Morgen

da man hadde utforska dassen, ble det skrking og skråling, faen, sa en, men jeg hadde ikke tid til dette maset, så jeg gikk ut døra, til gaten, til havna, der ingen bodde for øyeblikket, men en båt la til som tok meg til en by ikke langt unna som likna denne, Drammen, der jeg ikke skjønte hvor butikken var der de solgte flowers, power, ikke å forakte, der man satte seg og spiste et eller annet måltid på brygga hos en eller annen kelner som likte dyre servietter, senere hadde det seg slik at toget kom.

Fotball

Polen og Ukraina lager fotball-EM om fire år. Fotball er samrbeid, under press. Det vet man hva er, vi trenger alle backing, gjøre noe positivt, for vår vennekrets, mot motstand. Hele tiden, man blir skvisa, tricksa med, helt ut over sidelinja, på en hel del forskjellige måter, da nytter det ikke å være den ene mot de mange.
Radarpar, et begrep i fotball, fra en tid tilbake, det brukes ikke så mye nå, senere kom «best uten ball», den som var god til å gå på løp og binde opp motspillere.
Et annet begrep er sonemarkering. Være til stede, der ballen kan komme.
«Sweeper», den bakerste spilleren, var brukt før, som ordna opp bakerst, foran keeperen. Nå er det nye strukturer. Norske fotballtrenere snakket om «den individuelle ferdighetene», videre «å spille for laget».
I sjakk snakker man om å «få motspill», føre spillet over på motstanderens banehalvdel.
Taktikk, martial art, lure motstanderen inn i feller, for eksempel, late som man er dum og slikt, gi etter for direkte attakk, i første omgang, bruke motstanderens energi.
La motstanderen løpe seg tomme.
Demoralisere.
Så fotball bruker et universelt språk. Det nytter ikke å være flink, det kreves empati, for de andre på laget, til og med for motstanderen, ikke «fair play», nødvendigvis, men ikke sette motstanderen slik ut at de blir aggressive, det fører ikke fram. Da blir det knokkelkamp, man må spille spillet. Rent, som det også er i det menneskelige. Spille rolig, avslappet, direkte, klokt, da kan man til og med imponere motstanderen, og alle tjener på dette. Spillet vinner. Menneskelig.
Nå er det Polen og Ukraina sin tur. Og det gjelder disse aspektene som jeg her nevnte, for å unngå krig og nasjonalisme.

Bergen kunsthall

Hva skal man si om dette, cafe Landmark, i Bergen Kunsthall, moderne, jeg har vært her før, bin hier, zubleiben, dette er merkelig sted, som målbærer den moderne kunsten, som kunne vært hvor som helst i verden, Oslo har ikke et sånt sted, for enkle berømte utstillinger, dette er fint.
Dette er enkelt, fint, ikke som Stenersenmuseet i Oslo, for eksempel, dette er folkelig samtidg som det er fint, og hvitt, her kan man være, kontemplere, kunsten, i stort, i lite, snakke sammen, masse folk med laptop her, som meg, og vi har en dialog uten ord.

Cafe Opera

En kjeller, liksom, på et hjørne, her er det utsikt til teatret, den nationale scene, på toppen, i mørk grått, som et skummelt hotell, for feiginger, her vandret man før i tiden i de mørke netter på kneipene og der vanka ingen andre enn de som var i miljøet som det fortsatt synes og være, her ses folk som snakker oslo og synes å jobbe ved teatret og med gammelmannsbart og slikt, jeg tar dette som det kommer, som jeg er, i fint vær, her Magnus Barfots gate, Engen, videre en sur fyr ved siden av meg som sjekker ut folk på nett og i det hele tatt leser avisene fra Bergen og omegn som alle andre fra Bergen og strilelandet, fra Sogn, Sunnfjord, ned til havet og Verftet rett her nede (nere), men jeg svinger ikke meg i øyeblikket, for jeg drikker caffe latte til en eller annen feig pris og Bergen er en meget autoritetstro by for de som tror på disse nasjonale koryfeene som Holberg og Ibsen og desslike, men det er vondt å se dette før frostnettene.

