Ok

En opplevelse her om at polakker er preget av en grunnleggende mistillit til alt. De tror ikke på noe, av det mennesker sier til dem, deres virkelighetsbilde er regelrett skepsis.
Du skal ikke tro at du har noe å fortelle oss. Det er ikke gjensidig.
De er rett og slett kul umulige på dette!
Jeg ser det mørke i øynene deres, det ville, der de ikke kan tro på noe, og er det noe rart at de er kristne. De må ha NOE å tro på.
Ok. Jeg føler meg fram da, til deres sirkler og indre sirkler, der betraktninger foregår, om alt mulig, her i Krakow, på slikt som universitet, der Kopernikus var, en periode, og jeg føler meg som i Drammen, av en eller annen grunn, Polen er provinsielt.
Arendal, Stavanger, Hønefoss, Skien, med lokale størrelser som ikke kan prøves i argumentasjon med den store verden, en sandkasse. Vennekrets, mafia.
En lekegrind, føler jeg er synspunktet, rett og slett, der de har gjerder mellom seg og alle andre land i verden, er murt inne av fortida, av stormakter rundt og er fengslet, i fengsel, bastet og bundet, tror ikke de har lov til å si noe, tenke selv, barn.
Dobrze!
Godt!
Ta det derfra.