Finanskrisen

Idyll. Før måka folk inn penger, ble ekle, surmulende, dro stigen opp etter seg, levde fett, liksom, penger ble god tone og den eneste inngangsbilletten til kjøpefesten. Det ble uholdbart. Nå vet vi hva vi skal satse på, en bærekraftig økonomi, en god sak.
Hvordan man her går frem vil vise seg, USA går foran, fra 20. januar, vi ser på skatteparadisene og skattenndragelsene, en kollektivitet må finne sted, salte ned penger må betraktes som en synd.
Salt sild, fersk torsk, mat, bekledning, vedlikehold, transport, datamaskiner, nødvendighetsartikler i dagens verden, til liv.
Det sosiale liv må legges til rette for. Folk må møtes, det kommnikative samfunn.

Verdens tilstand

Verden er i status quo. En verdensorden er bygd opp gjennom mange år, vi kan like det eller ikke, men sånn er det. Det fins maktsentra og maktblokker, som ser på utfordringer av dette som kriminelle handlinger, aksepter dette, eller vi tar deg. Her er vårt handlingsrom.
USAs reaksjon på 911 er bare ett eksempel.
Russlands reaksjon på Tsjetsjenia er et annet, og deres reaksjon på Georgias invasjon av Sør-Ossetia. Nå Israels reaksjon mot Hamas i Gaza.
Skal man jobbe politisk i dag, må man vite og forstå dette.

Israel

Yom Yippur-krigen, 6-dagers-krigen, det er i minnet, nå med Palestina, Gaza, Vestbredden. Mossad er regnet som verdens beste etterretning, og vi vet.
Noen ganger er dette enkelt, vi kan snakke om det, andre ganger mer tense, jeg føler meg tillike som en som ikke vet nok om dette området, Libanon, Jordan, Irak, Syria, tilliggende herligheter og dette med islamismens oppkomst, fra Egypt og slikt, Iran, det er sterke saker, i verden i dag. Merkelig.
Islamister tror ikke på holocaust.
Hva skjer.
Man søker en verdensforklaring, som vi alle, det er det det dreier seg om, og det gammeldagse er å prøve å finne syndebukker, hvem som har skylda for de dårlige tidene. Nå. Brennpunktet i verden. En vane.
Tsjetsjenia er for meg et viktigere brennpunkt enn Israel, selvfølgelig, dette er viktigere, vanskeligere å forholde seg til, er ikke i media hele tida, i Russland, tidligere Sovjet, der står et slag.
Fronter.
Hva gjøre, jeg ser meg selv tråle folks meninger om dette, det er få som ikke er falt i skyttergraver, på den ene eller den andre siden, dette er virkelig ikke min konflikt.
Jeg solidariserer meg med de som solidariserer seg med meg, det er alltid utgangspunktet, kjemper mine egne kamper.
Løsningen er alltid å bygge ut sine egne nettverk, det er veien, det skaper fred.

Tromsø

Inntrykk, samovar, øst, vest, hjemme best, dette stedet er horror. Uten like, nemlig, for her er det bare skurker. Tromsø er skurkenes Paris, skurkenes eldorado, i og for seg ser jeg dette nå, mer og mer, litt og litt, Norges Chicago, hvor er Al Capone. Ikke her, han er et annet sted, de er alltid over alle hauger når du kommer, men det er ikke mitt problem, dette er midt-øst-kant, slik å forstå er dette en teskje i underverdenen, best å kunne flire.

Nord-Norge

 

Ikke for det, kyst er kyst, men fra Lindesnes til Nordkapp er forskjellig, hele veien, vel er det skrint på Jæren og forblåst på Stord, tøft med Stad, men det er nord for Bodø det er vilt. Det er nesten for mye for meg, der jeg langsomt beveger meg oppover kysten, for nord er oppover på kartet, bare tull, selvfølgelig, det er lenger vekk og lenger nord, mot isødet, på en nordlig breddegrad, 70 og slikt, Tromsø er nesten 70 grader, Stokmarknes er på 68.33, ca, vi beveger oss en breddegrad og det er langt. Nordkapp er på 71.09. Stopp.
Polarsirkelen er på 66.33.38. ca.
Det er mørketid, ikke sol, vi beveger oss fra Bodø til Tromsø med båt, hurtigruta, via her, Stokmarknes, for stopp og rekreasjon, med vær.