Det bortgjemte Bergen.

Smug, poteter, Oslofolk, Bergen er meget merkelig. Johnny Cash, typisk, dette er Bergen, den døde, helt, rett og slett, det hviler en helteglorie over Bergen, med Cash, all over, ja, og nei, det fins rolige strøk, det fins Bryggen, det fins almenningen, flere, og viser Fisketorget som sentrum..
Her på Vågen Fetevare, kafé, tarm, tidligere butikk, salami, fete saker, og vi ser fete bergensere med skip og borerigger og utsyn til en blind verden.
Bergen ser på havet, og på fisket, og ubåter og det militære, Bergen gjør honnør hele tida, og her er man orlogskaptein og skipsreder, eller intet.
Sånn sett er Bergen en utadvendt by, tar signaler fra kysten og havet og verden, peiler, over dammen, på det nye fra USA, Britain, slikt, Ludvig Holberg står på sokkel og er Erasmus Montanus blant striler som kommer med varene sine en båtreise herfra og skal handle.
Nei, hva kan man si om Holbergs tid, Holberg suite, Edvard Grieg, med blikk, i musikk, denne skotske familien som kom til Bergen, Greig, og gjørde seg kjent og Edvard i musikk og norskdom, Myllargutten, Ole Bull, fele, Noreg!
Jeg ser Bergen på nytt vis, mer fra meg selv, som den er, før har jeg regenerert Bergen, for jeg har bodd her, men nå ses Bergen.
Som lys, som en lilje, til og med en liljekonvall, som er verdt å betrakte nøyere, som den er, ut mot den store verden, full av inntrykk,

Bergen belyst

Det å se Bergen i klart lys skjer noen ganger, i dag er det full sol og skyfri himmel, merkelig sak, det skjer jo av og til, til morgenen her er det litt frost, kan det se ut som, bilene kjører på knudrete små-is, nedved Bryggen oser det fra hav.
Røyk stiger rett opp, totalt vindstille. Et sett i meg, kan dette vare, det gjør det, dette er byen sin, det! Ja, ta øyeblikket, også slappe av, totalt, slik skal byen være, vinder fra havet bringer regn hit, over Sotra, der hastigheten blir lammet, så slipper de alt regnet i denne gjørma, denne grøfta, som er Bergen.
Altså nå ingen vinder fra vest. Så dermed er dette lampelys, jeg ser Fløien og Løvstakken, badet. Og så disse kirketrollene, her og der, fire kirker som jeg veit om, ser Johanneskirken og Domkirken, og vet der ligger Mariakirken og Korskirken, de skal jeg ta for meg i dag.
Badet i lys.

Broket

Broket
Går man gjennom hallen på Oslo S en søndag morgen er det omtrent som mandag morgen og tirsdag morgen, reisende kjenner ikke ukedager. Feite smøbrød på kafeen, flere butikker her og til langt på natt sovner man ikke.
Er det hyggelig her, det kommer jo an på, der man ser folk som meg og deg og andre som mer vanker her som det gjør på jernbanestasjoner overalt i verden for å høre etter nytt og varme seg med mennesker i fellesskap, her kan man bade.

