Sarbuvollveien

-



Nei, et navn kommer til meg og jeg tror det er på Oppsal men jeg gidder ikke sjekke, det er noe med å gå tur om høsten, som er tilforlatelig i Norge, og kanskje det er greia nå, ta en tur til Zakopane på mandag med buss.
Nei, å kunne snakke i gåter er meg alltid gøy og for å si det som det er er det første oktober i morra.

Polen utenfor

-



Det er en betraktning om Polen utenfor seg selv, dette, ved å se på grensene mot andre land, dermed blir landet sentrert, mellom følgende land, Tyskland, Tsjekkia, Slovakia, Ukraina, Hviterussland, Litauen, Kaliningrad. Og i nord Østersjøen.
Da er Polen rammet inn, i Europa, og man ser fri flyt til land som er medlem av EU, altså ikke Ukraina og Belarus, men Litauen, ikke region Kalinigrad, som er russisk.
Så kan man billedliggjøre dette, ved å forestille seg en elastisitet her, jeg møtte i dag en polakk jeg kjenner som bor i London og kan perfekt engelsk, han er også polakk, det er mange sånne.

Ukraina uten å ha vært der

-



Vi ser dette kartet, på polsk, og det er for meg best, sånn sett, i øyeblikket, og man ser den sentrale elven Dnjepr, der det er slik at Ukraina er landet rundt denne elva og Polen rundt Wisła og Russland rundt Volga.
Elver som renner ut i hvert sitt hav, Østersjøen, Svartehavet, det Kaspiske hav, dermed er Russland mest innland.
Videre, Ukraina er ortodoks, og kirken har overmåte mye større betydning nå i disse tre landene enn før 1989.
Ortodoks kirke har ikke paven som regent, og det er en stor flokk og følge dette her, med forskjellige overherrer, patriarker her og der.
Og hvor kristne de forskjellige folkeslagene er i forhold til hverandre, kan det være ymse meninger om.
Ukraina er flatt, Europas kornkammer, fra gammelt, og det har hovedstad Kiev som er stor, i midtens rike der og nedover elva kjørte vikinger og ga navn til fossestryk, Dnjepr begynner langt i nord, vel i Belarus omtrent, kan sjekke dette, og begynnelsen er bare 200 meter over havet.
Det er en veldig ung stat.

Russland Polen

-



Bruker man den dyriske betraktning av menneskeheten, som av og til kan være av interesse, kan man snakke om den russiske bjørn mot det polske villsvin. Polakker som koleriske, russere som flegmatiske, tar alt med knusende ro før de slår til og avgjør alt.
På kunst har de noe felles, Pusjkin var venn med Adam Mickiewicz, som også møtte Nikolai Gogol.
I musikk, lurer jeg på om noe felles kan etterspores, og det skal jeg jobbe noe med, om Stravinskij har betydning i denne sammenhengen, Sjostakovitsj, Penderecki fra i dag, videre er det linker både her og der fra nåtid og fortid og i forbindelse med at jeg i går kikka litt på Majakovskij, russisk poet, futurist, som skjøt seg 30 år gammel, videre til Boris Pasternak, som jeg har sterkt forhold til, videre inn i dette grumsete fra fortid som er det russisk-polske som for andre bare virker som ren nabokrangel, modent for ekteskapsrådgivning og det som verre er.
Hva med Ukraina oppi dette, en glidende overgang, så er det det med at går man over ukrainsk grense kommer det kyrilliske alfabet, altså er det her ortodoks kirke som gjelder.
En fabel.

Et drama om polsk historie

-



Et drama om polsk historie
Teaterkonsept

Nei, det er jo uforliknelig det som fortelles om dette landet i fortid og man kan ta det som en lek og sette inn moderne karakterer i gamle slag, som Woody Allen har inspirert til fra filmen Zelig, sette inn Jan Masturbicki som hardt arbeidende slave og kriger for en eller annen polsk konge på frierferd til Ungarn og Ukraina, som Karl den tolvte som prata med en lakei like før han ble drept, altså kongen, på Fredriksten festning, 30. november 1718 klokka 10 på kvelden, lakeien sa noe som kongen roste ham for og lakeien sa Kan jeg få dette skriftlig?
Jan Masturbicki som den evige jøde som var med på alle polske store slag de siste tusen år og overlevde, ”bare jeg slapp unna”. Fra Jobs bok.

Folket

-



Historien har gjennomgått en periode nå der ”folket” var et ord, et begrep, som man kunne finne mye sant i, man dyrka dette folket, men det går med slike moter som med andre at det havner i søpla etter kort tid.
Folket vil ha brød, hvorfor kan de ikke spise kake?
Dag Solstad dekonstruerte dette ”folket” i sin roman ”Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige”, fint.
En historie fra Romsås der han møtte dette uforliknelige ”folket” og skjønte at de er jo helt fjerne.
Og jeg har bodd på Manglerud i 25 år i nærkontakt med folket og jeg kan si mye om dette, mye rart, en del gode historier, folket kan ha en varme, som for eksempel ikke fins på Blindern og i intellektuelle sirkler, det er et kommunikasjonsproblem.
Arthur Schopenhauer, som nevnt i forrige artikkel var rimelig folkevond ja, det er den sida av saka.
Erasmus Montanus var ikke borte han heller, i kontakt med vanlige folk, det er gjort mye moro ut fra dette, kjempehumor, gjennom tidene.
Der Black Adder gikk ut blant folk forkledd for å se hvordan de levde, og de sa ”good morning, stranger!” han svarte ”Good morning peasants!”
Han avslørte seg altså med det samme from the aristocracy, og det blir en selvoppfyllende profeti når du mener at folk i utganspunktet er helt bak mål og idioter og ubehøvlede svin. Grove i målet og pusser ikke tenna og ser på fotball. Hooligans!
Det å være folkelig er en god ting, altså ikke skryte og ikke være høy på pæra og ha humor og drive med ordspill og erte makta når det er det det dreier seg om.
Prate som folk, ikke mase, slapp a’!
”Der er en streber” sier folk, vi kjenner lusa på gangen, der denne røde eplekjekke brille-Jesus leser som faen for å få seg høy stilling i staten og har slutta å prate med folk og går bare videre med full avtalebok.
Drar stigen opp etter seg ja, det liker ikke folk, dette er en norm.
Men for en selv, alene, er det et poeng å drite i dette pisspreiket, leveregler av denne typen, for jeg veit i meg selv at likeverdig kontakt alltid er det eneste det dreier seg om.

Terapi

Jeg tror jeg er kommet til diagnosen på Polen, etter lang tids arbeid, den forestående virksomhet blir da terapi.
Analysen er tilendeført, i hvertfall i den grad jeg kan se i øyeblikket, tanke kom å behandle dette sjuke landet.
Hvordan.
Det er klart, at man kan ikke uten videre hjelpe folk som ikke vil bli hjulpet, dette er ikke på et legekontor eller psykologkontor, dessuten er jeg ikke psykolog av profesjon, med rett til å ta betaling for slik hjelp, men det er strengt nødvendig å se om man ikke kan komme inn her og hjelpe dem som best man kan.
Det er klart, finne positive sider og se om man ikke kan stimulere dette til å overta hegemoniet, det er en tanke.
”reverie” er et uttrykk fra psykoanalytisk tenkning, være container for det pasienten sier, la det arbeide i en og se om det gir en mening, når det kommer til stykke, en essens, en helhet.
”raz w tygodniu”, et uttrykk jeg nå har i meg på polsk, ”en gang i uka”, som et fleipete svar på alt de spør meg om, hvor ofte har du sex? Liker du deg her? Er du fornøyd? Går du her ofte? Da er man polakk. Ikke si for mye, fornøyd en gang i uka, det låter bra. Pølse, kommer jeg på, en pølse i slaktetida, jeg ser ikke ut til å finne noe mer foreløpig, men hør her, har dere ikke andre interesser i livet enn penger og fitte?
Det treffer mannfolk, for jeg ser nesten ikke polakker som ikke er slik, kolory i walory, som er damer og penger, på slang, jeg kan forklare dette uttrykket, men senere.
Arthur Schopenhauer satt på kafé og observerte dette fenomenet, han sa at den som snakker om noe annet her på puben enn damer og hester, skal få en million av meg. Det skjedde aldri.
Så det å gi folk høyere interesser i livet er poenget.
Men det er jo vanskelig.

Tillit og kontakt

-



I tillit og kontakt kan man det meste, og man er elegant og lærer nytt og tenker nytt og utvikler seg til det bedre. I god stemning, godt miljø, blant gode venner, i kjærlighet. I en viss forstand er det ikke noe mer å si om livet enn dette.
Men realiteten er jo ikke slik. Man møter det som heter ”konkurranse”. –vis hva du kan!
Nei ikke til deg, for du skal bare bruke meg. Sorry.
Tillit.
Jeg overvar en forretningstransaksjon og samtale her i dag og den var uforliknelig, det var ekstremt dårlig stemning og skepsis og det gikk ut over hele kafeen, jeg ble pressa til side, gå hjem!
Hva faen har dere med å skape dårlige forhold her på dette hyggelige stedet!
Nå er jeg på et fint sted, Coffeeshop company i Sławkowska, anbefales og her kan jeg slappe av og tenke fritt.
Men det sitter jo folk og idioter her også, som skal dominere, men de blir kjapt passivisert, en taletrengt idiot av en fyr som skal overbevise en dame om et eller annet dritt, sjekke opp, som det sies man skal drive med i Noreg, nei, men de der får bare seile sin egen sjø. –sjø!
En ”date”, liksom, slik kan det virke, og det er nok greia å bare tie stille om det, en kulisse.
Ego folk, som er lurt til å tro at det dreier seg om å vise hva du kan, til enhver tid, for å få jobb og greier, for å få spenn, slite noe så inni hælvete, og så får de seg dum jobb og fisefine kone og blir misfornøyd sur og gretten polakk som det får 24 av på halvliteren her. Trist.
Huff, en kultur hvor det ikke dreier seg om noe annet enn å prestere, på egosentrisk basis.

