i dag

.



Hm. Gi tål. Vente, se, ikke sjanse, ikke ligge på været, ikke være passiv, være til stede, være klar, alltid. Man trenger mennesker, kontakt, for å tenke, slappe av, være, å kunne være seg selv er meget påkrevet, alltid.
Henrik Ibsen jobbet med å bli konge, gjøre det helt store, men det dreier seg om å være konge i eget hus, kunne styre selv, rett og slett, dermed ser jeg en greie, en historie jeg har, leste Peer Gynt 1975 og så det på teater, studerte norsk på Blindern. ”Hvor er mitt kongerike?” Peer Gynts leting. Slott over slott seg bygger!
Han fant det ikke.
Denne letingen, som er dramaet Peer Gynt, var inspirerende, og det er et viktig drama idéhistorisk sett, også for meg, senere drømte jeg at jeg gikk inn på det kongelige slott i Oslo, det var komplisert å komme seg gjennom alle gangene, gnomete, men jeg fant fram, der så jeg kongen, Olav V, han så ikke helt bra ut, i min drøm, jeg lurte på hans helse, hvordan det sto til, som jeg sa til ham.
Dette betyr at kongen i meg selv ikke hadde det helt bra. Symbolsk ja.
Det dreier seg ikke om å være konge, ytre sett, men indre, ha en greie på kontroll over seg selv, kunne stole på seg selv.
Det gjør jeg nå.
Kunne føle seg fram, finne det rette, spise, treffe folk, å kunne fortelle om dette er påkrevet, nå leser jeg en bok, Jürgen Habermas Theorie des Kommunikativen Handelns, kom 1980, den bygger på den vestlige tradisjon i stort.
For å kunne forstå den boka må man kjenne til Kant, Hegel, Wittgenstein, rett og slett, uten dette er dette uforståelig, dessuten Aristoteles, jeg leste disse fire filosofene i fjør, de store verkene deres.
Habermas’ verk viser nivået, der vi er, i vår tenkning, og nordmenn flest har ikke peiling.
Normativ handling, bevisst følger folk flest bare plikten. Og alle skjønner at handlinger flest er rent ekspressive, for å bli likt.
Og så driver man med målrettet handling, som er handling for å tjene penger.
Habermas’ begrep ”kommunikativ handling” er mer meg, at jeg kommuniserer til andre i alt jeg gjør, skaffer venner på feelingen og tar kontakt med de jeg føler for, alltid. Skaper fred.
Er man under åket av bare det normative, gjøre sin plikt, er man egosentrisk, som i målrasjonell handling og ekspressive handling, de tre typer handling som idiotene driver med, så kommer man til seg selv og kan alltid handle kommunikativt.
Theorie des Kommunikativen Handelns er skrevet under den kalde krigen, denne saka blir også nevnt i innledninga, der det dreide seg om å bygge bro over fiendebilder for å unngå den totale utslettelsen. Som nå.

Buddhisme

.



Da man ikke hadde peiling, satte man seg inn i det, det dreier seg noe om opplevelsen av andre, i zen dreier det seg om kunst, overskridelse, en tilstand. Nirvana. En tilstand av ro, hvor alt er fint. Greit. Kan vare en stund, rimelig lenge.
Buddhistisk meditasjon søker å oppnå den tilstanden.
Og så kan de komme til å oppnå tilstanden ”nesten”, vil ikke bli forstyrret i sin ”ro”. Sin tilsynelatende ro, de søker den hele tiden.

Norge

.



Hm. Masse rart. Pontoppidans forklaring, bibelhistorie, i og for seg er Norge som man tar det, men i nær fortid var landet protestantisk og moralen sitter i. Tankegangen. Hva er det pietistiske, noe med at man skal være rene, rene i handling og i politisk tale, ikke stil, det er noe annet, det er noe med konsekvens.
Du skal ikke være tvetydig, din tale skal være ja ja og nei nei, ikke noe midt mellom, har man sagt a, må man også si b.
Tydelig, man ser seg selv til det svartner for øya, har man først tatt et standpunkt, skal man være til å stole på, har man først havna i helvetet, skal man vær så god være der, fordømt, la det stå til.
Kan jeg være så snill å få et eple? Det sier folk, ”selv om det ikke heter det”, nordmenn skal være snille, klarer de ikke det, blir de det motsatte, fulle av hat.

Sang

.



Når høna sparker bakut, i berget det blå, går man hodestups inn i en drøm, om bedre tider, der du vet, i trollfjellet snakker man med bjørn og ulv og er på veide langs alle fjordarmer og griner.
Av og til kjører man E6, nord, videre er man seg selv i en hytte på ski, setter seg selv ved peisen og tenner en sigarett og humrer og leser en bok til nytte for noen hver, ikke bare for en selv, det å kunne snakke ed folk er en tematikk.

hm

.



Alltid beredt, alltid utsikt, alltid fremtid. Mandag i dag, se på folk og se på folk og snakke med folk og skrive tekster og møte folk og så får vi se.

Verdens realitet og verdens tilsynelatenhet

.



Man ser en film. Og får en opplevelse, som man kan meddele andre etterpå, for eksempel Taxi Driver, kjent film, i erindringen er det en del saker der, Martin Scorsese laga den filmen, katolikk, veit jeg, om en Vietnamveteran som ikke fikk sove om natta og like gjerne ble taxisjåfør.
Så er dette en berømt film, see what I mean, med replikken ”Talking to me?” Der Robert de Niro som skuespiller planla et mord foran speilet.
Talking to me? Har gått inn i språket.
Det er ”tøft”, det der falt i god jord i verden.
Vel, jeg ser videre på en bok, for eksempel en kriminalroman jeg en gang leste, av Norman Conquest, pseudonym, må dette være, for dette betyr Den normanniske erobring, kjent sak i England, jeg var for liten til å forstå dette da jeg leste den.
Man oppfatter ting.
Her jeg sitter ser jeg en gate, jeg vet ikke hvem som bor i denne gata, ikke det at jeg ikke kan finne dette ut, men det har ikke umiddelbar interesse, og så snakker jeg om denne gata med andre, får opplysning og hvem som bor i nummer 23, en, som jeg kjenner, da ser gata annerledes ut, med en gang, det blir den gata der KK bor.
Det jeg vet farger synet.

Smålåtenheten

.



Hm. Norge er karakterisert ved lua i hånda, og nisselua langt nedover øra, som en struts, videre seg selv nok, her i nord, jeg føler meg nå i stand til å begynne å karakterisere det norske på en ny måte.
Nordmenn er ansett som godtroende, ensomme mennesker som trenger andre, dermed blir ukritiske, til inntrengere, innvandrere.
Jeg tror det der er så ymse, ikke i Norge, det er nordmenn i utlandet, på reise, til sjøs fra før, som møter folk med velvilje der de kommer. Ikke hjemme.
Nordmenn liker hogst, brennevin. Videre liker nordmenn å kødde det til for seg, skape forvirring, det er vi mestre til, komme inn i floker, uløselige, der er jeg.
Jeg ser, organisere noe som ikke lar seg gjøre, skryte av dette mens man holder på, nå er vi i gang, og så blir det ingenting av det, og man er sur dersom noen kritisere, gå på håpløse prosjekter, det er jeg god på.
Jeg ser, og så er vi gode på hemmende selvkritikk. Dette gåkke. Det er noe urealistisk ved Norge, svinger mellom optimisme og pessimisme, rett og slett, vi har ikke kontakt med virkeligheten.
Vi ere en nasjon vi med, ikke med, ikke stolt, ikke rett frem, gå til siden, gå utenom sa bøygen, vi er ikke til stede i denne verden.
Norsk hiphop, for eksempel, det dårligste vi kan, videre er vi dårlige kopier av internasjonale trender så til de grader for tiden, er ikke.
Erbe, arbeid, det gidder vi ikke, tar skippertak og tror dermed alt går greit, som jeg ja. Det vedvarende rolige er for eksempel polakker ekstremt mye bedre på. Prosess, mot et mål, uten videre rett fram. Bare gjøre det. Full forvirring.

Morgen

.



Å vite hva man driver med er ikke alltid like lett. Vitenskapeliggjøringen av verden er ikke alltid like lett, for å si det slik, det er noe der, å tro at man kan få alt på form, kategorisere alt. Drømmen er klokere. Tingliggjøringen av alt er noe som skjer, der kritikken har forstummet, at alle menneskelige forhold har degenerert til dumhet, der folk bruker hverandre i stedet for å snakke med hverandre, bare.
Alle menneskelige forhold dreier seg bare om en tenkt nytteverdi, som i Polen. Et kaldt samfunn.
Dette er feil, følelsen er klokere, man føler kontakt med et menneske, og da har dette alltid en nytteverdi, i ekstremt positivt forstand, som universelt overgår den tenkte nytteverdi, som går på hva kan jeg tjene på å snakke med dette mennesket, for karriere og dritt og framgang i verden, for familien og nasjonen, det er nyttig å snakke med den og den og ditten og datten for det vil fremme min sak.
Det er av og til nyttig å gå på Blitz. Og videre hvor det skal være, i dag skal jeg på Blindern, men hvem treffer jeg, jeg veit ikke, men i utgangspunktet ett fett, for jeg leser marxistisk sosialfilosofi, Max Horkheimer og gjengen som målbar en menneskelighet i et tragisk samfunn som totaliserte seg selv, det er marxisme med menneskelig ansikt, det er eurokommunismen, det er det frie samfunn, som er den gylne tanke i europeisk filosofi, fra den franske revolusjon, frihet likhet brorskap.
Dette er rolig, personlig og politisk frigjøring, det som før het Freud og Marx, frigjøring fra traumer historisk, for en selv og verden.

Polsk forvirring

Polakker krangler hele tida, det er som en ild. ”Løpegutt for storkapitalen”, ikke skjellsord i Polen nei, omvendt, her skal de ha kapital inn i landet for investment. Den politiske diskurs går bare på dette. Poenget. Spenn!
Albo, men, det er vel mer? Ja, åndelige verdier, for å si det slik, helt i tåka, ut fra katolsk tradisjon, bundet med det nasjonale, blindt, det er uhumskt, folkerettsstridig og kav galskap.
He he, de taler gjennom sprinkler i gamle fengsler, rosens navn, humørløst og ekkelt.
Det åndelige og det materielle, totalt adskilt her, der har de noe å lære.
Penger uten sjel er kunstig moro, da blir det bare rus, fylla ja, tull og tøys, ingen fremdrift.
Nei, det er noe her, there are two swords, som de sa i middelalderen, kirken og staten, den åndelige og den verdslige makt som delte verden mellom seg, her er vi kommet videre i verden, men ikke i Polen, det er katolsk dritt som ikke har noe som helst å gjøre med moderne sekularisme der det åndelige er sjel og menneskelighet og kontakt og samarbeid, bli fri fra fengsel, til frihet, sammen.
En andedam.

