Finanskrisen

Idyll. Før måka folk inn penger, ble ekle, surmulende, dro stigen opp etter seg, levde fett, liksom, penger ble god tone og den eneste inngangsbilletten til kjøpefesten. Det ble uholdbart. Nå vet vi hva vi skal satse på, en bærekraftig økonomi, en god sak.
Hvordan man her går frem vil vise seg, USA går foran, fra 20. januar, vi ser på skatteparadisene og skattenndragelsene, en kollektivitet må finne sted, salte ned penger må betraktes som en synd.
Salt sild, fersk torsk, mat, bekledning, vedlikehold, transport, datamaskiner, nødvendighetsartikler i dagens verden, til liv.
Det sosiale liv må legges til rette for. Folk må møtes, det kommnikative samfunn.

Verdens tilstand

Verden er i status quo. En verdensorden er bygd opp gjennom mange år, vi kan like det eller ikke, men sånn er det. Det fins maktsentra og maktblokker, som ser på utfordringer av dette som kriminelle handlinger, aksepter dette, eller vi tar deg. Her er vårt handlingsrom.
USAs reaksjon på 911 er bare ett eksempel.
Russlands reaksjon på Tsjetsjenia er et annet, og deres reaksjon på Georgias invasjon av Sør-Ossetia. Nå Israels reaksjon mot Hamas i Gaza.
Skal man jobbe politisk i dag, må man vite og forstå dette.

Israel

Yom Yippur-krigen, 6-dagers-krigen, det er i minnet, nå med Palestina, Gaza, Vestbredden. Mossad er regnet som verdens beste etterretning, og vi vet.
Noen ganger er dette enkelt, vi kan snakke om det, andre ganger mer tense, jeg føler meg tillike som en som ikke vet nok om dette området, Libanon, Jordan, Irak, Syria, tilliggende herligheter og dette med islamismens oppkomst, fra Egypt og slikt, Iran, det er sterke saker, i verden i dag. Merkelig.
Islamister tror ikke på holocaust.
Hva skjer.
Man søker en verdensforklaring, som vi alle, det er det det dreier seg om, og det gammeldagse er å prøve å finne syndebukker, hvem som har skylda for de dårlige tidene. Nå. Brennpunktet i verden. En vane.
Tsjetsjenia er for meg et viktigere brennpunkt enn Israel, selvfølgelig, dette er viktigere, vanskeligere å forholde seg til, er ikke i media hele tida, i Russland, tidligere Sovjet, der står et slag.
Fronter.
Hva gjøre, jeg ser meg selv tråle folks meninger om dette, det er få som ikke er falt i skyttergraver, på den ene eller den andre siden, dette er virkelig ikke min konflikt.
Jeg solidariserer meg med de som solidariserer seg med meg, det er alltid utgangspunktet, kjemper mine egne kamper.
Løsningen er alltid å bygge ut sine egne nettverk, det er veien, det skaper fred.

Tromsø

Inntrykk, samovar, øst, vest, hjemme best, dette stedet er horror. Uten like, nemlig, for her er det bare skurker. Tromsø er skurkenes Paris, skurkenes eldorado, i og for seg ser jeg dette nå, mer og mer, litt og litt, Norges Chicago, hvor er Al Capone. Ikke her, han er et annet sted, de er alltid over alle hauger når du kommer, men det er ikke mitt problem, dette er midt-øst-kant, slik å forstå er dette en teskje i underverdenen, best å kunne flire.

Nord-Norge

 

Ikke for det, kyst er kyst, men fra Lindesnes til Nordkapp er forskjellig, hele veien, vel er det skrint på Jæren og forblåst på Stord, tøft med Stad, men det er nord for Bodø det er vilt. Det er nesten for mye for meg, der jeg langsomt beveger meg oppover kysten, for nord er oppover på kartet, bare tull, selvfølgelig, det er lenger vekk og lenger nord, mot isødet, på en nordlig breddegrad, 70 og slikt, Tromsø er nesten 70 grader, Stokmarknes er på 68.33, ca, vi beveger oss en breddegrad og det er langt. Nordkapp er på 71.09. Stopp.
Polarsirkelen er på 66.33.38. ca.
Det er mørketid, ikke sol, vi beveger oss fra Bodø til Tromsø med båt, hurtigruta, via her, Stokmarknes, for stopp og rekreasjon, med vær.

Stokmarknes for feiginger

 

Kommer man inn med båt, evt. hurtigruta, om natta, er det på sin plass å forstå geografien, for meg har dette tatt tid, at stedet ligger på Hadseløy, og er brufast med Langøya, nord, hvor Sortland ligger, dette arkipelaget Lofoten-Vesterålen er i ett.
Tett i tett ligger alle øyene her, og det er vel vesentlig bare Værøy nå som trenger båt, og Røst. Videre skal man til Vesterålen fra Lofoten tar man ferje.
Da ser man landskapet, i en sky over stredet, her er Børøya midt mellom Hadseløya og Langøya, Børøysund, og Stokmarknes ligger innadvendt til fjorden mellom Langøya og Hinnøy, Norges største øy.
Denne fjorden er et rent innhav.
Stokmarknes ligger lunt, lugnt, men her er vær, som ved norsk kyst, i nord, veksling hele tiden, all det time, man kommer til sentrum med en handlegate med de samme kjedene som overalt, trives.

Krigen

«Alt var mye bedre under krigen», selv har jeg i tunge stunder tenkt det samme, ha en klar fiende, noe å kjempe for, klare fronter, i stedet som det ulne i dag. Som ung ble jeg utsatt for krigspropaganda, hefter om helter fra verdenskrigen, jagerflygere og slikt, man drømte seg inn til dette, sviket.
For saken er at alle hadde ansvar for Hitler, den nazistiske og antisemittistiske bevegelsen, den nasjonale følelse ble ikke tatt på alvor, da gikk det som det gikk.
Det ser vi også i dag, etter Sovjetunionens fall, da har det blitt avslørt dype strømninger i folket, kommunistene holdt det nede, i Serbia, Polen, Ungarn, for å ta et knippe, vederstyggelige saker, men folk er sånn. Rett og slett. Konge, nasjon og fedreland, ta kurderne, som kjemper for nasjonalstat, bakstreversk, spør du meg, men helt klart forståelig, Serbia, hva med det, det stor-serbiske riket sies fortsatt å være en drøm, en serbisk nasjonalist utløste 1. verdenskrig med skuddet i Sarajevo, 1918, en krig som betød likvideringen av det østerriksk-ungarske imperium, en løst sammenvevd allianse av nasjonalstatene.
Så historisk sett er alt nødvendig, ingen bærer skyld, man blir tatt av begivenhetenes gang, dekadensen i dette store riket ble satt punktum for, tilsvarende Romerrikets fall, tiden var løpt fra det gloriøse Wien, og Budapest.
Nå er disse byene museum.
Det var et drama, 2. verdenskrig et tilsvarende drama, der jøder ble likvidert i mengder, leser man Mein Kampff er Hitlers jødehat dypt og ektefølt, han mente de holdt en klam hånd over datidens offentlighet, umulige å diskutere med. Få dem vekk. De ble knust.
Dette er et historisk faktum, jeg var ikke der, ser det i ettertid som en konflikt, som kunne vært løst, feil på begge sider, men jødene ble for selvgode, må man regne med, i tillegg drev de Europas bankvesen, på bakgrunn av at de ble de eneste som hadde lov til å ta renter, de ble misunt.
Det var 2. verdenskrigs vesen, krigen mot jødene, tyskerne ble til slutt stoppa, ved felles anstrengelser av de helt store.
Sovjetumionens historie, med mange lik på samvittigheten, tilsvarende, kontrarevolusjonære ble kjeppjagd av hemmelig politi, oppryddingen etter dette foregår fortsatt i land som Polen. Møl. Historien har sånn sett gått i bølger.
Her er man ved et ømt punkt, slaget om menneskeligheten foregår fortsatt, dømme folk for forbrytelser gjort i en kontekst, det er ille.
Spørsmålet: Hva ville DU gjort under krigen, er legitimt, på samme måten som hva ville du gjort da Jesus ble korsfestet, selvrettferdigheten er legio overalt.

Heroin

Heroin er et tema i Norge, der vi har et stort overdosedødsfallstall, noe av de største i verden, bergnet pr. innbygger, hvorfor det.
Nordmenn er hardhauser, vikinger og fiskere og troll, kjører motorsykkel rundt om i landet og er tøffe, og tøffe freaks, på landsbygda og rundt omkring, the american dream blitt mer og mer, self made menn og kvinner som spiller på børsen. Bør Børsen.
Forretningsfolk og hestehandlere. Harry.
Cowboys, USAs 51. stat, en amerikanisert kultur med burger og gatekjøkken, i det urbane liv mer pizza og kebab, det har roa seg en del med de italienske kaffebarene og et urbant kontinentalt kaféliv, bra.
Morfin, opium, 92 prosent av verdens opium sies å komme fra Afghanistan. Dette er det ikke alle som tåler.
Opium var gjenstand for handelskrig mellom England og Kina, to direkte opiumskriger ble ført på 1800-tallet, og på begynnelsen av 1900-tallet ble det sagt at 25 prosent av kineserne var avhengige av opium. For recreational use.
Illegaliseringen kom først etterhvert.
For å se dette i perspektiv, opium utvinnes fra en blomst, opiumsvalmuen, saft presset fra frø, som størkner,
Papaver somniferum, flotte blomster, røde, sterke, fyldige som inneholder opium, morfin, kodein, brukt som smertestillende, lokalbedøvelse, det funker.
Merkelig sak, opiumsvalmuen er en av de store legemiddelplanter, på linje med revebjelle og Belladonna. Natur.
Disse må brukes med omhu, og det utviklet seg en vitenskap og profesjon rundt dem, som i vårt samfunn er den medisinske vitenskap.
I naturen fins ting som er ren mat, ernæring, som frukt og bær, andre ting som det har vist seg at menneskene må være mer fryktsomme mot, som noen trenger, syke mennesker, men som er farlige for friske.
Gullregn, revebjelle, selsnepe, brennesle, kjøttetende planter, fluesopp, man har funnet noen stoffer som virker euforiserende, for eksempel druer som er presset saft av og tilsatt gjær, det blir vin.
En skjellsettende ting var å tenke i om det fins bestemte virksomme stoffer i disse plantene.
Opiumsvalmuen fins, det å lage en alkoholholdig drikk krever mer prosessering, men det er vesentlig det samme.
Opium kan spises. Vin og øl drikkes.
Kost-tillegg, kan man si, som mennesker har hatt nytte av. Kaffe. te. Tobakk. Marihuana. Fleinsopp.
Og så er i vår tid noen av disse produktene ansett som farlige, og blitt gjenstand for forbud av forskjellig art og dybde, kriminalisert, noen uhyre, som heroin, og kokain.
Dette er perspektivet.
At nordmenn er mer glade i heroin enn en mengde andre land, for eksempel Sverige, er et faktum, man kan spekulere i hvorfor, og det må være noe med at nordmenn skal tåle alt. Prøve alt, det kjenner jeg på meg selv, vi skal være hardhauser, tøffe gutter og piker, dette er nordmenns vis, på sjøen. Troll.
Intet menneskelig er oss fremmede, etter at vi er reisende over hele verden, fra gammelt av. Sjø, atlanterhavskyst, fiske, oppdagelser.

