Om å nesten forstå polsk

Det er grader i å forstå språk. Polsk, i motsetning til tysk, er fjernt. Nederlandsk kan jeg ikke, men opplever at dette skal jeg lære meg rimelig lett, på stedet.
Nederland ligger i smertepunktet mellom engelsk, tysk og skandinavisk, heller ikke langt unna fransk, som er språk i Belgia. Der kan jeg relatere.
Polsk har bøyningsformer som latin og gresk og tsjekkisk, som jeg har smakt på, jeg kan tysk, så kasus er kjent, men det er uttalen og de meget forskjellige orda som er fremmed, som tar tid.
For polakker så kan du polsk, eller du kan ikke polsk, så ikke for meg, jeg har et forhold til det gradvise, til begrepet Prosess.
Å jobbe seg inn i det polske språket er meget interessant og lærerikt, det oppleves mindre fremmedartet nå.
Denne tilstanden, av ikke-kunnen, og ikke-misforstand, er interesant, der jeg oppfatter noen ord og noen setninger og noen bøyningsformer, fra samtaler rundt meg, og har denne opplevelsen av nesten, i en rekke ord og uttrykk og talemåter, dermed ser det ut for meg som om polakker ikke har peiling på noe som helst, en hypotese, for de skjønner ikke andre mennesker i verden. Et stort problem.
Jeg ser dette helvetet, der de ikke har peiling på andre måter å forstå verden på enn den polske måten, et langt lerret å bleke.
Når man ser det polske i snitt, vil de sikkert snakke fjernt med deg, men dette er ikke poenget, for de er interessert i alt. Jeg ser dermed fremtiden.