Polsk frihetslengsel

Hm. Det er flere tendenser i det polske samfunnet. Ser man historisk på det, er det ikke snøvlete. Blant de inkluderte i den oppegående kultur fins en diskurs som er frihet. Den gylne frihet, som var adelens privilegier fra middelalderen, der kongen etter hvert ble valgt, fra 1500-tall, at kongen var til bruk, ingen herre, og ble brukt til forsvar av landet i trengsel, bare.
Og moderne grunnlov kom i 1793, den andre i verden etter USA, før Norge 1814.
Ekstremt flotte polakker fins gjennom historien, som papa Witkiewicz, kunstmaler, som ikke ville ha sin sønn på skole, det ble Witkacy, den allestedsnærværende kreative person, nyskaper på teater. Lagde sitt første teaterstykke 8 år gammel.
Witold Gombrowicz, innovativ god forfatter, dekonstruerte all makt og nasjonalitet, en rekke flere, det er storslått. De ikke underkua polakker. Bronislaw Malinowski, grunnleggeren av sosialantropologi. Deltagende observasjon på New Guinea, lærte seg språket, kunne være helt som dem, de fremmede. Joseph Conrad, forfatter som skrev på engelsk, Lord Jim, Heart of Darkness, Almayer’s folly, om det ensomme menneske i vanskelige uklare omgivelser. Viktig. Utvandret fra Polen 20 år gammel.
Å leve, eksistere, der det synes helt umulig, kan polakker noe om. Godt. Skape frihet der man er, uansett hvor man er, litt og litt, erobre rom. Tenke. Være, leve, påvirke, i fullkommen ro. Zen, for å si det slik, nordmenn er mer berserker, tåler ikke for mange folk inn på seg, av tradisjon, troll.
Frihet i et samfunn, ikke bare alene på fjellet og i skauen nei. Takk.

Pluss

Polakker er ansvarlige mennesker. De gjør jobben sin, som trikkeførere, for eksempel, spesielt, som bartendere, den polske jobbkulturen er sterk. Bank. Joy. Samvittighetsfullt, et norsk ord, nordmenn gjør ting samvittighetsfullt, som å drapere en ting, pakke inn julegave, intimt, internt, tilforlatelig, trekker ikke dette ut. Hebefrent, polakker jobber ikke slik, de jobber i angst på en annen måte, ingen skal kunne si noe på dem. Kvalitet. De må alltid stå til ansvar for det de gjør. Redde. Plaga og pint. Så er dette internalisert, som en dyd, det er det. Man jobber ikke for fremmede herrer. Polen er en enhet, en struktur. Barn som får vikar på skolen, i klassen, ser sitt snitt til å prøve ut personen, for å se om man kan strekke friheten lenger, sabotere, på gjørs, slik er polakker. ”Du bestemmer ikke over meg!” som kua barn kan si til barnevakter. Deres egne gjør det, de har autoritet. Da har de medansvar, for nasjonen, mystisk. Mytisk. En arv.
Det der skjønte ikke kommunistene, som trøkka en greie ned over folk, en ideologi, fra universitetet, som bare kadrene skjønte, frihet fra tvang, nei, kom ikke her, pappa bestemmer hos vårs.
Kommunistene hadde ikke empati, for dette, gå inn i en polsk familie og se hva som skjer, strukturen, ikke deltagende observasjon, nei, de brukte bare kniven tvert, det funka ikke, polakkene saboterte, polsk effektivitet var lavest i verden, 30 prosent produktivitet, enorm statsgjeld. Faen.
Det viste hvor underkua polakkene egentlig er, usj. Fra Arilds tid styrt av herrer, Stockholm syndrome, sjefen er kul, jobber, hardt, fortjener spenna sine og greier. Faen.
Flink. En nordmann kan være flink, også dyktig, ha gjort jobben til sin, er kreativ og selvstendig og er sjef, sin egen sjef, er ekspert på det han hun driver med og ingen har noe som helst overherredømme, slik skal det være.
Selvstendighet ja, som den norske bonde, som ikke svarer for noen, du må spørre. Dyrker opp landet selv, ingen har noe med det. Traust. Rolig. Norge.
Så Polen er ikke slik, de står til ansvar for alt, overfor noen som jobber over, i et gigantisk hierarki, der ingen slipper unna, som på hele det slaviske flatlandet, lett å kontrollere, du får ikke dyrke her. Slutt.
Nordmenn kunne finne seg en plass i skogen, sjæl, sette bo. Alene, fiske i vannet. Fiske til sjøs, dra.
Nomader, hva er det, folkevandringer, emigranter, som til dels jeg, som ikke tilpasser seg landet, folket, kulturen, som vil være frie og selvstendige og uavhengige av enhver herre, også da religionen, kryper for ingen, det er også de polske arbeidsutvandrere, som fikk nok av dette mølet, Polen har størst utvandring av alle europeiske land, ikke rart.
Ting skjer.

Hørna

Det er mye jeg kunne trengt her opp i hjørnet, nei, det er ikke det at jeg maser, men her i hjørnet er det vel greit, for et øyeblikk eller to, vi får se hva som skjer, man har observasjonsrett og det er der man kan se helheten av denne kafeen, men det tillates sikkert ikke, for jeg er ikke spaner, det er ikke min jobb og jeg sjekker uansett ikke ut sånne forhold, og jeg driter i hva folk driver med eller putter i seg, det er ikke der det ligger, med bråk og ufred og uhumskheter, det er ikke hva du spiser, men hvordan du er, selvfølgelig, dermed ser jeg en fæl tid hvor folk tror man blir det man spiser, det man tar inn, det man konsumerer, det man leser, hvem man er sammen med, sunne venner og ikke, men det er hvordan du er, mot andre, som har interesse.
Mennesket ser svært mye på seg selv som maskin ja, skal ha de riktige input og trene og faen og lese de riktige avisene og bli gode mennesker på den måten og gode filmer og bli gagns menneske, det er ditt eget valg.
Hvem er det du hører på? Nei, jeg hører på de jeg kan ha en samtale på, altså toveis, men det er jo enkelt og det dreier seg ikke om hvem det er verdt å lytte til, beklager.

Feil

Jeg ser inn i dette begrepet, det er menneskelig å feile, heter det, errare human est, og det er jo det, det å være perfekt er ikke noe som fins, det er ikke det at alt alltid kan gjøres bedre, men det perfekte er ikke noe som har interesse, være perfeksjonist, som noen påstår de er, skryter av det, og det er setninger på dette at jeg kan perfekt italiensk og slikt, fra en italiener utflytta og det er noe her jeg interesserer meg for i Polen, der alt skal være perfekt, og det er perfekt utnyttelse av folk, av folket, at den perfekte arbeider gjør aldri feil og greier og greier og den perfekte lege glemmer aldri noe, nei, det er bedre å være dyktig, selvstendig, kommunikativ, og det er heller ikke noe med å prøve og feile, man gjør det man gjør etter beste skjønn, alltid, jeg prøver ikke ut mennesker, tester ut om de kan ditten og datten, og jeg driver ikke med audition, det er ikke greia, jeg lager teater og film og tar med de jeg føler for og send ikke søknader til meg.
Utvelgelse ut fra kontakt, det er det eneste som holder, god stemning på arbeidsplassen, i teamet.

Syre

.



Pelargonia, Fredrikstad-Sarpsborg, Polen-Russland, tear down the wall! St. Petersburg, Polatava, makramé, å stille sammen ting som i drømme er ofte nødvendig for å bryte nytt land. Å holde seg innenfor de opptrukne stier blir man blind av, rett og slett, å brøyte nytt land der freden i Brest Litowsk 1917 begynnes å fås form på, der Russland trakk seg ut av første verdenskrig, de hadde fått nok, greit. Nytt regime, de eksisterende maktforhold og nå ser jeg land.
Polen er et land som er meget spesielt i verden, med så mange katolikker og så mye fremmedfiendtlighet og krangling seg imellom hele tiden overalt og polakker hater hverandre og kan ikke snakke rent med hverandre og juger i diskusjoner hele tiden for å underbygge sitt aggressive standpunkt noe så til de grader og er nokså futile, for å si det på engelsk, rett og slett, håpløst, umulige å diskutere med, samme gjelder finner og i det hele tatt locals overalt, det bare er sånn, tenker ikke.
Lever bare på vane. Å bli bevisst slike vaner er jo helt essensielt, studere historie og komme til hektene, det gjelder også Russland, som er bygd på ruinene til Djenghis Khan, dette store landet som er mektig og tror for godt om seg selv, jeg så russisk TV i Polen på en russisk restaurant og de har helt like programmer som alle andre og Skavlan, komikk og moro og fjøs og jeg ser de lever.
Vsevolod Emilievich Meyerhold, russisk teaterkunstner i mellomkrigstiden var stor personlighet og magnetisk karismatisk og bra mann og spennende nyskaper og i det hele tatt en som bevegde dette landet og verden fremover, videre til det eventyraktige bevisste i dette landet og Boris Pasternaks Dr. Zhivago og Mikael Gorbatsjov fiksa den kalde krigens slutt og det er liksom glemt i dag i forskjellige miljøer i verden så da kan man bare fortsette med Barack Obama og Jonas Gahr Støres dialogiske atferd som skaper fred.
Folk lukker seg inne og ”mener”, vil ikke høre på andre, vil ikke snakke md folk, bare murer seg inne igjen i dumme meninger og er i krig.
Fredrikstad Sarpsborg, jeg var i Sarpsborg i går og så den byen som den er, mer som den er og skjønte noe om forskjellen Fredrikstad Sarpsborg, det gamle fiendskapet og nå skal disse to byene bli en kommune sammen og hvordan går det, som med NAV, sammenslåinger uten å gå i dybden kan gå begge veier, for å si det slik, det er merkelig dette her at man holder seg til sine, bare til sine smålåtent og lever i fiendebilder og jukser og er dumme og går ikke i seg selv, sin egen tradisjon, hvordan man er blitt slik man er, frigjør seg.
Bare det enkle at i Polen ”blir man” katolikker og i Iran blir man det ikke, og så videre, tradisjon, da må man gå dette opp, da må man gå dette opp og se hva slags sannhetsverdi det er i denne vanen, bare overlevert, som norsk språk og i det hele tatt geitost og man skal bare snakke sammen og avføre seg dette herket som er dum fortid, panslavismen i Russland, hva som helst, men jeg er.

Sarpsborg

.



Hm. Trist by og et tempel. Meg, som er rimelig fordøyelsesanlagt, kan ikke få inn i huet at dette er en tusen år gammel by som Oslo og Krakow. Ett fett hvor gamle byer er, som den himmelske freds dass, som jeg fant her på senteret, uten betaling, det er sterkt. Tradisjon, hva er nå det, tradisjonsriket rett bortafor, nei, Gudvangen er tradisjonsrikt, de norske fjell og fjorder har jo lang fortstid, ble ikke født i går, som dette senteret her, som fikk miljøpris 2000. Gunleik Gudreguppa bor ikke her, så vidt jeg veit. Hvem drar til Sarpsborg, flytter hit, det kan være hvem som helst, selvfølgelig, men det foregår ingen folkevandring hit, Sarpsborg er ikke fashion, det tror jeg virkelig ikke og dette er da typisk norsk småby hvor folk får værra i fred.
Folk er like nerdete her som overalt, og mange reiser hit og dit og ikke minst taler om det på den herværende kaffebar slik at folk ikke skal tro de er provinsielle og locals, Paris og Madrid og Hei San, og så videre, på Bjørnejakt i Alaska med en eller annen fyr i minnet Nils Hønsvald som har gate her, denne parlamentarikeren fra Det Norske Arbeiderparti som laga den hønsvaldske parlamentarisme der man ikke kunne fravike partistandpunktet i noen som helst saker for noen av oss hadde snakket sammen med Hønsvald og Gerhardsen og Haakon Lie og Konrad Nordlie eller hva han het og dette er fortid, som ligger i veggene og det å frigjøre seg fra tradisjon er jo greia, dermed har historie interesse, at man ikke kan tro at sjefen på Borregaard bestemmer alt her på Hafslund og i Fredrikstad eller i Cubus eller i kirka og sjefen har ikke alltid rett, men det nytter ikke bare være opposisjonell, hvor er freaksa her, jeg så en antydning, det er jazz senter her og Dickens.