USA

Med den nye regjeringen her, er det skapt et grunnlag for forandring. Det synes som et hovedsiktepunkt har vært å få med flest mulig på laget, slik at det ikke fins sterke motgrupper

Jøder

Det er merkelig dette med jøder, man får liksom frysninger på ryggen når man prater om dem, de mest intelligente mennesker i verden, med flest sjakkverdensmestere og flest nobelprisvinnere, so what, kan man si, men dette beundringsverdige folk er undermålere rimelig opptatte av å få has på. Hvorfor. Kan de ikke i stedet ses på som inspirerende? Hvis folk har mer peiling enn deg, er jo det bare noe å strekke seg etter? Ludwig Wittgenstein kunne visst lese bøker bare ved å se på en side og få med seg alt, for eksempel, en viktig moderne filosof, jøder har ekstremkunnskaper, og man lurer på hva som skal til for selv å nå samme nivå.

Afghanistan

Dette hellige landet er preget av fjell, dype daler, og av en mengde mennesker. 2 millioner bare i Kabul. Selv bor jeg der ikke, får noe innsyn via aviser, der er et parlament, og politikere som har det vanskelig, av forskjellige grunner, det er problematisk å være kvinne der, for eksempel. Vi er i et brennpunkt i verden, full krig.
Nabolandet Pakistan er involvert, og USA skal intensivere der. Huff. Hva gjør vi.
Tenker, setter oss ned og grunner, hva skjer i Afghanistan, en militærbase, som Sovjet kriga for, nå USA, stakkars afghanerne. Mange flykter, søker asyl. Vi får problemet inn i stua, nært.
Det vi vet om Afghanistan er narkotika og Taliban. Det å bli kjent med folk i dette landet er ikke lett. Hva driver de med, sånn til hverdags, i hvilken forstand er Kabul en fungerende by, det er en bokhandel der, ja.
Hva mer er der, mye, vi ser rundt på kart og på asylsøkere og på Khyber Pass og vet.

Blokkpolitikk

Det er ikke to-parti-system i Norge, som i USA, det er for tiden koalisjonsregjeringer som er det vanlige.
Slik er det i Europa, bortsett fra England.
Da må man tenke annerledes, rett og slett, det er ikke valg av noen president, det er valg av representanter, som setter sammen et styrende kollegium, Stortinget, de folkevalgte.
da fins det politiske partier.
Og man kan melde seg inn i dem.
Selv er jeg med i SV, tar det derfra, der har jeg kontakt, og bidrar på forskjellige måter.

Fotball

Fotball er en god idrett. Det engasjerer hele verden, og mange mener mangt og meget om dette. Mer eller mindre vel fundert snakker man om dette og har sine favorittlag og sine spillere i mente.
Her skal det sies at et skudd er nydelig, en dribling er en finesse, en pasning er gull, videre er dette system, vitenskap, og spilleren selv blir ofte borte i trenerens finurligheter, der spillerne bare blir brikker i trenerens hjerne, det går ikke.
Den enkelte spiller er basis, og trenernes empati med menneskene han jobber med er alfa og omega.
Det fins trenere som er lydhøre overfor spillerne, og trenere som ikke hører på spillerne.
Hadde jeg vært norsk landslagstrener, hadde jeg bygd dette rundt Daniel Braaten, og en rekke andre nåværende landslagsspillere hadde fått plass, Gamst Pedersen er veldig god, John Arne Rise kunne jeg brukt, for han har en eleganse som få andre har, videre hadde jeg brukt John Carew på det han kan, og Brede Langeland er selvskreven.
Og så videre.

From Poland with love.

For å se på denne faglige utviklinga, i selvinnsikt og forståelse for det polske folket og det slaviske og verden, ser jeg meg selv som et redskap mer nå enn før, jeg kan brukes. Det å bivåne dette samfunnet i en ny utvikling, innebærer en sovende smørje av gamle fordommer i dette landet, som vi kan se på oss selv, her er nasjonalismen på vill vekst, med klan-tendenser overalt, profesjonsmedgjørlige folk søkes i enhver stilling, sjefen har alltid rett.
Noen som kjenner seg igjen?
En nøkkelrolle spiller nok politiet og fengselsvesenet her, og rettssystemet, som nok er rimelig tilbakeliggende i forhold til det norske, middelaldersk, det med human fangebehandling skjønnes rimelig ukjent i Polen, er du dømt er du dømt, og må ta konsekvensene. Vann og brød. Huff.
Et samfunns kvalitet kan vurderes på måten det behandler sine svakeste. Kriminelle er her typisk subb, down there, noen man kan hate. Man ser det på gata, at det er greie folk som regel, i Krakow, men så er det noen som er svært fjerne, ute. Ikke narkomane, men tiggere og fylliker, lasaroner, er vel det nærmeste norske begrepet man kan bruke om dette. Disse menneskene. De har det ikke lett, heller ikke trygt. Det synes svært vanskelig å være utenfor i det polske samfunn. En klan.
Åpenlys prostitusjon fins ikke i Krakow, jeg får nøye meg med å si det, har ikke innsikt i andre byer.
Mitt perspektiv er Krakow, selv om jeg såvidt har vært i Warszawa og noen små bilturer rundt i området ved Krakow. Omgivelser.
Polen oppleves som et lukket samfunn. Det er bare polakker her, 97 prosent etniske sådanne, ingen innvandrergrupper. Noen rumenske sigøynere, færre enn i Oslo.
Mange ganger tar jeg meg i å oppleve polakker som en flokk, der det ikke er innsyn. Det jobber jeg med, nå enkeltindividet. Da må jeg se om jeg selv har tendenser til å være flokkdyr. Viktig.
I flokk og følge kommer turister til Krakow, det er lett for polakkene å forholde seg til, en fremmed flokk, blir betraktet som ville dyr, omtrent. Huff.
Ikke lett å være turist i Krakow, du blir behandlet meget nedlatende. Underlig sak. Jeg har besøkt mange land i Europa, Polen er det desidert verste på den fronten, tsjekkere er for eksempel mye mer lune og vanlig menneskelige, forstår usikkerhet. Det gjør ikke polakker. En polakk skal alltid være sikker i sin sak. Målrettet og bestemt, ikke rom for tvil i Polen. Huff, veldig veldig surt.
Dette trekket er rasistisk, hat mot folk som ikke er som dem, helt vilt.
En polakk er alltid en av gutta, Polen er en bande.
Hvor alle skal være enige.
Går man rundt alene, som jeg, for det meste, oppleves jo også bra folk, vennlighet, det styrker.
En polakk er nidkjær, uvennlig til det stormende, på nøyaktighet. Konkret.
Der er de uhyre stressa.
Du får igjen på øret, alltid, når du betaler (groszy, 100 groszy er 1 zloty), det setter de sin ære i, være pinlig korrekte til enhver tid, også i tøyet og i det hele tatt. Et ytterst korrekt samfunn.
Enten er du korrekt, eller du er boms. Verken mer eller mindre. Slagghaugen av bomser opplever jeg at tiltar. Dette systemet er fullstendig umenneskelig. Komisk, ingen kan leve slik. Ha ha ha.
Uttrykket «bedre med litt skitt i krokene enn et rent helvete», tror jeg nok ikke fins i Polen nei. Kan finne ut av dette.
Så Polen er helvetet på jord. Interessant.
Dette helvetet ha jeg nå vært i i 2 år, fram og tilbake, til sammen 10-11 måneder. Observert. Observert. Deltatt.

Krakow åpen by

Hakket før man ser verdien av denne byen, av dette landet, i småting og større greier nå, det dreier seg om en fisefin by som ikke ser noe annet enn sin egen navle. Vel er de ute og reiser, og kommer tilbake og forteller, men det forefinnes ingen nye visjoner, de har bare reist, forteller om dette på en måte som de observerer hvem som helst med, de bare sier at folk er dumme overalt. (Bortsett fra i Krakow), folk her har ikke evnen til å lære.
Men dermed kan man ta dem, skikkelig, for man kan oppføre seg på måter de ikke forstår, være annerledes fra dag til dag, for eksempel, stille i dress på en åpning på en kunstutstilling, forberede seg grundig, jeg minnes Johan Borgens roman «Vi har ham nå», nei, de tror de vet hvor de har deg, men merkelig at de ikke skjønner forandring, byen er statisk, estetisk korrekt, uten moral.
Jeg ser de virrer rundt med store mapper med kunst, malerier, i Oslo virrer folk rundt med musikkinstrumenter, gitarer, det er en forskjell, for spøk vil jeg en gang kle av dette, det vil bli vidunderlig, se keiserens nye klær i dette, at et maleri som ikke kan snakke til meg, ikke har noen verdi, rett og slett, dette er bare flinkt.
Så kan man gå bak dette og se i flukt, at folk forstår litt, og man kan snakke.

Film

Film. Et utbredt medium. Vi går på kino og leier filmer, dette er stor business i verden. Skal vi gå på kino i kveld? Popcorn, moro, ekstase, opplevelse, men hva så, underholdning, men film kan bety noe.
Woddy Allens film Zelig er den som har gjort mest inntrykk på meg, om kameleonen. Videre er det laget gode filmer, som Polanskis Pianisten og Kieslowskis Blå, og flere.
Og det går an å lage gode filmer som også når et bredt publikum.
Å tenke rent kommersielt er harry. Norsk film er harry.
Det blir dermed en kamp som også er politisk, film er til for folk, for å lage et godt samfunn, jeg erindrer begrepet «smal film», som i Norge er slikt som Ingmar Bergman, før i tida, og andre, dette med kunstfilm er også en tematikk, Aki Kaurismäki, tilfredsstiller alt, med slikt som filmen Mannen uten minne, dette er flott.
«Kule filmer», er en greie, igjen, sånn kan man fortsette, og folk diskuterer opp og ned og i mente kule skuespillere, om Brad Pitt er kulere enn en eller annen annen helt, Thoralf Engan, for eksempel, idol-dyrking
Film skal i Norge være «kult». Ellers er det liksom ikke noe, og man ser seg om etter «kule skuespillere».
Det er liksom så «tøft» å være med i filmbransjen, være «med».
Norsk film består da bare av medløpere.

Bill Richardson

Bill Richardson
Ny handelsminister i USA, Secretary of commerce, hispanic, med ham blir verden et bedre sted å leve. Viser videre at Barack Obama er movement, det er ikke bare han personlig.
Bill Richardson er en vis mann som driver fredsmegling rundt om i verden og jobber for indianerne i USA og har vært energiminister og FN-ambassadør under Bill Clinton, 62 år gammel
Med ham vil USA rette blikket sørover, mot det spansktalende Amerika, fra Mexico til Argentina og snakke med dem på likeverdig basis.

