Ofte er det slik at man ser folk og lurer forferdelig, hvem er disse derre, andre ganger får man umiddelbart kontakt, da er de av ens egne. Det føler man, samtalen går lett, og etterpå kan man forsøke å forklare hvorfor dette skjedde og spekulere noe i felles bakgrunn og referanserammer og lik måte å se verden på, hvertfall noe felles, som gir kontakt.
Så kan man støte på sperrer, der man har forskjellig syn på tilværelsen, og det blir taust.
Syn, ens syn, ikke noe uvesentlig nei, ens syn på ting og tang, skjell faller av mine øyne, det polske syn på tilværelsen setter meg i blurred vision hele jævla tida.
Vi ser rett og slett forskjellig på nokså mye i verden og det å tenke slik er meg meget kjært akkurat i øyeblikket, man ser det man forstår.
Videre, hva skal man så si, hvem skal man da snakke med, møter man en med diametralt forskjellig syn på viktige punkter, blir det vanskelig.
Så kan man sette seg ned og tenke over saken, er det noe som er felles, utover uenigheten, lete, og tenke seg om i mange dager, og kanskje finne felles venner, som kan være linker, slik at uenigheten ikke har noen vesentlig betydning, det skjer.
Man har da linka til et miljø, som det før var stengsler overfor, og da er det mye lettere å forstå den motsatte meningen og vi kan bli venner.
Det er ikke noe galt med uenighet, bare man kan snakke sammen, selv har jeg en gang formulert setningen ”Uenighet gjør sterk”, og det er i motsatt til den gammelkommunistiske frasen ”Enighet gjør sterk”, det er jo bare tull og tøys og latterlig krigersk, skal man ha en samtale, er det interessant hva som er ditt syn på saker og ting og hvordan du begrunner dette, da lærer vi begge.
Forskjellig syn er utvidende for bevisstheten.
”synkverving”, nynorsk ord som betyr fata morgana, og det er interessant som faen, man ser ting som bare er i ens indre blikk, ens drøm, en luftspeiling er nær dette, og man ser noen på gata som man tror man kjenner, men så er det en annen.
Det var noe kjent med deg ja, og så videre, alle har opplevd dette.
Et annet fenomen er blind flekk, der man skal finne noe og ikke ser at det ligger rett framfor nesa på deg, nøkler og slikt.
Goethe sa: Det vanskeligste av alt er å se det som ligger rett foran øya på deg.
Det fikk jeg med meg, det sto foran som motto i et anatomisk atlas på medisinstudiet, og dette er instruktivt, men kan ikke forvrøvles, man kan si at man ser det man VIL se, bevisst og ubevisst.
Og daglig ser man noe, og ikke annet, man ser et bilde på en vegg, som man i går ikke la merke til, man ser en antenne på et tak, helt intuitivt, det å legge merke til en ting, ja, det er slik det er, det er spontant, plutselig er det noe som faller i ens blikk.
Så kan man ta forskjellige tematikker ut fra dette, se at en er forelska i en, for eksempel, det kan man noen ganger oppfatte, andre ganger ikke.
”lykke til med skrivingen”, sa en her og gikk, jeg møtte to nordmenn her, men etterpå vansmekta jeg, for hva faen er dette, jeg er ikke slik, ikke slik bygd, det er ikke ”lykke” jeg trenger og ikke oppmuntring på den måten heller, jeg skriver OM noe, for faen.
Jeg er ikke en som ”prøver å skrive”, kanskje han er det. Jeg skriver.
På seg selv kjenner man andre ja, dette er flott norsk uttrykk, saying, det er SANT.
Men det er mulig å se ting ut fra andres synspunkt, det kan man sette seg inn i, og jeg kan si at jeg skjønner hva du mener, selv om jeg ikke er enig, i en del sammenhenger, jeg ser virkelig ting og tang ut fra den annens blikk, der bruker jeg meg selv.
Forståelse ja, handle i samforstand, jeg ser hva du mener og jeg ser at dette har interesse, det er greit og vi kan vel snakke sammen på en del måter da, og kanskje bli enige, rett og slett, kanskje vi bare snakker forbi hverandre, for eksempel.
Da får vi samme syn på saken, og kan for eksempel samarbeide om en sak, mens andre forskjelligheter så lenge ikke har interesse.
No comments:
Post a Comment