Avantgarde tradition

.



essay


Det nytter ikke å kopiere noe som helst, man må lage noe essensielt. Selvfølgelig. Man behøver tradisjonen, ernærer seg av den, drar nytte av, den, i teater, billedkunst, skjønnlitteratur og hva som helst.
Man kan ikke leve under noen guru. Beklager, det er nødvendig å si dette i dag, faktisk, merkelig sak. Hæ?
Avantgarde, et fransk ord, begrep, om det å være i front, liksom, dette er ut. Avantgardermoen, har jeg funnet på, for å likvidere dette prospektet, dette er noe som ble funnet på en gang for å reklamere for seg selv, tull og tøys. Det å være i front, er harry, for å si det på den måten, man må være seg selv. Slapp a’!
Ok, her i Polen setter jeg meg inn i Witkacy, Stanislaw Ignacy Witkeiwicz, en fyr som levde fra 1885 til 1939 og er historisk interessant i mange henseende, en pioner, på en måte, for eksempel i fotografi og teater, har også interessante filosofiske ideer. Han er en kjerne her, han er regna som like viktig nå som slike som Artaud, en gærning.
Playful personality, always seeking for new masks.
Ok, dette var den tida, og hvor er vi i dag, Stanislaw, Staś, tok livet av seg da annen verdenskrig begynte, levde hele tiden på selvmordets rand. Trist.
Jeg ser inn i dette, i en forvirret tid, og minnes et teaterstykke jeg så på det norske teatret 1973, en monolog, der en fyr hele tiden framsa EN replikk: Eg vil gjerne vere ein slik ein, som ein annen ein gong hev vore!
Tusen ganger, i de forskjelligste geberder, og med ny mimikk for hver fremførelse. Deilig. Lille scene, eller hva det het. Dreit ut alle forsøk på å være kopi, kopiere.
Merkelig at slikt ikke er forstått i dag, med ”Norges svar på….” og så videre. Han der likner…., han er i Becket-tradisjon, Kafka-tradisjon, og desslike.
Være seg selv, jeg selv er sikkert inspirert av Ibsen der, med Peer Gynt, videre Kierkegaard, som har setningen ”Subjektiviteten er sannheten”. Dette er jo sånn det er, slapp a’.
Men, man må være bevisst at man har forløpere, inspiratorer, og så videre, men ingen helt.