Hattebrem

Jeg går inn i det polske språket, kapelusz, kapelusz damski, czepek, og hattemaker er kapelusznik, dette blir rent for mye, der overklassen har laget det polske språket. Jeg får vondt. Kapelusz er hatt, czepek er damehatt, obuwie er sko, torebki er damevesker, her og der ses en greie med damer, som er objekt for herrene.
Disse herrene som skulle ha noe pent å se på når de kom hjem fra krigen. Pynta kvinns som sukka og omfavna mannen sin og er du nå der, bassen.
Ja, kosegutten er tilbake, og han trekker av seg krigeruniformen.
Han har vært på jobb. Og det å se samfunnene nå og da i tilbaketrukket modus, se de illsinte polske løver på trikk og buss og pub, se seg om etter mening og meningsfylte samtaler, er mer bare en drøm. For alt er tåredryppende her.
Mannen er ute i krigen på pub også. Og på jobb.
Jeg møtte en gang en overlege, som var så jævlig tøff i trynet at ikke for meg er det lett å gjengi dette uten som en demonisk skikkelse, kriger.
Så krig driver man med for å imponere damene.
-han er så sterk!
-så flotte muskler!
Slik er det enda. Norge. ”Power”.
”Rivalen”, som er Ungarn og slikt.
Det polske ”gemytt” her kan man ikke akseptere. Dette hyper-romantiske ekle krigerske som har imponert så mange siden den franske revolusjon, med tøffe gutter som Stanisław Przybyszewski og desslike, ekle sneglete fillefranser uten mening som bare går på. (med dødsforakt) med ”ild” i blikket, liksom, det er bare komisk.
Er det noe rart jeg får tannråte.