Sposób

Sposób
Sposób – måte,
Polakker tror alt er lett. Krutt. De tror alt kan sies i løpet av få setninger, alt annet er divertering. Polen fins og staten fins og sjefen fins, det er det.
Da er det bare å innfinne seg med situasjonen og innrette seg.
Som en brølende hop har de dermed alltid vært.
Det fins ikke noe filosofi på polsk språk. Ingen som helst. For her fins liksom ikke problemer. Greit alt samma. Ikke spør hvorfor, ikke spør, bare jobb. Det er som Japan. Hierarkisk ordna under sjefen. Et krigersamfunn. Generalen bestemmer.
Det funka før i tida. Kommandolinjene er det som fins. For menn. Damer skal være pene og føde barn, det er det. Til mannens bruk.
Polen er sannsynligvis det mest hierarkiske samfunn i Europa, flatlandet, Frankrike dernest.
René Descartes var fransk, utdannet på jesuittskole, vanlig på den tiden, deltok under 30-årskrigen og tenkte ut sin filosofi på brakka der. Jeg tenker, ergo er jeg. Cogito ergo sum.
Individet trådte fram, på den filosofiske arena, i verden.
Eksepsjonelt sterkt, dermed kan man ikke binde noen, for min tanke er det grunnleggende, hvordan jeg tenker, selv. Basis, for alt.
Eksistensen er meg, min tanke.
Lensherren sier jeg skal gjøre sånn og slik, men det sier lensherren, jeg tenker annerledes.
Det kommer bud herfra og derfra, men det er ikke meg, jeg tenker selv.
Det er klart at Polen også har slike tendenser, i den polske frihet, fra gammelt, polsk riksdag, de alle måtte være enige, konsensus.
Man kunne ikke diktere noen.
Her er det positive Polen.