Stokmarknes for feiginger

 

Kommer man inn med båt, evt. hurtigruta, om natta, er det på sin plass å forstå geografien, for meg har dette tatt tid, at stedet ligger på Hadseløy, og er brufast med Langøya, nord, hvor Sortland ligger, dette arkipelaget Lofoten-Vesterålen er i ett.
Tett i tett ligger alle øyene her, og det er vel vesentlig bare Værøy nå som trenger båt, og Røst. Videre skal man til Vesterålen fra Lofoten tar man ferje.
Da ser man landskapet, i en sky over stredet, her er Børøya midt mellom Hadseløya og Langøya, Børøysund, og Stokmarknes ligger innadvendt til fjorden mellom Langøya og Hinnøy, Norges største øy.
Denne fjorden er et rent innhav.
Stokmarknes ligger lunt, lugnt, men her er vær, som ved norsk kyst, i nord, veksling hele tiden, all det time, man kommer til sentrum med en handlegate med de samme kjedene som overalt, trives.

Krigen

«Alt var mye bedre under krigen», selv har jeg i tunge stunder tenkt det samme, ha en klar fiende, noe å kjempe for, klare fronter, i stedet som det ulne i dag. Som ung ble jeg utsatt for krigspropaganda, hefter om helter fra verdenskrigen, jagerflygere og slikt, man drømte seg inn til dette, sviket.
For saken er at alle hadde ansvar for Hitler, den nazistiske og antisemittistiske bevegelsen, den nasjonale følelse ble ikke tatt på alvor, da gikk det som det gikk.
Det ser vi også i dag, etter Sovjetunionens fall, da har det blitt avslørt dype strømninger i folket, kommunistene holdt det nede, i Serbia, Polen, Ungarn, for å ta et knippe, vederstyggelige saker, men folk er sånn. Rett og slett. Konge, nasjon og fedreland, ta kurderne, som kjemper for nasjonalstat, bakstreversk, spør du meg, men helt klart forståelig, Serbia, hva med det, det stor-serbiske riket sies fortsatt å være en drøm, en serbisk nasjonalist utløste 1. verdenskrig med skuddet i Sarajevo, 1918, en krig som betød likvideringen av det østerriksk-ungarske imperium, en løst sammenvevd allianse av nasjonalstatene.
Så historisk sett er alt nødvendig, ingen bærer skyld, man blir tatt av begivenhetenes gang, dekadensen i dette store riket ble satt punktum for, tilsvarende Romerrikets fall, tiden var løpt fra det gloriøse Wien, og Budapest.
Nå er disse byene museum.
Det var et drama, 2. verdenskrig et tilsvarende drama, der jøder ble likvidert i mengder, leser man Mein Kampff er Hitlers jødehat dypt og ektefølt, han mente de holdt en klam hånd over datidens offentlighet, umulige å diskutere med. Få dem vekk. De ble knust.
Dette er et historisk faktum, jeg var ikke der, ser det i ettertid som en konflikt, som kunne vært løst, feil på begge sider, men jødene ble for selvgode, må man regne med, i tillegg drev de Europas bankvesen, på bakgrunn av at de ble de eneste som hadde lov til å ta renter, de ble misunt.
Det var 2. verdenskrigs vesen, krigen mot jødene, tyskerne ble til slutt stoppa, ved felles anstrengelser av de helt store.
Sovjetumionens historie, med mange lik på samvittigheten, tilsvarende, kontrarevolusjonære ble kjeppjagd av hemmelig politi, oppryddingen etter dette foregår fortsatt i land som Polen. Møl. Historien har sånn sett gått i bølger.
Her er man ved et ømt punkt, slaget om menneskeligheten foregår fortsatt, dømme folk for forbrytelser gjort i en kontekst, det er ille.
Spørsmålet: Hva ville DU gjort under krigen, er legitimt, på samme måten som hva ville du gjort da Jesus ble korsfestet, selvrettferdigheten er legio overalt.