Eget blikk

-



Ofte er det slik at man ser folk og lurer forferdelig, hvem er disse derre, andre ganger får man umiddelbart kontakt, da er de av ens egne. Det føler man, samtalen går lett, og etterpå kan man forsøke å forklare hvorfor dette skjedde og spekulere noe i felles bakgrunn og referanserammer og lik måte å se verden på, hvertfall noe felles, som gir kontakt.
Så kan man støte på sperrer, der man har forskjellig syn på tilværelsen, og det blir taust.
Syn, ens syn, ikke noe uvesentlig nei, ens syn på ting og tang, skjell faller av mine øyne, det polske syn på tilværelsen setter meg i blurred vision hele jævla tida.
Vi ser rett og slett forskjellig på nokså mye i verden og det å tenke slik er meg meget kjært akkurat i øyeblikket, man ser det man forstår.
Videre, hva skal man så si, hvem skal man da snakke med, møter man en med diametralt forskjellig syn på viktige punkter, blir det vanskelig.
Så kan man sette seg ned og tenke over saken, er det noe som er felles, utover uenigheten, lete, og tenke seg om i mange dager, og kanskje finne felles venner, som kan være linker, slik at uenigheten ikke har noen vesentlig betydning, det skjer.
Man har da linka til et miljø, som det før var stengsler overfor, og da er det mye lettere å forstå den motsatte meningen og vi kan bli venner.
Det er ikke noe galt med uenighet, bare man kan snakke sammen, selv har jeg en gang formulert setningen ”Uenighet gjør sterk”, og det er i motsatt til den gammelkommunistiske frasen ”Enighet gjør sterk”, det er jo bare tull og tøys og latterlig krigersk, skal man ha en samtale, er det interessant hva som er ditt syn på saker og ting og hvordan du begrunner dette, da lærer vi begge.
Forskjellig syn er utvidende for bevisstheten.
”synkverving”, nynorsk ord som betyr fata morgana, og det er interessant som faen, man ser ting som bare er i ens indre blikk, ens drøm, en luftspeiling er nær dette, og man ser noen på gata som man tror man kjenner, men så er det en annen.
Det var noe kjent med deg ja, og så videre, alle har opplevd dette.
Et annet fenomen er blind flekk, der man skal finne noe og ikke ser at det ligger rett framfor nesa på deg, nøkler og slikt.
Goethe sa: Det vanskeligste av alt er å se det som ligger rett foran øya på deg.
Det fikk jeg med meg, det sto foran som motto i et anatomisk atlas på medisinstudiet, og dette er instruktivt, men kan ikke forvrøvles, man kan si at man ser det man VIL se, bevisst og ubevisst.
Og daglig ser man noe, og ikke annet, man ser et bilde på en vegg, som man i går ikke la merke til, man ser en antenne på et tak, helt intuitivt, det å legge merke til en ting, ja, det er slik det er, det er spontant, plutselig er det noe som faller i ens blikk.
Så kan man ta forskjellige tematikker ut fra dette, se at en er forelska i en, for eksempel, det kan man noen ganger oppfatte, andre ganger ikke.
”lykke til med skrivingen”, sa en her og gikk, jeg møtte to nordmenn her, men etterpå vansmekta jeg, for hva faen er dette, jeg er ikke slik, ikke slik bygd, det er ikke ”lykke” jeg trenger og ikke oppmuntring på den måten heller, jeg skriver OM noe, for faen.
Jeg er ikke en som ”prøver å skrive”, kanskje han er det. Jeg skriver.
På seg selv kjenner man andre ja, dette er flott norsk uttrykk, saying, det er SANT.
Men det er mulig å se ting ut fra andres synspunkt, det kan man sette seg inn i, og jeg kan si at jeg skjønner hva du mener, selv om jeg ikke er enig, i en del sammenhenger, jeg ser virkelig ting og tang ut fra den annens blikk, der bruker jeg meg selv.
Forståelse ja, handle i samforstand, jeg ser hva du mener og jeg ser at dette har interesse, det er greit og vi kan vel snakke sammen på en del måter da, og kanskje bli enige, rett og slett, kanskje vi bare snakker forbi hverandre, for eksempel.
Da får vi samme syn på saken, og kan for eksempel samarbeide om en sak, mens andre forskjelligheter så lenge ikke har interesse.

Krakow er ikke fjortis

-



Det er nå et poeng å si dette, Krakow er ikke fjortis, det er mer aftenposten, solid bakgrunn for egne meninger, du hører ikke en jypling her, uopplyst, som sier ”særlig!!...”, til det du sier når du kommer med et begrunnet innlegg med henvisning til filosofer og slikt.
I en nettdebatt jeg nylig deltok i, støtte jeg på en som sa: ”Kierkegaard, er ikke han utdatert?” Norsk. Det der går ikke her i Krakow.
Fjortiskjekkaseri mot bedre vitende i Oslo på pub der de avfeier alt dypt snakk som ”Blindern”, ville rett og slett ikke blitt tatt notis av her, rett i søpla.

hei

I dag er jeg sur og grinete, stikk den, nei, det er nokså følt her i Polen i øyeblikket, jeg er i et nytt problem med brille-jesus 1, 2 og 3 sittende her ved siden av meg på kafeen, der kom jamen nummer fire også, kjekke pappagutter som studerer både det ene og det andre og fanden og hans oldemor, jeg ser den polske intellektuelle med katolske briller.
De blir dumme av det, derom hersker ingen som helst tvil, det går over alle støvleskafer dette her

Hm

-




En betraktning, ikke i de sene kveldstimer, nei, det er ikke helt lett å forklare folk hva jeg driver med nå her i Kraków, jeg sitter i en krok og segner ikke med et glass rødvin og er oppegående, og liker ikke å si slikt, for det er skryt, men det er en greie her jeg må meddele at det kristne Polen synes forstått.
Jeg har også vært kristen, i min lidelsesperiode, og gikk til kirke og ville døpe meg etter hvert men fikk angst og senere gjorde jeg det, ca 2 år etter.
Nå kan jeg fortelle den indre historien om dette, ikke den ytre, og det skjer via Polen.
Slaget på Kalvskinnet, norsk historie, 1179, der Sverre vant med sine birkebeinere, på Kalvskinnet i Trondheim ligger i dag en katolsk kirke.
Ok, jeg blir stimulert til å gå nærmere inn på norsk historie, der kong Sverre muligens er en ruvende skikkelse, og det var noe der som jeg har glemt ja, og nå kommer slaget ved Fimreite 1184, Sogn, der har jeg også vært, der Sverre vant den avgjørende seieren og drepte kong Magnus Erlingsson.
To slag, så kom Sverres strid med kirken, og han talte Roma midt imot, og kirkepartiet ble kalt Baglerne.
Hm, det dreier seg videre nå om å forstå den kristne kirke totalt.
Og man kan bare vippe den av pinnen, i frihet, for den har ingen interesse lenger.
Det lidende Polen er historie.
Da spilte kirken en rolle, for eksempel som trøster, og som den engelske Polen-historiker Norman Davies skriver, den katolske kirke er primært opptatt av å ”frelse sjeler”, som han sier.
Aha. Han er kristen, eventuelt katolsk, ”the salvation of souls”, det er noe jeg ikke godtar. Fuck you.
Jeg selv som kristen kan fortelle om dette der jeg kom i tvil om jeg var et godt menneske.
Nå er dette ingen tematikk.
”Godt menneske”, nei, dette har ingen hensikt å drive å mase med, man lever.
Så derfor kan på mange måter ha en måte å fortelle om dette på, jeg kan si at jeg transcenderer moralen ved å leve, være meg selv.
Da har jeg interesse av god stemning, hyggelige folk rundt meg, det er livsbevarende og gir frihet og utvikling.

Pomyłki

-




Misforståelser, og dette ordet kom til meg her i går da jeg la meg nedpå, nesten i drømme, og jeg slo det opp og husker nå, pomyłki skjer hele tiden, feiltagelser, misforståelser, når man ikke kan et språk. Utvilsomt også farlig.
Men uunngåelig, en smerte, og man må ta høyde for det, være oppmerksom på det, språkproblemer, som vil fortsette, og døve kjennes som mennesker som lett blir paranoide for de tolker det folk sier rundt dem og blir redde.
Hva som egentlig blir sagt, bak ordene, vet jeg litt om, slik fant jeg min intuisjon, i 1988, det var det som var greia, jeg så hva folk sa, med ord, men så fortolka jeg hva som lå bak, og kom til ofte helt andre ting, smørblide folk med fine setninger som egentlig sa ting som ”hvor dum går det egentlig an å bli?” Jeg lar meg nå ikke lure av folk slik, ser alltid bak og det er det jeg forholder meg til når jeg svarer, tar folk på følelsen alltid.
Da er dette til å leve med, men det er ikke gøy og uhumsk og hemmelighetsfullt og det borger for mer læring.

