Vås

Der man ser rundt seg, på regn, lurer på hvor man er i verden, en buss går forbi, hører lyder, stemmer, fra en jente som snakker om en som er «veldig sånn på sjekker'n», blir sur og grinete.
Brunst. Det fins blant dyr, ikke blant mennesker.
Vi har skjønt at sex er en alvorlig sak, derav fikenblad, ingen dyr har klær, fikenblad, dette er det første plagget.
Jeg blir nervøs når jeg hører slikt, mister matlysten, tenker på å få hun der kasta ut av lokalet, baby doll, full rulle, passiv drittjente med null oppi huet og ser virkelig ut som en maskindokke som kan trekkes opp.
Videre ses et par med barn, dama hysjer på barna for de skal spise lunsjen sin i fred, pertentlig drittsekk av dokke med barna, hva skal man gjøre med dette.
Ingenting som helst, muligens, bare drite i det, men meg bekjent kan man ikke gjemme seg bort fra verden, som på bildet over her, som var hovedkvarteret til Hans Frank i Polen, Hans Frank var sjef for det tysk-okkuperte Polen, likeså minnes man Jozef Terboven i Norge og Gestaposjefen Helmuth Reinhardt, puppet on a string, nazismen hadde ingen tanker om kvinnefrigjøring.
Viktig, rett og slett, Adolf Hitler snakka bare om dominans, i forhold, en dominerte, den ene eller den andre, mange snakker slik fortsatt, man skaffer seg domener i ekteskapet som man regjerer over, kan ikke snakke sammen og samarbeide. Trist. Det ses her.

allsang

Høystemt
Når man forflytter seg til Noreg, etter (alle disse åra), smiler man. Ein hev eit glis, som ein ikkje visste ein hott, ein veit ikkje meir enn dette: Man kan fleipe med det nasjonale mer nå. Bra.
Det er klart det er Ivar Aasens språk som er norsk. Tebars te røtun, ek vil itj mer enn dit.
Ta fram alle dialektformer og forståelige varianter av gammelnorsk!
Men man må også gjøre seg forstått. Dette er Norge.
Rundt Lysefjorden og Telemark, i Setesdal har jeg ikke vært, det er nødvendig. Men jeg kjører ikke selv, jeg er passasjer, kunstnere er passasjerer, må ha anledning til å observere.
Klokka er 5 morgen, hele dette oppholdet har jeg vært våken på denne tiden, tidlig hjem, tidlig oppe. Upp!
Til dåd
me vil
no
ha det slik
at Norge fins
og Polen, landet
ligger der

Vi kommer tilbake
Jeg kommer snart igjen! Om en måned. Greit.
Så en måned i Norge, (for å bli banka opp)
Merkelig dette her, jeg regner med varm velkomst, så går det noen dager og alt er glemt, man kjører videre i samme tralten. Vane. Se på dette. Den norske vanen, hva er det. Forferdelig.
Vanetenkning, bryte gjennom det, jeg ser noe der, en trend, det trendy i Norge, med å like utlendinger, folk som har reist, reiser mye, men det er form, det er ikke ekte, man blir bare imponert, det er det, lærer ikke et kvekk, fullstendig uten kommunikasjon og fallskjerm. Faen.
Trist.
Men jeg er forberedt, og unngår mer mageplask.
Et trimrom, ses, en båt, en skute, en snekke, innover Trondheimsfjorden, til Steinkjer, lang denne fjorden, på størrelse med Oslofjorden, lenger, vel, en smule, inn, til det indre Norge, toget til Grong.
Et sted som jeg er fornøyd med, der kan jeg bo. Grong. Det er kafé der også, trekke meg tilbake til Grong og bruke tog, nordover og sørover, rimelig midt i Noreg.
Det er Kina-restaurant ved togstasjonen, flott.
Sikkert internett også, der er jeg.
Grong har ikke så mye støy. Oslo har støy så det holder. Bergen mindre.
Oslo suger.
Suger deg tom for krefter.
Hm. Hva faen, dette synes veldig vanskelig, for ikke å si umulig, ingen hører på deg i Oslo, de bare konsumerer, jeg får holde totalt kjeft, inntil de begynner å snakke selv. Jeg husker ingenting, hva har skjedd her i disse tre månedene.
Nordmenn har sug etter kunnskap, tror ikke de har noe å komme med selv. En feil. Alvorlig feil. Det er liksom i det store utland det skjer. Slik har det alltid vært.

North Fish

I et rektangulært tilsnitt er det norsk fiskerestaurant i byen, før kafeteria, der du kunne be om fisk fra et monter, nå ordinær meny. Her spises retten «Fisk filet», som er to fiskekroketter eller hva det heter, godt, som på Trøndelagskysten, som det er kart over her på veggen, Ytterøya, jeg er ikke lokalkjent der, men det er Trondheimsfjorden.
Fisk filet med poteter og saus, dritgodt.
Fjordbris, ved hav, dette er en kjede som fins i noen andre polske byer også.
Når dette skrives er det fullt i restauranten og jeg okkuperer et firemannsbord men faen. Jeg har ikke drukket opp ølla til maten.
Men dette er greit og fint og flott og borger for fremtiden der det dekkes til gull.

Hei

Et polsk opphold går nå mot slutten. Jeg skal snart tilbake igjen, men dette er en sluttet enhet, 3 måneder, omtrent. Merkelig.
Polakker har lidenskap. Det har ikke nordmenn. Vi er kalde. Jeg ser. Videre mener ikke polakker så alvorlig det de sier, som nordmenn, vi står mer og faller med våre standpunkter, vi slapper dårlig av på det.Viktig å mene noe, det skaper identitet.
Noe løsner, jeg ser Bogstad camping, Oslo, sure folk som jobber, med turister, det er som polakker her, på hovedturistplassene, det er slitsomt, jobbigt, forståelig.
I universitetsområdet er det annerledes, inkorporert i byen, der er de vant til alle mulige utlendiger, alt er hyggelig.
Da ser jeg turister som en diversifisert gruppe, noen intellektuelle, tildels superintellektuelle, må få med seg Krakow, andre drar hit bare fordi det er billig.
Nordmenn på heisatur, kjedelig, som overalt. Kulturløse barbarer, merkelig sak.
Når det forslår, når man ser, to store fotballstadioner her, for de store klubbene i byen, Cracovia og Wisła, jeg ser dette er et trekk ved byen jeg ikke helt har inkorporert, fortsatt, dette er greit.
Krakow er dermed en mangslungen by, man ser strukturen bedre, der de to fotballarenaene er like ved hverandre og er skilt av en stor park. Modem.
Det der skaper en spenning i byen som jeg ikke før har sett. Cracovia er eldst, men Wisła er best, nå best overlegent i Polen. Legendarisk lag, som Legia Warszawa.
Det har å gjøre med at under kommunismen ble Krakow tilført et proletært tilsnitt, man bygde det store stålverket i Polen her, Nowa Huta, og der flyttet arbeiderne inn i mengder, 200.000 bor nå der, jeg har vært der, merkelig, dermed ses byen mer som en helhet, det borgerlige sentrum og det kommunistiske Nowa Huta.
I dag er det første mai, jeg skal ta en kikk.
Ja. En ganske vanlig dag, folk flagger, som i Norge, med nasjonsflagg, det er det, folk tar dette rimelig med ro, kafeene er for det meste åpne, slappa dag.