Behandling av syke mennesker foregår på bakgrunn av vitenskapelig utviklede behandlingsmetoder, etter beste skjønn, der man vet at man driver med hypotesetesting hele tiden når man arbeider.
Evidens, det er noen behandlingsformer som har fått slik hevd at man ikke tenker, nesten, når man forordner dem, antibiotika mot lungebetennelse, for eksempel.
Og en med dårlig hjerte får nesten alltid et digitalis-preparat.
Det bio-medisinske paradigme har hevd.
Ansvar for egen helse er i tiden, det får mer og mer fokus, der leger mer bare er konsulenter enn før.
Magesår er nå assosiert med en bestemt type bakterie, dermed inkluderer nå standardbehandling en bekjempelse av denne bakterien, Helicobacter pylori.
Det er mennesker man møter, som lege, dermed må man være kreativ alltid, skaffe seg solid bakgrunn for egne meninger, ved å undersøke og samtale med den syke skikkelig.
Så forskning foregår, for å finne standardbehandlinger, som blir rammeverket i dialogen med pasienten, og de må begrunnes.
Legen er fagperson på området, må kunne sannsynliggjøre at det man forordner sannsynligvis er til hjelp.
Ofte blir det legens oppgave å få pasienten til å bli deltager i egen sykdom.
Så får man tilbakemeldinger om hvordan det går, det er vanlig, ny time, for eksempel, så får man se på andre altenativer, en plan B og slikt.
Og man kan ta feil.
Da kan det oppstå et forhold mellom lege og pasient, noe som er viktig for både tiltroen og forskningen, enhver interessant tilbakemelding kommer selvfølgelig direkte fra pasienten selv, dessuten må tilbakemeldingen være troverdig.
Så medisinsk forskning foregår i en kontinuerlig dialog med de enkelte pasientene.
No comments:
Post a Comment