Fremmedfrykt

.



En merkelig sak, også en lett forståelig, jeg kjenner til det, være sammen med folk jeg ikke er trygge på, på fest og hva som helst, uten at jeg dermed dømmer dem nord og ned, det må bare oppstå en kommunikasjon, da er alt greit.
Man får angst ja, for at denne personen ikke vil en vel, jeg som nå for tiden sitter mye og flirer for meg selv på pub, og på gata, er sikkert komplett uforståelig for folk rundt.
Nå finner jeg meg en plass her, er sikker, som i Norge, selv om jeg ikke behersker språket, jeg er trygg. Avslappa.
Det ser de, selvfølgelig, de slapper av rundt meg her jeg sitter nå også. Bra.
Før var jeg redd, hadde piggene ute, svarte fort for meg, av ren angst, og svarte feil her og der og nå og da, følte meg pinlig berørt av deres interrogering om meg, at jeg ble spurt ut, om dette og hint her og der, som om det hjalp noe som helst på kontakten, jesten pisarzem og greier, jeg er forfatter, ett fett.
Fremmedfrykt er en følelse.
Jeg ser dette fenomenet, som man ikke skal kimse av, der den svenske bardama, servitris, i Norge, jente som står i bar, sier like i fjeset på deg at hun skal ha betaling med samma, uhørt i Norge, dette er en spøk, tror vi nordmenn, slapp a’!
Og vi vil mene hun er dum som et brød og bare orning och reda og lar det være med det uten å undre oss et sekund og kanskje forstå at dette er ikke for at hun tror vi skal jukse, lure henne for spenn, men at i hennes kultur er det greit å vente med å betale til besøket er endt, förståss!
Hun har lært av sjefen her, at jo, her tar man betaling etter hver øl.
Og nordmenn vet dette, det er bare i helt spesielle tilfelle at en stamgjest kan betale når det stenger, og da er alle inneforstått med dette etter spesiell avtale. Har man ikke kortet i baren, betaler man og får, det er det.
Godt.
Fremmedfrykt oppstår rett og slett når man ikke forstår, sånne ting, og man ser ned på hverandre og misforstår og det er velkjent at døve mennesker lett utvikler paranoide forestillinger om omgivelsene. Ok.
Det trenger ikke være vrang vilje, for å si det slik, forsteinet, det er bare noe som ikke treffer, hverandre, og pakistanere som sier til deg på pub ”hei sjef”, er en klisje i Norge blitt, men dette er godt ment, du er sjefen, og det er god parodi og humor, sies alltid med et smil, det kommer fra hjertet.
Men så har de ikke mer å spille på enn dette, blir stående ved denne humoristiske hilsenen, det går ikke.
Man må alltid videre enn den første kontakten.