Ibsen

Nå har jeg lest Keiser og Galileer, dermed alle Ibsens dramaer. Det var det. Henrik Ibsens verk har en viss interesse. Alle verkene er forsøk på å nå ”Det helt store”, og det går ikke.

Toillball

.



Frekk Forlag har utgitt temahefte ”Polakk”, om polakker i Norge, 100 sider. Jeg har lest halvparten, fra begynnelsen, intervju med en del folk. Bare tull, skryt og de som utgir dette skal profilere seg selv bare og skryter uhemmet av hvor bra dette heftet er som har fått en del dekning i media og da kan det være det samme.
Kristian Meisingset står bak, også redaktør i Minerva, Edith Stylo er intervjuet, leder av den polske klubben, i Norge, hun kommer på Høyres liste til Oslo bystyre nå, hun er kunstner, først blir intervjuet Agnieszka Silska, jobber for Landinfo i Oslo, som er et kontor som gir informasjon til UDI om land som Norge mottar immigranter fra. Hennes historie har interesse.
Men alt blir for ”personlig”.
Det jeg trekker ut av dette er en høyst forblommet egenprofilering av dette forlaget eller tidsskriftet uten noen som helst vurdering eller grunn i en personlig tilnærming til problematikken, det er så utvendig hele greia at jeg aldri har sett maken.

Dagboksnotat

Hm. Klokka er blitt bøff. Mandag, mot formiddag, sol, fint, lust, jeg leser om Berthold Brecht og klager. Friheten er ønskelig, men umulig, til tider, se Oslo som pervo og ikke dansete. Teater, film, vil jeg lage, skriver roman og blir til hele tiden og aldri ferdig, umulig. Jeg har en del på programmet, på trappene, det er vårjevndøgn 21. mars, fint.
Leste nå gjennom fra begynnelsen på denne bloggen. Hva har skjedd siden da, høsten 2006, snart fem år siden. Hva har skjedd siden vintersolverv 21. desember 2010. Masse. Vårjevndøgn er til å markere, jeg lærte meg dette nå på svartnatta, i Sverige, at det er der året begynner, denne syklusen, i dag er natt like lang som dag over hele verden, rett og slett, ah.
Sånn sett føler jeg en sånn tremånedersperiode har noe mening, og nå 3 måneder til St. Hans. Det har skjedd overordentlig mye de siste tre måneder, jeg er bevisst tid, faktisk.
Helhet og utvikling, se ting i perioder, over tid, likevel er det i dag det skjer, i øyeblikket.

Å forandre seg

.



Jeg har vært i Oslo ti dager og er her og ser og snakker litt med folk og drømmer mye og sover mye og snakker i tekst til en forandring til offentligheten på nett overordentlig mye og her er jeg.
Det skjedde mye i forrige opphold i Polen, jeg kom i kontakt med moderne litteratur og teater og er tete a tete med dette i Norge nå der jeg leser teaterteori nå Vsevolod Emilievich Meyerhold, fantastisk og ser meg selv på beina.
Det blir smertefulle møter med nordmenn da, for de ser på Polen bare eventuelt som ”kult”, dette er et tankekors, om hvor dumme nordmenn er og det er det som nå er i ferd med å tas innersvingen på.

Å overføre Polen til Norge tar mer enn en halvtime

.



Jeg ser en blekke som omhandler polakker i Norge, fett nok, skal lese dette, men å integrere er noe ganske så merkelig, forskjellig, polsk diskurs, måte å snakke på, blir ikke forstått i Norge, jeg selv ser meg selv helt utenfor den norske diskursen her i gamlelandet nå og mistrives.
Bare å si det, føler jeg stanger i taket, nordmenn blir sure og mener jeg er høy på pæra og du er nå engang nordmann, norsk og greier, ikke prøv deg, dette veit vi, jeg har også vært mye i utlandet og greier, du tror du er spesiell.
Men jeg er ikke ”mye i utlandet”, som polakker som er ”mye i Norge”, jeg er ikke emigrant, jeg er ikke arbeidsutvandrer, jeg kobler kulturer, utvider mitt virkeområde, bevisst hele tiden, skal ikke bli polakk, skal ikke være norsk, jeg integrerer.
Da kan disse polakkene i Norge brukes, på sett og vis, men jeg opplever dem for det meste som søte dukker som nordmenn mener er ”spennende” og slikt, til like ”kule”, for de er som de er og er rare innflyttere, det der nekter jeg, jeg skal snakke med folk, overalt, på likeverdig basis, jeg er ikke etnosentrisk.

Basic trust

Dette er et begrep, fra psykologien, at et barn må vises grunnleggende tillit, ellers vil det ikke vokse opp. Har man ikke noen erfaring med grunnleggende tillit, er man ikke i stand til å vise seg selv, være ærlig, gå i dypet. Slappe av. La ting komme.
Alle ens handlinger vil være forsvar, i overflaten, hindre folk i å komme inn på en og ødelegge det fine, det vevre, det følsomme, som vi alle har. Nei!
Noen blir fundamentalt redde for kontakt i det hele tatt og lukker seg fullstendig inne, skaper en mur rundt seg, stoler ikke på noen, autister.
Analfabeter ja, kan ikke lære, ikke i det hele tatt, utvikler seg ikke, psykisk utviklingshemmede.
Det er grunnleggende for læring, at du er i stand til å åpne deg for angre mennesker, finne folk du har tillit til, finne venner.
En lærer deg å kjøre bil. Men du føler ikke full tillit til vedkommende, det er noe gærent, som du ikke helt kan uttrykke, få forklart for deg selv, du begynner på tenke, kan man stole på lærere i det hele tatt, nei, ikke fullt og helt, ikke fullstendig, du må ta alt som innspill, som konsulentuttalelser, spooky, i første omgang, det er noe der, du må være i stand til å vurdere om læreren er god, i utgangspunktet, her om du kan sette deg inn i bilen sammen med vedkommende, se om dette ikke er bare løgn og bedrag.
Slik er det å være menneske. Du ser en drosje, og føler kontakt eller ikke, på natta, om fyren skal lure deg eller ikke, det der kan jeg.
Tillit er noe du bestemmer, og det er mye prøving og feiling, men man har bare seg selv å stole på, en gang lurte en drosjesjåfør meg for penger, nå er jeg klar over den metoden han brukte, og har forberedt meg, en annen gang ble jeg frastjålet en veske på en pub, jeg ser nå hva som blir brukt av metode, avledning.
Defokusering, på hva som er den kriminelles egentlige hensikt. Som en tryllekunstner.
Hitler lurte folk ved sjarm. Slike som Chamberlain ”Peace in our time”, dette er ting å lære av, skamros, for eksempel, det stinker, dette er psykopatisk atferd, finne et svakt punkt, ego, stimulere det slik at du ikke blir var fyrens hensikter, dette er noe å tenke på.
Jeg har opplevd denne metoden. Hei sjef!
På følelsen kan man se og avsløre slikt, og må også gå i seg selv dersom man blir lurt, at man har en svakhet der på slikt og har en dårlig selvtillit dypt nede et eller annet sted, kan settes ut. Lære.
Massiv mistillit kan møtes, blant folk, og da stiller man svakt, må kanskje bare gå.
Fremmedfrykt, forstokka meninger, fremmedfiendtlighet, det ser du i Polen. Polakker er prinsipielt fremmedfiendtlige, en autistisk nasjon.
Slik kan man betrakte dette, de har opplevd svik fra omgivelsene, er traumatisert fra landa rundt, har lukka seg inne som nasjon og stoler på ingen.
Og de stoler ikke på hverandre heller, polsk riksdag, aldri enige, krangler hele tiden. Jeg tror ikke det var slik før 1795, da Polen sluttet å eksistere som stat. Renessanse-Polen var åpen. Men de hadde tendenser til det, med den gylne frihet, at enhver adelsmann kunne torpedere et vedtak i nasjonalforsamlingen Sejm. Alle måtte være enige.
Hele folket måtte være enige, stå sammen, ellers kunne de ikke gjøre noe. Polen.
Og nå er de aldri enige. Slåss.
Slik kan man se det med individer også, autister, i konflikt med seg selv, motstridende tendenser over en lav sko som gjør at de går fullstendig i stå, ambivalens, som hos schizofrene.
Stikker hodet i sanden.
Konflikt.
Konflikt mellom lyst og plikt, for eksempel, det er den klassiske freudianske, mellom id og superego, der jeg formidler og bestemmer og er meg selv i samfunn rolig.
Det sies at dype autister ikke har noe jeg. Noen bevissthet. Handler bare på refleks, kan ikke være kommunikasjonspartnere. Og jeg-svake individer er veldig egosentriske, trenger å bygge opp et jeg, er lette å stimulere på deres ego. Ros. Tillit.
Gi folk tillit er det eneste oppdragende.

Om det smålåtne

.



Alle klager. Det er meg i denne forbindelse med respekt å melde ikke meg som er med på dette, er med i demo og slikt, jeg er interessert i å ordne opp, løse problemer. Pressgrupper kan dannes, sivil ulydighet kan være nødvendig, saker kan tas opp, man må noen ganger sette hardt mot hardt, ta dom!
Men problemet er å løse saka, ikke ”mene” masse dritt og si ”det riktige” og så gå hjem.

Politisk artikkel

.




Å kunne fordra folk er nok best, der man diskuterer forskjellige ting forskjellige steder, ut fra sitt ståsted, i Polen en ting i Norge en ting, i Danmark en ting, og så videre, man har et fokus, seg selv.
Jeg lever i forskjellige miljøer i Norge og i Polen, og det er få jeg virkelig diskuterer politikk med, det er nokså merkelig og sært, de jeg diskuterer med begge steder er på linje med meg, jeg kan ikke krangle.
Jeg er venstrepolitisk i den forstand at jeg vil bygge ned makt, og la folk få komme til orde i likeverdig diskusjon, dermed er kvinnefiendtlighet det verste. Likestilling er sak nummer 1|.
Videre, det å si noe om boligpolitikk er jeg på, at det å bo skal være billig, videre kollektiv transport som tog, videre er jeg for å snakke med alle over hele verden.
Dialogen er alfa og omega, få folk i tale, på seg selv.
Så fins det ikke andre saker, folk som legger skylda på ditten og datten snakker jeg ikke med.

Blimp

.



Buh! Det er nok ikke helt lett å observere Groruddalen i sin helhet, annet enn fra fly, selv om jeg ser for meg en del utsiktspunkter og jeg husker en tur fra Gjelleråsen og ned, men det fins bortgjemte steder og går man ned fra Kalbakken….. Haugenstua, ah ah.
Videre kan man gå rundt på Manglerud.
Nei, de norske blokkene er fra etter krigen i drabantby og dette er en internasjonal trend jeg vil se nærmere på, husker Neu Brandenburg i Øst-Tyskland der en svær lang blokk var dandert over og rundt en knaus.
Arkitektur, og jeg har fulgt dette fugitive her og der og sett ånd.
Kan det være ånd i en atomreaktor? Ja.

