Polen

Et land i nord, mot havet, et land nord for fjell, en slette, et land med masse folk og masse bønder, et jordbruksland. Her er det folk jeg kjenner meg igjen sammen med, som i Danmark, like flatt, her er det ikke noe sted å feste blikket på, her går det uendelige veier alle veier hele tiden, til enhver tid. Slette.
Her ser man rett ut mot havet hele tiden, her setter man grenser i øst og vest, her er jeg.
Her åpner det seg muligheter alle veier, her vil folk bli til i nytt, her snakker folk sammen i en ganske annen grad enn i land jeg før har vært i, her skjer det.
Flatland, åpent, mot før innelukket, vi ser i bris en stemning i flott mood, mot en verden som ikke er splittet.
Det er ingen Berlinmur, det er ingen Sovjet-sfære, det er intet jernteppe, det er Polen her.
Det er et språkskille, mellom germanske og slaviske språk, her, instruktivt, til å lære, her slapper de av på det, vet at dette ordner seg om ikke lenge.
Det myke polske språk, det hardere russiske språk, og tsjekkiske, slovakiske, jeg flyter i dette og lever i midt av meg selv til tider ikke til å forstå, bare til å drømme om, der det gamle innelukkede Polen har falt, og vi er i flukt.
Fisk, fra nord, fisk, fra elvene, fisk til begjær, salt sjø i nord, vi ser utover slettene.