Tillit

Basic trust, det er psykologiens svar på den hellige ånd, for å si det slik, at barn må vises grunnleggende tillit, ellers blir de ikke mennesker. Hvis de ikke blir det, vil de være på leting og være et lett bytte for hvem som helst, de søker og de søker, inntil de finner noen de kan stole på. Dette er det menneskelige, kontakt.
Man må bli vist tillit.
Zaufanie, på polsk.
En polakk er preget av INGEN TILLIT. Det er så utpreget, det er så vondt, det er belemrende, det er så forferdelig at jeg blir sjuk her for et godt ord, hele tiden, der jeg blir avvist og ikke får kontakt og ingen vil snakke med meg.
Polakker er liksom i den posisjon her i Polen at du må bevise at du er deres tillit verdig, det gjelder i slavisk kultur generelt.
Nordmenn tror mer på folk inntil det motsatte er bevist, som meg.
Jeg kan nesten ikke leve med dette her, denne skepsisen, vist ved blikk til enhver tid, og det dreier seg også om det egosentriske Polen der de bare driver med sin lille greie alle og avskyr alle andre og krever at alle andre også skal drive med sin lille greie og være oppdatert på dette og så får sjefen styre. Polen.
Derfor fins Polen i tusenvis av ghettoer, som ikke trenger befatte seg ned hverandre i det hele tatt, det utvikles fjern tale og en kafé kan være en bakgate som nabo til en fin restaurant, uten at noen av dem har peiling på hva som foregår på den andre siden av veggen.
Tillit.
Dette er sånn sett en form for tillit, at man regner med naboen gjør sin egen greie og det er det, men man snakker ikke sammen og deler ikke venner for fem øre og har ikke det minste peiling. Et dypt splittet samfunn.
Tillit.
Jeg ser dette poenget der folk har tillit innen sin snevre krets her.
Og driter i alle andre. Polen.
Man driver for seg selv, og samtaler med andre er kun forretningssamtaler.