Dagen

Dagsorden. Jeg setter dagsorden og ser om det er noen som kan bli med på den, poenget nå i dag mandag 14. mars er å finne seg selv oppi alt som skjer som du blir dratt med på, det burde ikke være noe problem, her fra min kontorplass ses gata og ikke trær og det er sol i Oslo sentrum.

Sjakkmatt

.



her, og der, i tradisjon og ikke minst stadig fornyelse her i søandsg og sjakk og jeg blir helt matt

ting

Ting og tang, både tang og andre ting, en ting, gresk ”res”, republikk, respospolita Polska, ta dette vidt. Lang Tung Ting. Lang trang gang, tingen i seg selv, det man kan se, en mann, for eksempel, man ser på avstand, skjelner klær, uniform? Ja politimann, på jobb, ikke trikkekonduktør, ikke militær, ikke Frelsesarmeen, ikke musikkorps, buekorps, en gjenkjennelig politimann, og så står det politi på ryggen, når han går forbi. Ok. Man forholder seg til visse ting ved fyren, i butikk kan ekspeditør ha et skilt på seg, eller du ser på avstand at personen veileder en annen, en kunde, så du veit og kan henvende deg til mennesket etterpå, når det blir ledig, i bar står bartenderen bak baren, et tegn på at det er den du skal spørre om servering.
Unnskyld jobber du her? Nei jeg bare stjeler brennevinsflasker.
Sikkerhet for at du har den for deg som vedkommende utgir seg for, et pass, annen legitimasjon, det kan forfalskes, men er vanskelig, ikke alle gjør det, du kan ha tillit til et pass, rimelig tillit, som til et bankkort, bare papirene er i orden…
Avskjed på grått papir, nei, en som er sagt opp men likevel presenterer seg som at han jobber, har lisensen fortsatt og greier, samfunnets tillit, og ikke.
Det er ting ved han der som gjør meg litt redd, jeg stoler ikke helt på fyren. Aha.

Uten tillit

Hm. Opplevelsen av ikke å ha tillit er forferdelig. Det vet alle. Selv har jeg tillit til folk, kan ikke annet, det er helt nødvendig, livsnødvendig, jeg føler om jeg kan stole på folk, det kan jeg stole på, det eneste jeg kan stole på, så opplever jeg mistillit fra folk, at jeg farer med løgn og bedrag, for eksempel, at det jeg sier ikke står til troendes, blir helt satt ut.
Alkoholikere har ikke tillit til seg selv, gjemmer bankkortet hjemme når de går på byen, eller har ikke bankkort, veit at de ikke kan kontrollere pengeforbruket på fylla, aha. De kan bare kontrollere seg i edru tilstand.
Mistillit til seg selv, da kan de ikke ha tillit til andre heller, selvfølgelig, noe skurrer.

Norge

.



Hm. Hysj. Smerte. Som man ikke skal snakke om. Intet, av betydning

Polsk som svensk

Svensk har noen ord som er helt spesielle, som man må skjønne i svensk kontekst. Eksempel er ”bredvid”, som betyr ”ved siden av”, åtminstone”, som betyr ”i det minste”, samt ”vidrig”, som ikke fins god norsk oversettelse av, det nærmer seg å si ”ekkel”. Så har man smultron som er markjordbær, og hallon og hjortron.
Polsk har liknende ord, og det er en helt egen logikk i språk.
Når man lærer språk på skole, skjønner man ikke helt det der, jeg har lært engelsk og tysk og fransk, har ikke begreper om slikt.
Finsk, samisk, gresk, og så videre, let etter slike ord og resten åpner seg.

Svartedauen

Nedsatt motstandskraft i Europa. Det begynte i Italia, og Polen unngikk den, i et område sør for kysten som strakte seg nesten til Praha og i vest var også Magdeburg unntatt. Hvorfor. Dette området hadde motstandskraft mot pesten. Et annet område som også ble unntatt var Brügge i Belgia og et område rundt Milano.
Polen hadde Piast dynasti med Kazimierz den store som hersker, han utbygde Polen noe grundig på den tiden og konsoliderte landet i form. En oppgangstid og velstandstid for Polen, fram mot han døde 1370.
På wikipedia står det ”Polen stengte grensene sine”. Aha. En pest og en plage, å stenge grensene på den tiden var neppe noen enkelt sak. Det begynte i Italia 1347. Og det var handelsveier alle vegne.

Polsk historie

.



Det er mange måter å betrakte dette på, historikeren Norman Davies, engelsk, har en bok som heter ”God’s playground” som jeg anser som vidunderlig om dette, der han er meget meget kunnskapsrik og klarer å fremstille dette direkte i folkelig språk og man får et blikk.
Piast, Polens første dynasti, fra 900 til slutt 1300, grunnla den polske stat, med en stor konge Kazimierz wielki (den store) til 1370, han utbygde og samla Polen skikkelig ettertrykkelig, la et grunnlag for Polen som begrep og det moderne Polen, sånn sett, man ser dette trykket fra de første tider etter det som må ha vært en type stammesamfunn nord for Karpatene der de drev rundt og veidet, i litteraturen kalt ”Slavic tribes”, som ble stater samtidig med kristendommens innførelse, byer kom da, som Kraków. Som i Norge, i Russland, man ser dette meget tydelig når det gjelder Polen, og Norge, konseptet ”Norge blir en stat”, samtidig med Polen etter en sped begynnelse.

Blått

.



En blåfarge som ikke er juks. Det faller i øynene. Tårevåt blir jeg nesten, en indre drøm kommer til meg, ukulele, en kafé, Amfitryon, som fins her og der, to steder i Oslo, et sted i Krakow, et navn, videre arborvitae, som er sypress, og det er ikke rart noe skjer. Kultur, kåpe, pels, mink, oksehalesuppe, gourmet, en hare hopper i skog, foran en plog, ved en elv, Hamar, Løten, i det minste på Stange, der jeg fikk økologien rett i fanget, for 20 år siden, det ble med det besøket, videre, noe med norsk indremisjon, videre i en gang et møte med noen norske politikere på Stortinget, en tur til Halden.
Hva dominerer, hva er det man ser, Per? Man ser det man forstår, og det man har en link til, man ser sine traumer i andre mennesker, på seg selv kjenner man andre, det som hindrer kommunikasjon, fri tale følger.
Nei, å være fri, hva er det, i forhold til forutsetningene, det er ikke noe å si, for øyeblikket, jeg legger ikke merke til andre ting enn denne blåfargen, den treffer.
Jeg får nøye meg med det, det er spiselig nok, og hele rommet er så i blått, det er som et fotografi, her gjengitt noe som kan linke, en blå farge
Ante valente, norsk komifigur, som det ble sitater fra, jeg så det aldri, videre dette med Berre Lekkert, og Da ble jeg flau da
Jeg er ikke i jag, ikke i trolldom, denne blåfargen betar.

hm.

hm.
Jeg er i drift. I dag skal jeg ta for meg polsk middelalder, spesifikt kong Kazimierz den store, 1310-1370, han var konge i 40 år. Han ble kalt den store ja, og jeg skal undersøke hvor stor han der var, ut fra egne begreper, jeg tror han der virkelig var stor, mektig, elegant, romslig. Viktig fyr i europeisk historie.

Home run

.



Å si noe nå er nesten for lett, dersom det svinger her, er dette i meg. Vel, jeg er glad og fornøyd og tror jeg er venn med Polen nå. Problemene er ikke der lenger, min jobbing med dem er ikke bortkastet tid, nå er jeg her. I fullkommen ro.
Jeg ser individene nå, maskene er borte.

Avdekking

.



En metode. Se nøyere på dette bildet. Det kan forstørres, hva tror man er motivet her, jo det er kirka i bakgrunnen, med to tårn, som man så vidt ser, jeg har ikke telelinse, Skałka. Der ligger hunden begravet, kryptisk, i dette bildet, for folk flest, men man ser sikkert at denne kirka er i sentrum. Jeg tok ca 5 slike bilder, fra Panorama kafé på toppen av Jubilat varemagasin. Flott, senere gikk jeg dit, og tok noen bilder, og på veien, der er det polske pantheon i kjelleren, der er begravd store polske helter, kunstnere, først og fremst, så vidt jeg husker, som Wyśpianski og Miłosz.
Videre er denne kirka helligdommen for Polens nasjonalhelgen Stanislaw, som ble drept av kong Boleslaw på 1000-tallet, biskop Stanislaus av Krakow. Kongen drepte ham egenhendig, etter legenden. Siden det dro alle konger dit til Skalka for å hedre Stanislaus og unnskylde seg overfor kirka på kongsmakten vegne.
Viktig polsk sted.
Hva som ligger bak, hva som ligger under, det tok tid før jeg fant dette stedet og visste noe om den og studerte den en smule. Skalka betyr noe slikt som høyde. Skalk? Det er hatt, flosshatt, som man hadde i gamle dager, her er ordet. Slavisk. Hva var det før.

Mulighet

Mulighet, anledning, formål. Hvordan blir man kjent med mennesker? Via venner. Anbefaling. Før i tida eksisterte ”anbefalingsbrev” som ga deg adgang til visse ”viktige” kretser.
Å ta kontakt. En jeg kjenner har opplyst om at han aldri har tatt kontakt med ukjente jenter på kafé. Jeg har gjort det spesifikt EN gang.
Venner genererer flere venner. Sitter man ved et kafébord med mange venner, er det lett å inkludere en til, utenforstående.
Kontakt er det som må oppstå uansett.
Men så fins det dette med posisjon i samfunnet, jeg er forhindret fra uten videre å få kontakt med Barack Obama og slike.
Mye moro med slikt, toppfolk skjermer seg fra henvendelser av typen: ”Jeg vil bare si deg en ting…!”Og ringer stadig vekk og framfører sin ”mening” om ditten og datten.
Synlige og usynlige grenser, sosiologisk eksisterer fenomenet ”gate keepers”, som en venn har opplyst meg om, folk som styrer grensene i et miljø og er selvbestaltede grensevoktere som passer på at ikke hvem som helst slipper inn i kretsen.
Dette gir bevissthet på, at blir man kjent med et menneske, blir man i og for seg samtidig kjent med hele dette menneskets vennekrets.
”Jeg kjenner en millionær”. Hm.
Integrert miljøoppdagelse må være tingen.
Man kan ikke bare forholde seg til den ene.

Polsk

.



Å si det man vil si. Det er en intuitiv greie. På fremmede språk må man i begynnelsen tenke. Være spontan kan man i blikk, fakter, geberder, og så har man noen ord. Dobrze. Og så bygger man det ut, fra grunnorda, grunnbegrepene.

Polen er ikke lenger noe svart hull

.



Nei. Som man ser dette nå, er det fast. Om ikke fint, jeg blir ikke borte her nå, kjemper for livet. Det er ikke frykt mot meg lenger, det er undring og nysgjerrighet. Og de har slutta å drive med inkludering eller det motsatte.
Da kan det skje møter.

Krakow er et slott

.



