Å se dette språket som det er, krever mennesker. Før har jeg opplevd Polen som et forferdelig lukket land, der de bare letter på sløret i glimt, på gata, på teater, i frihet under sola, for eksempel, fullstendig utilgjengelige mennesker. Å snakke med andre enn sine nærmeste for en polakk lar seg overhode ikke gjøre. Gjengen, på pub, samt familien, knapt arbeidskolleger. Man går ikke til hverandres bord på kafé, aldri, jeg ser det fremmede mellom gjengene, de forstår ikke et kvekk av hva nabobordet sier.
Nei, videre er de i en type gjemsel, her om dagen så jeg en håndverker snakke til en gjest på en pub, gjesten måtte flytte seg for at håndverkeren skulle komme til, gjesten fortrakk ikke en mine, bare flytta seg greit etter å ha hørt beskjeden, intet smil, ingenting som helst, og etter noe tid spurte gjesten håndverkeren om det nå var greit. Ok.
Ikke noe menneskelighet, som det kunne blitt i Norge, -jaså du repparerer her ja? Og så en kommentar om hva som var galt og hvorfor og hælvete, flir. He he, innforstått, norsk rytme. –De vasker ikke dassen nei? Slikt.
Og så kunne man kommet i samtale, slik at arbeideren også kunne jobba roligere og muntrere og slappa mer av. I kontakt med klientellet og bedt på øl etterpå for eksempel.
Ikke i Polen.
Vanskelig. Tverre folk.
No comments:
Post a Comment