Prinsdal

Ingenting er hva det var. Prinsdal er ikke Prinsdal for å si det slik, du kan ikke dra til det samme Prinsdal to ganger, men det skjer også vesentlige forandringer, som at her er det blitt pub. Det var det ikke da jeg vanka her, gikk på skole her, Hauketo Skole, ungdomsskole, nybygd, 8. klasse 1968.
Nå er det problemer med nett her, men det er ikke veldig farlig, jeg tenker også at man ikke kan få alt på en gang, komme ut av vanen med at dette er bygd, før i tida gikk jeg ikke mye på pub uansett, videre er dette bussgarasjen, for Prinsdalsbussene, som nå heter noe annet og jeg tror ikke dette er vesensforskjellig, dette med busstransport, her, til Kolbotn, Greverud, over Toppåsen, jeg er lokalkjent, sier bare dette rett fram, denne røde bussen går til sentrum, Jernbanetorget, Oslo S og videre til Solli plass, før til Majorstua, jeg ser.
Prinsdal, et sted uten tog og trikk og T-bane, altså landlig, kan man si, ikke urbant her, men hyggelig, bussen går hver halvtime og det er ikke langt til Holmlia og tog, jeg ser Milan Kundera, tsjekkisk forfatter, for meg her, og drar på, han er fra Brno, der i syd-Tsjekkia, sørvendt, mot Donau, her er vendt mot syd og nord, til Kolbotn Oppegård Ski og mot Oslo sentrum, en overgangssone og et bosted, med skoler, på alle trinn til videregående, jeg ser, igjen.
Opplevde dette nå som litt low, for underdogs, Prinsdal, litt cowboy, harry, men Ski er mer harry, der var jeg for litt siden, i august-september, men dette Prinsdal er for meg først og fremst en vei, for bussen, den rød, med blå fartsstripe, til Kolbotn, vi får se hvor veien bærer videre.
Lukt, smak, lykt, oppover Høydalsveien til skolen, hvor besteforeldrene mine bodde, en periode, Høydalsveien 6, jeg bodde i Gladvollveien 39 og Ljabru Terrasse 30, videre denne gangen til Hauketo skole tok femten minutter, omtrent, jeg husker ikke helt, fra Ljabru, jeg målte nøyaktig tid på gangtid på den tiden, for jeg skulle rekke første time, nullte time fantes ikke da, jeg ser for meg klasserommet, tysklæreren, og nevner ikke navn foreløpig, av pietet, engelsk husker jeg som fornøyelig, en engelsk typisk dame, videre forming, bøker, på biblioteket, jeg skrev særoppgave om en norsk forfatter som er fra Røros, Johan Falkberget, fikk ikke til noe, videre er det ikke grenser for min sakken akterut i puberteten, kan man si, men jeg var yngre enn de andre, gikk videre på Forsøksgymnaset i Oslo.
Prinsdal, Hauketo, Hauketo og Prinsdal kirke, like her borte, en koloss, der har jeg aldri vært, men det er meg dette gjelder, videre inn i det grønne, fotballbane, hvor jeg var en smule bra, men ble aldri god, men jeg drikker øl her og sanser sola som kommer inn vinduet.

Om norsk black metal

Når det dreier seg om det som skjer med verden, er norsk black metal en vare som selger. Fanter liker dette, de som sier de er ikke-kristne og slikt, ateister har ikke noe forhold til dette, filosofer heller ikke, for black metal er anti. Bare. Komisk.
Jeg kan dermed bare si at disse folka gnåler, rir på en dum bølge, og ikke har noe å tilføre. Å være «mot» kristendommen er bare harry.

Svett

Følger man den amerikanske valgkampen, er det ofte smertefullt nå for tiden, der McCain er nedrig og appellerer til «den jevne amerikaner», det er som man hører det konservative USA bryske seg med det gamle begrepet «den tause majoritet», en vinner på den tiden. And the winner is! -Silent majority!
Huff.
At dette skulle gå hjem, de som ikke interesserer seg for politikk og samfunn, deres behov for en general, som skal fortelle dem hva de skal mene, gjøre jobben for dem, dette er forferdelig.
Dette er jo contradiction in terms, at McCain ønsker seg passive amerikanere som liker kjolene til Sarah Palin og synes alt er i sin skjønneste orden, sjefen bestemmer.