Eventyr, er dette, om ikke eventyrlig, om dragen som bodde i hule under slottet og greier og en biskop som ble drept av kongen og ble polsk helgen for 1000 år sida, hva mer kan man ønske seg, nei, denne elva som svinger seg rundt slottet og den heter Wisła og det er Polens hellige elv, har jeg fått høre, man bader ikke i den, som i Ganges, og det er like før jeg sprutler og rødmer og forteller vitsen om en eller annen finne som kom tilbake til Finland og folk sa Hvordan var det i Tyskland? Tyskland? Nei jeg var i India! Aha. Nei, det sto ”Die toalette ist auf der andere seite des Ganges”.

Polen er en vals

.



Ikke tango, ikke finsk, ikke reinlender, ikke hiphop, breakdance, twist, men vals. Mazurka, nei, det er en annen greie, det er Chopins, som eksilant i Paris, nasjonalromantisk, fra landskapet Mazuria i nord øst, Polen er vals.
Polen er da heller ikke halling, men pols, det er det.
Ok.
For det første har jeg gått på folkedanskurs, et semester, høsten 1975, i BUL, Bondeungdomslaget, så jeg kan grunntrekkene.
Song og dans, Noreg, Polka, en liljekonvall.

Gdzie nie ma świateł, tam nie ma korków

Der det ikke er trafikklys blir det ikke trafikkork. Dette leser man i dag i avisa Dziennik Polski, om Krakow. Det stemmer. Dette er en polsk greie, folk ordner seg, blir stressa av trafikklys, det gjør jeg også, et viktig sted i Krakow er det ikke trafikklys lenger, etter noe gravearbeider i høst, da går alt så meget bedre.

Impresjon

.



Du verden du verden, her er et senter, for telefax fra fortida, her hører man nytt og leser avisa og sender mail til redaktøren i Warszawa om forholdene i Krakow og i det hele tatt, dette er ikke i universitetsområdet, det er ved galleri Bunkier Sztuki med utstilling som jeg dermed bør få med meg etterpå, for dette tales det om.
Radziszewski, jeg ser meg om og her kommer det enda en gjeng selvbestaltede koryfeer for det gamle Polen som mener de har mye å lære ungdommen foreløpig, jeg flirer.
Det synes kult. Her møtes folk i alle aldre. Og det er god stemning, og utenfor er det kaldt og her er det røykehalvdel og her går jeg.

Spadevesen

.



Kalle en spade en spade ja, det gjør polakkene grundig og er så konkrete hele tiden at det halve kunne vært nok, det der må være en påvirkning fra kommunismen, dette er meget meget nerdete tale for meg, der de sier selvfølgeligheter om det konkrete med ild i blikket og kommer ikke videre enn dette evindelige arbeidet for arbeiderne og arbeid for fedrelandet og jobbe som faen hele tida til krampa tar dem og så le seg i hjel over folk som ikke jobber, for det gjør de for faen i helvete mens de drikker vodka og skryter av hvor mye de jobba her på freddan.

Polsk patriotisme

Harry, selvfølgelig, men det eksisterer, og det er ikke lett å si til en harry at han hun er harry, man må ta det på andre måter, og det dreier seg om å skape kontakt, for dialog, på et eller annet, hva da.
Jeg er ikke polsk patriot, men litt, jeg fikk tårer i øynene etter flyulykken i fjor, etter hvert, og kjenner en tilhørighet til dette folket, som gir meg kraft, og ikke minst meget nyttig motstand, hele tiden, all the way til meg selv, takk.
Nå leser jeg Adam Michnik, en god-figur i Polen, en som målbærer frihet ogh antitotalitarisme, under kommunismen som i dag, en som skriver hele tiden og blir lest og er bra mann men det er ikke nok og jeg vet man ikkke kan fordra fyren og han har det vanskelig og må støttes.
Man kan si at om det før var kommunistisk totalitært samfunn, er det i dag i stor grad katolsk totalitært samfunn, rett og slett, fra den ene sjefen til den andre, dette er den store polske feilen, man må ha noen å lytte til en autioritet, kan ikke tenke sjæl, flukten fra friheten, etter årelangt adelsvelde, for eksempel, med grusom undertrykkelse, og da er det stockholm syndrome, man begynner å like sine undertrykkere, rett og slett, Polen.
Presten har sagt at, og så videre, før partilederen sa at, og russisk stalin-romantikk og i det hele tatt herjer slikt sinnene, tilbake til det enklet der tsaren bestemte og storhertugen og man slapp og tenke selv, var bare soldat, for en eller annen tufs på toppen og i teten. Forferdelig. Hvordan blir man slik?
Jeg ser det her og der i dag i smått og stort at ”mannen min sier at…”, og så videre, nei jeg kan ikke gå dit, for det vil ikke mannen min…”, og så videre, nei det TV-programmet kan jeg ikke se, for mannen min nekter.
Dette med kvinner.
Og menn gidder ikke å høre på den og den for pappa liker ikke den og den altså Adam Michnok og slike og mener han er kommunist og jøde, ja vel farsan!
Man orker ikke opponere, og snorker og finner andre veier til frihet, for eksempel i kunsten, blir kunstnere, og det er en vei jeg har gått og går for å komme vekk fra uheldige påvirkninger og tenke selve, helt fritt, stå på egne ben, overfor stympere.
Polen! Kan du ikke bare slappe av!!

Gamle griser

Er alle polakker gamle griser? Ja. Det der er et underdogfenomen, kan man si, dyrisk, av hjertens lyst, helt uten grenser og hemninger, rånete atferd til enhver tid og jentene blir rare, trekker seg inn i seg selv og holder seg til venninnene og skravler noe aldeles forferdelig for å bli dette bevisst, ikke lett.
Alle aldre. Det er selvfølgelig noen som har skjønt, som ikke er det, det er det selvfølgelig, heldigvis og jeg går opp en del strømninger der dette ikke fins, og finner forfattere og kunstnere og psykologer her og der som jeg er iferd med å lese, for jeg kan ikke leve med dette tullet, dette drittsekkaktige og ansvarsløse og forferdelige greiene, jeg minnes Bjørneboes Heiligenstadt om det grusomme og tortur og bestialiteten, det ligger her, i den grisete atferden, i det grisete synet på kvinner, som også kommer fram i Hitlers Mein Kampff der han sier at enten tar kvinnen makt over deg eller du tar makt over kvinnen, der ligger nazismen, rett og slett, når man tror dette dreier seg om makt.
”Han var så pågående!” Ja visst. Voldtekt. Jeg ser dette latterlige der kvinner på motsatt hold påstår de liker ”sterke menn” og slikt. Hitler, og de som går på som løver og er jaktbikkjer og sikler og bjeffer og er ølhunder og husker ikke en dritt av forrige voldtekten og er smørblide og intetsigende ufilosofiske og kan ikke snakke direkte til folk rolig og behersket i fylla for det er bare en ting som står i huet på dem. Fitte!
Blei re no på ræ??? Osv, man veit, å forholde seg til dette er den sidens hovedanliggende.

Språk

Språk er abstrakt begrep. Vi snakker. Til hverandre. Og tenker. Jeg sitter her og skriver, har en idé, som går på at språk er misforstått, da skriver jeg denne artikkelen, til min blogg.
Jeg tror språket er for mye fokusert, som språk.
Jeg drikker kaffe, ser, ut av vinduet her, det er snø, en gate, ikke i Roma. Det kunne det godt vært, for det er kirke på andre siden av gata. Hvit, og ingen bryr seg, et katolsk land.
Frogner kirke og Markus kirke på St. Hanshaugen er inni et bygårdskompleks, ellers vet jeg ikke om noen, våre kirker er frittliggende, med markert avstand. Noe annet.
Så kom det en jente inn her, jeg vil mer si frue, sur, med briller, skolelærer, kan jeg forstå, ekkel stemning i rommet md det samme, jeg legger meg ut med skolen, skolegrammatikken, fra Aristoteles.
Nerder kan grammatikk, som de kan hjernen. Det synlige, det statiske, det det er mulig å bare betrakte. Men språket er en strøm.
Og det blir til i samtalen, som her.
Språk er opprinnelig kasus-språk, ikke-kasus-språk kom senere, gammelnorsk til norsk.
Pisać, napisać, på polsk, skrive, skrive ned, notere, er en måte å si noe mer spesifikt ved skrive, sette til et prefiks. na-.
Mleko, melk, z mlekem, med melk. Kasus fører på endelser, på substantivet.
Tingen, som man har og bearbeider, lager til, som kaffe med melk, så drikker.
Czarna kawa er svart kaffe, det sierem i Polen, biała kawa er hvit kaffe, altså kaffe med melk.
Så biała kawa har overtatt, som enklere å si enn kawa z mlekem. Kasus forsvinner.
Så kommer det en type inn her, skal snakke med lærerinnetuppa, dårlig stemning igjen. Jeg ser noe der, mannen som tror han vet det meste, evt alt.
Og at alt som er å si står i bøkene, det må man lese seg til.
Men bøkene nytter ikke som annet enn hypoteser. Og jeg blir helt vill.
”Det står i Bibelen”. Nei, helt feil.
Man kan ikke dosere noen tekst, man må snakke sammen. Hele tiden. Bibelen er fra en tid hvor få kunne lese og skrive. Og det var herrer og slaver, konger og tjenere, et hierarkisk samfunn som vi er i ferd med å komme bort fra.
Sannheten står virkelig ikke i boka, det er det du tenker selv, og kommer fram til i dialog med andre, spesielt kvinner.
Kontakten over kjønnsgrensen er den fyllestgjørende, der skjer det nye, og spennende. Rett og slett.
Jeg kom til en gang, med kvinner snakker man om det gode, med menn om det onde. Altså jeg.
Og kontakten mellom menn og kvinner kan ikke betraktes, den kan ikke settes på form. Den er kunstnerisk, for å si det på den måten, assosiativ, ny. Livgivende.
Fleip, hvordan kommer det inn i bildet, Bibelen, Bibel 1 og Bibel 2, ordspill, norsk, Bibel 3 og videre i det uendelige,da ødelegger man Bibelen som autoritativ, og man vet dette er sant for det som står i denne boka er blitt til ut fra harde diskusjoner, og forandres i dag.

hm

.



