Polen, et postkommunistisk samfunn

Et samfunn har falt, en mastodont, det kommunistiske samfunn som begynte med den russiske revolusjon. 1917. Da var det annerledes, nytt, spennende, kunsten blomstret. Så under glasnost og perestrojka var folk igjen fornøyde i Russland, full frihet, folk satt hele natta i Gorkij park og leste, trygge.
Uvurderlig. En epoke var begynt, frihet. Så kom alt fram, fra kriker og kroker, det kommunismen ikke kunne ha, det de feide vekk, og folk som var sure ble makthavere her og der i de tidligere kommunistiske samfunn, som i Polen.
Kom seg til makt ved å bruke kommunistene som syndebukker.
Jeg levde ikke i 1917, eller under den franske revolusjon, 1789, og var ikke i Moskva under Gorbatsjov. Nå her, i Kraków, Polen, en fin ting er at det er et utall kafeer, her på en, klokka 8 om morran, hyggelig, bra sted, nytt, god musikk, høflig bartender, polsk, Bracka.
Ser ut på gata, det er trygt og pent og fint og kultur, polakkene har pussa opp ivrig og får med seg det gamle nå, selv, i tradisjon.
Przepraszam! Unnskyld at jeg sier det, men det er kontinuitet, det er det alltid i historien, det gamle blir alltid med, enten man liker det eller ikke, som i ens eget liv. Man kan ikke kaste vrak på det gamle, det livet man har levd hittil, det slektene har levd, alt er noe, betyr noe, kan brukes, videre.
Brudd eller kontinuitet, det er alltid et synspunkt på historien, historiske hendelser, i hvilken grad det har skjedd change eller ikke, hva av det gamle som blir med og hva ikke.
Mobiltelefonen, utviklet seg ut fra en kontinuerlig prosess, fra røyksignaler på fjell til morse, før telepati, bare, usikkert.
Materialisere den menneskelige kontakt over avstand, som datamaskinen.
Man føler hva som skjer, i 1997 hadde jeg med meg radio på badestranda, det foregikk etnisk rensning i det tidligere Jugoslavia, jeg var redd.
Srebrenica. Pula, og hva de stedene heter, jeg er der og sender meg selv tilbake til denne tida, Huk badestrand, og jobba med dette universet, dette postkommunistiske samfunn ja, som gikk i total krig, Jugoslavia, der etnisitet og religion ikke kunne leve sammen da det kommunistiske styret ikke holdt kontroll over disse maktene nei. Huff.
Krigen i Jugoslavia, ikke til å misforstå, det hadde ulmet som helvete under den kommunistiske overflaten, lenge, og nå kom alt kryp fram.
Forferdelig.
Kommunismen som stabiliserende faktor i Øst-Europa hadde mening, var ikke å kimse av. Jeg har ikke detaljkunnskaper her, men det skjedde ikke etnisk rensning. Som en løve går jeg der på og ser jødehatet, stadige pogromer i Europa gjennom tidene, det ubehagelige folk, som ble brukt som syndebukker stadig vekk, som en utvei, når man var misfornøyd med noe. Jøde! Det ble synonymt med pengepuger og gjerrigknark, en som alltid lurte deg og hadde ondt i sinne, dette fiendebildet opprettholdes fortsatt.
Godt å ha noen å skylde på ja. I Polen skylder man i dag på kommunistene, for alle miserer, men det ebber ut nå, krigen er slutt.
Kontinuiteten ses i dette landet, fra de tidligste tider, og man kan bruke en del modeller for å forstå Polens historie, den marxistiske modellen med klassekamp har fortsatt hold, i virkeligheten, fram mot det egalitære samfunn, folket kaster herrene, som i Romania da de tok Ceauscescu, med frue, denne herskeren, som bare er en ganske vanlig typisk tyrann gjennom historien, som folket bare pælmer, uten videre, når det blir for gale, hybris, han trodde han var romersk keiser, til slutt, den totale stormannsgalskap i Bucuresti, rett og slett, hvorfor skjedde dette, som med familien Marcos på Fillippinene, tsaren i Petersburg, kong Ludvig den sekstende i Frankrike, nå Mubarak.
Fløyelsrevolusjon i Portugal, alle disse kastningene av et forhatt regime er historiens dom.
De polske herrer, som igjen nå tror de kan gjøre som de vil, behandle undersåttene som barn og umælende fe, unnskyld, vi er ikke der i dag, penga dine har gått deg til hodet, ha det bra.