Jeg vet ikke om jeg liker mandager i Polen bedre enn i Norge, men det er nå i og for seg ett fett, og det å begynne en ny uke er en privatsak begge steder, det skal være sikkert.
Man skal komme seg på jobb og så skal man være sur en time og så sur en time til, og så skal man snakke om hælja i lunsjpausen og om hvor surt det var å stå opp i dag tidlig.
Og jeg minnes dette frekke gliset til sjefen alltid mandag morgen, der han så dette som en ære å være først på jobben alltid og spesielt mandag og hadde laga det til en hobby å vurdere hvor egna alle og enhver var første dagen i uka og pinte og plaga meg.
Fri, jobbe, gjøre det man har lyst til, jobbe hælja også, karrieren kan ikke vente, jobbe på si ved siden av pengejobb, kjedelig jobb, bo på Stabekk og jobbe i kiosk på Vålerenga, jobbe på sossen på Stovner og nei, det er merkelig dette med jobb.
Sjefen jobber hjemme i dag, hva skal vi gjør i dag ’a folkens, kundene venter, oppdragsgiveren kan ikke vente, hvordan folk er filtra inn i hverandre, her er nå damer som bestiller rødvin på formiddagen, kanskje det blir bra, kanskje det blir god stemning, på puben, der det også er matservering, en kafé, jeg vet ikke helt, men glemmer lett meg selv oppi alt dette her, jeg jobber jo jeg også.
Men har ingen klar sjef, men noen uklare sjefer, noen mulige fremtidige sjefer, noen sure og andre blide, noen sannsynlige samarbeidspartnere, med tida, og så videre, de forholder jeg meg til.
Om så uklart, intuitivt, og dermed er ikke mandag for meg noe spesielt, jeg føler bare stemninga rundt meg.
No comments:
Post a Comment