er basis for å bli menneske, har ingen polakker fått. Zaufanie. Tillit.
Hvorfor ikke det, merkelig, de hater barn, barnet i seg seg selv. Hvorfor?
Czesław Miłosz’ roman Issadalen, på norsk, jeg har lest den i oversettelse til norsk, handler om barn, et barn, i en dal, en mytisk dal, og jeg føler boka ikke er godt oversatt.
Miłosz var mer fra litauisk område, skrev på polsk, bodde store deler av livet i USA. En varm person, jeg har lest hans polske litteraturhistorie, skrevet av ham selv på engelsk, den er glimrende. 500 sider.
Det kalde polske er noe annet, det steile, det blek-krigerske, er noe annet, det er komisk. Det er vist i slikt som Jan Matejkos malerier fra berømte slag. Som henger her i Kraków i Sukiennice museum,
Jeg tror nok det løsner. Alle polakker er ikke slik. Og jeg vil ikke selv bli sånn dum polakk, preget, skeptisk til alle, depressiv. Dovregubbens hall, lære å se skjevt til alle, permanent.
Man kan ikke blidgjøre en polakk. Eller selvfølgelig, det kan man med alle, med å være seg selv.
Hva trenger de? Tillit. På seg selv, det er det eneste. Det gir jeg dem hele tida, etter beste evne, empati. Men da må jeg lære mer psykologi, psykoanalyse, og det er jeg nå i ferd med.

Om det gammelmodige

-



Å være gammelmodig dreier seg for eksempel om at du tror du veit nok. Og kan dosere, være lærer, uten dialog, uten kritikk, der den som hører bare skal ta ting til seg og det er det. Også du min sønn Brutus og greier og greier, men dette holder altså ikke.
En annen måte å betrakte slike mennesker på, er at de har gått i stå. Videre den ukritiske tilegnelse av ”mesteres” arbeider, en kulturarv, liksom, lese klassikere, som jeg for øvrig gjør nå, det dreier seg om å fordøye, være seg selv, som alltid.
Folk som har gått i frø er vanskelige å forholde seg til, men jeg går ikke i stille forbønn av den grunn.

I dag

-



Her jeg er er det nok klart at noe har åpna seg. Og jeg vil lese en rekke ting nå, mye på programmet. Vel, jeg ser meg om og holder hodet klart, som det så fint heter, ingen på kafeen her, klokka er halv to, det er lokalvalg her, fint vær.
Ok, gå tur? Leke?
Tja! Det er søndag i dag, fire fine hvite fisker på et hvitt fint fat. Jeg føler meg i kontakt med den slaviske kultur. Godmodige folk! Innelukkede, så det holder, har fasade av spekk og barskhet, brummer, skal bare gjøre noe her, respect!
En alvorlig samtale, over et bord. En kommunikativ setning, til dem, måtte være å flire dem rett opp i trynet, så dumme dere er! Polish people are stupid. Rett og slett, for det er de. De skjønner lite, ofte ikke en dritt. Er det rart jeg blir nervøs her, sammen med tullinger, barn, hele tiden. Som tror alt er greit. Fordi Gud og NATO passer på dem, pappa, Herren.
Fjollinger.

Polen

-



I mitt forrige opphold i Polen holdt jeg på å sulte i hjel, kunne ikke få ned maten deres, nesten, levde på tynne supper. Og noe søt sprit og litt kaker. Gikk ned fem kilo. Vel, Polen er tøft, det har vært verre før, med sykdom fra 12. august 2009, og nå mista jeg ikke kraft, i beina, gikk mye.
Men, det var forferdelig. Nå kan jeg fortelle om det, og nå føler jeg meg vel, spiser godt, har vært fire uker i Norge og fått magesekken mottagelig igjen, kan jeg si, kan jeg tenke, kan jeg føle det som, først for fisk, via sushi, som jeg virkelig gomla mye rett ned lenge. Det traff, det gikk inn, jeg er sterkere.
Ja, jeg er der og er lur og mindre sur og grinete og tror jeg nå mer er inne i den slaviske verden og ikke bare Polen og ser det slaviske som sentralt nå, i dyp forstand, det er der det vesentlige skillet fra meg ligger, dette rare språket, som omfatter russisk og serbisk og et overordentlig stort landområde til Vladivostok.
Og det var hensikten med denne bosettingen i Polen, erobre det slaviske.

