Lag på lag

 

Fremmedheten her i Polen slår meg hele tiden. Lag på lag avdekkes den. Det har med språket å gjøre, hvordan man oppfatter verden. Et tre.Drzewo. Jeg ser et tre, gjennom en dør. Drzwi. Treet har grener. Gałąże. Og her fins mellomrom, -przesztreńa. Kvister. Gałązky.
Så da har jeg lært noe om flertallsbøyning av substantiv.
Og det er merkelig. Meget. Ikke rart det har tatt tid å lære.
Så da svetter jeg mindre. Ser treet utenfor her bedre.
Man ser at ordet for gren og kvist nesten er det samme. Gałąż og gałązka. -ka suffiks betyr liten. Man ser her at polsk er enklere enn norsk. For å beskrive et tre.
Blad heter liść. Det har ikke kommet ennå.
Liść. Det veit jeg ikke hvordan bøyes i flertall. Sannsynligvis omtrent Licie. Uttales litsie. Det minner om metallet Litium. Latin. Blad-metall.
Grønne blader blir, -vent litt. Grønt blad er zielone liść.
Jeg stopper der. På trygg grunn.
Det er snart første april. Våren kommer.

Tid, fornuft, tidsforløp, betraktning, nå kan jeg bruke fremmedheten, som hittil mest har vært plagsom.
For virkeligheten beskrives i språk.
Hele tiden. Skal du formidle et inntryk, for eksemel av en bøllete hund, må du bruke polsk. Og det blir noe annet enn på norsk, en annen farge, så å si, for å si det slik, det er ikke det samme. Vil jeg påstå.
Man får andre assosiasjoner til begrepet «bøllete» sikkert, på polsk enn på norsk, og det norske ordet «bølle» minner om det engelske «bull», et nytt ord på norsk, ikke i gammelnorsk, det kan jeg virkelig ikke tenke meg, bull fight er amerikansk, og en indianerhøvding ble kalt Sitting Bull.
Og det er engelsk, bull betyr okse.
Det het neppe det på cherokee språk, for å si det på den måten, Sittende Okse, Tyr, han var nok rimelig mektig den fyren, å se til, hvertfall ble han oppfatta slik. Age.
Allerede «Sitting Bull» og «Sittende Okse» har forskjellig valør, som «Sittende Tyr», mer det samme.
Man ser.
Okno er vindu. Øye er oko. Dermed blir det en annen oppfattelse av vindu. Som et øye til å åpne, evt. «Det kan man se gjennom».
Her nærmer jeg meg walisisk, som har slik oppbygging av ord, et navn på femti bokstaver, et stedsnavn, kan bety «elva som ligger vest for Hagatind inne i dalen».
Dette er tilsvarende. Ungarsk og finsk er bygd opp rimelig tilsvarende, i en annen form.
Dette er terapi.
I et annet land ser verden annerledes ut. For den beskrives annerledes.
Jeg har vært i Finnland. Meget meget fremmed, ved ankomst til Vaasa, med båt fra Sverige. Jeg gikk meg bort. Intet å holde seg til. Senere inne i skogene, ved Tampere, Tammerfors, skogen ble oppfatta som blå.
Om finner oppfatter den som blå, er en ganske så forskjellig sak.
Jeg ser med mitt blikk. Men jeg oppfatter med mitt språk.
Ha!
og jeg har nesten hallusinert her, mer illusjonert, har oppfatta ting i min bevissthet, i min forestilling, som noe ganske annet enn det er, ved nærmere ettersyn, oppfatta at polakker plutselig har snakka norsk.
Tungetale, tungetalehendelsen i pinsen i Bibelen, er der til bruk.
Min forestilling av det som blir sagt er min, sånn og slikt, det skal man ikke kimse av, en tilnæring.
Kroppsspråk, jovisst, men jeg syntetiserer inntrykket, oppfatter, danner meg en oppfatning, et skjønn, av hva som blir sagt.
Kroppspråk er bare en del av et hele.
Freaks lærer seg alle mulige kroppsspråk fra forskjellige kulturer, tror da de har skjønt noe, feil. Det er helhetsinntrykket som teller. Du må lære språket også, lynne, gemytt, hele schmæla, skal du forstå en somalier.
Det er påkrevet.
Tilnærming til afrikanske språk, såkalte «stammespråk». Hva blir lagt vekt på. Bombe.
Urdu, helt det samme. Og så videre. Fransk.