Kan man snakke med polakker?

I park, på T-bane, på skole, på gata, på pub, i butikker, på kontorer, på reisebyåer, nei. For de inviterer ikke til samtale, de kommer bare med påstander og manifester, udiskutable, av premenstruell type, meget ille.
Påståelighetens folk, der det ikke foregår diskusjoner, bare kamp for et standpunkt.
Det ser man nå, når statsministeren og presidenten ikke er enige, da kan de ikke jobbe sammen, diskutere, finne ut av ting, lage kompomisser, det holder bare ikke, de krangler hele jævla tida. Trist. Handlingslammelse på en del ting i Polen da, på topplan.
Jeg er vant til å snakke om emner, for å diskutere, finne ut av ting, diskuterer en del på internett, og det er gøy og viktig, opplysende og utviklende, komme til nye standpunkter og i det hele tatt.
Man møter jo sånne påståelige folk i Norge også, (Noreg), manifesto folk som bare snakker i store bokstaver og sånn er det bare, og så videre og så videre, Umuliussen 1, 2 og 3, minst, som ikke har noe for seg, skal bare stå og falle med sitt standpunkt.
Og de er typisk selvrettferdige, tåler ikke kritikk.
Som polakker, de har liksom «integritet» og «hardt tilkjempede standpunkter» og slikt, er ferdig med å være drittunge og søke, funnet en fast form (seffern).
Gammeldags.
Men klart, det forandres dette også, og før kunne man være kommunist, det kan man ikke nå, og så videre, og ved hvert valg siden 89 har det blitt ny regjering, mye har vært prøvd, det skjer noe, en utvikling.