Universitet

-





Hva er dette.
Sokrates: Det er en ting jeg driver og lurer på, hva er et universitet?
Theaitetos: En læreanstalt
Sokrates: ok, det der er det mye som er, yrkesskolen og slikt
Theaitetos: En skole for livet
Sokrates: Vel, det sier meg lite
Theaitetos: Et sted der man kan lære alt
Sokrates: det er bedre
Agrippa: Alt, hva alt.
Theaitetos: Alt mellom himmel og jord.
Sokrates: Fins det mer enn det konkrete mellom himmel og jord?
Platon: Tanken
Anna Nymfomanova: Hva med følelsen?
Platon: Det ligger under faget ”Psykologi”.

Vel, jeg stopper der et øyeblikk, det universelle ved universitet, den frie tanke, og at intet menneskelig er meg fremmed, er bra saker.
Søken etter sannhet er en annen greie, og det burde være saka for ethvert universitet, man blir aldri ferdig.
Man gir seg ikke. Det er noe som er på gang, en flukt, en overmåte viktig virksomhet, etter liv.
En samling mennesker som ikke er ferdige, som stadig er under utvikling, som overgår hverandre i klimakser, skjønner at vitenskapen hele tiden bare gir foreløpige resultater.
Hvor du blir utfordret på dine standpunkter og må begrunne dem bedre og bedre hele tiden, en herding, til å kunne gå ut i samfunnet rundt som blide mennesker med en trygghet på seg selv.

Søndag

Klokka 10, kirketid hele dagen, niedziela, søndag som julaften i Polen, fett som faen. Fotball i går, fortsatt noen hooligans rekende rundt i gatene, kirkefolket kikker forskremt. Jeg selv da, mellom himmel og helvete, ser en byvakt, som ser skummelt på meg, sikkert kriminell, altså han, skal finne noen å ta slik at sjefen blir blid, jeg har langt hår. Ikke bra.
Interessant, og jeg ser folket til kirka på trikken biter tenna sammen, skikkelig skjærer tenner, for nå skal de renses! For sine synder.
Nå er de på den verste tida på døgnet, for renselsen i absolusjonen, nattverden, det rene helvetet spankulerer til kirke nå ja.
De vet at de må være ærlige overfor Gud, for han ser alt, de river hjernen sin for å finne synder å bekjenne og det er jo kirka som har peiling på hva Gud vil, det vet alle, og kirkens utlegning av skriften den dag i dag at det er syv dødsynder ja, hvor overmot er den største, tro for godt om seg selv, hybris, superbia, grådighet er en annen, og gjerrighet, man ser alltid en tigger utenfor kirka ja, og han får, en krøpling.
Syndsforlatelse, avlat på søndag, det er vel greit, gi til en trengende.
Stemning.

Worry

Om den moderne intellektualitet i Norge vil jeg si at de har jævla peiling, men skjønner ikke bæret. Jeg har lyst til å angi disse folka, men til hvem, men jeg kan antyde litt, for eksempel om en nåværende professor i filosofi som betrodde meg at han ikke skjønte Platons Parmenides-dialog, og slikt kan ikke en professor si, dette er feil, da er han dum, slikt skal man skjønne.
Men det kommer man seg gjennom med ja, for de som autoriserer er like dumme, og man tar hva man har og Kant er det samme, for det er å si som Schopenhauer sa at La for all del ikke professorene på Blindern fortelle deg hva som står i Kritik der Reinen Vernunft!
Sånn er det, og man må uansett tenke selv, og man kan dra nytte av disse universitetsprofessorene der de hører hjemme og snakke med dem.

Nasjonalismen som Platons hule

Hulelignelsen fra Platons dialog Staten, er instruktiv i å forstå nasjonalisme all over, nede i hulen ser man bare skyggebilder av virkeligheten.
Man ser ikke andre enn sine egne, de andre ser man som fiender. Man er i mørke, for man er ikke blitt et selv, er fullstendig avhengig av venner rundt seg.
Først når man ser lyset, altså seg selv, som utgangspunkt for alt, kan man se andre mennesker, begynne å nærme seg dem, rolig.

Polsk psykose

Jeg har vært i fremmedfrykt, da jeg ikke hadde noe selv. Dette var noen angstfylte år, fra 1984, det sitter fortsatt i magen. Et stort antall polakker mener at flyulykken i april der presidenten og hundre toppfolk ble drept, var iscenesatt av statsminister Donald Tusk og den russiske statsminister Vladimir Putin.
Dette er bare tull og tøys, men de har røster langt oppe i politikken og det er en galskap som må tas ved roten.
Først. Polen er totaltdelt mellom en åndelig og en materiell sfære. Staten tar seg av det materielle, kirka av det åndelige. Mennesket fins ikke. Det er forvaltet av stat og kirke, til forgodtbefinnende.
På landsbygda forteller presten deg hva du skal stemme.
Og noen tjener på dette, et stort politisk parti, så de sier ikke folk imot her, selv om de ikke går ut med det offentlig, at det var konspirasjon som drepte presidenten.
Det er helt vilt. Det var tett tåke på flyplassen i Smolensk klokka 8 om morgenen 10. april, lørdag, flyverlederne på flyplassen frårådet landing, flyveren ville ikke lande, men presidenten beordret ham til å gjøre det. Det var et gammelt fly, russisk, en type som selv russerne har satt på bakken, ikke bruker lenger.
Enkelt og greit, en polsk dumdristig landing.
Og dette er beklageligvis et polsk gemytt, være tøff og dumdristig, til enhver tid, i alle sammenhenger, blant mannfolk, de sniker i køen og håper det går bra og er kjempelykkelig når ingen sier noe, jeg så det sist her i kassa nå på butikken da jeg kjøpe en brus, en fyr bare lurte seg forbi og var blid.
Ett fett for meg, han hadde bare brød, men slikt gjør ikke nordmenn i Norge. Man står i kø, noen kan viftes fram som har lite å bære på, det skjer ikke sjelden. Polakkene sniker hele tiden.
Drosjer i kø, det er ingen som helst garanti for at drosja først i køen får først tur, nei, folk kan ta seg en drosje fullstendig etter forgodtbefinnende.
Polakker skal fram og driter i alle andre og bruker alle midler.
Dette er schizofrent, for de er også det motsatte, ytterst høflige og reiser seg for sure gamle damer som later som de er veldig syke på trikken hele jævla tiden. Lureri alltid..
Polakker ser ikke forskjell på seg selv eller andre, poenget er at det kommer en polakk fram, uansett hvilken. Lag, liksom.
Og du selv har ikke den fjerneste interesse, derav dette glipp, at en egosentrisitet uten grenser faller alle andre i øynene enn polakker selv.
De tror bare det skal være sånn. Greit.
Polakker er eid av andre mennesker, med hud og hår, av staten, kirken, investoren, sjefen, kunden på pub, mister helt retninga i livet og klart de blir sure som sennep hele bunten, for ingen tar hensyn til dem som personer noen gang, da flyr de i flint. Konspirasjon!
Det gir en type trascendens, man kommer ut av det vante og har en sak å kjempe for, uansett om den er korrekt eller ikke, man danner en hær, går til krig.
Slik var det i gamle dager, også nå, at folk ute etter makt kunne forføre folk til å gå til krig mot naboen, for da fikk de selv større selvfølelse, tok helvetes sjanser, men hvis de vant kunne de leve i sus og dus en periode, gevinsten.
Hersker over mange land og greier, fett som faen.
Og kongen ble mytologisert, som i Polen i dag, andre land tar dette mer med ro, selv Frankrike med Napoleon, men ikke i Polen, og president Lech Kaczyński fikk kongelig begravelse på grunn av flyulykken!
I live var han en fjott og meget kontroversiell og kranglete, dette var den eneste måten han kunne gå av som president med ære på, for han lå langt bak på meningsmålingene.
Desperasjon. Man kan ikke påstå at presidenten planla å kræsje flyet der og da, men slike ting ligger under. Uff.
Og det var til minnehøytidelighet for Katyn, der Sovjet hadde massakrert masse polakker under krigen, og Vladimir Putin var til stede, som forsoner.
Dette har masse polakker ikke fått med seg!
Ok, vi ser saka.