Norge

Norge er et land som grenser til Sverige mest, dernest til Finnland, og liten felles grense med Russland helt i nord, merkelig tilstand å være i. Norge er en kystnasjon med noe innland, spesielt på Østlandet, videre er fisk den tradisjonelle næringen og handelsvaren. Som på Island.
Norge er salt sjø, alt annet er perifert, det er båter og fiske overalt hvor du drar, til kyst, til kyst, til kyst, dette innlandet som likner "Toten" er helt marginalt i den store sammenhengen. "Oslo" er liksom hovedstad, men det er feil, geografisk sett, bedre hadde vært Bergen eller Bodø.

Den polske politiske diskurs

Ok, det begynner å demre til slutt, hva dette dreier seg om. Øl. Jeg kan si det på den måten, den politiske samtalen foregår rundt øl. Piwo. Vodka. Og videre er det kaffe på dagen, gjerne med wodka. Jentene drikker te. Deltar, her i Krakow, hva er det man lurer på, gass, det er tematikken, gass fra Russland, det inngir frykten, for at Russland skal stenge gasskranene, det er den polske virkeligheten. Bare. Man snakker omtrent ikke om annet.
Videre snakker man om skole, ikke om landbruk, for det får andre ta seg av, det har folk spesielt her i Krakow ikke greie på.
Hm, videre diskuteres jo en del ting og tang, det er nokså rondo amoroso når man ser på diskusjoner fra parlamentet, man er mer opptatt av at man selv er i parlamentet enn hva slags saker det er, vi har litt greie på Krakow, en smule, for gøy er det opp til enhver å sette seg inn i de forskjellige regionene, Donald Tusk, statsminister, sier at Polen ikke vil låne seg ut av den økonomiske krisen, likeledes som Angela Merkel i Tyskland, har man ikke penger så har man ikke penger.

Polen som mekka

det er nokså flott i Polen, på den måten at de spiser middag hele tiden for å feire at dagen er slutt, at de dermed drikker hele tiden etterpå på fritida, og er blide og mette og fornøyde og forteller hverandre historier fra før i tida da det ikke var slik, under krigen og slikt, støtter hele den nye administrasjonen uansett, de gjør en god jobb, for de er ikke kommunister.

Advent

Første søndag i advent er i dag, 30. november, man lager julekalender, adventskalender og det oppsto tidlig 1900-tall, fra 60 tallet heter det julekalender.
latin Adventus (Redemptoris), «(Herrens) ankomst».
Vi som ser dette og har fulgt med dette alltid vil vel komme fram med en form for memo her, er det Godot man venter på? Messias? Noe slikt, dette med forventning, regner jeg med er et interessant begrep, og det å se det som ligger i kim, det ennu ikke eksisterende, er godt.
Ernst Bloch, tysk filosof, koina begrepet "das Noch-nicht-sein", det ennu ikke eksisterende, det som altså ligger i kim. han er sagt å
Ernst Bloch ist der Philosoph der „konkreten Utopien“,
håpets filosofi.
Man kan absolutt ha en formening om hva som ligger i kim, som er i ferd med å skje, i fremtiden. Noen ganger tydelig, som en bevissthet, andre ganger ikke, eller mer uklart. Man handler på det.
Dette er utopien om Guds rike.
Advent er denne utopien.
Og Guds rike er for meg mer det gode samfunn.

Polen forever

Det er ikke lite å være her, i Krakow, ser Wisła, Polens hellige elv, på denne måte ser jeg kuer gresse, på bredden, brzeg, kyst, videre ut denne elva som slynger seg i landskapet til Gdansk-bukta, vi følger en linje i vik etter vik i Norge, ser at dette er en gammel forbindelse. Nei, det er et land, på en måte, dette nordområdet nord for Karpatene. Flatt, for å si dette tydelig, Østersjøen er innhav, som en innsjø, dermed er Norge del av et avgrenset område, som omfatter Nord-Europa, nord for fjellkjeden som deler Europa i to, nord og sør, fjella er Karpatene, Alpene og Pyreneene.
Sånn kan man se det.
Når man kommer til Ukraina og Russland er man øst for denne fjellkjeden, denne fjellkjedekoblingen, men da går elvene sørover, som Dnjepr til Svartehavet og Volga til det Kaspiske hav, dette er geografien. Europa.
Italia er sør for dette, og Spania, vi er ikke klare for å rope, men dette er det som er sannheten, dette forholdet, at midt-fjellkjeden deler Europa i Nord og syd, og syd er området rundt Middelhavet, nord er området rundt Østersjøen, med Norge.
Så ser man at Donau begynner nord for Alpene, og denne Donaudalen er viktig og stor og omfatter Østerrike, Ungarn, Jugoslavia, til Svartehavet.
Så det er nok ikke helt sammenfallende, dette med nord og sør, det med retthet er viktigere, mot hav, mot sjø, mot berg, Polen er helt klart nord-rettet, derom hersker ingen tvil, som Tyskland, i stort, til og med Tsjekkia er rettet mot nord, via Moldau-Elben.
Området mellom Alpene og Tatra er flatt, i forhold til fjellkjedene, dermed skjer det merkelige ting her, som man ikke uten videre vet, der Donau lager Linz og Wien og Budapest, sydover, der dette drenener fra Bayern, faktisk, og Elben nesten krysser Donau.
Vannskille, et sted midt i Europa, Tsjekkia, omtrent, og vi ser man må skille på flere steder dette med nord-syd. Og de hav dette renner til.
Polen er en merkelig tildragelse, dette lands armed forces, i NATO, er en greie til fortolkning, der de er i Irak og slikt og sier de oppfyller sine forpliktelser i alliansen, utenriksminister Sikorski, jeg ser dette som en meget sær greie, for de tror liksom de trenger beskyttelse, dette landet, mot Russland, for de vet ikke hva det vil si å komme til enighet, forhandle, ingen polakker kan dette.
De er liksom et truet land alltid, i tradisjon, ikke bra.
Paranoid folk, kultur, rett og slett, hva skal man finne på i forhold til dette, slappe av.
Dette vil ordne seg.

Diplopi

Diplopi
Et tvisyn tar meg, her jeg sitter, med meningsfulle frender rundt meg, i går var en hard dag, kveld, der jeg fikk nye venner, og til og med ordnet det seg, denne konflikten jeg hadde, som fullstendig satte meg ut. Prippen, følte jeg meg som, gikk til en annen pub, for jeg fikk ikke kontakt på den første, det føltes som en homsebar og gutteklubben grei, der fremskritt ikke fantes, fullstendig statisk, jeg må ha gode folk rundt meg for å tenke, komme videre.
Frekt av meg? Nei, livet er slik, her jeg sitter nå, morgen, klokka 9, er det en flokk rett ved, som virker frekke, men helt bra, jeg føler styrke med disse til stede, kan jobbe meg videre.
Så fant jeg dette van Gogh-bildet man ser her, skal være malt under påvirkning av absinth, det er bra, virkelig diplopi, blurred vision, skikkelig ekkelt.
Samatha Fox! På anlegget her, touch me, I wanna feel your body, youtube,
http://www.youtube.com/watch?v=MiuimDNlyuQ. (det gikk ikke med direkte link her)
og jeg ser mer, av henne, men går over til Sandra med Maria Magdalena, som er på samme sida jeg la ut link til, Sandra er sexy. Det er ikke Samantha Fox, men en uhyre flott artist.
Oj, jeg ser ikke til høyre eller venstre da.
A creature of the night, skjønt.
Ok, tilbake til virkeligheten her, med folk rundt meg, der ebber Maria Magdalena ut, det ser ut til til å komme en låt til med Sandra, fra blurred vision, med en slange, til intro, everlasting love, jeg ser inn, ikke så bra, slår av.
Nei, jeg er her og satser ikke penger nå, føler jeg for å si, verden er en, det dreier seg ikke om hvilken verden som er den virkelige, beklager, virkeligheten er.

Inn i det polske og ut av det polske

Det er nå det er vanskelig, i Polen, for de polakkene jeg møter skal inkludere meg, det vil jeg ikke ha noe av. Det er som dovregubbens hall, jeg må skjære meg i øyet og være meg selv nok, sorry.
Jeg vil ikke være medlem av en gruppe som vil ha meg som medlem, for å si det slik, beklager, du må relatere til meg eller dra til helvetet.
Jeg vil dermed være hata, både her og der, og det er forferdelig vanskelig, for jeg vil snakke med både deg og deg og deg uansett nasjonalitet på det språk som måtte være aktuelt, som måtte forefinnes, i dette området er det polsk som er det mest vanlige, forståss, selvfølgelig, noen prøver å snakke engelsk til meg, men det går jeg ikke med på, jeg vil heller ikke bli oppfattet som fremmed, en av oss eller ikke en av oss, ikke meg.

Respons

Når man snakker med folk, regjerer samtalen. Videre, det er en respons man må få, ellers skjer ikke noe som helst, ikke utvikling, man stanger hodet mot veggen og snakker ut i løse lufta, det hjelper ingen.
En samtale har som formål å utvikle begge parter. En egosentrisk samtalepartner er påståelig, vil ikke lytte, vil bare kjekke seg, si det som synes opportunt, rett og slett, hensikten er å dominere og drite ut, noen.
Kollegialitet, man gjør seg en bjørnetjeneste dersom man alltid kommer med de samme påstandene, si det man mener og slikt, da kommer det motstand, for folk synes det som kommer er for kjedelig, man møter dritt. Fullt fortjent, ugjennomtenkte meninger faller alltid.
Norges forhold til Kina, er det noen som kan si noe om det, og til Balkan, på handel, det veit jeg fint lite om, og det kunne undersøkes, og diskuteres, men dette er ofte ikke mulig, for folk snakker om det de veit, har greie på, skal hovere med sin viten, ikke være med på en tankeutvikling.
Dette er vondt, de skal vite, ikke tenke.
Det er som om en samtale dreier seg om en eksamen. Det prøvende, usikre, begrunnede meninger ut fra begrenset viten, må til for å komme i gang.

Kontor

Jeg som ikke er flink til å skyte langskudd, som ikke har dette som heter skuddbein, vet ikke helt hva jeg skal si når monsunen setter inn. Nei, vi er ikke helt på linje med de som sier at de har en greie på å lage reiseskildringer, for flertallet, for hvem er disse menneskene, de er dumme, for de har ingen interesse av menneskene de møter, vi ser i vind dette frekke som er den europeiske reisende, fra fortid, erkebergenseren for eksempel, man har ikke skjønt poenget, som er å bli kjent overalt hvor man er. Man leser en reiseskildring fra 1949 og humrer en smule, men dette er bare dritt.
Jeg ser inn på en pub i Krakow og lurer på hvor man her kan sette seg i rolig flukt, finner et sted ved vinduet og slapper av, desslike snakker de på en måte mer sant her enn mange andre steder i denne byen, selv om nettverket ikke virker, føler jeg meg hjemme her, jeg surner ikke av den grunn, her er bra. Pierwszy lokal, heter det her, såvidt jeg forstår, det første lokalet i gata som heter Stolarska, Snekkergata, og dette blir min pub.

