Stol på egne krefter, heter det, Ibsen sa at sterkest er den som står helt alene, fett som faen, men alle kommer fra et eller annet sted, fra flere, om jeg må be, betraktningen av en selv som resultat er edrueliggjørende, også for land. Det er ingenting som kjæm ta seg sjøl, het det også, det er Vømmøl, alt har blitt til ut fra noe.
Polsk selvbevissthet går på at det meste har de fått til selv, det er det ingen som helst tvil om, egosentrisk tale på vegne av land. Det er som american self made man, det er komisk.
Jeg, og så videre, ”jeg”, man kan kjøre en brecht på dette om konger og keisere at hadde han ikke en gang med seg en soldat? Sin kone? Paven, hva med han? Og så videre.
Polen er resultat nedfelt i historia.
Hva har preget dette landet fra dets tidlige begynnelse, kong Mieszko, den legendariske første kongen, og så videre og hele det slaviske folket, fra dets rudimentære begynnelse, i dag fra 1918, for eksempel, da Polen ble stat igjen, nei, folk reiste mye, tok inntrykk her og der, polsk selvbevissthet, hvor kommer det fra, jeg kan ikke si annet enn at polsk selvbevissthet er noe så inn i hælvete dum og høy, at det halve kunne vært nok, egosentrisiteten på sitt lands grunn går så over alle støvleskafter at jeg aldri har sett maken.
Merkelig sak. Man blir dum av slikt, selvfølgelig, sær, slutter å høre på andre og bare kjører sitt eget løp, går på en smell tidt og ofte der man ikke hører på utlendinger, allerminst russere, for tiden, men hva med albanere og mer fjerne folk, nei polakker reiser overalt, men ikke i Russland, jeg vil tro det er yrkesforbud for polakker som har vært i Russland, de kan ikke fortelle om det, sorry. Tyskland, det er nesten like ille.
Derimot i Verona og Thailand og slikt, Egypt, det er fett som faen.
De gamle kjære naboer er ikke land som fins for polakker. Fienden.
No comments:
Post a Comment