På sett og vis er dette sideblikket til Polen mitt, for øyeblikket, der jeg ikke vraker landet selv om jeg ikke er der, i dette påståelige øyeblikket ser jeg Polen som nerdete.
Verken mer eller mindre, det forhindrer meg ikke fra noe som helst i tilnærmingen til landet, til folk, men det triller ut foran øynene mine at dette er en gjeng flinkiser, bare, for øyeblikket, de vet alt, men det er alt de vet, en blikkenslager kunne ikke sagt det bedre, han kan bygge et hus, men andre bestemmer hvor huset skal ligge, han bare gjør den jobben han settes til.
Jeg er redd for polakker, de er så harde og påståelige om alt, hvordan komme gjennom dette, er meg hele tiden på hjertet, det er mulig, selvfølgelig, få dem i tale som vanlige greie mennesker, tenksomme og åpne for andres synspunkter, men for øyeblikket er det ikke slik, jeg må kunne polsk. Ja, på en måte beveger jeg meg dermed inn i et forferdelig fremmed landskap av gloser, på en annen måte ikke i det hele tatt, witalny, et ord jeg kan konstruere, for vital, ja, det stemmer, det står i ordboka, yess, fine ord, sånn sett, som teatralny for teatralsk, en rekke tilsvarende ord fins, helt lettforståelig.
Så er det hardcore, som odpowiada, som betyr ansvarlig, og dette er et ord med flere deler, og man kommer inn i det fremmede tvert.
Men er i eventyrland, som brannmann, føler jeg, og disse polakkene kan snakke slik hele tiden, jeg undrer meg over hvor enkelt de snakker, og jeg bruker en intuitiv metode, ikke en fonetisk, det skjelves da, for alle disse fremmede lydene betyr noe, som i Szczecin, Stettin, byen, jeg føler meg til stede da og kan polsk.
Det som gjenstår da er bare ordforråd.
No comments:
Post a Comment