Tillit

Jeg føler på å forstå folks ansikter, her i Polen, de er nokså grå i trynet, etter masse skolegang og arbeid, har lite overskudd, de sliter. Har lite overskudd etter endt dag, de beste er kunstnere, for kunstnere må bare slappe av, ellers blir det ikke noe. Jeg ser jeg ikke hermer etter noen her, men ser polakkene dermed empatisk, de er meget stressa.
Jeg forstår, det er et race, for dem, med det daglige, den daglige dont, og de ser ikke land, eller andre mennesker, da fordriver de kvelden med å prate skit med venna sine for å slappe av.

Slavisk

I flukt er slavisk et språk som likner en rekke andre, som gresk, latin, engelsk, tysk, de språkene er nokså like, i front, man kan snakke om språkfamilie.
Jeg ser meg om i denne verdenen, og snakker om å sette meg inn i disse språkene, fordi de er meget viktige, for store deler av verden er dette et språk som kan snakkes, om og om igjen, det fins sånn sett slavere og vest-slavere og sør-slavere, men det er rimelig det samme språket.
Det sies å være et indo-europeisk språk, med opprinnelse Kaukasus, som rasen, og sentral-Asia, hva vet jeg om dette, men dette er interessant, en konstruksjon, polsk har mange ord for det ene ordet på norsk, jeg ser.
Używać, bruke, benytte, som engelsk «use», vi ser dette og finner flere ord som mest likner engelsk, faktisk.
Jeg ser denne språkbenyttelse er gull verdt, videre å forlange dette ferdig på et brett av meg er feil, for polakkene liker ikke utlendinger, jeg disser dem ikke, eller liker dem, eller er underdanig eller det motsatte, jeg skal ha dem i kontakt. Möglich, możliwy.

Snø

Snøen legger seg ikke på bakken, men på bilene, vi er i varme forhold, det er snø og det er kaldt, nok, til at det er snø i lufta, men det legger seg ikke på bakken nå. Snø. Jeg ser Sibir, områder hvor snøen legger seg, fjell, høyt, ikke her, hvor jeg er, Krakow sentrum, slutten av november, jeg følger dette med øynene nå, fra en pub, kafé, i og med dette regner jeg med at det stopper snart, for å prøve dette mot noe annet, er dette polakkers tørst, etter vann, etter å ha levd i ørkenvandring i mange år, de ser etter oaser.
Der ble det mindre snø i lufta, polakkene er for meg en gruppe mennesker som ikke har noen som helst empati, for de ber ikke om hjelp uten videre, skal ikke ha hjelp, alle skal gjøre sitt og holde kjeft. Videre er de tilregnelige, dermed, til å stole på, de gjør jobben sin uten å mukke, og slapper av med det.

Det utflytende

jeg har ikke noen norm for samtale, den tar den veien det tar, på assosiasjoner og hva som helst, slik er det bare, men det å kunne av og til holde seg til saken har verdi

Svart november

I forbindelse med overgangen til Obama som president, er det en forferdelig sterk ting som skjer nå i USA, a foundation blir lagt, for ny politikk. En virilitet, en ømhet, omtanke, empati, for å si dette rett ut, dette er over alle grenser. Enormt.
Han trekker inn alle!
Og vi er i mørk november og det er over en måned til han får makta, sikkert, men denne perioden er uten grenser for ydmykhet og skjønnhet.

Loslitt

I megetsigende trav oppover fjellsiden til utsikt over Norge kommer man på den mening at Kristin Halvorsen bør bli statsminister i Norge. Etter diskusjoner med folk om temaet, der vi lette etter en god samlende kandidat, kom jeg fram til at Kristin bør settes fram som ny norsk frontfigur. Hun er i godt humør og er rolig og prater forståelig hele tiden, luller seg ikke inn i faguttrykk som finansminister, vet hva hun driver med, har større og større tyngde. Hun kan bidra til større varme inn i regjeringen om bedre samarbeidsklima, for vi må fortsatt regne med koalisjonsregjering, med det flerpartisystemet vi har.
Arbeiderpartiet bør slutte med sin maktarroganse, som vi nå gjentatte ganger har sett eksempler på, det er forferdelig gammelmodige trekk ved det partiet, vekk.

Lokalsamfunnet

Vi beveger oss ned i sentrum av denne byen og finner en kro som vi går inn på og spiser biff eller entrecote med thousand island dressing og flesk og poteter til meg, som en ved siden av sier, deretter tar vi en øl og går til en annen pub som spiller blues og jazz og det er skikkelig bra her nå, for vi er fra storbyen på ferie til bygds, men dette er sunt å se for en bytulling som meg at småbyer ikke bare er tull og tøys og dritt og sladder, nei, vi er i Holmestrand, må vite, en høstdag og trives.
Mindre samfunn er noe for seg selv, selv om det er mye prat om ordførerens kappe, som sitter der i lunsjpausen på kommunehuset for å si dette litt tydeligere, er han sikkert en grei fyr, men folk bare flokker seg rundt ham og skal høre hans mening og vise seg sammen med fyren, den norske smålåtenheten blir tydelig, der de du ser på TV blir en del av din hverdag, slik var det før, men med internett mister disse lokale størrelser sin betydning, du ser verden fra Vegårshei og Kirkenes alltid og hele tiden, trenger ikke går til bygdebussen for å høre etter nytt, dermed er bygdedyret borte, mer eller mindre forsvunnet, fra trange kår og tider, på landsbygda har man bil, etter moten, det har alle, kan det se ut som, men jeg som bygutt av rang har gått denne skolen og det er min greie der jeg ikke trenger bil og bare en liten grei leilighet og går ut og treffer folk på pub hver dag alltid, i mange mange timer, på en måte et urbant liv, som kunstner, og får mange venner på denne måten og dermed er jeg ikke lokal.
Ett fett, jeg treffer de jeg treffer og det er det, jeg driter i din bakgrunn, bare vi kan snakke sammen, finne en tone, på et eller annet, her i Holmestrand treffer jeg venner, plutselig, for jeg bodde her en periode, videre kommer vi i snakk med andre, via via og hører en stor sanger synge her, for norske band turnerer hele det norske kontinentet alltid, og dette er Silje Nergård med Knut Reiersrud, fra en fjern fortid, 1988, bra.
Akkurat som det var i går, kommer denne opplevelsen tilbake, fra Kirkenes til Mandal er det slik, skjønner man, at alle norske kjente band spiller overalt hele tiden og Riksteatret kommer og går der vi kjenner flere som jobber.
Det er klart at det skjer mye mer i Oslo, man kan velge og vrake av arrangementer og kinoforestillinger, men ikke meg i mot å bo på Grong eller i Nesbyen, Hallingdal, bare det er internett der og en fin kafé på dagen og en på kvelden, nei, mitt sosiale behov er der alltid og er stort, alene i en hytte på fjellet liker jeg meg neppe for lenge.

Surmulende

Oppfyllelsen av ønsket om å kunne polsk lar vente på seg, trist er dette, og ikke mas med dette, er du snill, vi snakker ikke samme språk, i overført betydning, Polen er gammelmodig, jenter pynter seg for å bli gift, dette holder ikke.
Polen er en mer kjønns-segregert kultur enn Norge, rett og slett, det godtar jeg rett og slett ikke, min primærkontakt er med jenter, alltid og til enhver tid, det stopper ofte opp da.
Av og til får jeg litt napp, for slik er livet, at kjønnsovergangen er det som gir liv. Da kan jeg lære språk, jeg er beinhard i dette, uten videre uten å tenke over det, for det er i slike forhold alt skjer, hei! Cześć!
Ok, dette er greia, jeg har en plan der, uten å frike ut på det, det eneste som virker, snakke med jenter.

Læringsproblemer

Jeg leser ikke fort, jeg føler meg syk, i den forstand at jeg tåler dårlig å ikke kunne, uvitenhet, dermed er jeg nervøs for nye ting, for lesning, spesielt bøker.
Å drive selvanalyse i blogg, tja, klart det er greit, noen leser, kan komme med tilbakemeldinger, jeg friker ikke ut på det, ser problemet, at jeg har problemer med å lese.
En nevrose dette, en lesehemning, rett og slett, det butter, det butter, for jeg får angst for ikke å forstå, oppfatte, avisartikler går rimelig greit, men ikke bøker.
Men en bok er ikke verdifri, en bok av enhver art kommer med påstander, som man må forholde seg til, jeg leser romaner, og det blir bra det, til slutt, forholder meg til dem, de fleste er kjedelige.
Jeg leser noe filosofi også, til å bruke, få forstand av, men min nevrose er der hele tiden, i forhold til bøker, det går treigt.
Vondt å innrømme, jeg er i en dum greie om at jeg skal klare alt, det presser.
I dialog med pressen har jeg ikke kommet, ei heller med norske forlag, de store, jeg ser meg selv komme til en mening om at det er mye dritt som kommer ut, i verden, under leksa til de store forfatterne fra fortiden og dumme talentspeidere i forlagsbransjen og avisene og tidsskriftene, noen de selv kan ta æren for å ha fått fram, masse agendaer.
Jeg føler meg rett og slett sur på dette, grinete, jeg arbeider overmåte mye og er omskrevet og omtalt masse masse steder.
Men hva hjelper det meg.
Under tiden vokser det i meg et hat, andre ganger føler jeg meg bare sur, trist, nede, grinete, ekkel, nå som folk skal jobbe for en ny tid, er det ikke kamp lenger.
Kaldt går jeg dermed fram, intet er privat, alt er felles, menneskelig, min nevrose er din nevrose, jeg kjenner 3 som leser fort, vet om en til, men hva forventes av meg på dette området, være meg selv.
En bok som slår, vil jeg skrive, den kommer ikke med det samme, men jeg har opplegg.
Og det er mot motstand, mot motstand, hele tiden, og det er meget mye å se, føle, forstå, folk griner.
Jeg samler meg da, ser de menneskene jeg har å bale med, de har det ikke lett, forstår jeg mer og mer etterhvert, ikke de heller, men der å finne et felles språk er ikke lett det heller, noe som samler, i stedet for å splitte, vi må gå fram sammen, skape arbeidsfellesskaper, i den nye tid som skal bli bærekraftig, fremtid.
Audun Lysbakken i SV snakker om å bygge landet, bygge ny bærekraftig energi, finne tilbake til entusiasmen fra femti-tallet, etter krigen, på Marshall-hjelp, jeg blir litt kvalm av dette, rett og slett, for fremtiden er ny hele tiden.
Den sosialdemokratiske oppbyggingen av velferdsstaten var da, ikke nå, nå er det andre utfordringer, videre hvor skal man ta penga fra, om jeg tør spørre.
En verdensøkonomi på nytt grunnlag må bygges etter børsraset, etter world trade centre, to hovedhendelser i vår tid, 2001 og nå, dette må vi snakke om, der onkel Sam ikke kan komme med kapital tjent på rovdrift av naturen med olje og bilproduksjon, privatbiler til alle hjem, i fleng, dette er familien Flinstone, gått ut på dato.
Wilma, open the door!
Alle Flintstone tegnefilmer slutta med dette, at Fred Flintstone låste seg ute fra hjemmet, dette er sublimt, stor kunst, viser samfunnet, the american dream, der self made man er avhengig av kona, totalt. The family.
Den største amerikanske angsten er å miste familien, da blir du on the road like a rolling stone, kunst skapes.

