Respons

Når man snakker med folk, regjerer samtalen. Videre, det er en respons man må få, ellers skjer ikke noe som helst, ikke utvikling, man stanger hodet mot veggen og snakker ut i løse lufta, det hjelper ingen.
En samtale har som formål å utvikle begge parter. En egosentrisk samtalepartner er påståelig, vil ikke lytte, vil bare kjekke seg, si det som synes opportunt, rett og slett, hensikten er å dominere og drite ut, noen.
Kollegialitet, man gjør seg en bjørnetjeneste dersom man alltid kommer med de samme påstandene, si det man mener og slikt, da kommer det motstand, for folk synes det som kommer er for kjedelig, man møter dritt. Fullt fortjent, ugjennomtenkte meninger faller alltid.
Norges forhold til Kina, er det noen som kan si noe om det, og til Balkan, på handel, det veit jeg fint lite om, og det kunne undersøkes, og diskuteres, men dette er ofte ikke mulig, for folk snakker om det de veit, har greie på, skal hovere med sin viten, ikke være med på en tankeutvikling.
Dette er vondt, de skal vite, ikke tenke.
Det er som om en samtale dreier seg om en eksamen. Det prøvende, usikre, begrunnede meninger ut fra begrenset viten, må til for å komme i gang.