Heroin

Heroin er et tema i Norge, der vi har et stort overdosedødsfallstall, noe av de største i verden, bergnet pr. innbygger, hvorfor det.
Nordmenn er hardhauser, vikinger og fiskere og troll, kjører motorsykkel rundt om i landet og er tøffe, og tøffe freaks, på landsbygda og rundt omkring, the american dream blitt mer og mer, self made menn og kvinner som spiller på børsen. Bør Børsen.
Forretningsfolk og hestehandlere. Harry.
Cowboys, USAs 51. stat, en amerikanisert kultur med burger og gatekjøkken, i det urbane liv mer pizza og kebab, det har roa seg en del med de italienske kaffebarene og et urbant kontinentalt kaféliv, bra.
Morfin, opium, 92 prosent av verdens opium sies å komme fra Afghanistan. Dette er det ikke alle som tåler.
Opium var gjenstand for handelskrig mellom England og Kina, to direkte opiumskriger ble ført på 1800-tallet, og på begynnelsen av 1900-tallet ble det sagt at 25 prosent av kineserne var avhengige av opium. For recreational use.
Illegaliseringen kom først etterhvert.
For å se dette i perspektiv, opium utvinnes fra en blomst, opiumsvalmuen, saft presset fra frø, som størkner,
Papaver somniferum, flotte blomster, røde, sterke, fyldige som inneholder opium, morfin, kodein, brukt som smertestillende, lokalbedøvelse, det funker.
Merkelig sak, opiumsvalmuen er en av de store legemiddelplanter, på linje med revebjelle og Belladonna. Natur.
Disse må brukes med omhu, og det utviklet seg en vitenskap og profesjon rundt dem, som i vårt samfunn er den medisinske vitenskap.
I naturen fins ting som er ren mat, ernæring, som frukt og bær, andre ting som det har vist seg at menneskene må være mer fryktsomme mot, som noen trenger, syke mennesker, men som er farlige for friske.
Gullregn, revebjelle, selsnepe, brennesle, kjøttetende planter, fluesopp, man har funnet noen stoffer som virker euforiserende, for eksempel druer som er presset saft av og tilsatt gjær, det blir vin.
En skjellsettende ting var å tenke i om det fins bestemte virksomme stoffer i disse plantene.
Opiumsvalmuen fins, det å lage en alkoholholdig drikk krever mer prosessering, men det er vesentlig det samme.
Opium kan spises. Vin og øl drikkes.
Kost-tillegg, kan man si, som mennesker har hatt nytte av. Kaffe. te. Tobakk. Marihuana. Fleinsopp.
Og så er i vår tid noen av disse produktene ansett som farlige, og blitt gjenstand for forbud av forskjellig art og dybde, kriminalisert, noen uhyre, som heroin, og kokain.
Dette er perspektivet.
At nordmenn er mer glade i heroin enn en mengde andre land, for eksempel Sverige, er et faktum, man kan spekulere i hvorfor, og det må være noe med at nordmenn skal tåle alt. Prøve alt, det kjenner jeg på meg selv, vi skal være hardhauser, tøffe gutter og piker, dette er nordmenns vis, på sjøen. Troll.
Intet menneskelig er oss fremmede, etter at vi er reisende over hele verden, fra gammelt av. Sjø, atlanterhavskyst, fiske, oppdagelser.

USA

Med den nye regjeringen her, er det skapt et grunnlag for forandring. Det synes som et hovedsiktepunkt har vært å få med flest mulig på laget, slik at det ikke fins sterke motgrupper

Jøder

Det er merkelig dette med jøder, man får liksom frysninger på ryggen når man prater om dem, de mest intelligente mennesker i verden, med flest sjakkverdensmestere og flest nobelprisvinnere, so what, kan man si, men dette beundringsverdige folk er undermålere rimelig opptatte av å få has på. Hvorfor. Kan de ikke i stedet ses på som inspirerende? Hvis folk har mer peiling enn deg, er jo det bare noe å strekke seg etter? Ludwig Wittgenstein kunne visst lese bøker bare ved å se på en side og få med seg alt, for eksempel, en viktig moderne filosof, jøder har ekstremkunnskaper, og man lurer på hva som skal til for selv å nå samme nivå.

