Læringsproblemer

Jeg leser ikke fort, jeg føler meg syk, i den forstand at jeg tåler dårlig å ikke kunne, uvitenhet, dermed er jeg nervøs for nye ting, for lesning, spesielt bøker.
Å drive selvanalyse i blogg, tja, klart det er greit, noen leser, kan komme med tilbakemeldinger, jeg friker ikke ut på det, ser problemet, at jeg har problemer med å lese.
En nevrose dette, en lesehemning, rett og slett, det butter, det butter, for jeg får angst for ikke å forstå, oppfatte, avisartikler går rimelig greit, men ikke bøker.
Men en bok er ikke verdifri, en bok av enhver art kommer med påstander, som man må forholde seg til, jeg leser romaner, og det blir bra det, til slutt, forholder meg til dem, de fleste er kjedelige.
Jeg leser noe filosofi også, til å bruke, få forstand av, men min nevrose er der hele tiden, i forhold til bøker, det går treigt.
Vondt å innrømme, jeg er i en dum greie om at jeg skal klare alt, det presser.
I dialog med pressen har jeg ikke kommet, ei heller med norske forlag, de store, jeg ser meg selv komme til en mening om at det er mye dritt som kommer ut, i verden, under leksa til de store forfatterne fra fortiden og dumme talentspeidere i forlagsbransjen og avisene og tidsskriftene, noen de selv kan ta æren for å ha fått fram, masse agendaer.
Jeg føler meg rett og slett sur på dette, grinete, jeg arbeider overmåte mye og er omskrevet og omtalt masse masse steder.
Men hva hjelper det meg.
Under tiden vokser det i meg et hat, andre ganger føler jeg meg bare sur, trist, nede, grinete, ekkel, nå som folk skal jobbe for en ny tid, er det ikke kamp lenger.
Kaldt går jeg dermed fram, intet er privat, alt er felles, menneskelig, min nevrose er din nevrose, jeg kjenner 3 som leser fort, vet om en til, men hva forventes av meg på dette området, være meg selv.
En bok som slår, vil jeg skrive, den kommer ikke med det samme, men jeg har opplegg.
Og det er mot motstand, mot motstand, hele tiden, og det er meget mye å se, føle, forstå, folk griner.
Jeg samler meg da, ser de menneskene jeg har å bale med, de har det ikke lett, forstår jeg mer og mer etterhvert, ikke de heller, men der å finne et felles språk er ikke lett det heller, noe som samler, i stedet for å splitte, vi må gå fram sammen, skape arbeidsfellesskaper, i den nye tid som skal bli bærekraftig, fremtid.
Audun Lysbakken i SV snakker om å bygge landet, bygge ny bærekraftig energi, finne tilbake til entusiasmen fra femti-tallet, etter krigen, på Marshall-hjelp, jeg blir litt kvalm av dette, rett og slett, for fremtiden er ny hele tiden.
Den sosialdemokratiske oppbyggingen av velferdsstaten var da, ikke nå, nå er det andre utfordringer, videre hvor skal man ta penga fra, om jeg tør spørre.
En verdensøkonomi på nytt grunnlag må bygges etter børsraset, etter world trade centre, to hovedhendelser i vår tid, 2001 og nå, dette må vi snakke om, der onkel Sam ikke kan komme med kapital tjent på rovdrift av naturen med olje og bilproduksjon, privatbiler til alle hjem, i fleng, dette er familien Flinstone, gått ut på dato.
Wilma, open the door!
Alle Flintstone tegnefilmer slutta med dette, at Fred Flintstone låste seg ute fra hjemmet, dette er sublimt, stor kunst, viser samfunnet, the american dream, der self made man er avhengig av kona, totalt. The family.
Den største amerikanske angsten er å miste familien, da blir du on the road like a rolling stone, kunst skapes.