Kommunister og jøder

-




Leo Trotskij var jøde, fra området ved Odessa, det var i følge Norman Davies, britisk historiker, meget meget vanlig å treffe på jødiske kommunister rundt år 1900 i Øst-Europa, og dette har interesse, at jødene ikke er utpreget bundet av det landet de lever i utenfor Israel, de er kosmopolitter på verdensbasis, fins overalt, og Trotskijs internasjonale sosialisme er influert av dette, den permanente revolusjon.
Trotskij var aldri fra fødsel troende jøde, har han sagt, dette er en setning, man kan lure på hva den er verdt, Stalin var prest, men dette ateistiske i kommunismen er sterkt, en fremskrittstro som viste seg som masse steder som ble bygd uten kirker, og en teknologioptimisme og vitenskap som grunnlag.
Kort fortalt.
Stalin ble uvenn med Trotskij og Stalins tese ”Revolusjon i ett land”, ble den ideologiske grunnsetning, mot Trotskijs ”Verdensrevolusjonen”, som en nødvendighet.
Kommunisme på nasjonal grunn, det likner i ideologi nasjonalsosialisme.
Nå levde ikke jeg på den tiden, det var sikkert ikke lett, en brytningstid, i Polen i dag er igjen ”kommunist og jøde” brukt som skjellsord, fort vekk, de merkeligste steder, dette var jo også Hitlers greie.
Bolsjevik!
Så kan man gå dette nærmere etter i sømmene og se de som snakker slik, som jeg kjenner, som mener at Adam Michnik, redaktøren av Gazeta Wyborcza, Polens beste avis, er kommunist og jøde, avfeier ham som stymper, av en eller annen grunn, og en i miljøet som jobber for den avisa vil ingen snakke med lenger.
Adam Michnik virka positivt under den kalde krigen, snakka i dialog, som Jonas Gahr Støre og Barack Obama, Michnik snakker slik fortsatt, en verdensborger.
Min mann i Polen, sånn sett, en av mange, som driver utadrettet virksomhet og reiser en del og setter seg i respekt og kan snakke Putin midt i mot og hva som helst, han virker som en god mann. Varm.
Han var intellektuell Solidarność-teoretiker, og nå er hans bok The Church and the left oversatt til engelsk, jeg har den, skjellsettende.
Men for flere polakker jeg kjenner er han altså satan sjøl i stua, forstå det den som kan.
”Poland has to be strong!” –sa en polsk venninne til meg i juni, før presidentvalget, og hvorfor det, om jeg tør spørre, bør Norge være sterkt? Voltaire sa at nasjonalisme krever at andre nasjoner blir angrepet og gjort mindre, og videre er det meg en greie at Bush sa at This Nation has to be strong, fundamentalisme.
Polsk messianisme, en gammel greie, og man kan lure på jødisk innflytelse på dette, for de har jo regelrett oppfunnet Messias, og bodde for det meste i Polen, etter deportasjonen fra Spania år 1500.
Og USA har også sterke messianske tendenser, og vi snakker God’s own country og i det hele tatt, men dette er borte nå, God’s own kønntri, en cowboymentalitet som nå er slutt både i Polen og USA på topplan, nå kommuniserer man.

Verden

Ukrainske lingvister, hva mener de, om opprinnelsen til Russland, det kommer an på hvor du bor i verden for hva du mener, jeg husker dette med ”Soviet scholars” fra historiestudiet, som mente mangt og meget om Russlands opprinnelse, velg deg et ståsted, en begynnelse, du kan finne ut hva som helst.
Fra Norges side kan man si at vi er årsak til det meste, den legendariske første russiske kongen Rurik var norsk, og Norge tok Normandie med Gange-Rolv Rollon og de erobra England og dermed verden, alt begynte på flatbygda på Hedmarken, sikkert.
Der Harald Hårfagre masa rundt etter damer, ifølge Snorre.
Så kan man gå til Ragnvald Mørejarl, en stormann, som var far til Gange-Rolv, og til Tore Hund som drepte Olav den hellige, Bjarkøy, jævla nordlending, og man ser verden som en.

Ro

-




Vindafjord er en kommune på Vestlandet, Ryfylke vest, nært Haugesund, innenfor Stavanger, der ligger Sandeid og Vikedal, det ser ut som et kors på kartet. Jeg var der da jeg var seks år, i fars folkevogn, vi skulle rekke en ferje, og kom til Sandeid og Vikedal, fra Skiftun. Et stopp, og jeg ser for meg dette landskapet langs fjorden, som vi kjørte rundt.
Dette bærer jeg med meg, senere var jeg på Jæren, jobba i Sauda, Rogaland som fylke får jeg dermed noe oversikt over, en dag kjørte jeg til Egersund. Stavanger er min fars fødeby, slekt bor der fortsatt, Haugesund har jeg bare vært innom, noen ganger noen timer, kjørt gjennom kanalen der i båt fra Bergen til Stavanger, nylig, kjørt bil fra Stavanger nordover før alle bruene, både indre og ytre vei, ferje til Skudeneshavn så Karmøy. Stil.
Så kan man gå detaljert innom arkipelaget i Boknafjorden, der jeg kjørte hurtigbåt mye Stavanger-Sauda, den flate Finnøy, var på Utstein kloster i 1983 høst, og hørte dagens låt før ferja gikk, Moonlight shadow, en stemning.
Carried away like a moonlight shadow, som dama synger, hvis jeg husker riktig, til Utstein kloster en søndag, gikk over til klosteret, kanskje sykla, ja, hadde med sykkel på ferja, satt der i lunden.
Nå er jeg i Polen, blant katolikker og bruker disse opplevelsene fra Norge, Lunden kloster, Hovedøya, som det bare ble stein igjen av etter Luther, en grav.
Jeg føler meg mer hjemme i Polen da, her er det slik Norge kunne ha vært uten reformasjonen, for å si det på den måten, Stavanger Domkirke og Nidarosdomen som hellige sentre, på linje med Częstochowa, og nå er det katolske i Norge til stede, der Trondheim fortsatt er pilgrimsby, en av de fire store i Europa, på linje med Częstochowa, Lourdes og Santiago de Compostella.
Olav den hellige, død 1030, St. Stanislaus i Polen, død 1079, dette tusen-tallet er sterkt, da skjedde det mye, keiser Henrik IV gikk til Canossa, korstogene begynte, ekspansjon.
Alle stater nord for Romerriket er tusen år gamle, Norge, Sverige, Danmark, Polen, Russland, med overgangsriket til Karl den store, krona til keiser år 800. Frankrike formidla.
Løvebakken, dagens politiske virkelighet, Sejm i Polen, pressa, TV, vi ser Treholt-saken opp av dage med fabrikkerte bevis, harde tak.
Få noe på hverandre, dannelse av fiendebilder, jeg ser inn i dette og kan snakke på begge fronter nå, denne djevelen som er fra den kalde krigen, mistenksomhet. Hm! Hrmff! Fare for rikets sikkerhet og greier, det var den tida, nå er det ikke slik og jeg ser inn i Øst-Europa nesten kvalmende som en ny greie hvor det er helt andre forhold enn vi ble opplært til der de ble sett på som kommunistiske og del av Øst-blokken, tvilsomme steder, å reise dit måtte man gjøre godkjent, ellers bare sorgen.
Man lurte på hverandre, men se hva vi har felles, nå blomstrer Polen og de er i EU fra 2004 og det er et kaféliv i Kraków som langt overstiger Oslos i tetthet, og folkelig og hyggelig, ikke nervøst, og polakker er ikke fylliker, drikker sakte og bestemt, bedre enn Norge.
Alkoholinntaket her har forandra seg til vestlig mønster etter kommunismen, med øl og vin i stedet for vodka, det er ikke hjemmefylla lenger, kontinentalt og hyggelig.
Oslo har fått kafékultur etter 1980, det kalles ikke skjenkesteder lenger, lugubert, meningsdannelsen i samfunnet foregår der, folk møtes utenfor hjemmene, og ikke i de gamle borgerlige salongene, på invitasjon.
Det er her det foregår, Habermas’ Borgerlige offentlighet, på internett og i det hele tatt, folk snakker sammen.
Norges glasnost, kalte jeg det, fra 1980, da kafeene kom og mediekanalene ble frigitt fra statsmonopolene. Alle kan si sin mening nå.
Nettdebatter over hele verden og folk får solid bakgrunn for egne meninger.
.

Jeg har kjempet mot Polen og vunnet

-




Jeg føler det, jeg bruker der fortellingen i Bibelen om Jakob som kjempet mot Gud og vant, det gamle testamentet, dette har fulgt meg lenge.
Polen som Gud, veldig råbarka i Polen, der landet er guddommelig og en metafysisk størrelse over alle grenser, at alt dreier seg om Polen og ikke en selv, er drept.
Nå ser jeg menneskene.

Om de mange måter å tilnærme seg virkeligheten på

-




Jeg ser ikke folk som de er. Det er feil måte å tilnærme seg mennesker på, jeg aksepterer dem heller ikke som de er, jeg skal i kommunikasjon. Da forandrer begge seg, det er uunngåelig.
Og det er en nerve i dette alltid, der jeg opplever at folk flest skal presentere seg som et bilde, som andre skal se, stå for sine meninger og greier og greier, være til på stole på og dritt og møkk, og så er de selvfølgelig ikke det når det kommer til stykket, disse statuer, de sviker for et godt ord og har store problemer fordi de tror at de skal være noe helt spesielt og la det nå være med det nå.
Folk er under forandring alltid, change, og for noen er dette trist som faen, at jeg ikke er den jeg var i går, og at ingen er det.

