Film. Et utbredt medium. Vi går på kino og leier filmer, dette er stor business i verden. Skal vi gå på kino i kveld? Popcorn, moro, ekstase, opplevelse, men hva så, underholdning, men film kan bety noe.
Woddy Allens film Zelig er den som har gjort mest inntrykk på meg, om kameleonen. Videre er det laget gode filmer, som Polanskis Pianisten og Kieslowskis Blå, og flere.
Og det går an å lage gode filmer som også når et bredt publikum.
Å tenke rent kommersielt er harry. Norsk film er harry.
Det blir dermed en kamp som også er politisk, film er til for folk, for å lage et godt samfunn, jeg erindrer begrepet «smal film», som i Norge er slikt som Ingmar Bergman, før i tida, og andre, dette med kunstfilm er også en tematikk, Aki Kaurismäki, tilfredsstiller alt, med slikt som filmen Mannen uten minne, dette er flott.
«Kule filmer», er en greie, igjen, sånn kan man fortsette, og folk diskuterer opp og ned og i mente kule skuespillere, om Brad Pitt er kulere enn en eller annen annen helt, Thoralf Engan, for eksempel, idol-dyrking
Film skal i Norge være «kult». Ellers er det liksom ikke noe, og man ser seg om etter «kule skuespillere».
Det er liksom så «tøft» å være med i filmbransjen, være «med».
Norsk film består da bare av medløpere.
No comments:
Post a Comment