Europa

Noen ganger reiser man, andre ganger sitter man, der man sitter, ser ut, på folk, i en leilighet, på en kafé, går på gata, tar en trikk, et tog, en drosje, et fly, går tur i en skog, tar båt, man ser land.
Loire-dalen, Flandern, Toscana, Finnland, man ser til menneskene som går på gatene og ser seg selv svømme.
Zürich airport, Berlin, Praha, Athen, man ser Dubrovnik svømme, man ser at folk har en greie sammen som det er vanskelig å definere.
I Skottland, i Paris, i Tromsø, man nærmer seg noe, universitetene, det gamle greske, Platon, det vi har felles i kultur, det kristne, videre det gamle fra før dette, det hedenske, vikingtida, når man går bakover ser man helleristningene, europeiske hulemalerier, skog, med bison og mammut, elvene.
Mørkt.
Man ser de europeiske fjell, i midt, Alpene, Tatra, Karpatene, man ser den norske kyst, forrevet, man ser Paris.
Man tror at dette er det mest typiske stedet, som samler de fleste impulser fra alle kanter.
Her er knutepunktet, brennpunktet, nå som før, her skjedde den franske revolusjon, 14. juli 1789, her kom folkets vrede, i stormen på Bastillen, her nøyde man seg ikke lenger med dritt, her kom friheten.
Rødt hvitt blått, frihet likhet brorskap, den europeiske idé, om mennesket som er alle tings mål.
Her kasta man vrak på all religion, her ville man leve, her drepte man alle frihetens fiender, fransk nasjonalsang er ikke patriotisk, men som det sømmer seg, men jeg ser jeg er på hugget, til mer, til verden, den europeiske drøm om frihet er ikke bare vår.
Jeg ser denne franske nasjonalsang inneholder «patrie», som er nasjonen, brorskapet, jeg blir trist, vender dette ryggen.
Videre i smått, i forskjellige bygninger i Krakow, der jeg befinner meg, slapper av, ser at friheten er der man er, i ethvert øyeblikk.
Europa, bare vår verdensdel, min verdensdel, slapp a'.