Oslo

Når man går gjennom gatene, er det en greie at denne byen virker meget gammeldags amerikanisert, med blueeye og speed freak og tennis shoes, og i det hele tatt, man har ikke fulgt med tida og tror USA er som amerikanske filmer fra en forgangen tid og snakker i Casablanca og Humphrey Bogart der Speed Freak har sett et utall filmer som han tror er om han selv, the American Egocentric som tenker i samme baner som en eller annen fra en fortid som man tror er Elvis.
Nei, dette er trist, men en diagnose er på gang, der Polen ikke er slik, for det er østlig, fra bak jernteppet, fra en helt annen kultur, rimelig diametralt motsatt, der det er helt andre helter og forbilder å forholde seg til, hvem da.
Tja, det er ikke Stalin, det er ikke Krustsjov, men det er noe her jeg griper fatt i, det sier litt om kunstens vesen, i og for seg tennerskjærende dette, nei, jeg føler meg fram til denne kulturen i øst som nå er skadeskutt så det holder, og det er jeg også, i denne villelse mot å se øst som noe annet enn det tilsylatende, virkelig noe som kommer til meg som den store leder, fortsatt, rett og slett Mao Tse Tung, som ideal, nå paven, dette er øst, den samlende sjef.