Essens

 

Jeg lurer på noe i Polens forbindelse, om det dømmende menneske, som Polen er framifrå til å inneholde, dette er jo ikke kristent, i essens, men det er noe her, som er meget interessant, det som skjer i språk, når man kategoriserer ting, som i kasus, og i det hele tatt «dette er en blomst», jo, fett nok, i det moderne skal man definere alt mulig dritt, også sex, selvfølgelig, i vitenskapelige termer, og skjønnhet og sannhet og i det hele tatt, man har møtt sin overmann her, selvfølgelig, i å hele tiden skulle inneha overstandpunktet.
Nei, mimesis, det litteraturvitenskapelige begrep, for en metafor, noe som likner, det er klart at dette jeg skriver om her ikke likner grisen.
Det er naturnødvendig å si at dette er et bord, kanskje, eller det er inneforstått, med dette bordet jeg sitter ved nå, det ligger der, til bruk, dette bordet, jeg kasta et blikk på det, la alt til rette for å sette meg til å skrive ved bordet, jeg stolte på bordet, rett og slett, at dette holdt, det tar jeg med et blikk og ut fra stemninga i lokalet, som er god, Parkteatret, Oslo, Grünerløkka, her føler meg meg hjemme, trygg, god stemning.
Rundt bord, jeg stter ved det, og ser at dette er meget solide bord, og kan kikke på mitt egne bord, som er likt alle andre, vurderer det til å være meget holdbart, og jeg har ikke interesse av å definere dette bordet, jeg vet det er et bord og bruker det.
Bord heter stoł på polsk, og dette er jo interessant, på tsjekkisk stuhl, og jeg ser inn i dette at dette er noe jeg kan stole på, en sammenheng.
Ja, hva kan jeg stole på, jo, min egen følelse, ikke i og for seg bordet, det er sekundært, og denne filmen av Kieslowski Dekalog, der han tok for seg alle ti buda til Moses og den første filmen har jeg sett, om det første bud i moseloven, du skal ikke ha andre guder enn meg, det er til bruk, en vitenskapsmann som bare brukte tanken, ikke følelsen, intuisjon, visste alt, og kunne beregne ut fra vær og temperatur og i det hele tatt vannets konsistens de siste dagene og forurensningsgrad og greier at isen var sikker, til å holde hans sønn som ville gå på skøyter. Fett som faen.
Men isen holdt jo ikke. Gutten drukna.
Så dette er polakkers mistenksomhet, de skal vite alt hele tiden og vet forferdelig mye, og resten hensetter de til religionen, til Gud, det mystiske, den katolske kirke, som dreier seg om det man ikke vet, det man må tro på, det andre.
Om isen er trygg eller ikke, er noe jeg føler. Samme med fly, det dreier seg om en følelse for at dette flyet ikke kræsjer.
Og jeg kaller ikke dette gud.
Det ligger i meg, min følelse er det jeg er trygg på, eller ikke.