Jozefa

 

Ulica Jozefa, en gate i Krakow, går fra Szeroka til ulica Krakowska, lang, en trang gate som til tider byr på en hyggelig stemning fra Polen, fra jødetida her og ble i sin tid kalt Kazimierz' broadway. Til hva da? To hell? Man har en følelse her, i denne gata, som nå spiller seg ut på data, Josef drømmetyderen er dette etter ja, merkelig sak, det er et spill i denne gata, i farger. Og vi går litt frem og tilbake, ser oss om og er her for en tid.
Videre inn i en ny tid her, etter Jesus, for å si det slik, de skriftlærde jødene trodde ikke på ham, og i synagogene har ordet virkelig ikke blitt kjød, der er det tekster oppstilt som gjelder.
Teksten taler til jøden, Talmud, som de leser, i skoler, cheder, her og der, borti gata her, og vi ser inn i den jødiske virkeligheten til å ta og føle på, der Freud var jøde, er det blitt meg fortalt og vi ser Franz Kafka og andre på en maskinmessig nåtidsvurdering av Israel som fenomen og vilje.
Jeg ser inn i den polske antisemittismen som virkelig føles nå som nerve og vet ikke om jeg kan si noe om det, om jeg har mot til det, i øyeblikket, men den er der, det er rett ut sagt noe som ikke betar, og vi snakker.