Reisen
Da man drev og pakka og stressa fælt før man skulle reise, kom man på den tanke at man burde se seg litt om og det er ikke det at reisen er stressende i seg selv, det er noe ganske så annet.
Man skal liksom komme seg til flyplassen og sitte der og vente og ha det kjipt. Det er kotymen, det skal være kjipt å reise, for borte bra, hjemme best, og så videre, vel er dette en slags hjemreise, men jeg er nær å være borger av to land nå, så dette burde være mye greiere enn det synes stort sett.
Reisen over ukjent land i to timer, luft, fra broccoli til broccoli, det er ikke veldig forskjellige matvaner i disse to landene, bortsett fra noen småting, ellers er det brød pg smør og egg og annet pålegg av akkurat samme type.
Så kulturene er i hovedsak nøyaktig like.
Man kan grue seg til å komme til gamlelandet og ingen vil høre på deg og din tale forstummes, for folk skjønner ikke bæret av det man har opplevd i Polen, det er fullstendig uten mening for dem, men sett at de setter seg ned og lytter, hva skal man da fortelle, hvordan skal man gjøre Polen forståelig for norske vikinger. Stort problem, heavy.
Klokka er 8.50, flyet går klokka 15.05, man bør være på flyplassen i veldig god tid, nær to timer før, og det er nå. En reise tar en dag, sånn er det med den saken.
Det å forberede seg på samtalen i Norge er nå det store problemet. Faen.
En viss gjensynsglede vil være der først, men så blir det dritt og møkk og folk kommer inn i det vante rimelig fort og det er det, men så kan man møte folk det er mulig å føre samtaler med, utveksling, ikke bare beretninger, jo, noe kan skje av bra ting.
For det fins åpne mennesker.
Så ellers fins det drittsekker, noen som ikke kan lytte noen gang, uansett, og videre fins det alskens hummer og kanari, på flyplassen er det sikkert masse idioter som later som de ikke har flyskrekk, det å bearbeide passasjerene er stort sett rimelig nødvendig og ekkelt. Se folk.
Disse trynene burde egentlig fotograferes, men det er best å være fullstendig passiv og ligge lavt og oppføre seg helt som om man var like dust selv, det funker.
Hovmodig, jeg? Ja. Jeg merker det, og min reise må dermed trappes litt ned, slappes meget mer av på, jeg ser jeg har opplevd masse her som er bra og stort og viktig, men den samme kampen må føres i Norge som i Polen, her forstå det vikingaktige ved nordmenn og norske troll.
Norge ses så som en rimelig barnaktig kultur, og det ser jeg da i meg selv også, en naiv tro på egen styrke, feil.
Polakker er mer realistiske i hva de kan oppnå i samtaler. Man kan ikke oppnå særlig mye, bare slapp fullstendig av, du.
Man kan fortelle sin historie, det er det. Så får mottageren full frihet til å bearbeide dette helt på egen måte.
Nervøs.
Klarer såvidt spise.
Så kommer man på to ting, i rekkefølge, i og for seg banale ting, men nervøsiteten flagrer. 09.19. Tar dette seg ut?
Tja. Jeg kom meg ut, nå en time etter, 10.42, på pub. Bra.
Og har det greit nå.
Folk rundt hjelper. Slapper av.