Berget det blå

-



Nei, det er noe med Norge som fjell, det er noe med Polen som flatt, det er noe med Bergen som mellom fjell. Nei, det er Nordmøre, det er Steigen, Lofoten, Gudbrandsdalen, slikt fins ikke i Polen, det er flatt.
Yndig, er begge land, på sitt vis, det er alle land, Tyskland, Belgia, Portugal, Sveits, videre er det vel greit å snakke om Afghanistan også, natur.

Røykelov i Polen

-



Røykelov i Polen
Jeg ser polakkene lider. De syns det er fælt, plutselig ikke kunne røyke inne. Uff. Det er ikke bra, men de venner seg til det fort, vifter det vekk, som problemløst.

Langs den slagne landevei

-



Jeg ser inn i et forhold i Polen som er nyskapende, det djerve. På denne måten er dette hengslete, i front, det er som dører og vinduer er skada og hele tiden slår inn i det gamle polske hus.
Jeg selv ser meg selv på plass i dette, i en ganske annen forstand enn før. 4 uker er gått siden sist. Nå er ikke Polen lenger en flørt.
Polen ror seg vekk bedagelig nå fra det gammeldagse, rett og slett, legger den nasjonalistiske periode bak seg.

Vel framme

-



Hm, det er vel noe her som ikke er viktig, det slappe Polen trer frem for meg, det vanemessige, det ikke tenkende, det føles. Det som liksom er helt greit, det studerende og slikt, og det lekende, i det små, fint. Videre er det sol og fint vær, nesten 10 grader og alle liker seg. Godt.
På radioen er det klassikere i musikk, på TV komiserie og nyheter, og det er lokalvalg nå. Ok. Hva mer. Røykelov er innført, altså som i Norge.
Kanskje man kan sløyfe ordbok nå, og grammatikk, jeg heter Bror og det er slik det er og hva heter du.
De er vennligere nå.

Hva er en student.

Statsvitenskap og sosiologi og sånn, jeg overhører dette uttrykket, denne setningen, på en kafé i Oslo og jeg tenker på Krakow som har 170.000 studenter og jeg studerte selv rett etter artium og nå er det flere som studerer enn før og dette kunnskapssamfunnet, individuell psykologi snakker dem om her og jeg ser på dette mølet.
Nei, det er fett å studere, det er ikke det, men det er jo noe her at man må ha en mening med dette, men det er ikke det at jeg skal moralisere, nei, ikke det, beklager, men det at så mange studerer statsvitenskap og sosiologi og sånn er meg fjernt, i utgangspunktet, og mange kan masse greier men er de kloke? Vise? Det er mange som studerer filosofi også, men mest religion og sosialantropologi og astrologi, det er nå mitt inntrykk, og vegetarmenyer og slikt, men det er greit for meg dette også, sånn sett, folk søker.
Nivå, det er noe her om at det dreier seg om å være seg selv alltid og ta inn kunnskaper som har mening, men det er ikke det at jeg vil styre utdanningen noe som helst sted, men det er noe som er innsikt og noe som ikke er det og det er noe som er kunnskap uten innsikt, det skal være sikkert, og hva folk mener rundt omkring om livet er ofte så fjernt at jeg aldri har sett maken, men det å vite en del om fremmede land er vel bra for noen hver og Kualalumpur og Haiphong og kengurer på Lonely planet men det er ulv og pels som er i skuddet nå og det er dyrisk å være opptatt av, som steinaldermennesket, heff heff.

CaféKaffe

CaféKaffe
Kaffebar i Parkveien, het før KaffeKoppKaffe, fint sted, med en liten balkong, terrasse, balustrade, for uteværen, slik kan man se gata, Parkveien, superkult, som en her sier spradende på mobilen bak her, første gang jeg har hørt dette ordet superkult, det er vestkant, tror jeg, i Polen sier dem ”super!” når det er noe dem er fornøyd med, supert!

Holmlia

-



Det er et sted på jorda som hører til bydel Søndre Nordstrand i Oslo og det er sør for Nordstrand ja, lenger inne i Bunnefjorden og omfatter landet innafor Hvervenbukta, kan man si og jeg er kjent der til dels, videre er dette et sted som er endestasjon for buss 79 fra Grorud og man kan komme dit med tog.
Holmlia er et rimelig nytt boligområde i Oslo i kupert terreng, vanskelig å finne fram hvis du ikke er kjent, hellige lunder, om jeg så må si det selv, med et reservat her og der for spesielt interesserte, gule og blå blokker og hus og terrasseleiligheter og rekkehus og det gamle fins midt inni, som en husmannsplass.
Der bor Holmliamannen, sies det, den gamle urinnvåner, fra steinalderen og der omkring, en veidemann, som har god tid, og sitter på trebenk på senteret hele dagen utafor apoteket.