Nytt om Polen

Det er en kjent anmeldersetning om en bok, svensk, -i denne boka fins mye som er godt og mye som er nytt, bare at det nye er ikke godt og det gode er ikke nytt.
Nytt om Polen ja, det er ikke lett å komme fram med i Norge, heller ikke i Polen, for polakker vet det meste om Polen, og det gjøre nordmenn også.
Så de vil ikke vite av noe nytt, det er truende, de har fast bilde av Polen, det der er grusomt vanskelig.
Ok, det dreier seg om en scene jeg så, her om dagen, av en politimann som kasta ut en gjest fra pub, på en grufull måte, det der er ikke min sak å klage over, det er politikk i dette, vise maktas horror, for alles tydelighet, av almenpreventive hensyn, uten nåde, kun med brutalitet.
Det der har nordmenn ikke peiling på, polakkene tør ikke snakke om det.
Interessant, og fyren som ble kasta ut måtte klart bli kasta ut, for han var fæl og kunne komme til å lage bråk av verste sort, rasere lokalet og slikt, han var folkevond uten grenser.
Så politimannen var god mann og effektiv.
En scene.

Å sale hesten

Polen er et land med historiske tradisjoner, og hva har man å leve opp til her, av fortidige myter, nei, ikke lett. Når man går i nasjonalgalleriet her, med bilder fra nasjonalromantikken, er det ikke IC Dahl og natur og slikt, og fløytespiller, men sterke slagscener fra lang og kort tid tilbake.
Snorres kongesagaer har tegninger, det er tilsvarende, fra slaget på Stiklestad og slikt, og diktet Merkesmannen av Per Sivle, og merket det stend om mannen han stupe, Gud signe Norigs land, Ja vi elsker dette landet, teksten til den polske nasjonalsangen har jeg ikke for meg, men det er noe her, at de polske myter er mer krigerske enn de norske.
Høyt til hest, kikker, over hele Europa, ser, speider, er ridder, for kristendommen og i det hele tatt med god sak hele tiden.
Norge er mer fløytespilleren og eventyr i skog.

Å snakke med polakker

Ut fra et nytt perspektiv, Polen som undertrykt nasjon, ser jeg dem bedre. De står sammen, stålsatt, men det er klart at verden er annerledes nå, det ingen som vil Polen noe vondt, en etablert stat.
Nasjonalisme er underdog. Voff voff!
Her gjelder de ti bud, uinnskrenket, som jødefolket i ørkenen, man måtte stå sammen.
Kiedykolwiek, betyr ”any time”, ”når som helst, på norsk, Gdziekolwiek betyr Hvor som helst. Ett ord.
Jeg føler dette går inn i polsk måte å være på, si minst mulig og mene mest mulig. En ord-spreng i dette språket slik det blir brukt. Alt er meget mettet av mening.
Et mutt folk. Som snakker i koder.
Små finter, slik at ikke-innvidde ikke forstår hva de mener.
Kjappe bemerkninger for å sette fienden ut, av type Gdziekolwiek. Anywhere. På spørsmål. Slår litt ut med armene. Et annet uttrykk er ”nie wiem”. –jeg veit ikke”.
Altså, de vil ikke si for mye.

Normalt

Å være normal, å være sunn. Det levende menneske. Som setter livet først og dermed er i stand til å utvikle seg, som ikke har noen verdier høyere enn livet. Til fare for seg selv og andre, som det heter i psykiatri, da er du gal. Har ikke livet kjært, da er du farlig.

Hva faen er dette med nasjonalisme

Historikeren Norman Davies sier at nasjonalstaten som begrep ikke er interessant å bruke før etter den franske revolusjon.
Det å kunne snakke sammen, er et gode. Det er nødvendig. Forferdelig å ikke kunne gjøre det, men det er det, at man må ha noe å snakke OM.
Ja, og hva dette er, vil vise seg.
Nei, man møter et menneske, får kontakt, på pub. Det er mulig vi finner noen emner, som vi begge interesserer oss for.
I en viss forstand kan man påstå at vi bare SNAKKER.
Hvorfor er du her?
Jeg spør ikke en svenske uten videre hvorfor han befinner seg i Norge. Eller en finne. Tyskere er litt merkeligere, østerrikere, videre vet jeg en del om hvorfor folk kommer til Norge, hva med Kypros, hva med hva du vil, man møter noen og har kontakt.
Og da kan forskjellige kulturbakgrunner ha interesse, men hvordan snakker man om det.
Jeg er fra Norge, har interesse av å fortelle andre om dette dersom de spør og undrer seg, det samme med en fra Kypros, i Landingsveien på Hovseter bor det en rekke mennesker, som på Stovner, hva prater man med sånne folk om, i det politiske partiet, i fengslet, på T-banen der trikken stopper, i butikken der det er lang kø, der man venter på lyskryss i Kraków, som tar lang tid.
Jeg må ta en Knausgård på Valgerd Svarstad Haugland uten å spørre, for dette er instruktivt for dette emnet. Jeg hadde innlegg på et møte på Stortinget, som representant for en organisasjon, hele Kristelig Folkepartis elite var der, alle i regjeringen da, som Bondevik og møtet blei leda av Knut Amund Hareide, og faste møtedeltagere var kjente kristne mennesker i Norge av type Rimi Hagen og Nina Karin Monsen.
Man kan si gruppa var en etterfølger etter Verdikommisjonen. 40-50 mennesker, med etpar journalister.
Møtet var fra 16-20 og det var en pause, der man fikk servert pizza. I tradisjonelle store pizza-esker, bokser, av papp.
Jeg gikk rundt, så på, traff så vidt folk, sto ved Valgerd, sa på fleip til henne at det er dårlig bare å få pizza på Stortinget.
-var den ikke god da?
-har du laga’n sjæl?
Da tenkte hun seg om, så opp i luften (himmelen) og sa at hjemme hos oss er det pizza hver lørdag og det er det stort sett jeg som lager.
Ok. 2004.
Poenget her, som er fryktelig, var at hun ikke tålte en fleip om maten.
Jeg dreit vel i om vi fikk pizza eller bankebiff eller gourmetmat from hell, men det skjønte ikke hu snuppa.
Det gikk liksom på hennes stolthet, at jeg kødda med maten HENNES. Som norsk. Folkevalgt.
Her er nasjonalismen.
Jeg ser her den rene ondskap.
I ettertid kan jeg se denne kjappisstilen hennes, der hun SELV fort skulle gjøre seg ferdig med maten, hun er på utallige slike pauser med konversasjon døgnet rundt, skulle forberede et innlegg i komiteen og greier, altså skittviktig.
Og jeg kan også se på dette som kultur fra Hardanger hvor hun er fra Øystese, og det er interessant, denne greie kjekke måten å snakke på uten å tenke seg om som locals alltid har.
Søtt.
Jeg skulle være fornøyd med maten min, den Norge produserte. Og ha respekt for at på Stortinget er det ikke jeg som bestemmer. Spis maten din!
Men var den ikke god da? Liker du ikke maten vi lager?
Sånn er det i Polen overalt.
Jeg mister fullstendig appetitten her, må gå på ren basisnæring, nødbluss i matveien, for et år siden klarte jeg ikke spise noe som helst i tre uker, har aldri mista matlysten før i mitt liv, som norsk bonde.
Hm, jeg ser inn i denne tematikken og ser et bugnende matfat i Sogn der jeg var 10 år og kom på besøk til slektninger der og rømmegrøt og spekemat og alt det stedet kunne oppvise nå må du eta!
Norsk å ”nøde”, når du ikke orker mer, ”å du greier litt til”, og det er da ikke høflig å si nei.
Men det er gammelmodig.
Spise til magen sprekker. Og det gjør de nå i Polen hele tiden og spiser så jævlig fort og mye at jeg ikke ser før maten er borte og fyren bare går og tørker seg om munnen eller har bestilt seg en biff TIL. Og spiser den like fort og går rolig ut.
Og feite polakker RENNER UTOVER HER NÅ.

Polen

Historisk sett er Polen et stort land i Europa, samla og et senter. Fra 13-1400-tall, kan man si, langt innpå 1700-tallet.
Landet som overtok som sentrum i vår del av verden etter middelalderen.
Etter Frankerriket og det tysk-romerske riket.
Her kom renessansemenneskene og breia seg.
De unngikk 30-årskrigen.
Helhetlig sett varte dette til Polen plutselig opphørte som nasjon mot slutten av 1700-taller. Det hadde vokst fram to store nasjoner, Russland og Preussen. Innovative. En ny tid.
Tsar Peter den store reiste som 18-åring til Nederland inkognito for å lære seg skipsbyggingsteknikk. Kong Fredrik den store var filosofi og kunstner.
Polen ble mer og mer bare det stille og rolige landet.
De hadde bare forsvart grensene sine i 1410 og 1683, ligg unna!
Det lykkelige liv på landet under den lokale adelsherren ble det som ble Polen.
Et gigantisk hierarkisk samfunn, Europas siste føydalstat.
Det funka ikke.
Men før dette lærte alle i Europa seg polsk.
Og polsk nasjonalisme fra den siste delingen i 1795 dreier seg i stor grad bare om å reise kjerringa, den tapte drøm om det lykkelige Polen i krigerske omgivelser, det gode samfunn, de gode mennesker, det gode mennesket er polakk.