Holmlia

Multikulturalitetens høyborg, ved stasjonen og senteret, der man spankulerer rundt i svart-hvitt og det er deilig, her skjer stimulans.
Jeg vet bare det at dette er et fredelig sted, og slik lever mange i Norge for tiden, på Furuset og Hersleb skole, jeg senker meg ned i vann og kontemplerer Arkimedes' lov, skal til Grünerløkka der det er annerledes nerdete, i sola, på cola, merkelig det der.
Kunsten å se feil på tingene er ingen ringere enn Ingers problem, jeg føler meg skikkelig i form der jeg går på toalettet på konditoriet, det fine, videre til puben og alt som er biblioteket i to etasjer, hever min gasje og tar toget til sentrum.
Som heldige Anton opp gressbakken fra perrongen, til hallen, hvor folk går fram og tilbake i mylder, opp til Opus kafé for kaffe og internett, senere på tur videre østover til Galleri Oslo og café Fiasco, så Teddy's, Brugata, som snart har jubileum, vi skriver 23. oktober.

21.oktober

Høst. Typisk høst. Verden er forandret. Hollywood støtter ikke John McCain, han har ingen tilhengere, bare gamle pølser.

Immanent

Immanent
I god takt og tone pleier man omgang med sin kone Tone og alltid har denne debatten en god tone selv om vi gjerne skulle sette bedre enn disse trøtte typene til å lede den, nattas debatt mellom Obama og McCain var ikke så bra som de forrige, fordi debattlederen her var en snik, en forkullet forbrent fyr, som ikke skapte interesse, de to første hadde ypperlige moderatorer, husk det.
Jeg er dermed i en greie som er psykoseskapende for mange, dette med å tenke nytt, det er utfordrende, på stående fot er de fleste intetanende.

Polsk mystikk

Det er i og for seg liljekonvall det dreier seg om, det andre, det menneskelige, hele tiden. Tillit på liljekonvallbasis, kjærlighet, det er det som holder. På vennskap, hei.
Så da kan man se inn i noe annet, enn det utvendige, gå bak linjene, til skjønnheten i dette landet, dans, folklore, som er universelt, musikk, kunst, stor litteratur, vitenskap, det mer objektive, jeg leste i går en roman av Stanislaw Lem, kjempe, videre har jeg lest filosofien Leszek Kolakowski, en heidundrandre fyr!
Og det er mer, til, for å si dette med fine ord, er Polen et godt land.
For meg en missing link, min dragning mot Øst-Europa blir mer forstått. De har noe her som jeg har mangla.
Jeg har bodd på Manglerud i mange år, ikke uten grunn nei, laga firma Manglerud Initiativ, som også er min hjemmeside, www.manglerudinitiativ.no.
Polakker har for eksempel et fornuftig forhold til vitenskap, og her er det funnet opp mye, man kan nevne senkningsreaksjonen i medisin, SR, videre Marie Curie, med radioaktiviteten, den eneste som har fått nobelprisen to ganger, og så videre, så har man Frederik Chopin.
Og man har Kopernikus, en rekke bra forfattere, billedkunstnere og komponister.
For meg er Leszek Kolakowski nå den store inspirator til å forstå Polen, på den måten at han skriver katolsk, dypt, helhetlig, til å få forstand av, er ikke dogmatisk, stiller spørsmål, tydelig.
Hva er det vi driver med her på jorda? Polakker lurer, de stiller spørsmål hele tiden, er aldri sikre, på dette nivået kan man nå forstå dette folket, det jeg før oppfatta som mistillit er mer metafysisk usikkerhet, bra.
Greit at du ordna det der, men hva med i morra, åpne for fremtiden hele tiden, for nye problemer, er Polen.

