Å se for seg en tilsvarende posisjon som mine polske venner er i, at det kommer en fremmed til Norge og vi kan ikke snakke sammen, er mulig.
Han prøver å snakke norsk. Vel kan han tydeligvis engelsk, vi også, men det er ikke riktig, visstnok å snakke engelsk sammen, han vil snakke norsk.
Hvorfor det? Fordi mange nordmenn ikke kan engelsk, som han sier, det er en erfaring, det er riktig, ikke alle kan godt engelsk i Norge.
Han er standhaftig på det at han skal lære seg norsk, sitter med ordbok fra sitt eget språk, det kjenner vi ikke, kinesisk eller noe slikt. Uforståelig.
Ok.
Han sitter der og kan ikke norsk, han skriver mye.
Og vi har ikke noe med han å gjøre, veit ikke hvem han er, hva han driver med, han sitter på flere kafeer hele dagen, det er det han gjør, noen ganger leser han.
Han har noen venner han hilser på her og der, spesielt på to-tre kafeer.
Og man møter ham noen ganger med venner fra eget land, dessuten har han noen engelske bekjente her.
Sette seg inn i andres situasjon ja.
Men det er rimelig fjernt likevel. For hadde jeg sett en sånn fyr på kafeen jeg vanka, hadde jeg vært åpen for ham og vært klar til en samtale når som helst og hele tiden.
Om han da ikke bråka og var ekkel mot folk.
Det er ikke jeg. Jeg kan ikke tenke meg noen mener det.
Jeg går ut alene i Norge, i Oslo, på kafeer, hele tiden, det er noen som gjør dette her også, han er jeg på nikk med. Den ene jeg tenker på. Godt.
Vi har en eller annen greie. Han kan engelsk.
Hm. Han inkluderer meg ikke i sitt miljø. Det ville jeg gjort. Med prinsipielt hvem som helst. Begge kjønn.
Forståelse. Felles referanserammer.
No comments:
Post a Comment