Jeg

Et menneske trer fram bak løvverket, en jente, ser på meg og ser mer og kommer ut av denne blomsten hun fylles av. Jeg er ikke i denne modus, ser det så vidt, et bilde på veggen liksom, i blått, en film, en animasjon som her skrus på, i Landvetter, eller hvor det er, ved Vänern, i Fredrikstad, Lugnt vilar sjön, Venarebygden, over til Vättern som er mer trolsk og dyp og ekkel og stygg, to forskjellige innsjøer i Sverige som to krigsfanger.
Men det er en historie og jeg danser ikke etter Kopernikus, spiller heller ikke bratsj og har mobiltelefonen på bordet.
Det å bli forstyrret av alskens dritt, nei, jeg har det bra, men denne jenta der i blått er jo fin.
Ja hvor er hun nå, hun ble borte for meg, bare et glimt, i et løvverk, som en indre drøm, som en annen verden enn den jeg er i, Polen, og det er godt å komme vekk herfra ikke bare en gang imellom, uten å kunne skrive kunne jeg ikke vært her, ikke 2 sekunder, videre er jeg her og har spist en del mat nå, på tide og føler en større styrke nå men det er svin rundt her, svinaktige mannfolk og det er jenter som serverer her, det hjelper, klokka er snart 2 på dagen og det er ikke regn men grått.