Mistillit er i Polen en metafysisk størrelse

For å se dette, er det et poeng å se polakkers selvhøytidelighet, det skal oppleves som en ære å komme til Polen, det lovede land.
Man skal ikke bare bukke og nikke og respektere, man skal beundre.
Adam Mickiewicz, polsk nasjonaldikter som står på sokkel her i Krakow, skrev en gang i et dikt at Polen er frihetens land i verden, mot de onde stater rundt, kristen frihet.
Det var den nasjonale drøm da, ca. 1830, da Polen ikke fantes som stat. Det er dikt.
Nå er det plikt, man leser Mickiewicz, men noen får avsmak, som polske Witold Gombrowicz, som tidlig mente at polske forfattere var dårlige og perifere, allerede som 16-åring, han sa det på skolen og ble nesten kasta ut.
Hm. Et styr dette her.
Witold sa dette rundt 1920, og i morra skal et teaterstykke settes opp basert på hans roman Transatlantyk, han bodde i Argentina fra 1939. Her.
Det kultiverte Polen er verdensorienterte, jeg leser nå Stanislaw Lem, nettopp død, det er flott.
Men gemyttet i Polen er mistillit.
Selvgodhet, uten grunn.
Polen kan betraktes som en sekt, eller en liga, eller en minoritet, en urbefolkning, med rimelig egne meninger.
Så fins det et politisk parti her som heter Familieligaen, de var med i den forrige regjeringen, rimelig på polsk grunn ja. Man merker dette.
Det har skjedd en darwinistisk seleksjon av rimelig sære mennesker her, et undertrykt folk.
Møter du en polakk, ser vedkommende alltid på deg belemrende, ekkelt, stygt.
Du er i utgangspunktet hans fiende.
Dette scenarioet er forferdelig. Hva skal man gjøre.

peninsula

Her i dette lydhøre publikummet hører vi en stjerne sitte på matten utenfor sol

Hva er poenget med å lære seg polsk?

Svar: Intet som helst, ikke viktigere enn å lære seg språket på Manglerud. Like interne begge to, dritt og møkk, vil ikke de snakke med meg, vil ikke jeg snakke med dem heller. Shit.
Sånn er det, dette er ikke kult, jeg har bodd på Manglerud i 25 år, men ikke fått venner der, på varig basis, sånn er det med Polen også, det er en synode, der man skal snakke Manglerud for å bli godtatt, være som dem, være patriot, i og for seg som Sverige, og Finnland, jeg ser Danmark er nytt, annerledes, mer åpent land, det er ikke patriotisk, for meg, det er enerverende, åpent.
Polen er et lukket land, Danmark er et åpent land, som Nederland, utadvendt, vi ser dette mønsteret, jeg vil snakke med alle mennesker, selvfølgelig, men møter jeg internt pjatt, gir jeg faen.

Nasjonalistisk pisspreik

Nasjonalistisk pisspreik
Ofte er det slik at ens land er velkjent, men det er selvbedrag, det er ikke det, dersom du tror du kjenner ditt land, tar du feil, rett og slett, det fins ikke noe i ditt land du kjenner, langt mindre i din familie og der du har konkret vokst opp, du har ikke peiling.
Jeg kjenner to ihuga Vålerenga-supportere, ingen er derfra, det er utebys folk begge to, og har inkludert seg i VIF-klanen begge, av en eller annen grunn, dette er mønsteret, det går rykter om at Bjørge Lillelien var uekte sønn av Vidkun Quisling, og så videre, det er tull alt dette med patriotisme, Hva var Hitlers greie, hvem var det han skulle bevise noe for? Mora si?
Dette med «folk» er meget artifakt, der du kommer fra er der du kommer fra og det er det, sånn er det nå bare med den saken, mer er det ikke å si, men så er du født.
Solidaritet er også harry, solidarisk med hvem da, om jeg tør spørre, med krigen?
Det ser slik ut, en hver solidaritet, ethvert samhold er alltid retta mot noen andre, solidaritet og nasjonalitet har en fiende. Slutt.

