Hva polakker ikke liker ved meg

Det kan være så mangt. Ikke kan det være om jeg stemmer Arbeiderpartiet eller ikke, eller er forfatter, eller er fra land med masse fjell, mer dette at jeg er fra fiskerland i stedet for bondeland.
Ikke har jeg noe mot bønder heller, for jeg kommer fra bondeslekt og greier, byfolk i Polen mener bønder er tullinger, onde mennesker, farlige folk, ukultiverte drittsekker og slikt.
Ikke har jeg noe mot jøder, tyskere, russere, andre europeere i det hele tatt, og jeg har opparbeida en viss forståelse for pakistanere, det pakistanske gemytt, i Oslo. Ikke bra.
Jeg har absolutt respekt for polakker, men ikke spesielt i forhold til andre folkeslag, det være seg kinesere og japanere og slikt, jeg så noen japanske turister i går, greit, so what.
Da knurrer polakker, for de flirer av alt fremmed. De er innsnevra.
Bøller.
Og jeg har aldri heller vært bølle av gemytt, jeg er ikke vokst opp slik, har aldri vært sterk, ikke sloss jeg nesten for fem øre, men var rimelig god i idrett i forhold til folketallet på stedet jeg vokste opp, for å si det slik, blant de beste på skolen, men aldri ekstremt god i noe slik at jeg kunne blitt idrettsstjerne. Respect!
Jeg gikk mye på ski og spilte mye fotball, såvidt ishockey, det var for farlig for meg, det turte jeg ikke.
Så hva polakker ikke liker ved meg er at jeg ikke er tøff. Jeg er sjenert. Ingen polakker er sjenerte. Viser jeg meg sjenert i butikk eller på kafé, friker polakker, for det skjønner de ingenting som helst av.
Jeg er heller ikke dum turist som spør om alt mulig tull eller prater engelsk bare på faen, eller norsk, nei, jeg prøver å bli kjent med dem.
Det å bevare en selvfølelse i dette er ikke lett. Men jeg tør vise meg svak, er nødt til det, noe annet er ikke mulig.
Det er skrevet en bok om nazismen, som heter «Vår forakt for svakhet». Den ble debattert i norske aviser en del, jeg fulgte med på det, og Stein Mehren svarte at nazister heller ikke kan ta styrke. Mer det. Det ekte ærlige selvstendige mennesket passer ikke i nazismen.
Som er militær. Hierarkisk, under en leder.
Begge synspunktene har noe for seg.
En hendelse, i en butikk, på en kafé, hvor jeg stammer fram noe, på polsk, får et avvisende svar, «Nie ma», vi har ikke det der, eller, såvidt jeg kan forstå betyr det «har ikke», «man har ikke», «butikken har ikke». Nie ma.
Og jeg kunne snakka om hva har dere da, ser på menyen på veggen og greier, men gidder ikke, for de opptrer for meg avvisende i utgangspunktet, jeg går.
Jeg kom til enighet med en kvinnelig servitør her i stad, da de ikke hadde det jeg bar om, det ble noe annet, noe som hun faktisk foreslo, da var det greit.
Der hadde jeg vært før, videre var det der lettere å foreslå alternativer, butikken var også mer kultivert, det var tidlig om morran, jeg måtte i første sjappa vite at de ikke hadde sånn suppe jeg ba om så tidlig. Dust.
Dette er local-preik. Som heg husker min mor fortalte meg en gang, hun kom til Sagene skole som vikar-lærer, og spurte en gutt Er dette Sagene skole? Han bare så rart på henne, pling i bollen! Alle vet jo at dette er Sagene skole!
Sånn er folk, mange polakker, alt som skjer er gått inn i vanen, inn i blodet, de skjønner ikke at alle ikke har fått med seg det de driver med, deres vaner, som altså bare er vaner, som ingen fremmede sånn sett kan ha peiling på i det hele tatt.
Men nå lærte jeg.
Viktig. Små detaljer, men det letter kommunikasjonen.