Å si noe mer om Polen, i min midte en kafé, radio, røyk, en gjest til, en som står i disken, San Francisco Cappucino, polakkene er småfolk. Hvem er ikke det, kan man si, locals, det er jo overalt, begrensede miljøer, små sære kontaktnett, men i Polen er det mindre. Man har sine folk som man omgås, på kafé går grupper og det foregår ikke kontakt over bordene. Amerikanere er mye mer om seg, de tar kontakt, altså i utlandet, en gammel tradisjon, the tramp, som reiser og snakker med folk.
Vel, sånn er det, ensomme mennesker er kontaktsøkende. Som meg. Jeg trenger venner. Men jeg går ikke bare på, I’m from Norway, how are you? Nei, så da bakker jeg mer ut og sitter og observerer og er alltd klar. Kontakt.
På feelingen kan man forstå mye, og ser folk her og der og tar inntrykk hele tiden, polakkene er undermåls.
Så ser man dette gamle skogsfolket, oppvokst blant dyr, og har mange navn fra skog som Malinowski der Malina er bringebær og videre Maslow, fra Maslo, smør, to berømte sosialviteskapsmenn i verden, Bronislaw Malinowski og Abraham Maslow, polsk opprinnelse. Herr Bringebær og herr Smør. Smør er jo fra gård, landbruk.
Imbir er ingefær, fin musikklubb her, klub Imbir. Og man ser dette som skjer og finner en vei i dette småfolket som jobber som maur for tida og går med bikkjer i parkene før jobben og surrer ikke.
Skog, myter, hvor er de gamle polske myter og sagn før kristendommen? De fins, men kanskje vanskelig å finne, få tak i, men man kan dedusere seg fram mot denne opprinnelige kulturen i skogen rundt Wisla før den romersk-kristne sivilisasjon kom og tok dem og lagde byer og kirker.
I slavisk område betyr alle navn noe, Medvedev, den russiske presidenten betyr Bjørn. Og det har jo vi også, som fornavn, det fins etternavn Bjørn også i Norge, sjelden. Hm. Skog. Ulf, Wyller, det har med ulv å gjøre, ulvejegerne, tror jeg helt sikkert. The wolfs,, fra Europa, kontinentet, germansk-slavisk.
Wulfila, historisk skikkelse, han som oversatte Bibelen til slavisk, allerede 300-tall, skal gå nærmere inn på dette. Skogsfolk i Europa. Middelalderkulturen var rundt Middelhavet, fra Egypt og rundt og fra Eufrat Tigris, Irak.
Så det indoeuropeiske språk er satt til opprinnelse nord for Svartehavet, skog, og de hadde ikke ord for grønnsaker, det forstår seg.
Skogsfolk.
Det er opprinnelsen her nord, i kaldere områder, med pels og kontakt med dyr og natur og vinter i en annen forstand enn i gamle Egypt og Mesopotamia, det opprinnelige, varmt. Elver som fløt over, og de begynte på dyrke opp marka, jordbruk. Naturlig.
I nord var det snø om vinteren og kaldt og de trengte klær og hus og ild i en helt annen forstand.
Fangst, jakt.
Hytter, koier, av tømmer, som de kunne holde varmen i, med mat for vinteren i stabbur. Fy faen. Ikke lett!
Der kommer nord-europeerne fra, i de russiske skoger. Slavisk. De bredte seg ut over her på det flate landet og snakka samme språk overalt.

Om polske bønder

.



Jeg har ikke peiling, jeg kjenner ingen, har kjørt gjennom landsbygd, spist mat her og kjenner litt til mat-tradisjon og vet for lite. Wieśniak, et polsk skjellsord som betyr Bonde!, fucking peasant og mye verre, det der skal man ikke si, betyr bare en som er fra landsby, for wies er landsby.
Så byfolk har sterkere fordommer mot bønder her enn i Norge. Det eksisterer et polsk bondeparti, den norske bondereisningen på 1800-tallet var viktig.
Mat er jo viktig, og det å lage denne maten, råvarene, er jo helt essensielt, noen må gjøre det, i Norge mer like mye fiskere, eller mer, Norge som kystnasjon, også for eksport, jeg ser meg selv nærme meg dette i mengder nå og det norske uttrykket ”bønder i by’n” kommer fram og til sin rett og det å bli bondefanget som wiesniak og greier og greier og det norske bygdetulling og i det hele tatt, merkelig sak, selv kunne jeg gjerne bodd på landet og deltatt i matproduksjon deler av året, drevet med sau.
Primærnæringen, cowboys, the cattle, som i USA ble stor industri, buffalo bill og videre har Argentina verdens beste biff, sies det, der fins biff som kan spises med skje. Godt, Delicious! Og det er ikke bukken som passer havresekken, selvfølgelig og selvforsynte bønder er jo fine saker og mangelvare og de er undertrykte fra gammelt av over en lav sko, til nylig ble de nektet utdannelse, fullstendig fjernt, bak mål, jeg ser dette ønsket om fremtid, der bønder lager det som folk ellers lager mat av, alle ledd må ha skikkelige folk, det nytter ikke hvor gode gourmetkokkene er hvis råvarene halter, og folk gir faen i dette arbeidet. Respect!

Det har vært en turbulent affære

.



Nå ser jeg folk, og kan begynne å se dem i øynene, ser hvordan de har sett på meg, som ny i Polen. Ny i miljøet, som skribent, forfatter, som det får jeg absolutt mer respekt enn i Norge, slikt skjønner polakker. En forfatter er ikke det i Polen for å skape karriere, vedkommende har noe å si.
I Norge er det masse pisspreik blant forfattere, det er det ikke i Polen, det er en helt annen greie og har hevd og blir diskutert, Polen er en kulturnasjon, det er ikke Norge.
Men jeg som meg selv har strevd veldig og ser disse folka som på forskerferd i stor grad for øyeblikket, punktet er kommet til at vi kan dra sammen.

Hvorfor den polske katolske kirke er så ekstrem

.



Hm, det noe her som bør tas opp, beskrives, jeg kjenner virkelig ikke alle katolske land i verden, men uansett, den katolske kirke i Polen er rævva. Å gå inn på tilfeller av pedofili i denne kirka er ikke greia, virkelig ikke, man må gå langt dypere til verks.
Nei, ta dette med abort, ta dette med skilsmisse, ta en del andre sære greier i Polen som at en sekt nå ha oppstått her som mener Jesus er konge i Polen, slikt skjer ikke uten grunn.
En ting er kirkens tilknytning til det nasjonale her, men årsaken er ennå verre.
Jeg vil si at den katolske kirke bare bruker det nasjonale her for å få makt, skaffe folk, til sin hær.
Og de er inne i det ene store politiske partiet her, PiS, der de infiltrerer over en lav sko, for egen vinnings skyld.
Poenget er krig. De vil vinne verden, for kirken, de er teokratiske, og de er kristne fundamentalister på sitt verste, gjenoppstått nå, der muslimsk fundamentalisme har hevd i den arabiske verden og slikt, dette er dommedag.
Hm, jeg ser stadig vekk folk på trikken som korser seg når vi kjører forbi kirker, spesielt kirka der den hellige Jadwiga fra 1400 har sitt minne, fotspor i leverposteien, jeg ser denne elefanten, mastodonten, denne dronning Jadwiga som gifta seg for Polens skyld mot egen følelse og ble kanoninert av pave Johannes Paul i sin regjeringstid inntil 2005, da han døde. Polsk.
Videre, dette er en deklassert kirke som mister fotfeste i den moderne verden, som hadde en viss hevd under kommunismen, en åndelig sfære som kommunismen mangla, for de var vitenskapelige ateister.
Da går de til ytterligheter, viser sitt sanne middelalderske jeg.

Katolsk kultur

.



Unam Mafiam. Dette er en parodi på den mest kjente teokratiske bannbulle i pavekirkens historie, Pave Bonifacius VIII 1302, Unam Sanctam. Den katolske kirke er ingen mafia i familiær forstand, den består bare av gutter. Ja nonner også, men de kan ikke bli prester. Så det er flere menn enn kvinner der i ledende stillinger.
Senteret er i Italia, de har hatt monopol på sjefsstillingen, bare de to siste har ikke vært italienere. Hvite italienere? Nei det er høner.
Nei, katolikker er gutteklubben Grei, det vises her i Polen der de er meget forekommende med hverandre, altså de som er medlemmer av klubben, de som er innafor, i gjengen, som vi sier, de som er ordinert og godtatt og i det hele tatt, konvertitter fra Norge og greier, de må søke, polakker trenger ikke det.
Ikke italienere heller, som er født inn i dette, og hele den katolske kirke som går via Filippinene til Latinamerika og er stor i USA, jfr president Kennedy. Ireland.
Nei, Litauen er katolsk, Østerrike, Kroatia, og videre er dette kultur også, i en forstand, og dermed er vi gjennom dritten, gjerdet, og kan se inn i disse kirkene uten på bli blendet, uten å glo, uten å føle seg fremmed.

Å se

.



Å se når folk har støv på hjernen, er ikke lett. Her er det en streng katolikk som ser på meg, hvordan blir man streng katolikk, det forundrer meg dette her, dette dommedagsprovinsielle som er Polen, surmulende folk som ikke går i folkedrakter og danser engang, æda bæda. Nei, så lenge katolikker er mot skilsmisse, egentlig, er det nok for meg, og de bør bare feies vekk.
Men det har ikke jeg anledning til å gjøre, dermed lever jeg med det på min måte, her i jødebydelen som de egentlig ikke liker at eksisterer, på bakkeplan, nei, dermed får jeg ikke beskrevet den skikkelig, sett med egne øyne, for hva er du for en, som har sans for jøder?
Og jeg blir stum, kan ikke prate med folk, noe sted, for jeg kan ikke svare slikt fjas.
-liker du jøder eller!
Umulig å forholde seg til, jeg liker ingen folkegrupper, jeg liker eventuelt enkeltpersoner. Det må jeg si først.
Her fikk jeg fram et spooky jødisk hus som bilde, jeg ser dette reddsomme og jeg kan dermed si mer. Jødene som folk har stor interesse.
Det har ikke katolikkene, for de er så fulle av fordommer og her i Polen klager de hele tida og er sure og grinete og depressive av en eller annen grunn, bare fjernt. Stikk!
Så videre får jeg da mer rom og ser så vidt ut her på denne gata som heter Meisela og her er en synagoge, nå har jeg talt 6 synagoger her i Kazimierz, på et meget lite område og alle er i funksjon og også som museer, her er nok å ta av!
Og her er et utall av jødiske fiskeretter på menyene og det spiser hele tiden polakker også til jul og synes det er godt, dessuten hører de jødisk klezmer musikk med stor glede og her er det påske snart og da er jeg ikke her og det er fint.
Jødene drepte Jesus! Det mener den jevne katolikk i Polen og dem er det mange av.

Folkedypet

.



Er folkedypet på facebook? Nei. Noen kan aspirere til det, men det er ikke mine nære venner. Folkedypet er på gata, på trikken, på T-banen, ikke på fly, folkedypet gnurer og sukker, akk! Klager hele tida, det er folkedypet, sladrer om nabo’n. Folket taler her. Uten håp. Sure og grinete og uten selvrespekt. Folket drekker og banker kona og sier til unga at hold kjeft, stikk, og så videre, og barna gjemmer seg under puta, kommer ikke løs, går til nabon og får et måltid svineribbe, molefonkne ut på gata og blir streetwise, blant gutta, herja hjemmefra og blir tjuver og kjeltringer. Folket.

hm

.



Å se Polen som futile. De driver med ting som ikke er mulig, ikke er mulig å oppnå. Bra, men det driver med feil umulighet. Hvordan da. Viktig. De tror de har en bestemt rolle i verden, som frihetens land. Men de er ikke frie selv. Da går det ikke. Mer ufritt land og ufrie mennesker skal du lete lenge etter! Et fritt menneske er åpen overfor andre mennesker. Romslig, møtende, imøtekommende, kan innrømme feil.
Huff. Jeg ser dette fenomenet, total diskrepans mellom ideologi og væremåte. Bli fri! Helt absurd. Bli fri som oss!
Videre, det er noe virkelig merkelig her, det tvangsnevrotiske polske, der de ikke tillater seg å gjøre feil, og skal finne feil hos andre hele tida og håper andre gjør feil slik at de kan flire av det og drite dem ut og leter etter feil overalt hele tiden over en lav sko, scrutinizing society og det blir lange saker og rettssaker og så lar de alt annet viktig ligge, får ikke gjort noe. Finn feilen!
Det er noe med bjelken i eget øye der ja, den ser de ikke, for formålet er ikke kommunikasjon, men ødeleggelse, en destruktiv kultur. Fjern svina!
Like barn leker best, heter det, men det fins også noe som heter innavl. Hvis alle ble som polakker, skulleru sett!