Afghanistan

Dette hellige landet er preget av fjell, dype daler, og av en mengde mennesker. 2 millioner bare i Kabul. Selv bor jeg der ikke, får noe innsyn via aviser, der er et parlament, og politikere som har det vanskelig, av forskjellige grunner, det er problematisk å være kvinne der, for eksempel. Vi er i et brennpunkt i verden, full krig.
Nabolandet Pakistan er involvert, og USA skal intensivere der. Huff. Hva gjør vi.
Tenker, setter oss ned og grunner, hva skjer i Afghanistan, en militærbase, som Sovjet kriga for, nå USA, stakkars afghanerne. Mange flykter, søker asyl. Vi får problemet inn i stua, nært.
Det vi vet om Afghanistan er narkotika og Taliban. Det å bli kjent med folk i dette landet er ikke lett. Hva driver de med, sånn til hverdags, i hvilken forstand er Kabul en fungerende by, det er en bokhandel der, ja.
Hva mer er der, mye, vi ser rundt på kart og på asylsøkere og på Khyber Pass og vet.

Blokkpolitikk

Det er ikke to-parti-system i Norge, som i USA, det er for tiden koalisjonsregjeringer som er det vanlige.
Slik er det i Europa, bortsett fra England.
Da må man tenke annerledes, rett og slett, det er ikke valg av noen president, det er valg av representanter, som setter sammen et styrende kollegium, Stortinget, de folkevalgte.
da fins det politiske partier.
Og man kan melde seg inn i dem.
Selv er jeg med i SV, tar det derfra, der har jeg kontakt, og bidrar på forskjellige måter.

Fotball

Fotball er en god idrett. Det engasjerer hele verden, og mange mener mangt og meget om dette. Mer eller mindre vel fundert snakker man om dette og har sine favorittlag og sine spillere i mente.
Her skal det sies at et skudd er nydelig, en dribling er en finesse, en pasning er gull, videre er dette system, vitenskap, og spilleren selv blir ofte borte i trenerens finurligheter, der spillerne bare blir brikker i trenerens hjerne, det går ikke.
Den enkelte spiller er basis, og trenernes empati med menneskene han jobber med er alfa og omega.
Det fins trenere som er lydhøre overfor spillerne, og trenere som ikke hører på spillerne.
Hadde jeg vært norsk landslagstrener, hadde jeg bygd dette rundt Daniel Braaten, og en rekke andre nåværende landslagsspillere hadde fått plass, Gamst Pedersen er veldig god, John Arne Rise kunne jeg brukt, for han har en eleganse som få andre har, videre hadde jeg brukt John Carew på det han kan, og Brede Langeland er selvskreven.
Og så videre.

From Poland with love.