Polen og Tyskland

Det er klart at det er glidende overgang. Her bilde av Stettin-Szczecin, rundt elva Oder, som er Tysklands øst-grense. Vi beveger oss tilbake i historie, er i Krakow (Krakau), og dette er en greie på å forstå linken, overgangen, jeg har sett bilde fra Berlin før krigen, med trikk, det likner Krakow slik det er nå, myldrende liv.
Dette er en forståelse, av livet som det er, før var det mer overgang Polen Tyskland, med tyske minoriteter her og der, etter annen verdenskrig ble det slutt på slikt, nå bare polakker i Polen, bare tyskere i Tyskland, bare tsjekkere i Tsjekkia, og så videre, slik var det ikke før.
Franz Kafka var jo tysk-språklig jøde i Praha (Prag), nei, det var mer blandet før, blandet kultur, de germanske og slaviske folk hadde ingen klar grense.
Da kunne de også sikkert forstå hverandre bedre, polsk var et språk som ikke var så fremmed i vest.
Klar grense, Oder-Neisse-linjen, etter annen verdenskrig, som ble fast, for dette var den kalde krigen, og det var for desimering av Tyskland, fra seierherrene, innbefattet Sovjet, hit men ikke lengre, tyskere øst for dette ble flyttet vestover. Move.
Gamle tyske byer som Breslau ble rent polske (Wrocław).
Man ser, man ser, der det er en kapring av virkeligheten som har skjedd, i internasjonalt farvann, det polsk-tyske har fått vanskeligere kår, du må velge, enten er du polsk eller så er du tysk. hei.

Polen som snusfornuft

Polen er et land som er gammeldags. Det at den katolske kirke er så sterk, er et gammelmodig trekk, navn er også gammelmodige, det så jeg tidlig, videre er dette et gammeldags land, der hierarki er en greie som liksom bare er slik stor angst for øvrigheten, sterkt politi, som gamle mordtropper for adelen, skattefuten, fengslene er kjipe. Middelaldersk.

Parallell

Akvariet i Bergen er en attraksjon. De selges ikke fisk, her vises fisk fram, fra fjerne egne, regner vi med, Auksjon, av kunst, i et lokale et annet sted, jeg drømmer om sild. Sild i lake, sild i tomat, sild i olje, oljebransjen, havet, dets ressurser, rørledninger, fra Toten, hvorfor fins ikke noe som heter Toten-feltet, det fins Toten Transport, som har problemer i Tyskland, men her er det kalde fisker som går rundt i dyre dommer og skuler.
Blåkors, hvor ligger det i Bergen, jeg kjenner en som jobber der, dette er virkeligheten, rett utenfor stuedøra, høy og lav, som det så fint heter, her i akvariet lukter det kjøleskap, sterilt.
Jeg kommer vel i morra, tenker, jeg, til Bergen (med det sammæ), og her er det lukt og fisk og flom og i det hele tatt tentativ diagnose dårlig vær.
Klimaet i denne byen er forrådt, som Amalie Skram skrev, hun ble gal, jeg kjenner ikke denne byen så godt, men en lille smule, på dansk, og den er søt.
videre