Skole

En bygning, med to tårn, min skole, videre fins det andre skoler, Osloskolen i sosiologi, tror jeg, og det fins flere skoler i medisin, den gode skole, hva er det, folk snakker om livets skole, Platons akademi, var det for å tjene penger?
Polakken Stanislaw Ignacy Witkiewicz gikk aldri på skole, fikk lese det han ville. Han laga sitt første teaterstykke da han var 6 år, og det er utrolig flott!
Witkacy, som han kalles nå, er en kultfigur i Polen, og nesten for meg også, for tiden, han arbeider i meg og jeg som har gått masse på skole ser det der nå som et maskespill, narrespill, hvem har egentlig peiling, hvem skjønner. Jeg.
Det må man ta utgangspunkt i, så kan man diskutere.

En intro-intro

Hm
Jeg er her. Og ser folk. Sitte. Gå. Og ser videre folk komme Nå er det bare en til i lokalet, en mann, han sitter med datamaskin stivt med sigarett, jeg ser ut av vinduet, hører folk i det neste rommet. Kvinnestemmer. Det er ikke dart her, heller ikke biljard, dette er ikke bule, nei heller ikke spilleautomat nei, folk spiller heller ikke poker.
En lysning ses, til et åpent rom, jeg ser bak veggen, og griner da ikke. Trude Instumyhr trer fram, ser seg i et speil, hun har blå genser. Ved siden av henne en fyr i lusekofte, det er Gunvald Grustak. Ofte kan han se på folk, bak scenen, tørt komme med noen små kommentarer, det er like før konsert. Backstage.
Entré, etter hvert, hvordan skal den foregå, er den planlagt, hvem kommer først. På rekke og rad? Skal bandet introduseres? Eller kommer de bare pønka inn på scena hulter til bulter og setter i gang etter hvert.
Jeg ser dette er noe å snakke om, jeg snakker med designeren om dette, Siri Museflette, og hun er enig i at det kan være et poeng å planlegge introen bedre enn vi har gjort tidligere, ha alt klappet og klart lydmessig, slik at det bare er å sette seg til instrumentene og være klare med det samme.
Finsliping skal ha foregått på forhånd. Men det er klart, man kan ikke stresse dette nå, snart klart for konsert, framføring, på et mindre sted. Godt. Vi er i prosess. En dannelsesreise er dette, høste erfaringer, hva skal vi legge vekt på, jeg er låtskriver, Trude synger, men det er noe bak her som skurrer, mine meninger om mangt om musikk, fremføring, orkestrering, jeg bare har levert fra meg en sang, og bandet har orkestrert selv, for det meste, jeg vet ikke nok om bassens, instrumentets muligheter, og så videre, gitarens flyt, riff og solo, og så er Åse Hugskott med på fiolin, det gjenstår virkelig, der skjønner jeg svært lite. Keyboard kan jeg mer forholde meg til, og trommer.
Jeg må studere dette nøye nå. Yo!
Vel, man vet hva man vet, Siri og jeg sitter og snakker sammen, Gunvald kommer, sammen med Finn Skogen som kjører lyd, vi er forventningsfulle, parat.

Hm

Herren har talt. Hva med fruen? Eller fr eller frk? Hæ? Nei de skal tie i forsamlingen. Kvinnfolkpreik! Nå har herren ordet! Hør på’n! Ja vel sjef! Sjefen er kul! Ingen er som han! My God!
Herren, Lord, Seigneur, på norsk, engelsk, fransk, aha, hvilken herre da, slottsherren? Der oppe? Grand-seigneur, storherrtugen, og så videre, fullstendig utilnærmelig, lille far gjør som han vil. Stol på han!
Når man ser ”estates” i slikt som England, kan man begynne å lure, og den dag i dag, sjefen flommer over av cash, folket har ingenting, jfr Ceauscescu. Nyrike, som har fiksa seg astronomiske summer, går rundt så pompøse at det ikke likner grisen. Fløtt dæ!
Troll. Herre min hatt? Nei, den får du fiksa deg selv. Har du ikke penger?
Fader vår, -i Bærum? Bergen`? på Røros? Nei det skulle tatt seg ut. Mamma var sammen med en fyr hun bare kaller den hellige ånd, husker ikke navnet på’n en gang, en tyv i natten. Nattata!
Jeg veit ikke hvem som er faren min! Uæ!
Da må han være i himmelen. Dau?
Papa, pappa! Kom og hjelp meg!
Man anroper de døde. Faen! Han kommer ikke! Godot skulle vært her nå. Hjælp!
Man får ikke hjelp av noen, må klare seg selv. Alle må det. Ved hjelp av andre mennesker, venner, de som er for hånden, til bruk. Kjennskap gir vennskap.
Kristne mennesker er ensomme mennesker. Jeg veit. Jeg har vært det.
Jesus hadde ingen far. Da ble han selve den religiøse. Fant opp Gud, og trodde Bibelen handla om han.
Se bare, et stebarn på denne jord, født utenfor samfunnet, i en krybbe, Josef tok farsrollen, galant, ”Josef”, en fyr, som bar over med at barnet ikke var hans. Kul fyr! Stefar, men ikke far. Far out, mente unge Jeshua.
Og så satte han seg til å lese sjæl, i kirka, nei tempelet, skolen, synagogen, og ble lærd. Det stend i bokji! Plutselig så han alt klart, det var han som var profetert i Bibelen, Guds sønn. Himmeriket er nær! Her er jeg!
Fett som faen. Han fikk selvtillit, av en annen verden. Trolldomsmakt, etter folketroen. Legender kom om helbredelse av syke og greier, man veit. Fett!
Det ordner sæ! Der er’n! Ta på’n!
Folket fulgte ham, i mengder. Trengte ikke mat. Hallusinerte fram masse fisk og greier. Glupske. Fata morgana.
Og i slike ville syn var han også på vannet.
Både her og der! Overalt! Jesus lever! –postei?
Getsamane hage, der var’n også, ikke til å tro. Faen! Ta’n! Går rundt der og innbiller seg ting. Forfører folket. Korsfest! De skriftlærde skjønte at tekstlesning hadde gått ham til hodet. Gud er én! Kaifas, ypperstepresten. Osv.
Så fikk man den religiøse gruppen jødedommen, som ikke trodde på han gærningen. Nei Moses! Han var mye kulere! Og Abraham! Osv. Gamle døde helter som ikke kunne svare for seg. Trist.
Ja ja.

Hm

Hm
To jest krupnik. Ten gazeta jest moja. Facts. Dette er krupnik (søtvodka), den avisa er min. (mi). Daj mi piwo! Gi meg øl.
Facts and commands. Polen.

Om kulturell kapital

.



Å kunne leve i den kulturen du eksisterer i. Da trengs det en del viten. For eksempel om priser. Musikk, film, bøker, som leses, frimerker, notatblokker, penner, blyanter, datamaskiner, da er man equipped. Kan leve, er i form og kan snakke med folk fritt. Så kan man gjøre ting sammen, dyrke grønnsaker på verandaen for eksempel, reddiker. Tomater. Gå i skogen og plukke bær, gå på ski, se naturen.
Så kan man begynne å lure på hva naturen er, menneskenes herredømme over naturen, se hverandre, som mennesker, hele mennesker. Kjærlighet. Forstå.
Det er mange veier dit.
Et selvstendig menneske vil oppfatte det andre menneske som likeverdig. Et uselvstendig menneske bruker andre hele tiden, til eget formål. Snylter, tar ordre, lever militært, slikker oppover og sparker nedover hele tiden.
Er det ikke deilig å ha noen å hate?
Jeg ser videre inn i dette, å ha et eget ståsted, stole på eget blikk, det krever kontakt med andre, som har eget blikk, da blir det toveis-samtaler, til bruk.
Å kunne forstå at det du ser er det du som ser. At andre ikke nødvendigvis ser det på samme måte. Se andres syns-punkter, sette seg inn i det.
Her kom jeg borti et polsk synspunkt, at kommunismen var et samfunn hvor alle var skurker. Lurte hverandre til tusen.
Folket sa Ja vel sjef, gjorde noe helt annet. Det der er polakkene gode på, ha sitt eget samfunn uavhengig av hvem som styrer, bære den riktige masken og ha frihet bak.
Dette er det viktig å vite, dermed kan du ikke stole på en polakk. Dostojevskij mente alle polakker var skurker. Jeg skjønner. Stort samhold i Polen, du må komme deg fullstendig innafor for ikke å bli lurt. Rett og slett. Skjønner man det, har man en kulturell kapital her. Hvordan de er, hva som er deres gemytt, prinsipielt fremmedfiendtlige, tilgodeser bare sine egne.

Nei

.



Det er begynt, her, på den måten at jeg lurer på hva de mener, om ting og tang, overalt, her og der. Nie ważny, kunne jeg si i går, ikke viktig, videre er jeg forstått mer og mer her og der og jeg ser folk tenke.
På hva da, ut fra sin egen bakgrunn og tradisjon, vi lærer av hverandre. Skole, der lærer de i Polen en del ting som vi også lærer, som geografi, om andre land, facts, videre lærer de historie, europeisk historie, og de lærer språk, så som engelsk og tysk, før russisk, og vi kommer hverandre nær.
Videre, jeg er ikke så opptatt av min familie, snakker sjelden om den, uansett, dette er samtaler jeg kan være med på, bli bevisst familiebakgrunn, hvor vi kommer fra.
Dette må kunne gå, min families opplevelser under krigen, koordinert med hva disse her har for fortellinger. Videre nærere historie, som på femtitallet, der de opplevde kommunismen, noe jeg ikke gjorde, og dette er ikke fremmed, jeg kan snakke om dette nå, bedre.
Så.

Mitt litterære univers

.



Smerten er forferdelig, men jeg lar ikke være å stemme gitaren av den grunn.
Dette skrev jeg i stad. Noen kunne oppfatte dette som et manifesto.
Men, uansett, mitt litterære univers fins, og må komme til sin rett, akkurat nå fikk jeg fatt i Karol Szymanowski, musikk, fra tidlig 1900-tall, her i Polen, mine skikkelser er her hele tiden, med meg, Sivert Samlevik på gitar, Trude Instumyhr på vokal, alle disse folka har jeg skapt, og de skal spille konsert i Krakow om litt, deretter på verdensturné, bandet Seagull.
Noen ganger spiller de på Bjørkelangen, av og til møtes de i Bergen.
Fride Krusetunge holder hus da, hun er fra Bergen, og man går oppover en bakke til hennes hus og setter seg ned og drikker sprit og finner på nye låter, Fride spiller bass.
(intro)

Sosialantropologi

.