Hattebrem

Jeg går inn i det polske språket, kapelusz, kapelusz damski, czepek, og hattemaker er kapelusznik, dette blir rent for mye, der overklassen har laget det polske språket. Jeg får vondt. Kapelusz er hatt, czepek er damehatt, obuwie er sko, torebki er damevesker, her og der ses en greie med damer, som er objekt for herrene.
Disse herrene som skulle ha noe pent å se på når de kom hjem fra krigen. Pynta kvinns som sukka og omfavna mannen sin og er du nå der, bassen.
Ja, kosegutten er tilbake, og han trekker av seg krigeruniformen.
Han har vært på jobb. Og det å se samfunnene nå og da i tilbaketrukket modus, se de illsinte polske løver på trikk og buss og pub, se seg om etter mening og meningsfylte samtaler, er mer bare en drøm. For alt er tåredryppende her.
Mannen er ute i krigen på pub også. Og på jobb.
Jeg møtte en gang en overlege, som var så jævlig tøff i trynet at ikke for meg er det lett å gjengi dette uten som en demonisk skikkelse, kriger.
Så krig driver man med for å imponere damene.
-han er så sterk!
-så flotte muskler!
Slik er det enda. Norge. ”Power”.
”Rivalen”, som er Ungarn og slikt.
Det polske ”gemytt” her kan man ikke akseptere. Dette hyper-romantiske ekle krigerske som har imponert så mange siden den franske revolusjon, med tøffe gutter som Stanisław Przybyszewski og desslike, ekle sneglete fillefranser uten mening som bare går på. (med dødsforakt) med ”ild” i blikket, liksom, det er bare komisk.
Er det noe rart jeg får tannråte.

Der Polen er kultur og ikke essens

Piękny Pies pub kveld. Alle her er polakker, i snitt og utseende og gjerne sikkert også meninger og væremåte, men her er det venner. Som dugg for sola er da alle problemer borte og jeg har interesse av dette og syns det er flott.
Dette kan jeg i en viss forstand beundre, det høviske, jenter som er pyntet uten grenser, gutter som er tøffe, og jeg lærer vilt.
Og det er rolige og myndige samtaler og ikke grisete som overalt i Norge.
Så er det en jente jeg ser som minner om et maeri av Gauguin fra Tahiti, litt endimensjonal, så jeg ser dette billedkunstneriske her som er meget påtagelig, har dominans i kulturen.
Boys don’t cry med The Cure, og de spuller slike klassikere hele tiden.
Ikke innovative DJ’s som følger med i det nye hele tiden, som i Oslo.
Ikke rå enetalende rockegutter som i Norge på dop.
Nå en polsk låt som heter Jeszcze raz, en gang til, og den er fin. ”Your own personal Jesus”. Nå.
Jeg er selv mye mer i musikk enn i bilde. Går alltid med en låt i meg, når jeg legger meg, hva som helst.
Noen tenker i bilder, det gjør ikke jeg.
Men jeg har alltid en låt på hjernen, dette med bilder, hva vil det si å tenke i bilder, jeg ser bilder her jeg av folk rundt her, nå, når jeg ikke ser på dem, spesielt folk som interesserer.
Da kan jeg forstå hva det vil si å tenke i bilder, og bevisstheten utvides.
Akkurat nå ser jeg skygger som kommer inn, jeg ser ikke spesifikt på noen. Skygger. Og jeg begynner å høre hva folk snakker om, og slår av her.

Polen som appelsinsaft

Polen er et meget sammenpressa land, nå firkanta, kvadratisk, med nær 40 millioner mennesker og store ubebygde områder, nei, her er stilen kjapp, striks, og de tenker ikke.
De svarer altfor kjapt på alt du sier og er rett oppi nesa på deg med pekefingeren og stemmen skingrer.
Stakkars folk, nei, jeg forventer ingen forandring her med det første, men jeg trenger ikke være sånn i møtet med dem, og dermed ordner dette seg.
Jeg må finne en del strategier for å be dem vent litt, og det trenger ikke være flåsete, en har jeg inne, ”Czekaj”, det betyr ”vent”, det brukte jeg på restaurant en gang da de ikke hadde det jeg ville ha, da måtte jeg tenke meg om og se litt nøyere på menyen.
Det var greit dette, fyren som serverte tålte det, men kom stadig tilbake før tida. Stress.
Daj mi piwo! Det betyr ”Gi meg øl!” En del rå jenter sier dette i baren, det er hard core og myndig og frekt, men stil.
Dermed kan man ta den kjappe stilen på annen måte, en dørvakt jeg kjenner er god på den der, og jeg husker en lege råda oss studenter til å ikke gå med på stress fra sykepleiere når det kom inn en fæl ulykke, plutselig, man må tenke seg om før man setter i gang en handlingsplan, som ikke uten videre er klar der og da.
”jamen så gjør noe, da!”. Sorry. Jeg vet ennå ikke helt hva dette dreier seg om, slapp a’.
Polakker krever at man skal svare med det samme. En annen strategi da er å smile, og det skjer spontant, og man må gi meg tid, og går de bare videre da kan jeg nå stoppe dem tvert. Przepraszam? (unnskyld).
”Hva mener du om EU?” eeee
Ja, da skal jeg kunne vente at de ikke krever svar som for eller mot på en to tre, en lengre utredning er her strengt nødvendig, konieczny, for nødvendig.
Jeg kjenner til det der, at folk prøver meg ut på standpunkter, bare en test, ikke noe de lurer på, da ber jeg dem ryke og reise.

Kraków

Hvordan er det nå egentlig i denne byen? Jeg kom med en del forestillinger til denne byen, blant annet ”ærverdig”, noe som kan minne om det. Lungemos er nå en type diagnose på denne byen. Verken hummer eller kanari, fullstendig sammenfalt. I gjørma.
Sitter nå i en park, såkalt gammel helsepark, hvor det ikke er lov å røyke, Park Jordana, stor og fin med skjulende trær, men gutta røyker der borte på benken likevel, ser jeg, kjuagutta, med sixpence.
Parken ble laga av en lege, Henryk Jordan, for hundre år siden, da man var opptatt av frisk luft og trær og landlige omgivelser.
En kafeteria, en rotunde, med gelender utapå med sitteplasser. Forsoffent.
Dette er merkelig, ikke bløtgjørende, en hendelse, bare, et skue.
Men man har en fortid her, med fintfolk danderende rundt i parken på søndagspromenade, som Karl Johan i gamle dager, og det er bare nostalgiske mennesker her nå som griner.
Jeg blir kvalm, sur, grinete, aggressiv, og får lyst til alt mulig dritt, tagge er bare forbokstaven.
Så Krakow er ikke ærverdig, den er bare minneverdig.

Å lære språk

Forståelse, formynderskap. Bli fanget av et språk og en tenkemåte.
Jeg kan leke med tysk, er ikke påvirket av at verbet står til slutt, det er ikke noe problem, og passivsetninger av typen Bier gefällt mir, i stedet for ”jeg liker øl”, tyskerne sier ”øl behager meg”. Ett fett.
Særegenheter i språkets struktur, dette er alltid nødvendig å forstå i ethvert språk, det offisielle polske, for eksempel, er jo der, men ikke i praksis, det er bare gammelmodige former, av typen artikuły ogólnospożywczy, som må oversettes md ”alminnelige forbruksartikler”. Spożywanie betyr forbruk. Ogólno- betyr aliminnelig.
Det der lærte jeg meg tidlig.
Men det er ikke viktig for essens.
Det er mange slike særegenheter i polsk, som at stat heter państwo, det samme som ”ektepar”, ”herskap”.
Men sånn er det nå engang. Det viser jo til et gammelt samfunn, men hva viser ”stat” til, og ”rike”, rike betyr maktområde.
”Stat” vet jeg ikke helt, det minner om ”statisk”, stabilt og slikt, men hva med penger, money, piędnądze. Det viser også til noe alt og det er vane at vi ikke tenker på betydningsbakgrunnen. Geld på tysk, d’argent på fransk.
Ja.
Jeg ser her noe som ikke er lett, nemlig holdninger. Det er noe ku klux klan over polakker, jeg er ikke der, og de liker ikke negre. Det ligger ikke i språket, men de bruker språket til å uttrykke dette, og jeg må gå inn i dette for at polsk språk skal åpne seg for meg her. Det er noe med en virilitet her, hvor de konkurrerer meg negre, for å tale overfladisk, og afrikanere er like virile som polakker, menn, og her er det vill kamp.
Polske gutter ser på afrikanske menn som konkurrenter, for de er klin like. Dessuten er afrikanere bedre til å danse, polske mannfolk blir fullstendig avkledd her, og taper rett. Hvis det dreier seg om dette gammeldagse å ”få seg dame”, som beundrer muskler.
Polske gutter maser da med å få seg feite jobber og fine biler, for det har ikke afrikanere. Vise ”power”.
Dette er latterlig, men sånn er massevis av polakker.
Og polske jenter spiller opp til dette, for de er ekstremt kroppsopptatte. På seg selv kjenner man andre.
Da er jeg i posisjon. For dette er jo bare tull og tøys.
Men dermed en struktur i polsk som jeg kan kalle ”jaki on jest?” som er fra min lærebok, der polske jenter diskuterer alt slikt materielt ved en fyr, om han har god jobb og fin bil og alt det der og om hvordan han ser ut, om han er handsome. Materielle kvaliteter. Muskler.
Jaki on jest oversettes på engelsk med omtrent ”what is he like”. Typebestemmelse. Og det dreier seg om det synlige.
Og blant dumme polakker er dette vesenskjennetegn, som yrke og slikt, og nasjonalitet. Jestem lekarzem, jeg er lege. Jesten pisarzem. Jeg er forfatter.
Polakker har stort problem med å se mennesket bak det ytre. Nakent, som en helt vanlig person. I live.
Hvor at jeg er forfatter ikke er noe vesentlig med meg som menneske eller mann. Jeg er.
Så polakker er lett bare på det ytre, hvordan du ser ut og slikt, åndelige verdier tar presten seg av.
Forstått.
Dermed kan jeg ta i bruk ”jaki on jest”, det kunne jeg ikke før nå, for det har interesse hva slags jobb de har og hva de tjener, hva slag yrke de er i, jestem dziennikarzem, jeg er journalist, og så videre, men ikke metafysisk.
Jeg må si det på den måten, så sterkt. Polakker er hva de driver med, ikke noe annet. At the present moment.
Og er sine kunnskaper, verken mer aller mindre, andre har andre kunnskaper. Greit. Man gjør sitt, i et fellesskap. Bare. Solidarność!.
Enhver gjør sitt, så tar øvrigheten seg av resten, stat og kirke.
Dette er altså en underdanig kultur, hvor sjefen har all makt. ”de store”.
Nie lubie szefa. Jeg liker ikke sjefen. Motsatt ja lubie szef.
Det skal litt til å ikke like sjefen, dermed står dette verbet i genitiv. Lubić styrer genitiv. Szefa.
Når du ikke liker noe, gjør du det til ditt, bra, an oddity of the Polish language. Rett frem å like sjefen, Akkusativ. Genitive of negation.
Så viktig er grammatikk, alt betyr noe.
Moro!
Kasus er ikke for nerder, det er for fingerspitzgefühl.