Alkohole

Når man går på disse sjappene i Krakow, benevnt Alkohole, som er døgnåpne, kan man oppleve for eksempel kultur, på vin, at disse sakene ikke er til fyll, men til hygge, til kos, et trekk her ved kulturen, det å drikke er ikke tøft, det er ikke harry, det er ikke fjernt, det er ikke rølp, det er kultur, kunst, estetikk, alt, fint.

Impresjon

Impresjon
en gang skal jeg snakke. Nå skriver jeg, en gang skal jeg ikke bli sur, men være overbærende, jeg treffer folk. Er det slik det er? At det å snakke med folk er viktig? ja. Jeg ser været her er skiftende, i Krakow, videre ser jeg en løve av en polakk, og meg selv er det meg som bestemmer over, som alltid, jeg ser det frøkenaktige her og smiler av det, rolig, dette er ingen by for folk som vil snakke med andre enn sine arbeidskolleger.

Mongo

Mongo
På en måte er sentrum i verden Mongolia. Her panoramic view av Ulan Bator, der er det det skjer, skjedde, Djenghis Khans synspunkt, stor-khanen, vi kan betrakte alt ut fra dette området, der de reiste mot øst og vest.

Kraków

En greie med denne byen er ikke at den ikke likner Oslo, Torggata, forskjelligheten er på flere plan, det er alle kirkene, altrene, montrene, pavebildene, videre er det gatene, som er mer heavy, mer trafikk i sentrum, myldrende. Videre universitet i sentrum, med masse studieplasser, bygningene er gamle som faen, fra år 1500 og slikt, dette sødmer.
Markedsplassen kan man relatere til, Rynek Główny, der foregår det salg fra boder, så er det likt.
Trikker går rundt byen, skrangler rundt og rundt, omkranser gamlebyen, en greie som er historisk, stjerneform, med gamleby i midten, sentrert rundt gamlebyen, sånn er ikke Oslo, heller ikke Praha, der er gamleby på begge sider av elva.
Forskjellighet, flatt, elv.

Polen

Å lande på Kraków flyplass i mørke er fett, fjærlett. Taxe inn til terminalen, via buss, til ankomsthallen, direkte, virkelig effektivt og sikkert denne gangen, før tida i venterommet, bagasjen kom prompte. Buss.
Så salig. Merkelig dette her, plutselig kan jeg slappe av, etter en måned i Oslo, og litt Bergen, to overnattinger, en hendelsesrik tur til gamlelandet.
Skal man gjøre det makelig for seg? Ja, men ikke for makelig, det å ordne en del ting her på tre uker er for mye for langt, for kort tid.
Men uansett, ikke stress.

Analyse

Når man inviterer folk på lunsj, er det sprikende hva som kommer fram, av informasjoner, man får noe tak på det dersom man er aktiv. Man må lytte, føle på stemningen, en mottagelse her og der, ting skjer, ting sklir, meninger brytes, jeg går på.
Snusfornuft kommer, i forskjellige avskygninger, må man regne med, vidsynte perspektiver fins neppe, men i denne forsamlingen tåkeprater man som best man kan, for å desinformere.
Man er lunken, lukewarm, overfor Barack Obama, tar for seg the president-elect og sier at han får en vanskelig jobb og slikt, noe man selv altså ikke ville klart, egosentrisk tale.
Overkompetent, vi tror at Barack Obama vil løse børskrisa, for det der kan han nå, med masse folk rundt seg.
Og poenget er ikke at han skal løse dette alene, nå skaper han team.
Jeg joiner, rett og slett, deltar, påvirker, der det er mulig.

arrangement

Sunset boulevard

Sunset boulevard
Los Angeles, west coast, ved Pacific Ocean, storhavet, vi er der nå, ser vaskinga fra vest, som er som franskekysten, som Portugal, men dette er mer huge, next stop Japan. Stillehavet er større, størst, enormt, vi beveger oss på nye kyster og ser palmer. 34 grader nord og middelhavsklima. Samme breddegrad som Japan, Gibraltar, Kreta, Kypros, Afghanistan, for å ta et knippe, langt sør i forhold til Oslo som er på 60 grader nordlig bredde.
Sånne forhold sirkler oss inn, her i denne store byen ved havet med snødekte fjell bak, california, cala-fornix, bukt-bue, og en sånn der grad av forståelse kan man forstå dermed, med Los Angeles basin, ok, vi vender oss til dette området og skriver i vei om denne kanten av verden, der Los Angeles er spansk, og kan for eksempel uttales på spansk og da som Los AnGEles, trykk på nest siste stavelse, uten av vi vet dette helt sikkert, det kommer, ut av det engelske her, det amerikanske, det spanske er det opprinnelige her på vestkysten, helt klart, San Francisco, dette er katolsk så det holder, spansk 1500-tall, motreformasjonen, helgener all over, som i Sør-Amerika, dette hispanic område rett ved den mexikanske grensa, og så videre, bringer oss til San Diego og Sacramento og dette er spansk.
Nevada er også spansk som New Mexico, Louisiana fransk, vi beveger oss skyndsomt.

gøy

Har man taket på det hele, har man ikke taket på det hele, føler man seg fram, i usikkerhet, føler man grunnen briste under seg, et livssyn skapes, leve i det usikre

Rettigheter

Flere ganger sa hun at jeg burde flotte meg mer. I månedsskiftet mars-april tente jeg bål i skogen, satte over kaffen, pulver, bekken sildret.
Varmt var det ikke, men det ble grønt, ikke lenge etter, modellene kom inn i stua, en etter en, nesten skummelt, vi kastet terning på gulvet, slik ble de utvalgt.
Realitetene, utenfor noe gult, en bil, som suser av gårde. Jeg vet ikke hvor vant man er til dette, i verden, et mord, litterært, det poetiske mord, dermed sender jeg dette som en intro, en forpostfekting, der Trude Instumyhr ligger nede på jorda i blod. Hun er skutt,
Jeg burde flotte meg mer ja, hun sa det, og det at jeg burde ditten og datten satte meg ut, jeg har ikke noe med slikt å gjøre, jeg heter Jan Masturbicki.
Om jeg har gjort det, mordet, vet jeg ikke, for øyeblikket, men det kan ha klikka for meg en natt, det kan det, en tyv kom gjennom kjellervinduet, romsterte en natt, tok med seg to syltetøyglass, dette er også en kriminalhistorie, der han tok seg opp trappen til utgangsdøra og veltet en blomst, var det meg.
Eller deg, ingen vet, hva var det i de to syltetøyglassene mon tro

Mir

Gi lyd, gi labb, røyk snabben, jammen, som man sier og skriver Mir, som ikke er en potet, heller ikke en varm potet, er det lydprøve i kveld, monitor'n virker, som det skal, og Origami Galaktika varmer opp for seg selv, fett.
Videre er det kjeller på stedet, på dypet, i mørke kvelder som sender vibrasjoner ut i verdensrommet til de skrå bredder på Parkteatret og andre steder i verden og Bergen.
Mir var før en romstasjon, nå er det en kafé, fra 1997.

Morgen

da man hadde utforska dassen, ble det skrking og skråling, faen, sa en, men jeg hadde ikke tid til dette maset, så jeg gikk ut døra, til gaten, til havna, der ingen bodde for øyeblikket, men en båt la til som tok meg til en by ikke langt unna som likna denne, Drammen, der jeg ikke skjønte hvor butikken var der de solgte flowers, power, ikke å forakte, der man satte seg og spiste et eller annet måltid på brygga hos en eller annen kelner som likte dyre servietter, senere hadde det seg slik at toget kom.

Fotball

Polen og Ukraina lager fotball-EM om fire år. Fotball er samrbeid, under press. Det vet man hva er, vi trenger alle backing, gjøre noe positivt, for vår vennekrets, mot motstand. Hele tiden, man blir skvisa, tricksa med, helt ut over sidelinja, på en hel del forskjellige måter, da nytter det ikke å være den ene mot de mange.
Radarpar, et begrep i fotball, fra en tid tilbake, det brukes ikke så mye nå, senere kom «best uten ball», den som var god til å gå på løp og binde opp motspillere.
Et annet begrep er sonemarkering. Være til stede, der ballen kan komme.
«Sweeper», den bakerste spilleren, var brukt før, som ordna opp bakerst, foran keeperen. Nå er det nye strukturer. Norske fotballtrenere snakket om «den individuelle ferdighetene», videre «å spille for laget».
I sjakk snakker man om å «få motspill», føre spillet over på motstanderens banehalvdel.
Taktikk, martial art, lure motstanderen inn i feller, for eksempel, late som man er dum og slikt, gi etter for direkte attakk, i første omgang, bruke motstanderens energi.
La motstanderen løpe seg tomme.
Demoralisere.
Så fotball bruker et universelt språk. Det nytter ikke å være flink, det kreves empati, for de andre på laget, til og med for motstanderen, ikke «fair play», nødvendigvis, men ikke sette motstanderen slik ut at de blir aggressive, det fører ikke fram. Da blir det knokkelkamp, man må spille spillet. Rent, som det også er i det menneskelige. Spille rolig, avslappet, direkte, klokt, da kan man til og med imponere motstanderen, og alle tjener på dette. Spillet vinner. Menneskelig.
Nå er det Polen og Ukraina sin tur. Og det gjelder disse aspektene som jeg her nevnte, for å unngå krig og nasjonalisme.

Bergen kunsthall

Hva skal man si om dette, cafe Landmark, i Bergen Kunsthall, moderne, jeg har vært her før, bin hier, zubleiben, dette er merkelig sted, som målbærer den moderne kunsten, som kunne vært hvor som helst i verden, Oslo har ikke et sånt sted, for enkle berømte utstillinger, dette er fint.
Dette er enkelt, fint, ikke som Stenersenmuseet i Oslo, for eksempel, dette er folkelig samtidg som det er fint, og hvitt, her kan man være, kontemplere, kunsten, i stort, i lite, snakke sammen, masse folk med laptop her, som meg, og vi har en dialog uten ord.

Cafe Opera

En kjeller, liksom, på et hjørne, her er det utsikt til teatret, den nationale scene, på toppen, i mørk grått, som et skummelt hotell, for feiginger, her vandret man før i tiden i de mørke netter på kneipene og der vanka ingen andre enn de som var i miljøet som det fortsatt synes og være, her ses folk som snakker oslo og synes å jobbe ved teatret og med gammelmannsbart og slikt, jeg tar dette som det kommer, som jeg er, i fint vær, her Magnus Barfots gate, Engen, videre en sur fyr ved siden av meg som sjekker ut folk på nett og i det hele tatt leser avisene fra Bergen og omegn som alle andre fra Bergen og strilelandet, fra Sogn, Sunnfjord, ned til havet og Verftet rett her nede (nere), men jeg svinger ikke meg i øyeblikket, for jeg drikker caffe latte til en eller annen feig pris og Bergen er en meget autoritetstro by for de som tror på disse nasjonale koryfeene som Holberg og Ibsen og desslike, men det er vondt å se dette før frostnettene.

Det bortgjemte Bergen.

