Polen uten hemninger

 

God dag, dette er det nye programmet Polen Direkte, Polska po prostu, som det mer eller mindre kan sies, tror jeg, jeg kan ikke godt nok polsk, men det skal du gi faen i. Det er ikke mitt problem at polakker er så dumme at de ikke vil lære meg språket deres, snakke med meg i frihet og integreres i min bevissthet, det er jeg som inkluderer dem, ikke de meg.
Vil de ikke snakke med meg, bare går jeg, som alltid, i alle andre sammenhenger også, beklager.
Polen er mye rart, historisk og i dag, selsomme folk, meget innadvendte, viser seg ikke hvis det ikke er strengt tatt nødvendig.
Jeg var i kjøttdisk i går, etter lang tid turte jeg, så bak disken og fant noe greier som jeg kjøpte, noe oksekjøtt, oksekotelett, som het rostbif eller noe sånt, spiste, godt, men det var seigt, så mye måtte jeg kaste, men dette var first try.
Ja, der kom dette over meg, senere, på natta, der jeg gikk fra en døgnåpen butikk fordi de ikke behandla meg med respekt, bare fortalte at en bestemt kasse var stengt, dustehuer. En kontakt, close encounter of the third degree, med disse aliens.
Man trenger ikke dra lenger enn til Polen for å finne aliens, det er helt klart, her er fortolkningen av dette med «utenomjordiske vesener», nei, polakker er ikke av denne verden, som masse ande.
Hu hu hu. Dama fikk sjokk, jeg bare vifta med armen og gikk, den venstre, trava ned trappa, nekta dette bøffet, i dette landet der det ikke fins noe annet enn regler, i utgangspunktet. «nie rozumiem!» sa hun, det er utlagt: Jeg forstår ikke.
Ikke utlagt tarm.
Hun burde vært innlagt.
Polske jenter er konkubiner, de gjør alt for å tiltrekkes menn, farger håret flere ganger i uka og forsøker å gjøre seg spesielle og interessante, tekkelige er de også, jeg ser dette spillet som foregår, det er til å spy av.
Eg berre spyr.
Uff.
Kjole, suknia, jeg ser, brystvorte, sutka. Bra.
Ok, javel.
Jeg lukker porten og slår av lyset og legger meg ned og sover og kontemplerer, er det mulig å komme virkeligheten nærmere her, se menneskene, som de er, mer tydelige, ja. Hm.
Jeg går på og får kontakt på en pub, med blikk, såvidt, bruker meg selv og ser en jente sitte der med en venninne, i lyserød kjole, jasno czerwona, lyserød, ser meget på meg, gjør hun, skjelmsk, jeg får blikk for stil, fakter, underfundigheter, en annen type språk. Kommer bak.
Hei.
Ikke villfaren nå, hun kan jeg nok kanskje huske. For jeg har sett noe annet enn det ytre. Det menneskelige.
Måtelig interessant, vil du kanskje si, nei, dette er essensielt, kvinnen bak masken viste seg for meg.
Da er jeg ikke i terror.
Kan relatere.
Kommer på folk fra mitt eget land, ungpikedrømmer og litt av hvert, Kjærlighet uten strømper av Johan Herman Wessel, med åpnings-setningen: Du aldri bliver gift hvis det i dag ei skjer.
En jente har opplevd i drømme at et geist har sagt det til henne. En ånd.
Jeg har møtt en jente på sjel.
Flott, bestyrkende, livgivende, ikke nerdete, hun interesserer.
Jeg ser sildesalaten i det norske flagget for meg, da vi var under Sverige før 1905, et merke oppe i hjørnet, som betød at vi hadde en unionspartner, Sverige, som hadde kongen, en blanding av norsk og svensk flagg, langsomt ble landet vårt eget.
Der ble Polen mitt eget, for jeg møtte en kvinne.
Rekkevidden av denne hendelsen er absolutt. Nå er det dagen etter, først nå ble jeg det bevisst.
Jeg har sovet, jeg har spist. Drikker cola, det er varmt, men ikke så forferdelig (varmt) som i går, jeg brenner meg ikke, det er noen skyer.
Mildt betagende, jeg ser for meg hendelsen, rosenrød, deilig.
Frykter lite da, hele Polen kommer til meg i fred og ro, som sødme, som oppvask, som hva du vil, av rent menneskelige relasjoner og forhold.