Om den dysfunksjonelle familie

-



Jeg ser dette som sentralt, den dysfunksjonelle familie, det dysfunksjonelle samfunn, verden i dag, hvordan blir man til. Man kan betrakte dette på en rekke forskjellige måter, en greie er folk som bare konsumerer andre mennesker, hvor kommer de fra. Vampyrer.
De som tror det er mat eller ”input” de trenger, så er det kontakt.
Mangelfull kontakt med omgivelsene er folkesykdommen.
For å komme i kontakt med dette, folks tendens til å bruke deg, bruke andre, i stedet for å snakke med deg, med folk, hvilken nytte har jeg av å snakke med deg, og så videre, i meg skjerpes dermed sansene i øyeblikket for folk og verden.
Nytteverdi, på et menneskelig plan tar man kontakt med de som man tror har nytte for en, dermed skjer møter.
Så skjer det møter der det sentrale synes å gå over til noe pekuniært, bare, man setter det materielle i høysetet, bøker og plater, for å bruke noe jeg husker, i slik forbindelse, et juleønske, fra en kreftsyk som senere døde, han ønska seg ”bøker og plater”, noe han liksom sa ”lett henslengt”, hvorfor det, det likte vel omgivelsene, enkelt å forholde seg til, man får tro at det ikke ble spart på bøker og plater på den tida nei, han ble nedlessa av dette på Radiumhospitalet, døde 22 år gammel.
Hva ønsker jeg meg. Kontakt, på sjel, følelse, det er det eneste som har verdi. Frihet, der mitt egentlig selv får vekst og innflytelse.

Litteraturhuset

-



Utrolig sted, dette er visst her det skjer, etter manges mening, hele dagen sitter det folk her som skriver i krokene og sikkert kjemper om plassene om morran for å være på det riktige sted å skrive og jeg kjenner ikke disse her og har sterke fordommer for det virker som de er her for å bli sett og bli lagt merke til og skrike høyest og følge en eller annen norm fra en eller annen amerikansk bokkafé og studert den riktige litteraturen og forsøker vilt å finne ”sin form” eller hva de nå taler om i dette hinsidige.

Det utvendige og det innvendige

-



Jeg sitter nå inne i et hus, i et rom, ute er det gate, regn, paraply, utenfor byen er det land, andre land, utenfor dette etablissementet er det regler, eier, kommune, stat, andre som bestemmer stemninga her.
Nabolaget, folk som bor, gårdeiere, dette er en kafé, kaffebar, kombinert, rett og slett, åpent fra tidlig. Hvordan har du det med deg selv? Inni deg, sånn innvendig, liksom? Føler du deg ikke bra? Er det vondt?
Slik spør man ikke lenger, dette er fra den fremstormende psykologiens tid, man spør ”Hvordan går det?” Det er det.
Å ha det bra, hva vil det si, hadde man det bra under den kalde krigen, jeg levde da og var lammet ser jeg nå, i tilbakeblikk.
Hvordan har folk det nå, her og der? Det kan man lure på, det er interessant, og det bør måles ut fra for eksempel pillemisbruk i befolkningen, rett og slett, der har man en sterk indikator på hvordan folk har det, salg av sovemidler og valium og lykkepiller.
Går du på piller? Da har du det ikke bra.
Bruker du illegal dop? Da har du det ikke bra. Kan du ikke stoppe når du først har begynt å drikke?
Blir du kranglete i fylla?
Og så kan man forholde seg til hva folk driver med, hva de gjør, hva slags jobb de eventuelt har, i finansdepartementet, spørre her og der, fort vekk, i empati, og det å bare notere ned hvordan de utvendig sett føler seg i intervjusituasjonen, anonymt, der de fleste ikke betror seg, enn si blir med på slike undersøkelser, videre kan folk i høye stillinger ikke si at de ikke har det bra, for alt fokuseres på inntekt og posisjon
”Jeg har en utfordrende jobb”.
Å se bak fasaden til slike folk har interesse, yrkesgrupper og fredagspilsen og hvordan de snakker sammen og hvordan de samarbeider på sykehuset og legekontoret, advokatkontoret, i bygningsbransjen, de som reparerer biler og det at det er noe som skjer her er helt klart.
Jo mindre spennende jobb folk har, jo mer er de opptatte av å tjene penger.