Smug, poteter, Oslofolk, Bergen er meget merkelig. Johnny Cash, typisk, dette er Bergen, den døde, helt, rett og slett, det hviler en helteglorie over Bergen, med Cash, all over, ja, og nei, det fins rolige strøk, det fins Bryggen, det fins almenningen, flere, og viser Fisketorget som sentrum..
Her på Vågen Fetevare, kafé, tarm, tidligere butikk, salami, fete saker, og vi ser fete bergensere med skip og borerigger og utsyn til en blind verden.
Bergen ser på havet, og på fisket, og ubåter og det militære, Bergen gjør honnør hele tida, og her er man orlogskaptein og skipsreder, eller intet.
Sånn sett er Bergen en utadvendt by, tar signaler fra kysten og havet og verden, peiler, over dammen, på det nye fra USA, Britain, slikt, Ludvig Holberg står på sokkel og er Erasmus Montanus blant striler som kommer med varene sine en båtreise herfra og skal handle.
Nei, hva kan man si om Holbergs tid, Holberg suite, Edvard Grieg, med blikk, i musikk, denne skotske familien som kom til Bergen, Greig, og gjørde seg kjent og Edvard i musikk og norskdom, Myllargutten, Ole Bull, fele, Noreg!
Jeg ser Bergen på nytt vis, mer fra meg selv, som den er, før har jeg regenerert Bergen, for jeg har bodd her, men nå ses Bergen.
Som lys, som en lilje, til og med en liljekonvall, som er verdt å betrakte nøyere, som den er, ut mot den store verden, full av inntrykk,

Bergen belyst

Det å se Bergen i klart lys skjer noen ganger, i dag er det full sol og skyfri himmel, merkelig sak, det skjer jo av og til, til morgenen her er det litt frost, kan det se ut som, bilene kjører på knudrete små-is, nedved Bryggen oser det fra hav.
Røyk stiger rett opp, totalt vindstille. Et sett i meg, kan dette vare, det gjør det, dette er byen sin, det! Ja, ta øyeblikket, også slappe av, totalt, slik skal byen være, vinder fra havet bringer regn hit, over Sotra, der hastigheten blir lammet, så slipper de alt regnet i denne gjørma, denne grøfta, som er Bergen.
Altså nå ingen vinder fra vest. Så dermed er dette lampelys, jeg ser Fløien og Løvstakken, badet. Og så disse kirketrollene, her og der, fire kirker som jeg veit om, ser Johanneskirken og Domkirken, og vet der ligger Mariakirken og Korskirken, de skal jeg ta for meg i dag.
Badet i lys.

Broket

Broket
Går man gjennom hallen på Oslo S en søndag morgen er det omtrent som mandag morgen og tirsdag morgen, reisende kjenner ikke ukedager. Feite smøbrød på kafeen, flere butikker her og til langt på natt sovner man ikke.
Er det hyggelig her, det kommer jo an på, der man ser folk som meg og deg og andre som mer vanker her som det gjør på jernbanestasjoner overalt i verden for å høre etter nytt og varme seg med mennesker i fellesskap, her kan man bade.

Prinsdal

Ingenting er hva det var. Prinsdal er ikke Prinsdal for å si det slik, du kan ikke dra til det samme Prinsdal to ganger, men det skjer også vesentlige forandringer, som at her er det blitt pub. Det var det ikke da jeg vanka her, gikk på skole her, Hauketo Skole, ungdomsskole, nybygd, 8. klasse 1968.
Nå er det problemer med nett her, men det er ikke veldig farlig, jeg tenker også at man ikke kan få alt på en gang, komme ut av vanen med at dette er bygd, før i tida gikk jeg ikke mye på pub uansett, videre er dette bussgarasjen, for Prinsdalsbussene, som nå heter noe annet og jeg tror ikke dette er vesensforskjellig, dette med busstransport, her, til Kolbotn, Greverud, over Toppåsen, jeg er lokalkjent, sier bare dette rett fram, denne røde bussen går til sentrum, Jernbanetorget, Oslo S og videre til Solli plass, før til Majorstua, jeg ser.
Prinsdal, et sted uten tog og trikk og T-bane, altså landlig, kan man si, ikke urbant her, men hyggelig, bussen går hver halvtime og det er ikke langt til Holmlia og tog, jeg ser Milan Kundera, tsjekkisk forfatter, for meg her, og drar på, han er fra Brno, der i syd-Tsjekkia, sørvendt, mot Donau, her er vendt mot syd og nord, til Kolbotn Oppegård Ski og mot Oslo sentrum, en overgangssone og et bosted, med skoler, på alle trinn til videregående, jeg ser, igjen.
Opplevde dette nå som litt low, for underdogs, Prinsdal, litt cowboy, harry, men Ski er mer harry, der var jeg for litt siden, i august-september, men dette Prinsdal er for meg først og fremst en vei, for bussen, den rød, med blå fartsstripe, til Kolbotn, vi får se hvor veien bærer videre.
Lukt, smak, lykt, oppover Høydalsveien til skolen, hvor besteforeldrene mine bodde, en periode, Høydalsveien 6, jeg bodde i Gladvollveien 39 og Ljabru Terrasse 30, videre denne gangen til Hauketo skole tok femten minutter, omtrent, jeg husker ikke helt, fra Ljabru, jeg målte nøyaktig tid på gangtid på den tiden, for jeg skulle rekke første time, nullte time fantes ikke da, jeg ser for meg klasserommet, tysklæreren, og nevner ikke navn foreløpig, av pietet, engelsk husker jeg som fornøyelig, en engelsk typisk dame, videre forming, bøker, på biblioteket, jeg skrev særoppgave om en norsk forfatter som er fra Røros, Johan Falkberget, fikk ikke til noe, videre er det ikke grenser for min sakken akterut i puberteten, kan man si, men jeg var yngre enn de andre, gikk videre på Forsøksgymnaset i Oslo.
Prinsdal, Hauketo, Hauketo og Prinsdal kirke, like her borte, en koloss, der har jeg aldri vært, men det er meg dette gjelder, videre inn i det grønne, fotballbane, hvor jeg var en smule bra, men ble aldri god, men jeg drikker øl her og sanser sola som kommer inn vinduet.

Om norsk black metal

Når det dreier seg om det som skjer med verden, er norsk black metal en vare som selger. Fanter liker dette, de som sier de er ikke-kristne og slikt, ateister har ikke noe forhold til dette, filosofer heller ikke, for black metal er anti. Bare. Komisk.
Jeg kan dermed bare si at disse folka gnåler, rir på en dum bølge, og ikke har noe å tilføre. Å være «mot» kristendommen er bare harry.

Svett

Følger man den amerikanske valgkampen, er det ofte smertefullt nå for tiden, der McCain er nedrig og appellerer til «den jevne amerikaner», det er som man hører det konservative USA bryske seg med det gamle begrepet «den tause majoritet», en vinner på den tiden. And the winner is! -Silent majority!
Huff.
At dette skulle gå hjem, de som ikke interesserer seg for politikk og samfunn, deres behov for en general, som skal fortelle dem hva de skal mene, gjøre jobben for dem, dette er forferdelig.
Dette er jo contradiction in terms, at McCain ønsker seg passive amerikanere som liker kjolene til Sarah Palin og synes alt er i sin skjønneste orden, sjefen bestemmer.

Holmlia

Multikulturalitetens høyborg, ved stasjonen og senteret, der man spankulerer rundt i svart-hvitt og det er deilig, her skjer stimulans.
Jeg vet bare det at dette er et fredelig sted, og slik lever mange i Norge for tiden, på Furuset og Hersleb skole, jeg senker meg ned i vann og kontemplerer Arkimedes' lov, skal til Grünerløkka der det er annerledes nerdete, i sola, på cola, merkelig det der.
Kunsten å se feil på tingene er ingen ringere enn Ingers problem, jeg føler meg skikkelig i form der jeg går på toalettet på konditoriet, det fine, videre til puben og alt som er biblioteket i to etasjer, hever min gasje og tar toget til sentrum.
Som heldige Anton opp gressbakken fra perrongen, til hallen, hvor folk går fram og tilbake i mylder, opp til Opus kafé for kaffe og internett, senere på tur videre østover til Galleri Oslo og café Fiasco, så Teddy's, Brugata, som snart har jubileum, vi skriver 23. oktober.

21.oktober

Høst. Typisk høst. Verden er forandret. Hollywood støtter ikke John McCain, han har ingen tilhengere, bare gamle pølser.

Immanent

Immanent
I god takt og tone pleier man omgang med sin kone Tone og alltid har denne debatten en god tone selv om vi gjerne skulle sette bedre enn disse trøtte typene til å lede den, nattas debatt mellom Obama og McCain var ikke så bra som de forrige, fordi debattlederen her var en snik, en forkullet forbrent fyr, som ikke skapte interesse, de to første hadde ypperlige moderatorer, husk det.
Jeg er dermed i en greie som er psykoseskapende for mange, dette med å tenke nytt, det er utfordrende, på stående fot er de fleste intetanende.

Polsk mystikk

Det er i og for seg liljekonvall det dreier seg om, det andre, det menneskelige, hele tiden. Tillit på liljekonvallbasis, kjærlighet, det er det som holder. På vennskap, hei.
Så da kan man se inn i noe annet, enn det utvendige, gå bak linjene, til skjønnheten i dette landet, dans, folklore, som er universelt, musikk, kunst, stor litteratur, vitenskap, det mer objektive, jeg leste i går en roman av Stanislaw Lem, kjempe, videre har jeg lest filosofien Leszek Kolakowski, en heidundrandre fyr!
Og det er mer, til, for å si dette med fine ord, er Polen et godt land.
For meg en missing link, min dragning mot Øst-Europa blir mer forstått. De har noe her som jeg har mangla.
Jeg har bodd på Manglerud i mange år, ikke uten grunn nei, laga firma Manglerud Initiativ, som også er min hjemmeside, www.manglerudinitiativ.no.
Polakker har for eksempel et fornuftig forhold til vitenskap, og her er det funnet opp mye, man kan nevne senkningsreaksjonen i medisin, SR, videre Marie Curie, med radioaktiviteten, den eneste som har fått nobelprisen to ganger, og så videre, så har man Frederik Chopin.
Og man har Kopernikus, en rekke bra forfattere, billedkunstnere og komponister.
For meg er Leszek Kolakowski nå den store inspirator til å forstå Polen, på den måten at han skriver katolsk, dypt, helhetlig, til å få forstand av, er ikke dogmatisk, stiller spørsmål, tydelig.
Hva er det vi driver med her på jorda? Polakker lurer, de stiller spørsmål hele tiden, er aldri sikre, på dette nivået kan man nå forstå dette folket, det jeg før oppfatta som mistillit er mer metafysisk usikkerhet, bra.
Greit at du ordna det der, men hva med i morra, åpne for fremtiden hele tiden, for nye problemer, er Polen.