Å skrive roman

Alt har en begynnelse. Det har gått en enqete i Dagbladet om forfatteres forhold til første setningen. Mange anser dette viktig.
Dette er interessant problematikk, det kan vise om ideen er bærekraftig, at den har stor nok dybde.
Men den holder jo ikke som regel å holde seg innenfor, blant annet fordi det fins forskjellige typer romaner, noen går hardt ut, andre gjør ikke det i det hele tatt. Hemingway i ”To have and have not” har tre mord på første side. Og Sandemoses En flyktning krysser sitt spor begynner med ”Jeg har en gang begått et mord”.
Andre har mer stillestående begynnelser.
Å komme ”inn” i romanen, at skrivingen liksom går av seg selv, er å ønske.
Dette kan ikke tilstrebes. ”Skapelsesrus” kalte Ibsen dette.
Andre finurlige betraktninger vet jeg ikke om jeg har.

Å kunne forholde seg til folk

Det enkleste er pistol, sier man i Ville Vesten, på film. Skyt først og spør etterpå. Ja, det er ikke slik livet er, leves, ut av dette kommer en analyse. Jeg søker inn i min sjel her, etter meg selv, i forhold til andre mennesker jeg møter, overalt. Kontakt, det er det eneste man kan leve på, ikke mene noe om andre. Det er basis.
Videre, en del mennesker ser ikke dette. Det er vanskelig, mange har lett for å bestemme seg hva de skal mene om deg en gang for alle. Du er blitt en ting, ikke menneske, som helt eller dyr eller dust eller geni eller hva som helst dritt, idiot, skurk, undermåler, uff.
Jeg bremser ikke her, her gir jeg meg aldri.
Men altså, det å nå sånne folk er en vanskelig sak, og det kan ofte virke helt umulig, men der er vi, der er jeg.
Å forholde seg til folk som mener noe om deg, positivt eller negativt, ikke er i dialog, rolig.
Hm, dette problemet er ikke uløselig, og jeg har in mente en del forhold, kontaktnett, nettverk, som kan mobiliseres, jeg trekker ut blant folk, går på gaten, ser venner, ser folk å snakke med, i Polen er det meget sært i så måte, det er meget vanskelig, for de er meget opptatte av å plassere deg, hvem er du, og så videre, for de innskrenker seg selv her veldig fort til å være noe helt bestemt, og på seg selv kjenner man andre, ”jeg er kunstner”, og så videre, ”jeg har stor peiling på Tatra-fjellene”, jeg er historiker, og så er det en derpå følgende ”yrkesstolthet”, ”jeg kan polsk”, og det er det, egosentrisk.
Og et sånt samfunn, fungerer, i og for seg, på en måte, for alle gjør sitt, rimelig greit, men hvem bestemmer, hvem gir deg lønna di, hvem bestemmer hva du skal jobbe med, hvem har makta.
Jeg må gi opp en del folk da, foreløpig, de som ikke skjønner slikt.
Jeg blir våt av svette og ser inn i virkeligheten der folk snakker sammen, det skjer en prosess og utvikling hele tiden til det bedre, for man kan bare være menneske, alltid, noe annet går ikke.
Da får jeg hodet opp, ser bak ordene til folk, er ikke luguber, kan ikke falle i den grøfta selv, bli depressiv og si at folk ikke er mulig å forandre, hei.

Strażny

Jenter sier mye dette, strażny! Det betyr ”skrekkelig!”. Jeg vil tro at jenter på landsbygda bruker dette ordet vesentlig mye mindre. ”følsom vestkantjente” er typen her. Jeg kjenner typen. I Oslo fins det ikke slike lenger. –det er så skrekklig! Om hva det skal være. Putt putt. Jeg tipper at det fins en del sånne franske jenter.
Og ellers null og niks i verden.
Prinsessen på erten.

hm

Det er ikke skryt, men nå har jeg plutselig forstått Polen. De har en tankeklarhet, som jeg nå har fått tak i. Og det er ikke noe merkelig ved det, over hele Polen, bønder som byfolk, de plukker rips, som jeg gjorde i skolehagen.
De skaffer seg mat, de går i kirke, går på jobb, det er det. Mer gjør de for faen ikke. Å gå på kafé er fucking fritid, verken mer eller mindre.
Da kan du ikke ta dem på alvor.
Hvor er sjela da, det hele mennesket? Nei den er gjemt dypt nede. På bunnen av kistelokket, på fester hjemme utover natta på morrasida.
Du må drikke i timesvis med dem for at de skal begynne å snakke personlig.

Gulp

Polen, det er nå mulig å føre en debatt, det fins siviliserte polakker som mener at de gamle ikke er eldst og tar dem nå etter noter for messianisme på gammelpolsk grunn, meget systematisk.
Og dette er jeg med på, vil bidra til, dritt og møkk og idiotisk nasjonalistisk og ikke prøv deg.
Denne bevisstheten om at ”vi er polakker”, og alle andre kan dø, evt dra til hælvete og flytte herfra, er så utbredt blant folk du skulle tro bedre om at jeg er helt i flyndretilstand, nede på bakken og skriker.
Så da har det seg slik at dere tar feil. Punkt 1. Ingen ”er” polakker, like lite som nordmenn og amerikanere og flyndre. Har dere hørt om Darwin? Ja, dere har gått på universitetet og lært at Polen er et land som har en begynnelse og den polske nasjonalismen er en greie som ble utviklet fra slutten av 1700-tallet da Polen opphørte som stat og mange dro til Paris og slikt og skapte et eget polsk samfunn der, Emigracja, som husa en del diktere som senere ble berømte og nasjonale herolder og skalder, alle var der, Mickiewicz, Słowacki, Krasiński, Norwid, og jeg ser denne tiden som en henrykkelsens tid over frigjøring fra en sterk sentralmakt som først franske kongen og senere keiseren i Wien og Petersburg, folkene fikk frihet.
Da kom folkenes frihetskamp inkludert den norske og den polske, og vi ble stater ca år 1900. Varig. Som Tsjekkia, Slovakia, og så videre, og så vet man resten om Ungarn, Serbia, Litauen, og så videre, Moldova. Romania. Bosnia.
Fuck.
Dette er nå historie, nå er det EU som gjelder i denne regionen i verden, en kongregasjon som snakker om å lage dialog i Europa over alle disse landegrensene. Sånn er det.

Umulig

En storkar kom inn her som alle vet hvem er og jeg ser ham rimelig ofte med hvitt skjegg og hvem er det, er det svartedauen? Jeg vet ikke hvem venna hans er og jeg ser meg selv ikke slik som en skikkelse selv om sikkert mange forsøker å få meg til å bli det, jeg veit de snakker om meg både her og der og jeg er rimelig kjent, kjendis, og de lager seg forestillinger av meg, men jeg skal gi dere forestillinger, men jeg veit ikke om jeg gidder å lage noe mer teater her uten å få betalt for det.
Jeg er fascination object og alle har sett meg før og det er en stund sida jeg traff en som mente jeg hadde vært her i ti år, og sånn er det sikkert med mange, han som sitter og skriver overalt på pub i byen og er på Dym og Pies om kvelden, nå også andre steder, som Gołębia 3 og Alter Ego og ikke for det, det å bli bevisst dette og skrive om det er flotte saker, folks forestillinger om meg, den norske forfatteren i Kraków.
Men hva så, jeg vil ikke bli noen skikkelise, som han her, som jeg ikke har peiling på hva driver med, bare et troll, kanskje en guru for noen eller mange, jeg tilter nesten over dette og slutter å slappe av.
Vel, det er greit, og de får mene hva de vil inntil vi blir kjent, og jeg lager meg jo hele tiden forestillinger om dem også, de blir tydeligere for meg, og jeg har vært her snart fire år med mange avbrudd og hojer.

