Blått

.



En blåfarge som ikke er juks. Det faller i øynene. Tårevåt blir jeg nesten, en indre drøm kommer til meg, ukulele, en kafé, Amfitryon, som fins her og der, to steder i Oslo, et sted i Krakow, et navn, videre arborvitae, som er sypress, og det er ikke rart noe skjer. Kultur, kåpe, pels, mink, oksehalesuppe, gourmet, en hare hopper i skog, foran en plog, ved en elv, Hamar, Løten, i det minste på Stange, der jeg fikk økologien rett i fanget, for 20 år siden, det ble med det besøket, videre, noe med norsk indremisjon, videre i en gang et møte med noen norske politikere på Stortinget, en tur til Halden.
Hva dominerer, hva er det man ser, Per? Man ser det man forstår, og det man har en link til, man ser sine traumer i andre mennesker, på seg selv kjenner man andre, det som hindrer kommunikasjon, fri tale følger.
Nei, å være fri, hva er det, i forhold til forutsetningene, det er ikke noe å si, for øyeblikket, jeg legger ikke merke til andre ting enn denne blåfargen, den treffer.
Jeg får nøye meg med det, det er spiselig nok, og hele rommet er så i blått, det er som et fotografi, her gjengitt noe som kan linke, en blå farge
Ante valente, norsk komifigur, som det ble sitater fra, jeg så det aldri, videre dette med Berre Lekkert, og Da ble jeg flau da
Jeg er ikke i jag, ikke i trolldom, denne blåfargen betar.