For å se på denne faglige utviklinga, i selvinnsikt og forståelse for det polske folket og det slaviske og verden, ser jeg meg selv som et redskap mer nå enn før, jeg kan brukes. Det å bivåne dette samfunnet i en ny utvikling, innebærer en sovende smørje av gamle fordommer i dette landet, som vi kan se på oss selv, her er nasjonalismen på vill vekst, med klan-tendenser overalt, profesjonsmedgjørlige folk søkes i enhver stilling, sjefen har alltid rett.
Noen som kjenner seg igjen?
En nøkkelrolle spiller nok politiet og fengselsvesenet her, og rettssystemet, som nok er rimelig tilbakeliggende i forhold til det norske, middelaldersk, det med human fangebehandling skjønnes rimelig ukjent i Polen, er du dømt er du dømt, og må ta konsekvensene. Vann og brød. Huff.
Et samfunns kvalitet kan vurderes på måten det behandler sine svakeste. Kriminelle er her typisk subb, down there, noen man kan hate. Man ser det på gata, at det er greie folk som regel, i Krakow, men så er det noen som er svært fjerne, ute. Ikke narkomane, men tiggere og fylliker, lasaroner, er vel det nærmeste norske begrepet man kan bruke om dette. Disse menneskene. De har det ikke lett, heller ikke trygt. Det synes svært vanskelig å være utenfor i det polske samfunn. En klan.
Åpenlys prostitusjon fins ikke i Krakow, jeg får nøye meg med å si det, har ikke innsikt i andre byer.
Mitt perspektiv er Krakow, selv om jeg såvidt har vært i Warszawa og noen små bilturer rundt i området ved Krakow. Omgivelser.
Polen oppleves som et lukket samfunn. Det er bare polakker her, 97 prosent etniske sådanne, ingen innvandrergrupper. Noen rumenske sigøynere, færre enn i Oslo.
Mange ganger tar jeg meg i å oppleve polakker som en flokk, der det ikke er innsyn. Det jobber jeg med, nå enkeltindividet. Da må jeg se om jeg selv har tendenser til å være flokkdyr. Viktig.
I flokk og følge kommer turister til Krakow, det er lett for polakkene å forholde seg til, en fremmed flokk, blir betraktet som ville dyr, omtrent. Huff.
Ikke lett å være turist i Krakow, du blir behandlet meget nedlatende. Underlig sak. Jeg har besøkt mange land i Europa, Polen er det desidert verste på den fronten, tsjekkere er for eksempel mye mer lune og vanlig menneskelige, forstår usikkerhet. Det gjør ikke polakker. En polakk skal alltid være sikker i sin sak. Målrettet og bestemt, ikke rom for tvil i Polen. Huff, veldig veldig surt.
Dette trekket er rasistisk, hat mot folk som ikke er som dem, helt vilt.
En polakk er alltid en av gutta, Polen er en bande.
Hvor alle skal være enige.
Går man rundt alene, som jeg, for det meste, oppleves jo også bra folk, vennlighet, det styrker.
En polakk er nidkjær, uvennlig til det stormende, på nøyaktighet. Konkret.
Der er de uhyre stressa.
Du får igjen på øret, alltid, når du betaler (groszy, 100 groszy er 1 zloty), det setter de sin ære i, være pinlig korrekte til enhver tid, også i tøyet og i det hele tatt. Et ytterst korrekt samfunn.
Enten er du korrekt, eller du er boms. Verken mer eller mindre. Slagghaugen av bomser opplever jeg at tiltar. Dette systemet er fullstendig umenneskelig. Komisk, ingen kan leve slik. Ha ha ha.
Uttrykket «bedre med litt skitt i krokene enn et rent helvete», tror jeg nok ikke fins i Polen nei. Kan finne ut av dette.
Så Polen er helvetet på jord. Interessant.
Dette helvetet ha jeg nå vært i i 2 år, fram og tilbake, til sammen 10-11 måneder. Observert. Observert. Deltatt.

Krakow åpen by

Hakket før man ser verdien av denne byen, av dette landet, i småting og større greier nå, det dreier seg om en fisefin by som ikke ser noe annet enn sin egen navle. Vel er de ute og reiser, og kommer tilbake og forteller, men det forefinnes ingen nye visjoner, de har bare reist, forteller om dette på en måte som de observerer hvem som helst med, de bare sier at folk er dumme overalt. (Bortsett fra i Krakow), folk her har ikke evnen til å lære.
Men dermed kan man ta dem, skikkelig, for man kan oppføre seg på måter de ikke forstår, være annerledes fra dag til dag, for eksempel, stille i dress på en åpning på en kunstutstilling, forberede seg grundig, jeg minnes Johan Borgens roman «Vi har ham nå», nei, de tror de vet hvor de har deg, men merkelig at de ikke skjønner forandring, byen er statisk, estetisk korrekt, uten moral.
Jeg ser de virrer rundt med store mapper med kunst, malerier, i Oslo virrer folk rundt med musikkinstrumenter, gitarer, det er en forskjell, for spøk vil jeg en gang kle av dette, det vil bli vidunderlig, se keiserens nye klær i dette, at et maleri som ikke kan snakke til meg, ikke har noen verdi, rett og slett, dette er bare flinkt.
Så kan man gå bak dette og se i flukt, at folk forstår litt, og man kan snakke.