Mistillit er i Polen en metafysisk størrelse

For å se dette, er det et poeng å se polakkers selvhøytidelighet, det skal oppleves som en ære å komme til Polen, det lovede land.
Man skal ikke bare bukke og nikke og respektere, man skal beundre.
Adam Mickiewicz, polsk nasjonaldikter som står på sokkel her i Krakow, skrev en gang i et dikt at Polen er frihetens land i verden, mot de onde stater rundt, kristen frihet.
Det var den nasjonale drøm da, ca. 1830, da Polen ikke fantes som stat. Det er dikt.
Nå er det plikt, man leser Mickiewicz, men noen får avsmak, som polske Witold Gombrowicz, som tidlig mente at polske forfattere var dårlige og perifere, allerede som 16-åring, han sa det på skolen og ble nesten kasta ut.
Hm. Et styr dette her.
Witold sa dette rundt 1920, og i morra skal et teaterstykke settes opp basert på hans roman Transatlantyk, han bodde i Argentina fra 1939. Her.
Det kultiverte Polen er verdensorienterte, jeg leser nå Stanislaw Lem, nettopp død, det er flott.
Men gemyttet i Polen er mistillit.
Selvgodhet, uten grunn.
Polen kan betraktes som en sekt, eller en liga, eller en minoritet, en urbefolkning, med rimelig egne meninger.
Så fins det et politisk parti her som heter Familieligaen, de var med i den forrige regjeringen, rimelig på polsk grunn ja. Man merker dette.
Det har skjedd en darwinistisk seleksjon av rimelig sære mennesker her, et undertrykt folk.
Møter du en polakk, ser vedkommende alltid på deg belemrende, ekkelt, stygt.
Du er i utgangspunktet hans fiende.
Dette scenarioet er forferdelig. Hva skal man gjøre.

peninsula

Her i dette lydhøre publikummet hører vi en stjerne sitte på matten utenfor sol

Hva er poenget med å lære seg polsk?

Svar: Intet som helst, ikke viktigere enn å lære seg språket på Manglerud. Like interne begge to, dritt og møkk, vil ikke de snakke med meg, vil ikke jeg snakke med dem heller. Shit.
Sånn er det, dette er ikke kult, jeg har bodd på Manglerud i 25 år, men ikke fått venner der, på varig basis, sånn er det med Polen også, det er en synode, der man skal snakke Manglerud for å bli godtatt, være som dem, være patriot, i og for seg som Sverige, og Finnland, jeg ser Danmark er nytt, annerledes, mer åpent land, det er ikke patriotisk, for meg, det er enerverende, åpent.
Polen er et lukket land, Danmark er et åpent land, som Nederland, utadvendt, vi ser dette mønsteret, jeg vil snakke med alle mennesker, selvfølgelig, men møter jeg internt pjatt, gir jeg faen.

Nasjonalistisk pisspreik

Nasjonalistisk pisspreik
Ofte er det slik at ens land er velkjent, men det er selvbedrag, det er ikke det, dersom du tror du kjenner ditt land, tar du feil, rett og slett, det fins ikke noe i ditt land du kjenner, langt mindre i din familie og der du har konkret vokst opp, du har ikke peiling.
Jeg kjenner to ihuga Vålerenga-supportere, ingen er derfra, det er utebys folk begge to, og har inkludert seg i VIF-klanen begge, av en eller annen grunn, dette er mønsteret, det går rykter om at Bjørge Lillelien var uekte sønn av Vidkun Quisling, og så videre, det er tull alt dette med patriotisme, Hva var Hitlers greie, hvem var det han skulle bevise noe for? Mora si?
Dette med «folk» er meget artifakt, der du kommer fra er der du kommer fra og det er det, sånn er det nå bare med den saken, mer er det ikke å si, men så er du født.
Solidaritet er også harry, solidarisk med hvem da, om jeg tør spørre, med krigen?
Det ser slik ut, en hver solidaritet, ethvert samhold er alltid retta mot noen andre, solidaritet og nasjonalitet har en fiende. Slutt.

Polen og Tyskland

Det er klart at det er glidende overgang. Her bilde av Stettin-Szczecin, rundt elva Oder, som er Tysklands øst-grense. Vi beveger oss tilbake i historie, er i Krakow (Krakau), og dette er en greie på å forstå linken, overgangen, jeg har sett bilde fra Berlin før krigen, med trikk, det likner Krakow slik det er nå, myldrende liv.
Dette er en forståelse, av livet som det er, før var det mer overgang Polen Tyskland, med tyske minoriteter her og der, etter annen verdenskrig ble det slutt på slikt, nå bare polakker i Polen, bare tyskere i Tyskland, bare tsjekkere i Tsjekkia, og så videre, slik var det ikke før.
Franz Kafka var jo tysk-språklig jøde i Praha (Prag), nei, det var mer blandet før, blandet kultur, de germanske og slaviske folk hadde ingen klar grense.
Da kunne de også sikkert forstå hverandre bedre, polsk var et språk som ikke var så fremmed i vest.
Klar grense, Oder-Neisse-linjen, etter annen verdenskrig, som ble fast, for dette var den kalde krigen, og det var for desimering av Tyskland, fra seierherrene, innbefattet Sovjet, hit men ikke lengre, tyskere øst for dette ble flyttet vestover. Move.
Gamle tyske byer som Breslau ble rent polske (Wrocław).
Man ser, man ser, der det er en kapring av virkeligheten som har skjedd, i internasjonalt farvann, det polsk-tyske har fått vanskeligere kår, du må velge, enten er du polsk eller så er du tysk. hei.

Polen som snusfornuft

Polen er et land som er gammeldags. Det at den katolske kirke er så sterk, er et gammelmodig trekk, navn er også gammelmodige, det så jeg tidlig, videre er dette et gammeldags land, der hierarki er en greie som liksom bare er slik stor angst for øvrigheten, sterkt politi, som gamle mordtropper for adelen, skattefuten, fengslene er kjipe. Middelaldersk.

Parallell

Akvariet i Bergen er en attraksjon. De selges ikke fisk, her vises fisk fram, fra fjerne egne, regner vi med, Auksjon, av kunst, i et lokale et annet sted, jeg drømmer om sild. Sild i lake, sild i tomat, sild i olje, oljebransjen, havet, dets ressurser, rørledninger, fra Toten, hvorfor fins ikke noe som heter Toten-feltet, det fins Toten Transport, som har problemer i Tyskland, men her er det kalde fisker som går rundt i dyre dommer og skuler.
Blåkors, hvor ligger det i Bergen, jeg kjenner en som jobber der, dette er virkeligheten, rett utenfor stuedøra, høy og lav, som det så fint heter, her i akvariet lukter det kjøleskap, sterilt.
Jeg kommer vel i morra, tenker, jeg, til Bergen (med det sammæ), og her er det lukt og fisk og flom og i det hele tatt tentativ diagnose dårlig vær.
Klimaet i denne byen er forrådt, som Amalie Skram skrev, hun ble gal, jeg kjenner ikke denne byen så godt, men en lille smule, på dansk, og den er søt.
videre

Om det kontinentale

Vi kjeder oss. Da jeg som liten var med mine foreldre på kafé, skjedde det aldri at vi kom i snakk med ukjente. Det skjedde ikke. De eneste utenforstående som vi toucha borti var en fyllik og en mer gæren fyr, nei, dette var ikke greia, å bli kjent med folk.
Jeg kan heller ikke huske noen samtaler i hjemmet som opplevdes som fornuftige, i den grad at det oppsto interessante diskusjoner, verdt å følge med på, som oppdragelse, for en gutt. Man snakka i pamfletter, mente ting.
Min bestemor gikk ut i parker og satte seg på benker og prata med folk, hun var folkelig, muligens spesielt etter at min bestefar døde, hun overlevde ham med godt over 10 år.
Hjemme hos også mente man bare ting, og det var det, man var uenige, og det var også det, da ble det jo ikke sagt mye klokt.
Jeg fikk dosert en del meninger, politisk, og dette dreide seg om fredsbevegelsen og mot atomvåpen, fra 1960, interessant nok, en del funderte stanpunkter var det vel, man må ha kommet fram til disse på en eller annen måte, min mor var politisk radikal, idet hun stemte SF fra første valget i 1961, det norske venstresosialistiske partiet, som framførte det tredje standpunkt, som gikk på verken USA eller Sovjet, min far var Arbeiderpartiet.
Sånn sett et såkalt radikalt hjem, men det foregikk altås ikke levende diskusjoner.
Mulig mora mi diskuterte vel muligens politikk i andre sammenhenger, på jobben og så videre.
Hun likte den første lederen av SF, Finn Gustavsen, fordi han var så menneskelig, som hun sa.
En gang var det debatt på TV om atomvåpen, en sa at med atomvåpen kan vi føle oss tryggere. Jeg var enig i det, sa jeg, men ble hysjet ned, bare at mora mi sa at sånn er det ikke, argumenterte ikke, snakket om det med andre, som var fullstendig enige, nei, sånn er det ikke. Slutt. Dogmatisk hjem.
Ok. Dette til opplysning, senere skjønte jeg diskusjonens mulighet, de som trodde på diskusjon og uenighet ble mine venner, de ble det verdt å ta en prat med, i femten-årsalderen satte jeg meg inn i noen radikale politiske ideer, ble aldri medlem av noe parti, nå kan jeg snakke.
Diskusjonens primat, at det foregår en levende diskusjon hele tida er det som er demokrati, hvor som helst, på kafé, på arbeidsplasser, på toget, i hjemmene, på parkbenker, på ferie, på badestranden, jeg kunne si under EU-striden i 1990 og framover at jeg deltok for å lage politiske diskusjoner, som hadde en verdi i seg selv, jeg var på nei-sida.
Noen som var på nei-sida likte ikke det der, men det mente jeg.
Og jeg opplevde at det i Norge på den tida foregikk mye god politisk diskusjon, som jeg fikk med meg, senere har jeg overvært og deltatt i andre diskusjoner, hvordan vil vi ha det i verden.
Som fjortis hadde jeg fått med meg begrepet «globalt perspektiv», og kunne framføre dette, videre begrepet «imperialisme», som jeg opplevde USA sto for, videre en del nær kommunistiske meninger, om at kapitalismen med nødvendighet er imperialistisk, for å erobre nye markeder, senere ble jeg introdusert til Hegel, hvis analyse av herre-trell-forholdet ble annammet, det at et herre-trell-forhold med nødvendighet går mot sin oppløsning, fordi begge er undertrykte, ingen vil ha det sånn, det likeverdige forholdet er det eneste som er menneskelig og riktig og korrekt og kommunikativt, dialogen, den frie diskurs, hvor fornuften står i høysetet.
I Polen går folk på kafé helt rolig, ikke så i Norge, i Norge er det i større grad for å vise seg fram enn her, gjenger går ut for å synes og drekke.
Her synes folk i større grad å gå ut for menneskelig samkvem, praten går høylydt.
Det oppleves å være mindre egosentrisk tale her. Godt.
Det er det man kan snakke om er det kontinentale kaféliv, der mennesker møtes og meninger brytes.
En diskusjon foregår innen en ramme, som kalles diskurs.
Det er visse ting man er enige om, før man går til en diskusjon. Man kan bli enige om hva slags tema man skal diskutere, for eksempel, da har samtalen karakter av et møte, som et offentlig møte.
En venninne av meg har sagt hun er sionist, og det vil hun alltid være, bli, vi skulle diskutere det en gang, har vi snakket om, men det har foreløpig ikke skjedd.
Det blir liksom for personlig for henne å fremlegge argumenter for hvorfor hun er det, det er på kristen basis, har jeg skjønt, men ikke alle kristne er sionister, men dette har altså ikke latt seg diskutere, hun er vel mer vokst opp i en tradisjon hvor sionisme var greia, mer frikirkelige menigheter i Norge, det er saken.
Jeg vil gjerne høre argumenter for hvorfor folk er sionister, og katolikker og muslimer og hva som helst, det kunne vært interessant å diskutere, selvfølgelig, jeg er lydhør, for jeg vet ikke så mye om dette, men det degenererer til at det blir framført som en personlig tro, et hellig standpunkt, som man bare må respektere eller la være. Et klesplagg, altså.
En annen jente jeg kjenner sier hun er buddhist, og det argumenterer hun heller ikke for, det bare er slik.
Jeg skal begynne å uteske sånne folk argumenter, høre om hva som har bragt dem dit, det er en plan nå ja.
Ikke gå til motangrep, for jeg kan ikke si at jeg er mot sionismen, eller for, det er noe som fins i verden som jeg gjerne vil forstå, likeledes buddhismen og hva som helst.
Og så kan man oppleve konfronterende samtaler når man sier slikt, -jaså, du er ikke anti-sionist? Vet du hva Israel driver med, eller?
Oj. Tull og tøys, dette er ikke argument, det er krig.
Det er skapt et fiendebile, kalt «sionismen», som ikke holder vann, det er jeg sikker på, dette er det dermed mulig å mer finne ut av selv, eszher Israel, eller hvordan dette er, dette er «Sion», som er jødenes navn på Jerusalem, den byen de alltid har drømt om å vende tilbake til, gjenerobre det landet de kommer fra.
Expelled, tidlig i vår historie, kom for eksempel til Spania, dernest kasta ut ca år 1500 og havna masse i Øst-Europa, mest i Polen.
Dette har karakter av å være en folkemyte, sionismen, og noen tok det etterhvert bokstavelig og ville virkelig konkret tilbake til deres opprinnelsesland, med Sion.
Dette er det jo mulig å diskutere, og snakke om, likeledes buddhismen, etter Buddha, som sa et eller annet som det er mulig å tenke på og forholde seg til, en personlig utlegning av buddhismen for meg er som følger; det dreier seg om en opplevelse av virkelighet, en diagose, som viser seg som lidelse, at verden er lidelse, i øyeblikket, og det kan man roe seg med, for man skjønner det, kan ta tyren ved hornene, ta tak, gjøre noe.
Men det er ikke dermed sagt at livet alltid vil være lidelse, selvfølgelig, men det var det da, er det nå, vi vet.
Man kan gjøre noe med det, når man skjønner at det er sånn.
Og jeg tar tak her i denne bloggen, som er til kommunikasjon, til verden, på et offentlig sted, som er internett.
Så dermed er internett en moderne arena for det kontinentale.
Får man ikke folk i tale i den konkrete offentlighet, kan man invitere til diskusjon her.