Om det kontinentale

Vi kjeder oss. Da jeg som liten var med mine foreldre på kafé, skjedde det aldri at vi kom i snakk med ukjente. Det skjedde ikke. De eneste utenforstående som vi toucha borti var en fyllik og en mer gæren fyr, nei, dette var ikke greia, å bli kjent med folk.
Jeg kan heller ikke huske noen samtaler i hjemmet som opplevdes som fornuftige, i den grad at det oppsto interessante diskusjoner, verdt å følge med på, som oppdragelse, for en gutt. Man snakka i pamfletter, mente ting.
Min bestemor gikk ut i parker og satte seg på benker og prata med folk, hun var folkelig, muligens spesielt etter at min bestefar døde, hun overlevde ham med godt over 10 år.
Hjemme hos også mente man bare ting, og det var det, man var uenige, og det var også det, da ble det jo ikke sagt mye klokt.
Jeg fikk dosert en del meninger, politisk, og dette dreide seg om fredsbevegelsen og mot atomvåpen, fra 1960, interessant nok, en del funderte stanpunkter var det vel, man må ha kommet fram til disse på en eller annen måte, min mor var politisk radikal, idet hun stemte SF fra første valget i 1961, det norske venstresosialistiske partiet, som framførte det tredje standpunkt, som gikk på verken USA eller Sovjet, min far var Arbeiderpartiet.
Sånn sett et såkalt radikalt hjem, men det foregikk altås ikke levende diskusjoner.
Mulig mora mi diskuterte vel muligens politikk i andre sammenhenger, på jobben og så videre.
Hun likte den første lederen av SF, Finn Gustavsen, fordi han var så menneskelig, som hun sa.
En gang var det debatt på TV om atomvåpen, en sa at med atomvåpen kan vi føle oss tryggere. Jeg var enig i det, sa jeg, men ble hysjet ned, bare at mora mi sa at sånn er det ikke, argumenterte ikke, snakket om det med andre, som var fullstendig enige, nei, sånn er det ikke. Slutt. Dogmatisk hjem.
Ok. Dette til opplysning, senere skjønte jeg diskusjonens mulighet, de som trodde på diskusjon og uenighet ble mine venner, de ble det verdt å ta en prat med, i femten-årsalderen satte jeg meg inn i noen radikale politiske ideer, ble aldri medlem av noe parti, nå kan jeg snakke.
Diskusjonens primat, at det foregår en levende diskusjon hele tida er det som er demokrati, hvor som helst, på kafé, på arbeidsplasser, på toget, i hjemmene, på parkbenker, på ferie, på badestranden, jeg kunne si under EU-striden i 1990 og framover at jeg deltok for å lage politiske diskusjoner, som hadde en verdi i seg selv, jeg var på nei-sida.
Noen som var på nei-sida likte ikke det der, men det mente jeg.
Og jeg opplevde at det i Norge på den tida foregikk mye god politisk diskusjon, som jeg fikk med meg, senere har jeg overvært og deltatt i andre diskusjoner, hvordan vil vi ha det i verden.
Som fjortis hadde jeg fått med meg begrepet «globalt perspektiv», og kunne framføre dette, videre begrepet «imperialisme», som jeg opplevde USA sto for, videre en del nær kommunistiske meninger, om at kapitalismen med nødvendighet er imperialistisk, for å erobre nye markeder, senere ble jeg introdusert til Hegel, hvis analyse av herre-trell-forholdet ble annammet, det at et herre-trell-forhold med nødvendighet går mot sin oppløsning, fordi begge er undertrykte, ingen vil ha det sånn, det likeverdige forholdet er det eneste som er menneskelig og riktig og korrekt og kommunikativt, dialogen, den frie diskurs, hvor fornuften står i høysetet.
I Polen går folk på kafé helt rolig, ikke så i Norge, i Norge er det i større grad for å vise seg fram enn her, gjenger går ut for å synes og drekke.
Her synes folk i større grad å gå ut for menneskelig samkvem, praten går høylydt.
Det oppleves å være mindre egosentrisk tale her. Godt.
Det er det man kan snakke om er det kontinentale kaféliv, der mennesker møtes og meninger brytes.
En diskusjon foregår innen en ramme, som kalles diskurs.
Det er visse ting man er enige om, før man går til en diskusjon. Man kan bli enige om hva slags tema man skal diskutere, for eksempel, da har samtalen karakter av et møte, som et offentlig møte.
En venninne av meg har sagt hun er sionist, og det vil hun alltid være, bli, vi skulle diskutere det en gang, har vi snakket om, men det har foreløpig ikke skjedd.
Det blir liksom for personlig for henne å fremlegge argumenter for hvorfor hun er det, det er på kristen basis, har jeg skjønt, men ikke alle kristne er sionister, men dette har altså ikke latt seg diskutere, hun er vel mer vokst opp i en tradisjon hvor sionisme var greia, mer frikirkelige menigheter i Norge, det er saken.
Jeg vil gjerne høre argumenter for hvorfor folk er sionister, og katolikker og muslimer og hva som helst, det kunne vært interessant å diskutere, selvfølgelig, jeg er lydhør, for jeg vet ikke så mye om dette, men det degenererer til at det blir framført som en personlig tro, et hellig standpunkt, som man bare må respektere eller la være. Et klesplagg, altså.
En annen jente jeg kjenner sier hun er buddhist, og det argumenterer hun heller ikke for, det bare er slik.
Jeg skal begynne å uteske sånne folk argumenter, høre om hva som har bragt dem dit, det er en plan nå ja.
Ikke gå til motangrep, for jeg kan ikke si at jeg er mot sionismen, eller for, det er noe som fins i verden som jeg gjerne vil forstå, likeledes buddhismen og hva som helst.
Og så kan man oppleve konfronterende samtaler når man sier slikt, -jaså, du er ikke anti-sionist? Vet du hva Israel driver med, eller?
Oj. Tull og tøys, dette er ikke argument, det er krig.
Det er skapt et fiendebile, kalt «sionismen», som ikke holder vann, det er jeg sikker på, dette er det dermed mulig å mer finne ut av selv, eszher Israel, eller hvordan dette er, dette er «Sion», som er jødenes navn på Jerusalem, den byen de alltid har drømt om å vende tilbake til, gjenerobre det landet de kommer fra.
Expelled, tidlig i vår historie, kom for eksempel til Spania, dernest kasta ut ca år 1500 og havna masse i Øst-Europa, mest i Polen.
Dette har karakter av å være en folkemyte, sionismen, og noen tok det etterhvert bokstavelig og ville virkelig konkret tilbake til deres opprinnelsesland, med Sion.
Dette er det jo mulig å diskutere, og snakke om, likeledes buddhismen, etter Buddha, som sa et eller annet som det er mulig å tenke på og forholde seg til, en personlig utlegning av buddhismen for meg er som følger; det dreier seg om en opplevelse av virkelighet, en diagose, som viser seg som lidelse, at verden er lidelse, i øyeblikket, og det kan man roe seg med, for man skjønner det, kan ta tyren ved hornene, ta tak, gjøre noe.
Men det er ikke dermed sagt at livet alltid vil være lidelse, selvfølgelig, men det var det da, er det nå, vi vet.
Man kan gjøre noe med det, når man skjønner at det er sånn.
Og jeg tar tak her i denne bloggen, som er til kommunikasjon, til verden, på et offentlig sted, som er internett.
Så dermed er internett en moderne arena for det kontinentale.
Får man ikke folk i tale i den konkrete offentlighet, kan man invitere til diskusjon her.