Film

Film. Et utbredt medium. Vi går på kino og leier filmer, dette er stor business i verden. Skal vi gå på kino i kveld? Popcorn, moro, ekstase, opplevelse, men hva så, underholdning, men film kan bety noe.
Woddy Allens film Zelig er den som har gjort mest inntrykk på meg, om kameleonen. Videre er det laget gode filmer, som Polanskis Pianisten og Kieslowskis Blå, og flere.
Og det går an å lage gode filmer som også når et bredt publikum.
Å tenke rent kommersielt er harry. Norsk film er harry.
Det blir dermed en kamp som også er politisk, film er til for folk, for å lage et godt samfunn, jeg erindrer begrepet «smal film», som i Norge er slikt som Ingmar Bergman, før i tida, og andre, dette med kunstfilm er også en tematikk, Aki Kaurismäki, tilfredsstiller alt, med slikt som filmen Mannen uten minne, dette er flott.
«Kule filmer», er en greie, igjen, sånn kan man fortsette, og folk diskuterer opp og ned og i mente kule skuespillere, om Brad Pitt er kulere enn en eller annen annen helt, Thoralf Engan, for eksempel, idol-dyrking
Film skal i Norge være «kult». Ellers er det liksom ikke noe, og man ser seg om etter «kule skuespillere».
Det er liksom så «tøft» å være med i filmbransjen, være «med».
Norsk film består da bare av medløpere.

Bill Richardson

Bill Richardson
Ny handelsminister i USA, Secretary of commerce, hispanic, med ham blir verden et bedre sted å leve. Viser videre at Barack Obama er movement, det er ikke bare han personlig.
Bill Richardson er en vis mann som driver fredsmegling rundt om i verden og jobber for indianerne i USA og har vært energiminister og FN-ambassadør under Bill Clinton, 62 år gammel
Med ham vil USA rette blikket sørover, mot det spansktalende Amerika, fra Mexico til Argentina og snakke med dem på likeverdig basis.

Norge

Norge er et land som grenser til Sverige mest, dernest til Finnland, og liten felles grense med Russland helt i nord, merkelig tilstand å være i. Norge er en kystnasjon med noe innland, spesielt på Østlandet, videre er fisk den tradisjonelle næringen og handelsvaren. Som på Island.
Norge er salt sjø, alt annet er perifert, det er båter og fiske overalt hvor du drar, til kyst, til kyst, til kyst, dette innlandet som likner "Toten" er helt marginalt i den store sammenhengen. "Oslo" er liksom hovedstad, men det er feil, geografisk sett, bedre hadde vært Bergen eller Bodø.

Den polske politiske diskurs

Ok, det begynner å demre til slutt, hva dette dreier seg om. Øl. Jeg kan si det på den måten, den politiske samtalen foregår rundt øl. Piwo. Vodka. Og videre er det kaffe på dagen, gjerne med wodka. Jentene drikker te. Deltar, her i Krakow, hva er det man lurer på, gass, det er tematikken, gass fra Russland, det inngir frykten, for at Russland skal stenge gasskranene, det er den polske virkeligheten. Bare. Man snakker omtrent ikke om annet.
Videre snakker man om skole, ikke om landbruk, for det får andre ta seg av, det har folk spesielt her i Krakow ikke greie på.
Hm, videre diskuteres jo en del ting og tang, det er nokså rondo amoroso når man ser på diskusjoner fra parlamentet, man er mer opptatt av at man selv er i parlamentet enn hva slags saker det er, vi har litt greie på Krakow, en smule, for gøy er det opp til enhver å sette seg inn i de forskjellige regionene, Donald Tusk, statsminister, sier at Polen ikke vil låne seg ut av den økonomiske krisen, likeledes som Angela Merkel i Tyskland, har man ikke penger så har man ikke penger.

Polen som mekka

det er nokså flott i Polen, på den måten at de spiser middag hele tiden for å feire at dagen er slutt, at de dermed drikker hele tiden etterpå på fritida, og er blide og mette og fornøyde og forteller hverandre historier fra før i tida da det ikke var slik, under krigen og slikt, støtter hele den nye administrasjonen uansett, de gjør en god jobb, for de er ikke kommunister.