Blikk

.



En opplevelse nå, en fullstendig fremmedfølelse tar meg, i hvordan jeg så på Polen før, under jernteppet, og hvordan jeg opplever det nå. Polakker var i Norge ansett som kule. I mitt miljø, spesielt, på venstresiden, politisk, jeg kan se dette for meg, vårt blikk på Polen og Øst-Europa, der levde de fascinerende menneskene, de gode, snille.
En sosialitet, det ble sagt at i Polen ble de betalt av staten for å ta opp haikere, i Sovjet var de også snille med hverandre, blide, sosiale mennesker ja.
Og polske skikkelser var tøffe.
Nå ser jeg det totalt annerledes, nå er lufta gått ut av denne ballongen, Polen er en smålåten nasjon, verken mer eller mindre, består av locals.
Under kommunismen bygde de stålverket i Nowa Huta, for å komme inn i byen som kommunister, der de opplevde at Krakow var en ytterst borgerlig by, med borgerlige vaner. Dem skulle de knekke.
Den kommunistiske oppdragelsen av folket, til å bli gagns mennesker. Religionen skulle også knekkes, men de måtte ta det litt og litt i Polen, ikke i Sovjet, jeg ser dette fenomenet, den kommunistiske folkeoppdragelse, fri fra lenker bånd og tvang, over til kollektivbruk, der menneskene skulle leve i samklang for fremtiden.
Man kan forsøke å analysere dette, at borgerligheten var for sterk i Polen, familien for sterk, familien umulig å gjøre noe med, slekta, i kommunismen skulle man tidlig inn i kollektive barnehager og skoler og bli fri sitt opphav, også fra nasjon, i en verdensborgertilstand, det er poenget.
Så ramla det sammen, i patriotisme her også, Stalin kom med tesen om revolusjonen i ett land, det er jo nasjonalsosialisme, for å si det slik, jobbe for nasjonen, internasjonalismen ble feid av banen. Mytisk.
Jeg ser dette, og lever i tiden etter, den nye tiden, som har dette som historisk schwung.