Den russiske dissidenten Anatolij Sjtsjaranskij sa da han kom ut fra fengsel etter lang tid to ting, først, det vanskeligste var å bevare sin menneskelighet, så etter en tid, at han trengte nå kvinnekontakt.
Godt. Det der har jeg alltid huska, og kjenner meg igjen i, dette var på 80-tallet. Godt, kvinnekontakt er nødvendig, det skaper også menneskelighet.
Polen er et samfunn av herrer, pluss noen fruer, men det er kvinnene, jentene, som er mennesker og ikke disse parents, państwo, herskapet, jeg vil ikke inn i noen familie eller nasjon. Uff. Jeg vil ha rett frem kontakt med mennesker, like for like, direkte, et møte, og møter med kvinner er viktigst, det beste, da lærer man også mest.
Det er en erfaring at språk læres best over kjønnsgrensen, jeg hadde 3 privattimer i polsk, i tidlig fase, nå 4 år siden, med en polsk jente, men hun var belærende og doserende etter en metode, non-kommunikativt, for barn. Jeg slutta. Imbecilt.
Jeg ser hele tiden etter kvinner, og altså ikke på lurvete nivå, jeg sjekker ikke damer, glaner ikke, og så videre, jeg vil bli venn, bekjent, komme i kontakt, slik at en samtale kan begynne, det er vanskelig.
Så kan man her begynne å snakke om problemene, hvorfor det er slik, jeg er fremmed. Og det skjer på det informelle plan, på avstand, på kroppsspråk, smil, videre kan det vel komme.
Subscribe to:
Post Comments (Atom)
No comments:
Post a Comment