Bildet viser Bronislaw Malinowski blant trobianderne, 1918, han var tvunget til å leve blant dem, videre ble han sosialantropologiens grunnlegger, med metoden Deltagende observasjon. Være innenfor og utenfor det samfunnet du beskriver, også delta, spesifikt, med deg selv. Påvirke, som alle gjør overalt hvor de er.
Noen mer bevisst enn andre.
Senere ble dette til Aksjonsforskning, der så du noe feil, måtte du jobbe for å rette på det. Handling.
Ikke bare tute med de ulvene som er ute.
Vanskelig.
Bronislaw Malinowski hadde med seg sin venn Stanislaw Ignacy Witkiewicz på turen, det er mulig han har tatt dette bildet, trolig, vil jeg si, for han var med på turen som fotograf.
Ok, Witkacy, som han kalte seg, i signatur, for det meste, Staś, blant venner, født 1885, Bronio født 1884.
Masker. Disse to kom til Colombo på Ceylon i 1914.
Staś i brev hjem: Fra jeg så fyret utenfor Colombo kunne jeg ikke sove.
Hm, dette er mulig å beskrive på tusen forskjellige måter og dette bildet fra wikipedia attributert til 1918 hvor det står at fotografen muligens er Witkacy kan ikke stemme, for Witkacy reiste hjem til Polen allerede 1914 og deltok i første verdenskrig.
Ett fett, bildet er flott.
Malinowski.
Blant folket.
Joseph Conrad, også polakk som ble engelskmann, som Bronislaw Malinowski, skrev fra hele verden og viste den fremmede i vanskelige omgivelser, som i Heart of Darkness og Almayer’s Folly, som jeg har lest.
Malinowski var inspirert av Conrad, Josef Konrad Korzeniowski, sa han ville bli antropologiens Joseph Conrad.
Beskrive en annen kultur uten å miste seg selv.

On the possibility of wearing masks

.



Working for the pestilence, the community, I think not of the audience, directly. Stanislaw Ignacy Witkiewicz, an interesting character, as mask, and theorizing about masks. He was a playwright, working also with paintings and plain text, wrote also a novel, but as I see it now he was in theatre.
Persona.

Avantgarde tradition

.



essay


Det nytter ikke å kopiere noe som helst, man må lage noe essensielt. Selvfølgelig. Man behøver tradisjonen, ernærer seg av den, drar nytte av, den, i teater, billedkunst, skjønnlitteratur og hva som helst.
Man kan ikke leve under noen guru. Beklager, det er nødvendig å si dette i dag, faktisk, merkelig sak. Hæ?
Avantgarde, et fransk ord, begrep, om det å være i front, liksom, dette er ut. Avantgardermoen, har jeg funnet på, for å likvidere dette prospektet, dette er noe som ble funnet på en gang for å reklamere for seg selv, tull og tøys. Det å være i front, er harry, for å si det på den måten, man må være seg selv. Slapp a’!
Ok, her i Polen setter jeg meg inn i Witkacy, Stanislaw Ignacy Witkeiwicz, en fyr som levde fra 1885 til 1939 og er historisk interessant i mange henseende, en pioner, på en måte, for eksempel i fotografi og teater, har også interessante filosofiske ideer. Han er en kjerne her, han er regna som like viktig nå som slike som Artaud, en gærning.
Playful personality, always seeking for new masks.
Ok, dette var den tida, og hvor er vi i dag, Stanislaw, Staś, tok livet av seg da annen verdenskrig begynte, levde hele tiden på selvmordets rand. Trist.
Jeg ser inn i dette, i en forvirret tid, og minnes et teaterstykke jeg så på det norske teatret 1973, en monolog, der en fyr hele tiden framsa EN replikk: Eg vil gjerne vere ein slik ein, som ein annen ein gong hev vore!
Tusen ganger, i de forskjelligste geberder, og med ny mimikk for hver fremførelse. Deilig. Lille scene, eller hva det het. Dreit ut alle forsøk på å være kopi, kopiere.
Merkelig at slikt ikke er forstått i dag, med ”Norges svar på….” og så videre. Han der likner…., han er i Becket-tradisjon, Kafka-tradisjon, og desslike.
Være seg selv, jeg selv er sikkert inspirert av Ibsen der, med Peer Gynt, videre Kierkegaard, som har setningen ”Subjektiviteten er sannheten”. Dette er jo sånn det er, slapp a’.
Men, man må være bevisst at man har forløpere, inspiratorer, og så videre, men ingen helt.

Hm

Del 2 av mitt restaurantbesøk starta tidlig på kvelden, jeg hadde fått i meg min sushi og var blid og så kom det en utspjåka dame jeg så vidt kjente inn og satte seg og fortalte i det vide og brede fra en konsert hun hadde vært på, du må få med deg den og greier, videre er dette nokså kort fortalt for hun fikk besøk av en kompis, som det het i de kretser, og kompisen sa også at den konserten er fin, hvis du er lydhør for slikt, men de var ikke lydhøre for meg, så jeg gikk, ut og fikk nesten hele maten i halsen, eller eventuelt i rævva, så fisefine som disse er kan du virkelig få billig, de belemret meg, klart dette sikkert var fint for dem som dop, men hva angår dette meg? Musikk som dop ja, jeg begynte å lure på dette, gærninger som kommer fra konsert her og der og er i hundre, jeg har hatt sterke konsertopplevelser selv jeg, det er ikke det om å gjøre, men det har bygget meg, ikke prompet meg, for å si det slik, så man kan snakke om dette, videre, her og der, jeg liker The Kinks og masse andre band og det er en kløpperaktig væremåte dette her, musikk må kommununisere med meg, jeg beundrer ikke noen, det må komme til meg i mitt indre, kontakt med min drøm, her jeg er nå er det ikke slik, det er kaviar, som mat, bare, og det er samme jævla ståket hver dag her, faen.
Ok, det er en god tid.

Hm

Det er ingen grunn til å tro at noen liker meg her, av en eller annen grunn ser de brydd på meg, ser jeg skummel ut? Dette er Polen, det tilforlatelige deilige landet for nerder, jeg kan ikke si annet, og dette mener jeg alvorlig, beklager, at her er det bare unger som tilter dersom de møter andre enn dem selv i sandkassen.
Jeg husker da jeg begynte å gå alene på byen, i Oslo 1988, dette var en mental forberedelse, jeg gjorde ikke det før, med meg selv, jeg var 33 år og følte nå dette lot seg gjøre, på meg selv, som meg selv og åpen og ikke masete og kreve kontakt og likeverd og skikkelighet all over, dette skjedde.
Samtidig, kort tid etter, kom jeg inn i et fellesskap, filosofistudium hvor jeg fikk venner og vi begynte å gå ut sammen og senere traff vi andre, jeg ble bragt til café Nordraak på en fest og der ble jeg værende, blant kunstnere, og slutta på Blindern rolig og greit og gikk ut blant folk og kom inn i sammenhenger med kunstnere og bygde Kampen Verksted og annet etter hvert og fikk nye venner ut fra dette. Virksomhet.
Her i Polen har jeg intet slikt felleskap, men jeg forsøker å bygge, hele tiden, og har nå filmprosjekt på gang og teaterprosjekt for Oslo og videre er dette ment å koble, dessuten en rekke andre prosjekter, men ting tar tid.
Det tilfeldige møte er ikke lett, det er lettere hvis man jobber sammen, selvfølgelig, men det har hendt at jeg har truffet folk uten videre off slik record, men da kanskje steder jeg har posisjon fra før, har andre venner i omgivelsene. Ok.

Om å få kontakt med kvinner i Polen

Den russiske dissidenten Anatolij Sjtsjaranskij sa da han kom ut fra fengsel etter lang tid to ting, først, det vanskeligste var å bevare sin menneskelighet, så etter en tid, at han trengte nå kvinnekontakt.
Godt. Det der har jeg alltid huska, og kjenner meg igjen i, dette var på 80-tallet. Godt, kvinnekontakt er nødvendig, det skaper også menneskelighet.
Polen er et samfunn av herrer, pluss noen fruer, men det er kvinnene, jentene, som er mennesker og ikke disse parents, państwo, herskapet, jeg vil ikke inn i noen familie eller nasjon. Uff. Jeg vil ha rett frem kontakt med mennesker, like for like, direkte, et møte, og møter med kvinner er viktigst, det beste, da lærer man også mest.
Det er en erfaring at språk læres best over kjønnsgrensen, jeg hadde 3 privattimer i polsk, i tidlig fase, nå 4 år siden, med en polsk jente, men hun var belærende og doserende etter en metode, non-kommunikativt, for barn. Jeg slutta. Imbecilt.
Jeg ser hele tiden etter kvinner, og altså ikke på lurvete nivå, jeg sjekker ikke damer, glaner ikke, og så videre, jeg vil bli venn, bekjent, komme i kontakt, slik at en samtale kan begynne, det er vanskelig.
Så kan man her begynne å snakke om problemene, hvorfor det er slik, jeg er fremmed. Og det skjer på det informelle plan, på avstand, på kroppsspråk, smil, videre kan det vel komme.

Profil

.



Det likner ikke meg å profilere meg, men denne ene gangen, mon tro om jeg til og med legger inn bilde, i profil, det å være en kjent profil i bybildet kan man være, da blir folk blide, det gir dem sikkerhet. Så skifter jeg profil, blir ikke gjenkjent, det er godsaker. Nå har jeg bart, men det er på tide å få den vekk, gå inn i ny rolle, tror jeg, men jeg erter folk med dette, dette er kostyme, performance.
Min profil her i Polen har hittil vært som læregutt, nå går jeg inn som deltager, vel har dette vært forberedt lenge, og det er en rekke diskusjoner jeg kan tenke meg å delta i, man kan starte her, og på facebook.
Hva slags da, nei, dette med EU, for eksempel, samhold i Europa, against nationalism, det kan være en internasjonal bevegelse, som i Ungarn og Finland og hvor som helst, Belgia, det kan begynne der, og så kan man grave og spørre.

Den polske politiske diskurs

.



Å se hva de prater om i Polen på offentlig nivå, tar tid. Det er kryptisk, som en kinesisk eske, se de underliggende strømmer er mulig, der de taler etter forgodbefinnende, også avisene, det dreier seg om frihet.
De konkrete sakene har ikke interesse, stort sett, som det heller ikke har i Norge, som ”pensjonsreformen” og slikt, se bare på hva som ikke sies, hva som forties, hvordan de snakker, hvordan de omgår hverandre, se hva de sier til deg, midt i fleisen.
Man må si at Polen er maktkamp. I et land uten klare makthavere på forhånd etter 1989. Ingen konstellasjon har her fått hevd på makt, mange har vært i toppen, fått prøve seg, så blitt kasta, polakkene er fornøyd med ingen, det er polsk riksdag.
Klappe klappe søte! De velger deg, så banker de deg opp.

Ulica Krokodyli

En plass, en stil, en peis, et vindu, her kommer folk fra overalt, fordi her skjer det. Her er det heavy trebord, fra polske skoger, her er i jødebydelen, her er krokodillegjennomgang, ut på begge sider, her er bra.
Når man ser inn her kommer man til steingulv og man tror dette er gammel gate gjennom bygdetunet, krokodillegata, men det er det neppe, dette er et navn, med utgang både her og der og man minnes Dostojevskijs novelle Krokodyl, som visstnok er meget festlig og har gitt navn til et humorblad i Russland kalt Krokodyl, og dette er for meg en greie her, på navnet, at Dostojevskij hata polakker, Alle polakker i hans romaner er skurker, og dette er historisk materiale.