Oglądać Polaków

Å se polakkene ja, de er gode til å se, betrakte, og jeg ser de sliter, for de mister synet av det, mange har briller.
Denne inngangsportalen, nå ser jeg, etter å ha fått dårlig syn av å være her, men jeg bruker ikke briller, her ser jeg en fyr som betrakter, gjennom polske briller, alt han ser, om han har kontaktlinser nå bryr jeg meg ikke med, men han er en kikker.
Og så kommer det tre kikkende herrer inn her, de tror liksom synet er nok, det konkrete synet.
Katolikker har aristotelisk filosofi, man kan si at Aristoteles så alt, men han så ikke seg selv. Jeg. Det kom senere i menneskehetens historie, fra Luther og Descartes, til for eksempel Søren Kierkegaards ”Subjektiviteten er sannheten”. Jeg. Jeg ser.
Og det er jeg som ser, og nå ser jeg steinansiktet til fyren, forsteina katolsk.
De ser verden som med en stjernekikkert, ala Kopernikus, at det er et firmament rundt dem, fra Polen.
Jeg har holdt på å gå til grunne her, av dette blikket deres.
Og hosta og spytta, fått dårlig mage, og så videre, men nå tar jeg dem.
Jeg ser folk som ikke ser seg selv, de ser virkelig ikke hvor ekle de er, for eksempel.
De ser ikke den korrumperte samtaleform de bedriver, de ser bare paven som sentrum i verden.
Det er det kristne blikk.
Paven som Jesu etterfølger.
De er undersåtter, ut fra Jesu misjonsprosjekt.
Jeg bodde en gang rett ved Misjonshøyskolen i Stavanger, populært kalt ”Misjonsmarka”, og fikk syn for sagn, av og til var jeg i kirka der.
Blikk. Et nedlatende blikk på mennesker som ikke er kristne.
Overhøvling i samtaler, imperialistisk, respektløst, overfor folk utenfor menigheten.
Og Polen er en eneste stor menighet, Guds menighet i Polen.
Det er flere ting. Kommer.