Polen

Historisk sett er Polen et stort land i Europa, samla og et senter. Fra 13-1400-tall, kan man si, langt innpå 1700-tallet.
Landet som overtok som sentrum i vår del av verden etter middelalderen.
Etter Frankerriket og det tysk-romerske riket.
Her kom renessansemenneskene og breia seg.
De unngikk 30-årskrigen.
Helhetlig sett varte dette til Polen plutselig opphørte som nasjon mot slutten av 1700-taller. Det hadde vokst fram to store nasjoner, Russland og Preussen. Innovative. En ny tid.
Tsar Peter den store reiste som 18-åring til Nederland inkognito for å lære seg skipsbyggingsteknikk. Kong Fredrik den store var filosofi og kunstner.
Polen ble mer og mer bare det stille og rolige landet.
De hadde bare forsvart grensene sine i 1410 og 1683, ligg unna!
Det lykkelige liv på landet under den lokale adelsherren ble det som ble Polen.
Et gigantisk hierarkisk samfunn, Europas siste føydalstat.
Det funka ikke.
Men før dette lærte alle i Europa seg polsk.
Og polsk nasjonalisme fra den siste delingen i 1795 dreier seg i stor grad bare om å reise kjerringa, den tapte drøm om det lykkelige Polen i krigerske omgivelser, det gode samfunn, de gode mennesker, det gode mennesket er polakk.