En observasjon

En observasjon
Noen som kommer inn døra kommer inn døra. Så kommer noen andre inn døra, noen går ut, dette er folk. En jente åpner vinduet, mens andre går ut døra, for å få luft. Svimmel ser jeg at de som går inn døra, er de samme som de som går ut døra, altså ut til høyre.
Jeg ser videre noen kommer gjennom vinduet, som tidligere har gått ut døra, på den andre siden enn de som gikk bakdøra.
Inne på toalettet lukter det vondt

Umulig

Noe av det som er mest umulig er å bli kjent med mennesker. Vi har alle en bakgrunn, vi har alle foreldre, et land, og så videre, en eller annen måte er det alltid mulig å relatere på, til hvem det skal være.
Vi er alle mennesker, for å si det slik, så dette burde være lett, mann og kvinne har en tiltrekning, slik er det bare, hvorfor snakker folk ikke mer sammen, beveger seg bare i sirkler, dømmer nord og ned folk som ikke er som dem.

Fattigdom

Det er ikke slik at folk er fattige av egen fri vilje. Det er noen som vil ha det slik. Oljebrønnene fordamper, folk forstår bare at de vil ha seg penger, drikker en skål og i krampe setter de tennene i det første det beste de møter.

Hm

Å relatere til en nasjon med et folk og en historie, er nervøst. Her i Polen er det tenkbart at folk ikke tenker. Det må sies, de tenker ikke, i tradisjonell forstand, for de tror på begrepet nasjon. Alle som tror på det, kan ikke tenke.
Nasjon er en historisk entitet, på samme måte som «morsmål», vel snakker vi et språk, lært av våre foreldre og av skola, men ett fett, poenget er å få folk i tale.
I våre dager kan vi reise over hele verden og ikke minst via internett, da er det lettere å forstå at begrepet nasjon er noe som Adolf Hitler dreiv med, det er det. «Folk».
Nå som det stunder til presidentvalg i USA, hvor begrepet change og dialog settes fram av Barack Obama, er det på sin plass å slappe av littegrann mer.

Polen er et under

 

For å stivpynte meg, før helgen, tar jeg fram grammatikken, slår opp på adverb, ser på «adverbial phrases of time», finner na razie, som betyr «at the moment». W tygodniu finner vi på, må bety «i uka». Dermed raz w tygodniu, en gang i uka.
Et ras skjer dermed, vi er igang. Kan begynne å flette sammen. Til setninger.
Utrengsmål, jeg sier det slik, vi slapper av, tar det som det kommer, super!
Et ord vi hørte de første dagene her, for snart to år sida, det nærmer seg 1. oktober.
I og med dette språket fører vi inn noe nytt, nemlig form, og tid, byłbym, I should have been, et ord for dette.
Formen er perfekt, vi se videre i dette til russisk, der bokstaven щ, som vi håper vi får inn her, skrives på polsk szcz, uttales sjtsj, stemt. I russeren Sjtsjaranski, som vi har gørt om, altså i skrift enda enklere, dette slaviske.
Jo, vi fikk inn denne russiske bokstaven på bloggen, щ, bra, vi sjekka.
Så problematiserer vi ikke, har grunnsystemet klart, intakt

Om å nesten forstå polsk

Det er grader i å forstå språk. Polsk, i motsetning til tysk, er fjernt. Nederlandsk kan jeg ikke, men opplever at dette skal jeg lære meg rimelig lett, på stedet.
Nederland ligger i smertepunktet mellom engelsk, tysk og skandinavisk, heller ikke langt unna fransk, som er språk i Belgia. Der kan jeg relatere.
Polsk har bøyningsformer som latin og gresk og tsjekkisk, som jeg har smakt på, jeg kan tysk, så kasus er kjent, men det er uttalen og de meget forskjellige orda som er fremmed, som tar tid.
For polakker så kan du polsk, eller du kan ikke polsk, så ikke for meg, jeg har et forhold til det gradvise, til begrepet Prosess.
Å jobbe seg inn i det polske språket er meget interessant og lærerikt, det oppleves mindre fremmedartet nå.
Denne tilstanden, av ikke-kunnen, og ikke-misforstand, er interesant, der jeg oppfatter noen ord og noen setninger og noen bøyningsformer, fra samtaler rundt meg, og har denne opplevelsen av nesten, i en rekke ord og uttrykk og talemåter, dermed ser det ut for meg som om polakker ikke har peiling på noe som helst, en hypotese, for de skjønner ikke andre mennesker i verden. Et stort problem.
Jeg ser dette helvetet, der de ikke har peiling på andre måter å forstå verden på enn den polske måten, et langt lerret å bleke.
Når man ser det polske i snitt, vil de sikkert snakke fjernt med deg, men dette er ikke poenget, for de er interessert i alt. Jeg ser dermed fremtiden.

Bak fiendens linjer

Dette er en blogg. Den er offentlig. Den blir lest av noen. Hvor mange, veit jeg ikke. Jeg kan opplyse venner om nye innlegg, men mange vet om denne greia.
Fienden, hvem er det, Berthold Brecht skrev eller sa at «Fienden har navn og adresse», gi meg din adresse, og jeg skal si deg hvor du bor, som det sto i Dusteforbundet i Dagbladet, Fredrik Stabel.
Fienden, hvem er det, det er en selv, først og fremst, selvfølgelig, det i en selv som ikke vil frihet, som vil bli stemplet, som vil leve som godgutten, i avhengighet, trist, men sant, vi kan si at alle har dette i seg, fra barnsben av, frigjøring er en ensom ting, forferdelig.
Fienden er dermed de du ikke kan snakke med, alle med et annet språk, med en annen kotyme, en annen residens, en annen mening om saker og ting, de som ikke skjønner deg.
Av og til skjønner man disse, kommer inn på dem, ser, i smerte, andre ganger blir man confused, det dreier seg dermed om å se det mennesket du har foran deg i øyeblikket, deg.

Om frihetens vilkår i verden

Erich Fromm skrev boken Flukten fra friheten, rett før krigen, undret seg over dette spørsmålet som ligger i tittelen, hvorfor lever ikke menneskene i overensstemmelse med seg selv. Merkelig sak, hvorfor finner ikke folk sin egen stemme og lever, i stedet følger autoriteter, bøker, herskere og slikt.
Et tankekors, dette er selve saka, for videre liv på jorda, for dette er det som lever, det selvstendige, det kreative, selvet, det spontane, drømmene, forandringens mulighet, kommunikasjonens primat, kjærligheten, for å si det på den måten.
Vi har en lang vei å gå, for det fins mengder av underdanige mennesker, som er blitt presset til å følge andre menneskers ego. Trist.
Men her står kampen, det sentrale, frigjøring fra lenker, bånd og tvang, ikke først og fremst for nasjonen, gruppen, men for individet, for meg selv, for deg, for alle.

Polen som et fritt land

Det merkelige som skjer her, er ikke lett å forklare, men dette med Polen som frihetens land, som har vært deres egen ideologi i 200 år stemmer. Adam Mickiewicz skrev det, ca 1830. dette er det frie landet i verden som har ansvar og kjemper mot de svære veldene som lå rundt dem, som Russland, Tyskland og Østerrike, jeg er inspirert. Wolność! Frihet. Vi vil frihet, alle mennesker vil frihet, i denne polske sammenheng fra romantikken ble paven og den katolske kirke garantist for denne friheten, nå er det ikke slik, den polske drømmen om frihet vil jeg påstå er meget inspirerende og enerverende, det frie menneske har blitt til her.
Hvordan. Why. Dlaczego? Hvorfor? Jeg ser i snitt noe her som har blitt pressa, fra fjern og nær, har blitt presset til å nå det egentlig menneskelige, dermed målbærer dette undertrykte landet en kompromissløs frihetsdrøm, som besnærer, som betar, vi er der.

Norske fordommer mot Polen

1. De tror de plukker jordbær
2. De tror de er snekkere
Det er det nære, det er det som er det som nordmenn ser av polakker i Norge. Videre er det det man veit, fjernt, det er ikke mye, norsk mentalitet ser bare det de ser, tror ikke på noe annet enn det de ser, sitt eget blikk, vel kan de sikkert litt om Lech Walesa og polsk fotball, men det er det, til og med den polske katolske kirke har nordmenn elendig greie på,