Om det barnaktige

Ofte er det slik at man havner blant barn, og voksne som er som barn. Bare. Det å omgås barn er lett. Uansett er man seg selv. Skape et forhold.
Det er ikke noe poeng å være voksen eller være som barn. Bare kommunisere, som vanlig. Altså ikke bli som den du snakker med, heller ikke hardnakket holde på det man mener man er. Fritt.
Barnehagetanter, jordmødre, mener de har peiling på barn.
Fedre og leger og slikt er ovenfra og ned overfor barn, dikkedikk og greier. Hva er dette for en kropp? Løfter sønnen opp, og så videre, shit.
Se barns lek. Videre se dem som slu, grinete, ut fra bakgrunn, der de ikke blir sett, forstått, behandla som drittunger, nesten som svensker eller arabere, tics kommer, og adhd.
En flyt i bevegelsen mellom voksne og barn, i et samfunn, der man er hverandres produkter.
Stillferdige voksne får motsatte barn.
Hyperintellektuelle foreldre får idrettsbarn, eller børsfolk.
Et samfunns produksjon, kan kikkes på på denne måten, en bestemt karakter får motsatte barn, som blir avvist, for det oppstår konkuranseforhold, der forelderen føler seg truet av et barn som skjønner og kan mer innenfor egen virksomhet.
Før i tida fulgte sønnen ofte faren, og dette er spooky, nå er det mindre av slikt, friere yrkesvalg. Bra.