Fotball

Polen og Ukraina lager fotball-EM om fire år. Fotball er samrbeid, under press. Det vet man hva er, vi trenger alle backing, gjøre noe positivt, for vår vennekrets, mot motstand. Hele tiden, man blir skvisa, tricksa med, helt ut over sidelinja, på en hel del forskjellige måter, da nytter det ikke å være den ene mot de mange.
Radarpar, et begrep i fotball, fra en tid tilbake, det brukes ikke så mye nå, senere kom «best uten ball», den som var god til å gå på løp og binde opp motspillere.
Et annet begrep er sonemarkering. Være til stede, der ballen kan komme.
«Sweeper», den bakerste spilleren, var brukt før, som ordna opp bakerst, foran keeperen. Nå er det nye strukturer. Norske fotballtrenere snakket om «den individuelle ferdighetene», videre «å spille for laget».
I sjakk snakker man om å «få motspill», føre spillet over på motstanderens banehalvdel.
Taktikk, martial art, lure motstanderen inn i feller, for eksempel, late som man er dum og slikt, gi etter for direkte attakk, i første omgang, bruke motstanderens energi.
La motstanderen løpe seg tomme.
Demoralisere.
Så fotball bruker et universelt språk. Det nytter ikke å være flink, det kreves empati, for de andre på laget, til og med for motstanderen, ikke «fair play», nødvendigvis, men ikke sette motstanderen slik ut at de blir aggressive, det fører ikke fram. Da blir det knokkelkamp, man må spille spillet. Rent, som det også er i det menneskelige. Spille rolig, avslappet, direkte, klokt, da kan man til og med imponere motstanderen, og alle tjener på dette. Spillet vinner. Menneskelig.
Nå er det Polen og Ukraina sin tur. Og det gjelder disse aspektene som jeg her nevnte, for å unngå krig og nasjonalisme.