Bybildet

Man kan lage et bilde av en by, klisjeen ”Hva skjer i bybildet”, er ekkel, for bybildet er ikke noe statisk, det er ingen som er det, jeg setter kameraet til lading og tror jeg skal ta noen bilder snart, jeg vil ikke risikere å miste dritt og møkk og må lade en periode, men i mellomtiden skriver jeg, her fra Kolory i Kazimierz, som jeg sikkert tar bilder av om ikke altfor lenge, og to jenter sitter og chatter ved sida av meg om et eller annet og det er greit her.
Å få til en dialog er nå nært forestående, og jeg er redd og må passe meg for ikke å komme inn i for snever krets, som i Oslo, men jeg kan ikke tenke spesifikt på det, det som skjer det skjer, de jeg blir kjent med blir jeg kjent med, følelsen styrer.
Jeg er i bybildet, på utelivet, som er mer herre min hatt her enn i Oslo, det er mye mer hysteri her enn på Teddys og slikt, nå er det søndag og hva kan dette sammenlignes med, om ikke Fru Hagen.
Men det er forskjelligartet egenartet Kolory og det er nokså multikulturelt her, alle er her, bortsett fra negre, men det er ikke den type musikkultur her som i Oslo, der det er world music, her er det lokal koloritt med klezmer jødisk musikk fra området.
Dobra, snart, greit.

Det kule Polen

En kul person i negativ forstand kan defineres som en som vet det går til helvetet og ikke gjør noe med det, bare prater om det og at alle er så kjipe og greier og drekker og doper seg og får kredd. Trist. En kul person i denne forstand er depressiv.
Slike mennesker fins det milliardvis av i Polen, og de har fått hevd rundt i verden som skikkelig kule kunstnere og flirer av alt og liker ingen og er bastant negativ, det ordner seg ikke.
Bra galgenhumor på disse folka, det kan brukes, der kan man få dem i tale, men det er ikke dermed sagt at jeg blir stående ved dette, det er mulig å handle, gjøre noe, og da blir disse kule polakkene sure, og nordmenn også, for de mister grepet og får ikke lenger damer på dette negative, trist som faen.

Blikk

Polske jenter går for å være skrekkelig pene. Godt rykte. De pynter seg noe helt forferdelig, går med høyhæla sko, og så videre, farger håret i det vide og brede og har bra kjoler, i alle mulige farger og tilskikkelser, helt vilt.
De er utsatt for denne blikk-kulturen, som nyss beskrevet, og skjønner de ikke bedre, får de selvfølelse av mannfolks konstante blikk og tror virkelig de er pene, går fullt og helt inn i menns sultne syn på jenter til enhver tid og alltid, de vil at mannen deres skal få noe pent på se på, når han likevel kikker hele jævla tida.

Oglądać Polaków

Å se polakkene ja, de er gode til å se, betrakte, og jeg ser de sliter, for de mister synet av det, mange har briller.
Denne inngangsportalen, nå ser jeg, etter å ha fått dårlig syn av å være her, men jeg bruker ikke briller, her ser jeg en fyr som betrakter, gjennom polske briller, alt han ser, om han har kontaktlinser nå bryr jeg meg ikke med, men han er en kikker.
Og så kommer det tre kikkende herrer inn her, de tror liksom synet er nok, det konkrete synet.
Katolikker har aristotelisk filosofi, man kan si at Aristoteles så alt, men han så ikke seg selv. Jeg. Det kom senere i menneskehetens historie, fra Luther og Descartes, til for eksempel Søren Kierkegaards ”Subjektiviteten er sannheten”. Jeg. Jeg ser.
Og det er jeg som ser, og nå ser jeg steinansiktet til fyren, forsteina katolsk.
De ser verden som med en stjernekikkert, ala Kopernikus, at det er et firmament rundt dem, fra Polen.
Jeg har holdt på å gå til grunne her, av dette blikket deres.
Og hosta og spytta, fått dårlig mage, og så videre, men nå tar jeg dem.
Jeg ser folk som ikke ser seg selv, de ser virkelig ikke hvor ekle de er, for eksempel.
De ser ikke den korrumperte samtaleform de bedriver, de ser bare paven som sentrum i verden.
Det er det kristne blikk.
Paven som Jesu etterfølger.
De er undersåtter, ut fra Jesu misjonsprosjekt.
Jeg bodde en gang rett ved Misjonshøyskolen i Stavanger, populært kalt ”Misjonsmarka”, og fikk syn for sagn, av og til var jeg i kirka der.
Blikk. Et nedlatende blikk på mennesker som ikke er kristne.
Overhøvling i samtaler, imperialistisk, respektløst, overfor folk utenfor menigheten.
Og Polen er en eneste stor menighet, Guds menighet i Polen.
Det er flere ting. Kommer.

Oglądać Polskę

Tittelen betyr ”Å betrakte Polen”.
Polakker betrakter. De betrakter deg hele tiden, avmålt, mener noe om deg, snakker om deg, sladrer om deg, baktaler deg, da bruker jeg dette på dem direkte, i tekst og bilder. Prosjekt.

Norway Grants

Sukiennice, museum for polsk nasjonal kunst fra 1800-tallet er gjenåpna etter opppussing i fem år med norske midler

Polen er ikke hva det var, men når var det det?

Bruker man Sigmunds Freuds teori om fiksering til traumer, som hindrer utvikling av personligheten, kan man forstå Polen, deres ekstreme opptatthet av historie. For nasjonen har opplevd ting som ingen polakker fortsatt skjønner bæret av.
Jeg er i denne greia, og er bare der med dem og lytter etter beste evne, er container for dem, driver med reverie, på psykoanlytisk måte, og er opptatt av hva som gjør dem ufrie.
Bildet her er fra Skałka, en polsk helligdom, etter martyren St. Stanislaw, år 1079, drept av kong Bolesław.
Og sanctuary under her viser grav til en 15 berømte polakker gjennom tidene, Jan Długosz, Polens første historiker, 1500-tall, Stanisław Wyśpiański, maler, Czesław Miłosz, forfatter død 2004.
Holy grail, er dette, en greie på at Polens fortidige helter ER Polen. At far min kunne gjera det gilde han hev gjort ja, skrevet av Aa. O. Vinje, det å se fortiden som det egentlige, er jo den verste feil man kan gjøre, tilbake til den såkalte ”lykkelige barndom”.
”De fortidige store”, som ”vi” aldri kan måle oss med, osv. Tror du du er Leonardo da Vinci, eller? Jesus?
Manhattan transfer, en roman, og et senere band, Ulysses av Joyce bygd på Odysseen, av Homer, og så videre, vi står på våre forfedres skuldre.
Eneste måten å forholde seg til fortiden på er å bruke den til inspirasjon, på poetisk måte, ens egen og verdens.

bilde

I Norge er det egentlig ikke lov å drikke brennevin utenom på julaften. Da slapper familien av. Her sitter jeg med et bilde av noen hyggelige folk som har spist kake og drikker kaffe og øl.
Det rinner meg i hu at i Oslo kan brennevin ikke serveres før etter kl 13, til og med på Gardermoen, og Norge er meget pietistisk i så henseende, ser man en som drikker på formiddagen i Norge på pub er det alltid et TRIST bilde, han klarte ikke å holde seg.
Måtte gi etter for fristelsen, har syndet. Ser mørkt på alt.
Mye mørkemenn i Norge, og det går til hælvetet, og i den sekulære verden har mørkemannstilsnittet bare forandret karakter, snakk om "når krigen kommer", osv.

Tekst

Jeg er her. Føler meg som en sjimpanse. Skrekk står skrevet i øynene mine. Fra et tidlig tidspunkt her i dette landet ante jeg det dyriske. Polen. Orangutanger og gorillaer og andre apearter som man skulle tro var utrydda, lever her i beste velgående, i Norge fins hvertfall noen høyerestående arter, som cro magnon – menn og neanderthalere, de likner jo nesten mennesker, noen av dem.
Jeg får lyst til å orientere meg i verden, og i forbifarten tenker jeg at det er derfor det er så mange munker og nonner her, for alle kan ikke være aper, disse gikk i tenkeboksen, ble motsatt, slik er det i katolske land, Sør-Amerika også. Katolikker er aper. Det er derfor de er katolikker.
I min del av verden oppsto individer, med Martin Luther, og den moderne europeiske filosofi, ukjent i katolsk verden, de avviser den. Her fins bare en filosofi, Thomas Aquinas fra 1200-tallet, resten er på søpla. Aper liker ikke å bestemme selv, de skal bare følge lystene, og gå til skrifte for dem.
Ok. Jeg skjønner.