Dramaturgi

Dramaturgi
Dauinger. Daukjøtt. Jeg går feil vei. Hvorfor. Fordi jeg er forvirra. Hvorfor er jeg forvirra. Det er alltid mulig å forklare. I Praha gikk jeg aldri feil vei. Fant fram. Mens andre sleit. Her i Krakow har jeg gått mye feil vei. Diametralt motsatt vei, lang tid før jeg oppdaga det, og gått i feil gate, helt nå i det siste. Krakow er en gammelmodig by. Mye daukjøtt. Praha var vital og blomstrende i en helt annen forstand. Mye mer åpne mennesker.
Krakow er lukket. Polen er lukket land.
Tsjekkia var også mye mer fascinerende land for meg, den nye drøm, etter den kalde krigen, selve kulturlandet, da, Polen er ikke det.
Her tar det tid før du finner de rette folka. En form for star wars.
Dermed skjønner jeg den filmen, og alle liknende filmer, med aliens og slikt, ET, andre uhyrer, Konan, Donald, det er tatt fra det virkelige liv, alt det der, selvfølgelig, det dreier seg om kjemper som går rundt og brøler som okser.
Kulturkoryfeer, som går rundt og skal være dannede. Meget. Skal ses og ses opp til, no mercy, de kan du ikke legge deg ut med. Lyn Gordon må her ta tak. Planeten Mongo, er jeg på.
Phantasy. Alt handler om slikt. Fantasy texts. Det er ikke noe spesielt med det, at disse som har skrevet dette har «god fantasi», de uttrykker bare noe om menneskelivet i eventyrform.
Snøft snøft. Den gamle gris går rundt og lukter, etter fitte, og strener bort til første jenta han ser. Går for gull. Ikke til å rikke. Han er der. Her er jeg! Już jestem!
Man lærer, denne egosentriske talen. Sjalusi. Hun er min! Og så videre. Slapp a'!
Og man må finne en inngang til dette, til slike mennesker, i empati, de trenger hjelp.
Og man ser den polske pikekulturen. De opptrer stort sett i flokk. Noen studenter sitter på kafé og leser for seg selv. Lenge. Med kaffe.
Og de blir ikke forstyrret av rånete mannfolk. «Hvorfor sitter du her alene?» Aldri sett.
Det kunne skjedd i Norge. Oslo. Her blir jenter vist en helt annen grad av respekt. Hvertfall i universitetsområdet.
Og fylleatferden til polakker er vesentlig bedre enn nordmenns, i stort. Her i by. Kultivert by.
Jeg har ikke vært på mer proletariske steder på kvelden. Not yet. Heller ikke på landsbygda.
Man ser dette, og begriper noe. Teater.
Her er en inngang til teater. Det er mye teater i Krakow, og i Polen, og film. Her er «dramatiske mennesker», mye god humor og selvironi. Jeg ser.
Så dermed blir disse kulturkoryfé-bamsene mer koselige skikkelser, varme, de bare spiller et spill, lært gjennom årtusenene, ser det ut til, en hyggelig fest-forestilling hver kveld ute på byen, for de vet de alltid er på en scene. Svett. Ren fleip det de kommer med.