En observasjon

En observasjon
Noen som kommer inn døra kommer inn døra. Så kommer noen andre inn døra, noen går ut, dette er folk. En jente åpner vinduet, mens andre går ut døra, for å få luft. Svimmel ser jeg at de som går inn døra, er de samme som de som går ut døra, altså ut til høyre.
Jeg ser videre noen kommer gjennom vinduet, som tidligere har gått ut døra, på den andre siden enn de som gikk bakdøra.
Inne på toalettet lukter det vondt

Umulig

Noe av det som er mest umulig er å bli kjent med mennesker. Vi har alle en bakgrunn, vi har alle foreldre, et land, og så videre, en eller annen måte er det alltid mulig å relatere på, til hvem det skal være.
Vi er alle mennesker, for å si det slik, så dette burde være lett, mann og kvinne har en tiltrekning, slik er det bare, hvorfor snakker folk ikke mer sammen, beveger seg bare i sirkler, dømmer nord og ned folk som ikke er som dem.

Fattigdom

Det er ikke slik at folk er fattige av egen fri vilje. Det er noen som vil ha det slik. Oljebrønnene fordamper, folk forstår bare at de vil ha seg penger, drikker en skål og i krampe setter de tennene i det første det beste de møter.

Hm

Å relatere til en nasjon med et folk og en historie, er nervøst. Her i Polen er det tenkbart at folk ikke tenker. Det må sies, de tenker ikke, i tradisjonell forstand, for de tror på begrepet nasjon. Alle som tror på det, kan ikke tenke.
Nasjon er en historisk entitet, på samme måte som «morsmål», vel snakker vi et språk, lært av våre foreldre og av skola, men ett fett, poenget er å få folk i tale.
I våre dager kan vi reise over hele verden og ikke minst via internett, da er det lettere å forstå at begrepet nasjon er noe som Adolf Hitler dreiv med, det er det. «Folk».
Nå som det stunder til presidentvalg i USA, hvor begrepet change og dialog settes fram av Barack Obama, er det på sin plass å slappe av littegrann mer.